Er boligmassen og markedet tilpasset befolkningens behov? Har vi en boligsituasjon som er rustet for utviklingstrekkene vi nå ser i landsdelen?
Foto av Olga Bogdanova / Usplash
Hva er sentralitetsindeksen?
SSB har definert 6 klasser for sentralitet, hvor avstand til arbeidsplass og ulike typer servicefunksjoner ligger til grunn for inndelingen. Alle kommunene i Nord-Norge ligger i klasse 3–6.
Analysene følger SSBs inndeling, der vi i all hovedsak tar utgangspunkt i kommuneinndelingen for 2018–2019, siden dataene som benyttes, går fram til 2020. Med bakgrunn i dette vil kommunene bli inndelt i følgende klasser:
Bodø og Tromsø kommune (SSB klasse 3)
Øvrige mellomsentrale kommuner består av disse 9 kommunene: Alstahaug, Narvik, Rana, Vefsn, Fauske, Sortland, Harstad, Alta og Hammerfest (SSB klasse 4)
Nest-minst sentrale kommuner består av 25 kommuner og inkluderer blant annet Vestvågøy, Bardu og Båtsfjord (SSB klasse 5)
Minst sentrale kommuner består av 51 kommuner og inkluderer blant annet Røst, Dyrøy og Tana (SSB klasse 6)
For utfyllende informasjon om sentralitetsindeksen vises det til SSB.
Befolkningens alderssammensetning og hvor de bor, har endret seg de siste ti årene. Mye tyder på at endringene vil bli forsterket de neste 30 årene.
Fram til 2050 forventes det en marginal befolkningsvekst i landsdelen. Det er de største byene som vil stå bak mye av veksten, mens det ventes stagnasjon eller nedgang i befolkningen i mange av de mindre kommunene.
Dette gir økt behov for boliger i de største byene, mens vi kan risikere at mange boliger i mindre sentrale strøk vil stå tomme eller omdisponeres til fritidsboliger.
Det som er felles for alle kommunene i landsdelen, er at antall eldre i befolkningen vil øke kraftig i årene som kommer. I 2022 vil andelen eldre (65 år og eldre) være større enn andelen yngre (0–19 år) i Nordland. Troms og Finnmark når samme krysningspunktet i 2026.
Selv om utviklingen er mer eller mindre den samme i de ulike kommunetypene, vil de mindre sentrale kommunene ende opp med en større andel eldre innbyggere enn de mer sentrale kommunene. Dette vil stille helt nye krav til hvilke boliger som skal bygges, og hvor.
Eneboligene er den dominerende boligtypen for alle aldersgruppene, også de eldste, uavhengig av kommunens sentralitetsnivå. Andelen som bor i boligblokk, øker imidlertid i takt med alder.
I et livsløpsperspektiv er ikke eneboligene nødvendigvis den mest egnede boligtypen. De krever kontinuerlig vedlikehold som både er kostbart og arbeidskrevende, i tillegg til at de ikke nødvendigvis er tilpasset personer med nedsatt funksjonsevne.
Dessverre er det slik at jo eldre vi blir, desto større er sjansen for funksjonssvikt. I mangel av andre boligalternativ vil bo- og servicesenter etter hvert bli ett av få andre alternativ for eldre i disse kommunene – et alternativ som kanskje ingen av partene ønsker seg.
Undersøkelser viser nemlig at boligen og stedet man bor på, er langt viktigere for eldre enn for yngre mennesker – eldre mennesker ønsker å bo i boligen sin så lenge som mulig.
For den enkelte kommune er løsningen med bo- og servicesentre også en dyr affære, noe som kan illustreres gjennom denne figuren fra Husbanken:
Av figuren ser vi at én sykehjemsplass koster nesten 1,1 million kroner mer i året enn hjemmetjenester tilpasset én bruker. Tar vi hensyn til byggekostnadene, som her er beregnet ut fra kostnadene i et pressområde, blir differansen formidabel.
Illustrasjon av HusbankenFoto av <a href="https://unsplash.com/@polarmermaid" target="_blank" rel="noreferrer noopener">Anne Nygård / Unsplash </a>
I Alta snakker kommunen om «bostedsløse eldre», altså eldre som ønsker å flytte fra randsonene av kommunen eller andre kommuner og inn til Alta sentrum.
– Dette er personer som ønsker å flytte, men som verken har kapital til å eie eller leie leilighet i sentrum av Alta, forteller spesialrådgiver i Alta kommune Per Hindenes. – Til dette strekker verken pensjon eller egenkapital til.
Lange avstander til butikk, legekontor og tannlege, i tillegg til ønsket om å slippe unna tunge tak som snømåking, gjør at disse personene ønsker mer sentrumsnære boliger. Hindenes beskriver dette som en ny utfordring for velferdskommunen.
– Det er nytt for oss at eldre mennesker «banker på døren vår» og spør om vi har en bolig til dem. Dette er personer som er for friske til at de trenger et omsorgstilbud, og som bare trenger litt hjelp. I mangel av annet tilbud har vi tilbudt dem kommunale boliger, men disse boligene er verken myntet på denne gruppen eller ment å være en permanent løsning. Derfor er også denne situasjonen utfordrende for oss.
