Fortsatt er eneboligen den langt foretrukne boligtypen for oss som bor i nord, men her er det også endring på gang. I de aller fleste kommunene bygges det nå færre eneboliger enn tidligere.
I de minst sentrale kommunene er den prosentvise veksten størst for bo- og servicesenter, mens de øvrige kommunene har størst vekst i andelen boligblokker. En kombinasjon av lav boligomsetning og et lite variert boligmarked gjør at det kan være vanskelig å flytte fra byene til distriktene. Eksemplet fra Cermaq viser likevel at bolignød kan løses gjennom felles dugnad.
Et variert arbeidsmarked og fritidstilbud gjør at mange unge lar seg friste av bylivet. Et mer variert og tilpasset boligmarked gjør at enkelte eldre mennesker ønsker det samme. Høye prisforskjeller mellom by og land gjør at flytting blir en utopi for mange.
Boligene fortsetter å øke i verdi i byene. Det samme gjør de i distriktene, men da fra et mye lavere prisnivå. Ulik prisutvikling – i favør av byene – gjør det stadig vanskeligere for folk å flytte fra land til by. Det samme gjelder for de som leier, men som ønsker å komme inn på boligmarkedet. Samtidig fortsetter boligformuen å øke hos de som eier boligene, særlig for de som bor i byene.
Koronakrisen kunne ha vært en «game changer» ved at arbeidsledighet og mindre betalingsevne kunne gjort det vanskelig å betjene boliglån. For enkelte ville det derfor ha vært fordelaktig å leie framfor å eie bolig. Foreløpig er det ingenting som tyder på at det vil skje.
Tvert om har boligprisene fortsatt å stige, og Eiendom Norge meldte om rekordomsetning av boliger i juli måned. En viktig årsak til dette var nedsettelsen av styringsrenten, som har gitt veldig gunstige boliglån.
Men er det gitt at vi alle skal bo i byene? Nei, mener Ove Jacobsen ved Senter for økologisk økonomi og etikk ved Handelshøgskolen, Nord universitet, som mener at folk framover ønsker å være langt mer delaktig i egen hverdag enn det de er i dag.
I framtiden vil vi derfor ha byer som fungerer som nettverk, og som kobler omlandet sterkere til seg – en vinn-vinn-situasjon for både by og land. En slik organisering vil skape mer aktivitet hos den enkelte og sikre mer miljøvennlig produksjon av for eksempel mat.
I kjølvannet av dette kan vi stille oss spørsmål om koronapandemien kan ha framskyndet en sterkere kobling mellom by og land. Pandemien har vist mange arbeidsgivere at hjemmekontor fungerer godt. Det kan ha styrket mulighetene for innbyggerne i de mindre sentrale kommunene til å bo og jobbe hjemme, samtidig som arbeidsgiveren er fysisk lokalisert i en mer sentral kommune. Det vil i så fall gjøre det langt mer attraktivt å bo i distriktene og kanskje både forhindre utflytting og tiltrekke nye innbyggere hit.
I framtiden vil da kanskje heller ikke fritidsboliger være det mange forbinder med distriktskommuner?
For enkelte haster det likevel for mye til at de kan vente på at byene får en sterkere nettverksfunksjon. Alta kommune opplever at eldre banker på dørene for å få hjelp til å skaffe seg bolig. Det er altså ikke bare unge lenger som trenger hjelp til å skaffe bolig, men også eldre mennesker.
For Husbanken er nettopp eldre én av målgruppene – sammen med barn, unge, bostedsløse og unge uføre.
