Hvilke konsekvenser får grønn omstilling for naturen i Nord-Norge?

Nord-Norge består av ressursrike områder som utgjør en tredjedel av Norges samlede areal, og landsdelen er sentral i Norges grønne omstilling. Regjeringen har presentert fem hovedprinsipper som skal ligge til grunn for nordområdepolitikken i årene fremover. Ett av disse er at nordområdene skal være et sentrum for bærekraftig energi, teknologi og mat.

I landsdelen satses det på grønn industri som batteriproduksjon, hydrogen og grønne datasenter. Eksempler på prosjekter som bidrar til grønn verdiskaping er hydrogenproduksjon i Mo i Rana, Berlevåg og Mosjøen, CO₂-nøytralt smelteverk i Finnfjord, produksjon av batteridrevne oppdrettsbåter i Grovfjord og litiumbatteriproduksjon i Mo i Rana. Nord-Norge har også vært en viktig landsdel for utbygging av vindkraft på land. Regjeringens gjenåpning av konsesjonsbehandlingen kan føre til videre utbygging fremover. Eksemplene illustrerer hvordan Nord-Norge har etablert en målrettet satsning innen grønn industri, men slike prosjekter vil kreve naturressurser og arealendring.

Naturen er bærebjelken i verdensøkonomien

Naturen er grunnlaget for en rekke goder og tjenester som er avgjørende for samfunnet, økonomiske virksomheter og individuelle liv. Slike naturgoder kalles økosystemtjenester, og innebærer blant annet pollinering, karbonlagring, regenerering av naturressurser, rensing av luft og vann. Ved hjelp av slike tjenester kan mennesker dyrke mat, bygge hus og bygninger, utvinne viktige materialer som kan brukes til produksjon av medisiner og maskiner, tilrettelegge for arbeidsplasser som sikrer økonomisk vekst og mye mer. Ifølge en studie fra 2019 er den samlede globale verdien av slike tjenester estimert til over 29 billioner dollar per år, som tilsvarer verdien på rundt 22 oljefond. I Norge er det ingen konkrete beregninger på verdien av landets økosystemtjenester, men forskning viser at tapet av økosystemtjenester vil koste samfunnet og næringslivet mye.

Trusselen det utgjør å miste økonomiske goder og verdier på grunn av forringelse av natur kalles naturrisiko. Til tross for naturens avgjørende rolle i den globale verdiskapingen, er det et generelt lavt kunnskapsnivå rundt naturrisiko i næringslivet, noe Forventingsbarometeret 2021 også pekte på. Task Force on Nature-Related Financial Disclosures (TNFD) er et globalt initiativ som arbeider med å øke bevisstheten rundt naturrisiko i næringslivet, hovedsakelig ved å utvikle rapporteringsanbefalinger for selskaper knyttet til naturrisiko, og er det initiativet som har kommet lengst med å samle viktige begreper og definisjoner knyttet til natur og naturrisiko.

• Naturkapital: Naturkapital er samlebetegnelsen for alle jordens naturverdier og økosystemtjenester (naturgoder). Naturkapital inkluderer alle jordens naturressurser og levende organismer. For fiskerinæringen kan dette for eksempel være hav og kystområder hvor fiskerinæringen opererer i.
• Økosystemtjenester: Økosystemtjenester eller naturgoder, er alt fra den levende naturen som bidrar til menneskelig velferd. For fiskerinæringen kan dette være havstrømmer som sirkulerer næring/mat til fisk, eller regulerer havets syrenivå.
• Strøm av økosystemtjenester: Akkurat som i finansverdenen, hvor det eksisterer eiendeler som danner strømmer av inntekter, kan naturen tenkes å bestå av beholdninger av naturkapital og økosystemtjenester som gir opphav til tilhørende strømmer av fordeler til mennesker og økonomien. For fiskerinæringen vil dette være eksempelvis kombinasjonen av økosystemtjenester i havet og atmosfæren som muliggjør og vedlikeholder fiskebestanden i Nord-Norge.
• Verdier: Velferd og fordeler samfunnet og næringslivet får som følge av økosystemtjenester. For fiskerinæringen kan dette være blant annet arbeidsplasser i Nord-Norge knyttet til fiskerinæringen og matforsyning.

Enkelte næringer er mer berørte av naturrisiko enn andre. World Economic Forum og PwC gjennomførte en analyse av naturrisiko for 22 bransjer og deres verdikjeder i 2020. Analysen vurderte hvorvidt de ulike bransjene var avhengige av økosystemtjenester, såkalt naturavhengighet. Naturavhengighet for bransjenes brutto verdiskaping ble vurdert og kategorisert i tre nivå; høy, medium eller lav. Det er verdt å merke seg at fiskeri og oppdrett, som er blant Nord-Norges største næringer, er en av bransjene som er mest eksponering for naturrisiko. Naturrisiko for denne næringen er høy allerede i dag, og forventes å øke i takt med naturens videre forringelse fremover.

