Vi har valgt ut tre nordnorske næringer hvor det kan vise seg å være forskjeller i klimarisiko mellom Nord-Norge og landet for øvrig. De tre næringene er sjømatnæringen, reiselivsnæringen og eiendomsnæringen. Med sjømatnæringen menes fiskeri, havbruk, nye marine næringer, fiskeforedling og leverandørindustri.

I denne delen av rapporten gjennomgår vi klimarisikoene og tar for oss nordnorske næringers tilpasning og beredskap basert på offentlig tilgjengelig rapportering, primært via CDP (Carbon Disclosure Project). Rapporteringsstandarden er basert på TCFD og forutsetter at selskapene beskriver prosesser for å identifisere og håndtere klimarisiko. Hver næringsomtale følges opp med eksempler basert på offentlig informasjon eller direkte dialog med utvalgte selskaper. Vi har også inkludert fremtidsscenarier fra Klimakur 2030, som foreslår kutt i ikke-kvotepliktig sektor, noe som angår veitransport, sjøfart, fiske og havbruk, ikke-veigående maskiner og annen transport med mer.

Sjømatnæringen

I Nord-Norge består sjømatnæringen av fiskeri, havbruk, nye marine næringer, fiskeforedling og leverandørindustri. Næringen stod i 2016 for 16 prosent av verdiskapingen i regionen og sysselsatte 11 900 personer (Konjunkturbarometer for Nord-Norge, 2018). Havbruksnæringen er den største bidragsyteren til verdiskaping, mens fiskeri sysselsetter flest (SINTEF, 2013). Fangst fra Nord-Norge utgjør mer enn halvparten av fangstverdien fra norske fiskerier, og ifølge fiskerimantallet er nesten halvparten av alle norske fiskere registrert i Nord-Norge (Fiskermantallet, 2020).

Den åpenbare tilgangen på råvarer og ressurser, tradisjoner og tilgang på kompetanse og utdanningsmuligheter er noen av faktorene som driver sjømatnæringen i Nord-Norge. Blant de usikre drivkreftene er offentlige rammebetingelser, tilgang på areal, miljø og bærekraft på nasjonalt plan, teknologisk utvikling, klimaendringer samt urbanisering og sentralisering.

Havbruk

Nord-Norge er og kommer til å være en primærregion for oppdrettsnæringen. Klimarisiko for havbruk er fysisk risiko i form av kostnader relatert til skader som følge av økt ekstremvær, eller tørke som for eksempel fører til mangel på ferskvann for smoltanlegg, men også overgangsrisiko i form av endringer i rammebetingelser for egen drift eller for forsyningsledd.

Fysisk risiko følger av endringer i værforhold og økosystem og endret fiskehelse på grunn av høyere havtemperaturer. Næringen vil stå overfor biologiske risikoer som kan komme av nye sykdommer som oppstår som følge av høyere havtemperaturer eller endrede værforhold (Bjartnes, 2019). Laks, som er vår største oppdrettsart, trives best i kaldere vann, og varmere vann gir risiko for parasitter og sykdom samt oppblomstring av alger. Pilotforsøk gjennomført av NIFES viser også at laks tar opp fôret dårligere og spiser mindre når temperaturen i havet øker (Havforskningsinstituttet, 2014).

Produksjonsforholdene i havbruksnæringen vil også være utsatt for fysisk risiko i form av ødelagte bruk eller skader på anlegg. Økt ekstremvær både på land og til havs skaper økt behov for å investere i sikkerhets- og beredskapstiltak. Skader på anlegg kan føre til umiddelbar driftsstans, rømning og ytterligere biologiske trusler. Miljødirektoratet varsler at både havnivåstigning, stormflo, havforsuring og generelt større påkjenninger forårsaket av været kan medføre endrede krav til dimensjonering, standarder og lokalisering av nyanlegg.

Produksjonen kan også bli påvirket av grenseoverskridende risiko gjennom globale verdikjeder for fôrtilgang. Dette gjelder spesielt for landbasert fôr, som i dag utgjør 70 prosent av fôret (Klimastiftelsen, 2018).

Næringen har overgangsrisiko i form av strengere reguleringer på utslipp, spesielt for flytransport. Man kan vente seg ytterligere økte skatter på arealbruk. Som et eksempel er det fra 2020 innført CO₂-avgift på mineralske produkter, og det vil påløpe økte kostnader for bruk av aggregat. I havbruksnæringen brukes det mye importert soya i fôret, hvilket i seg selv bidrar til risiko grunnet økte transportpriser, men det øker også det totale avtrykket per kilo produsert vare.

