Fortsatt er eneboligen den langt foretrukne boligtypen for oss som bor i nord, men her er det også endring på gang. I de aller fleste kommunene bygges det nå færre eneboliger enn tidligere.
I de minst sentrale kommunene er den prosentvise veksten størst for bo- og servicesenter, mens de øvrige kommunene har størst vekst i andelen boligblokker. En kombinasjon av lav boligomsetning og et lite variert boligmarked gjør at det kan være vanskelig å flytte fra byene til distriktene. Eksemplet fra Cermaq viser likevel at bolignød kan løses gjennom felles dugnad.
Et variert arbeidsmarked og fritidstilbud gjør at mange unge lar seg friste av bylivet. Et mer variert og tilpasset boligmarked gjør at enkelte eldre mennesker ønsker det samme. Høye prisforskjeller mellom by og land gjør at flytting blir en utopi for mange.
Boligene fortsetter å øke i verdi i byene. Det samme gjør de i distriktene, men da fra et mye lavere prisnivå. Ulik prisutvikling – i favør av byene – gjør det stadig vanskeligere for folk å flytte fra land til by. Det samme gjelder for de som leier, men som ønsker å komme inn på boligmarkedet. Samtidig fortsetter boligformuen å øke hos de som eier boligene, særlig for de som bor i byene.
Koronakrisen kunne ha vært en «game changer» ved at arbeidsledighet og mindre betalingsevne kunne gjort det vanskelig å betjene boliglån. For enkelte ville det derfor ha vært fordelaktig å leie framfor å eie bolig. Foreløpig er det ingenting som tyder på at det vil skje.
Tvert om har boligprisene fortsatt å stige, og Eiendom Norge meldte om rekordomsetning av boliger i juli måned. En viktig årsak til dette var nedsettelsen av styringsrenten, som har gitt veldig gunstige boliglån.
Men er det gitt at vi alle skal bo i byene? Nei, mener Ove Jacobsen ved Senter for økologisk økonomi og etikk ved Handelshøgskolen, Nord universitet, som mener at folk framover ønsker å være langt mer delaktig i egen hverdag enn det de er i dag.
I framtiden vil vi derfor ha byer som fungerer som nettverk, og som kobler omlandet sterkere til seg – en vinn-vinn-situasjon for både by og land. En slik organisering vil skape mer aktivitet hos den enkelte og sikre mer miljøvennlig produksjon av for eksempel mat.
I kjølvannet av dette kan vi stille oss spørsmål om koronapandemien kan ha framskyndet en sterkere kobling mellom by og land. Pandemien har vist mange arbeidsgivere at hjemmekontor fungerer godt. Det kan ha styrket mulighetene for innbyggerne i de mindre sentrale kommunene til å bo og jobbe hjemme, samtidig som arbeidsgiveren er fysisk lokalisert i en mer sentral kommune. Det vil i så fall gjøre det langt mer attraktivt å bo i distriktene og kanskje både forhindre utflytting og tiltrekke nye innbyggere hit.
I framtiden vil da kanskje heller ikke fritidsboliger være det mange forbinder med distriktskommuner?
For enkelte haster det likevel for mye til at de kan vente på at byene får en sterkere nettverksfunksjon. Alta kommune opplever at eldre banker på dørene for å få hjelp til å skaffe seg bolig. Det er altså ikke bare unge lenger som trenger hjelp til å skaffe bolig, men også eldre mennesker.
For Husbanken er nettopp eldre én av målgruppene – sammen med barn, unge, bostedsløse og unge uføre.
Boliglånsundersøkelser fra Finanstilsynet viser da også at gjeldsgraden blant eldre låntakere som tar opp nye lån, har økt de siste årene.
Samlet gjeldsgrad for aldersgruppen 65 år og eldre, som tok opp nye nedbetalingslån, var 291 prosent i 2019 – en økning på 22 prosentpoeng fra året før. I 2019 var det dessuten en høyere andel personer i aldersgruppen 65 og eldre som tok opp nye nedbetalingslån større enn fem ganger brutto årsinntekt, enn andelen låntakere som gjorde det samme i aldersgruppen 25–34 år.
Også Husbanken har erfart at høye boligpriser kan være utfordrende for eldre mennesker, noe som spesielt gir seg utslag i forbindelse med bytting fra eneboliger i utkantene av byene til sentrumsnære leiligheter.
For mange betyr dette mer gjeld, som blir vanskelig å betjene dersom en av partene faller fra. I slike tilfeller blir Husbanken eneste hjelpeinstans.
I den norske boligsektoren har private bedrifter stor makt over boligproduksjonens utforming, standard, beliggenhet og volum innenfor juridiske rammer trukket opp av det offentlige.
Hovedregelen er dessuten at det er den enkelte som skal ta ansvar for egen boligsituasjon på boligmarkedet – og det gjelder alle aldersgrupper. Samtidig har stat og kommune flere virkemidler som skal legge til rette for en mer tilgjengelig boligmasse og dermed også et boligtilbud som er mer egnet for eldre.
Tilskudd til boligtilpasning, grunnlån til utbedring og kommunens plan- og reguleringsmyndighet er eksempler på slike virkemidler.
I rapporten har vi dessuten sett at Nordic Smart House bistår kommuner med utleieboliger til personer som har utfordringer med å komme seg inn på boligmarkedet. Samtidig tilbyr bedriften leiligheter til personer som ønsker å leie framfor å eie.
Spørsmålet vi likevel kan stille oss, er om vi trenger flere statlige og kommunale virkemidler, som stimulerer til ytterligere privat–offentlig samarbeid? Vil Enova kunne være et eksempel til etterfølgelse her?
Parallelt er det boligforeninger, boligutviklere og kommuner som tenker nytt. Generasjonshuset i Århus i Danmark er et eksempel på et boligprosjekt hvor ungdommer, familier, funksjonshemmede, pleietrengende og eldre leier og bor under samme tak. Prosjektet tar høyde for at stadig flere av oss bor alene, og at vi lever stadig lenger – en utvikling som vi også ser i Nord-Norge.
Prosjektet i Århus har dermed snudd en demografisk utvikling til noe positivt – mange eldre er ved god helse og kan bidra på mange områder. De kan for eksempel hjelpe til med barnepass og «øse av sin livskunnskap» der det er behov for det. Samtidig er det mange unge som trenger å ha noen «å bry seg om». De kan hjelpe eldre og funksjonshemmede med innkjøp, vasking og andre praktiske oppgaver. Samlet sett vil et slikt boligprosjekt kunne motvirke en av vår tids største landeplager, nemlig ensomhet.
I Norge blir Vindmølleparken i Stavanger trukket fram som et prosjekt med noen lignende ambisjoner.
Samtidig er ESG (Environmental Social and Governance) og grønne lån på vei inn for fullt – det skal lønne seg å tenke klima og miljø. Det gjelder både for privatpersoner og utbyggere. Framover vil vi derfor blant annet både kunne se fossilfrie byggeplasser og boligfelt med utstrakt bruk av delingsmodeller.