Forskere fra hele verden advarer om at klimaendringene bidrar til et hyppig tap av biologisk mangfold og en destabilisering av økosystemer. Verden er avhengig av natur og velfungerende økosystemer for å lykkes med klimaomstillingen, og for å få til dette må naturrisiko få en større betydning i næringsutviklingen. Utbygging av fornybar energi, elektrifisering av transportsektoren og erstatning av fossile energibærere i industrien vil kreve naturressurser. I dag henter vi ut mer ressurser fra naturen enn noensinne, men dette svekker i økende grad naturens evne til å tilby mat, energi og materialer i fremtiden.

Den største driveren bak tap av natur, både globalt og nasjonalt, er endringer i arealbruk. Videre er forurensning, overhøsting og klimaendringer sentrale drivere for den økende forringelsen av natur. En rekke økonomiske aktiviteter skaper et ytterligere press på naturen, eksempelvis jord- og skogbruk, fiskeri og oppdrett, energi og infrastruktur. Spesielt energi og infrastruktur er svært arealkrevende, noe som er utfordrende i lys av verdens behov for en grønn omstilling. Endringer i areal vil være nødvendig i det grønne skiftet, men konsekvensene for naturen kan bli betydelige.

Grønn omstilling skaper målkonflikt mellom klima og miljø

Verden er i gang med en omfattende omstilling mot et lavutslippssamfunn. Norge har etablert 24 nasjonale miljømål innenfor seks ulike områder, deriblant naturmangfold, forurensning og klima. For sistnevnte har regjeringen satt som mål at Norge skal redusere klimagassutslippene med 50-55 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990-nivået.

Ved utgangen av 2020 hadde Norge redusert klimagassutslippene med 4,2 prosent, sammenlignet med 1990. For å nå klimamålene må alle næringer bidra til å kutte utslippene med minst 26 millioner tonn CO₂-ekvivalenter de neste åtte årene. Dette innebærer at Norge hvert år må ha en utslippsreduksjon tilsvarende det klimapolitikken har oppnådd de siste 30 årene samlet. Den drastiske utslippsreduksjonen som er nødvendig understreker hvor liten tid vi har for å lykkes med omstillingen, og det stadig økende tidspresset kan gå på bekostning av naturhensyn og vil da gjøre miljømålene vanskeligere å oppnå.

Elektrifisering av sokkelen er et eksempel på hva som kreves for å nå de nasjonale klimamålene. Dette klimatiltaket vil kreve rundt 15 TWh fornybar energi, noe som tilsvarer mer enn 10 prosent av Norges samlede kraftforbruk i 2021, og dette vil medføre utbygging og nye naturinngrep.

En utfordring med utbygging av fornybar energi er at slike energikilder i høy grad er lokasjonsbasert og må høstes der naturforholdene er godt egnet. Disse energikildene befinner seg ofte langt fra byer og befolkning, noe som medfører utbygging av arealkrevende nettinfrastruktur for å distribuere energien. De beste lokasjonene for fornybar energiproduksjon i Norge er i tillegg typisk i naturrike områder. For Nord-Norge er dette eksempelvis Øyfjellet vindkraftpark i Nordland, et av landets største vindkraftanlegg.

Øyfjellet vindpark har fått mye kritikk fordi den ligger i et område som brukes til reindrift. Reindriftsnæringen er svært avhengig av å ivareta store og sammenhengende naturområder ettersom rein har ulike årstidsbeiter. Dersom forstyrrelsene i området er for store kan reinen reagere negativt og gå seg vill fra resten av flokken. Øyfjellet vindpark er plassert midt i flytteveien til beiter for tusenvis av rein og vil derfor kunne føre til store utfordringer for reindriftsnæringen. I 2020 gikk to flokker seg vill i vårflyttingen forbi vindparken, og det var stor uro rundt hvorvidt simlene ville bli skremt av anleggsarbeidet og forlate kalvene sine. Dette er et godt eksempel på en målkonflikt mellom klima og natur, og historisk sett har klimatiltak blitt prioritert over beskyttelse av natur og miljø.