Men hensyn til overgangsrisiko vil næringen likevel ha fordeler sammenliknet med produksjon av animalske proteinkilder på land, fordi bruken av landareal og energi til oppvarming er langt lavere enn for landbasert kjøttproduksjon (Nærings- og fiskeridepartementet, 2018).

Når det gjelder markedsrisiko, kan næringen møte økte krav fra konsumentene. Det kan bli rettet kritiske blikk mot transport av fersk fisk med fly over lange distanser, og det kan bli stilt spørsmål ved klimaeffekten av fôrimport. I et mulighetsperspektiv vil det det finnes en oppside ved at havbasert og elektrifisert drift kan få skattemessige fordeler.

Fotavtrykket til havbruksprodukter er også lavt sammenliknet med andre proteinkilder regnet i CO₂ per kilo produsert biomasse.

Fiskeri

Nordnorske farvann rommer næringskjeder som er grunnlaget for Norges viktigste fiskerier. Dagens fiskeriindustri er avhengig av etablerte næringskjeder som har tilpasset seg miljøet gjennom lang tid. Når klimaendringene påvirker de marine økosystemene, vil dette også påvirke fiskeressursene og næringen gjennom endret artssammensetning og endrede næringskjeder (Fiskeri- og kystdepartementet, 2013).

Fiskerinæringen har fysisk risiko i form av endrede temperaturer som gjør at fiskestammer endrer eller flytter på seg. Forskning viser at marine arter allerede migrerer nordover i takt med stigende havtemperaturer (NOU, 2018). Det er ventet at klimaendringene kan gi storskala endringer i nøkkelarter som er viktige for produksjon og energioverføring i våre kystområder (Forsgren et. al., 2015). Dette kan gi seg utslag i ytterligere risiko knyttet til forvaltningsmodeller og deres nøyaktighet. I tillegg kan sørlige og potensielt fremmede arter spre seg og forstyrre balansen i nordnorske farvann (Miljødirektoratet, 2019). I et mulighetsperspektiv kan økt temperatur lede til økt utbredelse av fiskeressurser eller til innvandring av fiskeressurser sørfra som utvider næringsmulighetene i Nord-Norge.

Næringen har overgangsrisiko i form av at fiskeflåten får endrede rammevilkår, for eksempel strengere krav til utslipp og potensielle CO₂-skatter ved flyfrakt (Klimastiftelsen, 2018). Fiskefartøy bidrar til en betydelig del av de norske klimagassutslippene, da flåten hovedsakelig benytter diesel som drivstoff. I 2017 var utslippene fra innenriks skipsfart og fiskefartøy nesten 3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, noe som utgjør 5,7 prosent av Norges totale utslipp (Nærings- og Fiskeridepartementet, 2018).

Kystnære fartøy som driver garnfiske eller linefiske, har lavest utslipp per kilo landet fisk (Thompson, 2017). Dette er en fordel for den kystnære fiskerivirksomheten, som er hovedvirket i Nord-Norge. I følge Klimakur 2020 vil det finnes betydelige muligheter for dekarbonisering av fiskerinæringen. Diesel må erstattes med batteri, hydrogen eller biodrivstoff for å redusere risiko (DNV GL, 2016).

Det er reist forslag om CO₂-avgift for fiske og fangst i nære farvann med kompensasjon basert på førstehåndsverdien av fangsten, hvilket ville være et insentiv for å drive med lave utslipp. Det kan også komme forslag om at totalkvotene hovedsakelig skal være tilgjengelig for de mest klimanøytrale driftsformene (NINA, 2020).

I et mulighetsperspektiv vil fisket i Nord-Norge bli mer attraktivt, da avstandene til fisket kan tilbakelegges med lavere CO₂-utslipp enn for næringsaktører lenger sør. Med hensyn til markedsrisiko vil også fiskerinæringen kunne oppleve at forbrukerne blir mer kritiske til bruk av flyfrakt og fossilt drivstoff generelt i fremtiden.