Når det gjelder Norges mål knyttet til natur og miljø er de ikke kvantifisert på samme måte som klimamålene. Norge har for eksempel mål om at økosystemer “skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester”, “ingen arter og naturtyper skal utryddes” og “et representativt utvalg av norsk natur skal ivaretas for fremtidige generasjoner”. Oppfølging av disse målene er i dag ikke kvantifisert eller målbare, noe som skaper utfordringer knyttet til forståelse av utviklingen over tid. Slike utfordringer bidrar til økt kompleksitet i klima- og miljøpolitikken som må forholde seg til avveininger mellom beskyttelse av natur og utslippsreduserende tiltak som krever arealendring. Et aktuelt eksempel som viser denne målkonflikten er myrområder i Nord-Norge.

Store og sammenhengende naturområder er av stor betydning for naturmangfold og landskapskvalitet. Mange arter er helt avhengige av spesifikke betingelser som finnes i de ulike naturområdene i Norge, eksempelvis i myrer og våtmarksområder i Nordland og Troms og Finnmark. I tillegg er myrområder og permafrost, eller frosne myrer, avgjørende for å begrense global oppvarming. Myrer binder og lagrer karbon, demper flom og er levested for et stort antall arter.

Til tross for at myrområdene utgjør en liten del av Norges totale areal, er 31 prosent av landets karbon lagret i myr og permafrost. Det anslås at 30 til 50 prosent av myrene i Norge er ødelagt, og at flere myrtyper er truet. Et eksempel på dette er palsmyrene på Finnmarksvidda som har blitt halvert i størrelse de siste 50 årene. Norsk rødliste for naturtyper vurderte i 2018 palsmyr til å være sterkt truet. Palsmyren er svært sårbar for klimaendringene fordi økte temperaturer fører til tining av permafrosten og forringer myrens evne til å binde karbon, som videre fører til økte utslipp av klimagasser. Flere myrtyper og arter trues på grunn av veibygging, nettutbygging, regulering av vassdrag og andre aktiviteter som er relatert til den grønne omstillingen.

Tap av inngrepsfri natur hemmer fremgangen på flere av Norges miljømål

Nord-Norge opplever en sterk vekst i energiforbruk og -etterspørsel, teknologiutvikling og handel. Dette krever naturressurser og fører til økt arealendring i inngrepsfrie naturområder. Å bevare og tilbakeføre inngrepsfri natur er sentrale virkemidler i arbeidet med Norges nasjonale miljømål.

Inngrepsfri natur kategoriseres i tre ulike soner avhengig av avstand til tyngre tekniske inngrep. Sonen som ligger lengst unna inngrep kalles villmarkspreget natur, og må ha en avstand på minst fem kilometer fra nærmeste tekniske inngrep. Eksempler på tyngre tekniske inngrep er veier, store kraftlinjer og vindkraftparker.

En studie utført i 2014 av forskere fra flere sentrale institutter i Norge kom frem til at villmarkspreget skog kan ha opptil dobbelt så høy andel viktige livsmiljøer for arter som vanlig skog.

I 2018 rapporterte Miljødirektoratet at omlag 44 prosent av Norges fastlandsareal var inngrepsfritt. Dette var en reduksjon på 5,1 prosentpoeng på 30 år. I tillegg ser man en klar nedgang i villmarkspregede områder, som er den mest urørte naturen i Norge. Disse områdene er svært vesentlige for naturmangfoldet, men en jevnlig utbygging av veier og energianlegg fører til at stadig flere naturområder blir inngrepsnære. Omtrent halvparten av Norges fastlandsareal på begynnelsen av 1900-tallet var villmarkspreget. I 2018 var denne andelen redusert til 11,5 prosent.

Andelen og reduksjonen av villmarkspregede naturarealer er ulikt fordelt i landet; Troms og Finnmark og Nordland er blant de tre fylkene som har mistet mest inngrepsfri natur de siste fem årene, mens reduksjonen var størst i Sogn og Fjordane fra 2013 til 2018. Dette er hovedsakelig på grunn av arealendring som medfører større tekniske inngrep i natur, eksempelvis bygging av nye veier eller annen infrastruktur.

Nedgangen i inngrepsfri natur hemmer fremgangen på flere av Norges miljømål. På den andre siden er det et økende behov for arealkrevende konstruksjoner for å oppnå Norges klimaforpliktelser, og dette fører til en drakamp mellom miljømål og klimamål. Dette understreker hvor sammensatt klima- og miljøkrisen er, samt viktigheten av å gjennomføre tiltak som kan bidra til å innfri målene på tvers av klima- og miljøpolitikken.

Et aktuelt eksempel er behovet for å oppskalere produksjonen av fornybar energi, som vil medføre inngrep i natur på land eller til havs. Som illustrert med myrområder og villmarkspreget skog må man være bevisst på konsekvensene av slike inngrep, både fra et klima- og miljøperspektiv. Næringslivet og beslutningstakere i norsk politikk må i tiden fremover gjøre betydelige avveininger og balansere måloppnåelse med hensyn til både klima- og miljømål.