Endringstakt, tilpasning og beredskap

Forandringer i klimaet gjør at de marine økosystemene vil bli endret, og den nordnorske fiskeri- og havbruksnæringen må kjenne til klimarisikoene og klimaeffektene for å kunne forberede seg. Flere av de store havbruksselskapene rapporterer årlig til CDP (Carbon Disclosure Project), der de beskriver klimarisikoer og muligheter. Rapporteringsformatet krever tallfesting av potensielle finansielle tap og kostnader for risikobegrensing. Cermaq, Grieg og Mowi er selskaper som har betydelig virksomhet i Nord-Norge, og som alle har rapportert til CDP i 2019.

Etter rapporteringen å dømme har de tre selskapene en tydelig og god oversikt over risikoene både på kort og lang sikt. De beskriver tydelige prosesser og ansvar for å identifisere og håndtere klimarisiko. Flere av risikoene utgjør betydelige finansielle tap hvis de ikke blir begrenset, med beløp fra flere hundre millioner kroner opp til milliardklassen.

Eksempelvis vurderer Cermaq den potensielle finansielle påvirkningen ved økt havtemperatur til én milliard kroner som et resultat av lavere produktivitet og økt risiko for algeoppblomstring og smittespredning.

På den andre siden ser bedriftene betydelige muligheter i å investere i lavutslippsteknologi for å redusere de direkte kostnadene, unngå økt skatt på CO₂ og samtidig sikre seg konkurransefortrinn mot konkurrentene. Halvparten av dagens norske oppdrettsanlegg er allerede elektrifisert, og 80 prosent av energibruken kan bli utslippsfri til en relativt lav investeringskostnad gjennom elektrifisering eller økt bruk av biodrivstoff (DNV 2019).

Fiskerinæringens omstillingsevne avhenger av den maritime omstillingen, tilgangen til mindre utslippsintensive fartøy og bedre ladeinfrastruktur. Elektriske fiskebåter er allerede i drift i regionen, og ladeinfrastrukturen bygges ut. Eksempelvis er Båtsfjord havn, en av landets største fiskerihavner, utstyrt med fem landstrømanlegg. En stor andel av Enova-midlene for klimaomstilling innen hav- og kystfiske gikk i 2019 til nordnorske aktører (Nærings- og fiskeridepartementet, 2019). Omstillingen er i gang, men hastigheten og omfanget må økes.

I sum peker flere faktorer i retning av at sjømatnæringen vil ha fordeler sammenliknet med andre næringer og annen animalsk produksjon i møte med klimaendringene. Fysisk risiko i form av fare for ødeleggelse av materialer, installasjoner og anlegg er faktorer det er mulig å forutse, innarbeide i risikoanalyser og utarbeide beredskapsplaner for. Investeringskostnader må påregnes for å sikre menneskelige ressurser i form av HMS-kompetanse, men også utstyr og merder for ekstremvær, høyere vannstand og stormflo.

Grieg Seafood

med omfattende produksjon og 250 ansatte i Finnmark, rapporterer at de forventer å spare over 600 millioner kroner over 20 år ved å investere i lavutslippsteknologi nå. For å begrense risikoen følger selskapene nøye med for å overvåke utviklingen av regulative endringer, som prising av CO₂. Markedenes etterspørsel etter produkter merket med klimaavtrykk og andre miljøsertifiseringer overvåkes for å kunne tilpasse produksjonskapasiteten til å møte etterspørselen i markedene.

Cermaq Norway AS

er en av Norges største lakseprodusenter med en omsetning på over 3 milliarder kroner. Selskapet har all sin produksjonsvirksomhet langs kysten av Nordland og Finnmark og har 547 ansatte i Nord-Norge. Morselskapet Mitsubishi har arbeidet aktivt med klimarisiko og er i gang med større analyser av risikoene som ligger i sjøtemperaturendringer og økt ekstremvær.

Også Cermaq nevner tilgang til fôrråvarer og konsekvenser for infrastrukturen som sin største bekymring for virksomheten i Nord-Norge. Cermaq i Salten nevner spesielt prosjektet Climefish når det gjelder arbeidet med klimarisiko. Prosjektet har sett på trusler og muligheter i forbindelse med et endret klima og har som mål å skape felles retningslinjer for en klimatilpasset akvakulturnæring.

Dette har bidratt til læring om klimarisiko i organisasjonen, men man er tydelig på at det fortsatt er et stort potensial for bedre kontroll på dette området. Organisasjonen har så langt bare fått en felles bevissthet om at klimaet vil by på utfordringer.