Noe påvirkning på natur er umulig å unngå, avbøtende tiltak er nødvendig

For at Norge skal kunne gjennomføre det grønne skiftet, vil det være uunngåelig med tiltak som påvirker naturen. Det blir derfor svært viktig å ha et bevisst forhold til hvilke og hvor store konsekvenser ulike inngrep vil ha på naturen. Dette avtrykket kan reguleres gjennom en grundig kartlegging av påvirkede naturområder, miljødesign for å begrense påvirkning og restaurering for å kompensere for tapt natur.

Artsdatabanken og Sabima arbeider med å kartlegge norsk naturmangfold. Ved å samle informasjon om arter i ulike naturområder bidrar de til å øke kunnskapen om norsk natur. Denne kunnskapen kan brukes direkte i arealplanlegging, slik at utbyggere får innsikt i hvilke konsekvenser prosjekter vil ha for ulike naturområder. På denne måten kan man minimere eller unngå inngrep i områder med truede arter eller sårbare naturområder.

Forskningssenteret CEDREN er et tverrfaglig forskningssenter for miljødesign innen fornybar energi. Miljødesign innebærer å tilrettelegge for både kraftproduksjon, fisk og annet dyreliv i elver med vannkraftverk. Vannkraftverk påvirker både fiskebestander og annet liv i berørte vassdrag. På den tiden da de fleste vannkraftverk i Norge ble bygget var det i hovedsak kraftproduksjonen som ble hensyntatt, og lite fokus ble rettet mot naturens behov. I nyere tid har bransjen tilegnet seg mer kunnskap om samspillet mellom fornybar kraftproduksjon og naturhensyn, og utviklet løsninger for hvordan disse kan gå hånd i hånd. Det er dette som er miljødesign; løsninger hvor man både tar vare på natur og dyr og samtidig produserer lønnsom fornybar energi. Miljødesign er hovedsakelig diskutert i forbindelse med vannkraftverk, men de samme prinsippene kan tas i bruk for annen arealkrevende infrastruktur med påvirkning på natur og miljø. Et eksempel fra Nord-Norge er Statnett som benytter såkalte fugleavvisere for å påvirke dverggåsa til å manøvrere rundt kraftledninger i Finnmark.

Der inngrep i natur ikke kan unngås vil restaurering være det siste alternativet i hierarkiet av miljøhensyn. Restaurering har de siste årene fått mer oppmerksomhet på grunn av økt bevissthet rundt naturinngrep, men eksperter og forskere mener kunnskapsnivået fortsatt er lavt, spesielt blant utbyggere. En god restaureringsplan er avhengig av omfattende kartleggingsarbeid som gjøres før prosjekteringsfasen av nye anlegg eller konstruksjoner. På denne måten har man oversikt over hva som faktisk skal restaureres før man begynner å tenke på hvordan restaureringen skal skje.

Selve restaureringen krever mye kunnskap, og på grunn av variasjoner i regioner og tilstand på naturområder må man ofte forholde seg til ulike tidsperspektiver. Atlantisk høymyr som befinner seg i deler av Nord-Norge har kupler av ombrogen torv som krever rundt 1.000 år for å oppnå en høyde på én meter. Selv et lite inngrep i denne type natur vil kreve restaurering med en tidshorisont på 1.000 år. Videre er det usikkerhet rundt den faktiske verdien av restaureringstiltak. Gode planer for restaurering må derfor hensynta denne usikkerheten og sette et høyere ambisjonsnivå enn man ellers ville gjort for å sikre en tilstrekkelig restaurering.

Målkonflikter vil være en sentral utfordring for grønn industriutvikling i Nord-Norge

Klima og natur går hånd i hånd, men løsningen på klimakrisen kan bidra til at presset på naturen øker ytterligere. Verden har allerede mistet to tredjedeler av alle ville arter de siste 50 årene, og Norge har mistet 40 prosent av all villmarkspreget natur det siste århundret. I tillegg er Troms og Finnmark og Nordland blant de tre fylkene som har mistet mest inngrepsfri natur de siste fem årene.

Klimaendringene er en av mange drivere for økt forringelse av natur, men den største driveren både globalt og i Norge er arealendring. Klimaomstillingen krever blant annet arealkrevende konstruksjoner for utbygging av fornybar energiproduksjon. Utbygging av fornybar energi skjer ofte i naturrike områder, og dette skaper en kompleks målkonflikt mellom klima og miljø.

For å lykkes med Norges omstilling må naturen også hensyntas. I Nord-Norge og i resten av landet vil dette kreve bedre kartlegging av natur, miljødesign som en integrert del av næringsutviklingen og en omfattende restaurering av tapt natur.