Rapporter

Det grønne skiftet – kun for de rike?

Har alle de samme forutsetningene for å ta grønne valg og bidra til den grønne omstillingen?

Det gronne skiftet kun for de rike
Foto: Zoonar GmbH/Alamy Stock Photo

Grønn omstilling krever at vi reduserer klimagassutslipp både fra industri og husholdning. Det er et uttalt mål fra regjeringen at den grønne omstillingen skal være rettferdig og gagne hele samfunnet.

Samfunnsforskningen ved NTNU ser nærmere på likhets- og rettferdighetsaspekter ved bærekraftig omstilling for å fremme utviklingen av effektive og rettferdige klimatiltak. Robert Næss og Sara Heidenreich som jobber med prosjektet COJUST, har intervjuet lavinntektsbefolkning i Norge for å finne ut om de politiske virkemidlene som skal føre til grønn omstilling og miljøvennlig atferd oppleves som rettferdig for dem. Næss og Heidenreich har forsket på klimakrisen og spørsmål om ulikheter i samfunnet. De ser fra et faglig ståsted at disse problemstillingene må diskuteres i lys av hverandre og løses sammen. Møtet med lavinntektsgrupper i Norge har gjort inntrykk på de to forskerne:

Vi visste at lavinntektsgruppene i befolkningen hadde det vanskelig. Men at de har det så vanskelig, det var vi ikke klar over.

Robert Næss, forsker, NTNU

Næss og Heidenreich forteller om forbruket til menneskene de har møtt igjennom sin forskning. De færreste har egen bil. De som har bil, bruker kanskje den gamle bensinbilen bare når det er høyst nødvendig. I tillegg er det få blant lavinntektsbefolkningen som eier egen bolig. Sosialboliger og kommunale boliger blir for mange hjem på lengre sikt. Befolkning med lav inntekt har naturlig nok et lavere forbruksmønster enn høyinntektsgrupper, og forskjellene mellom disse befolkningsgruppene er økende;

Skillet mellom fattig og rik blir større. Forbruk er en vanskelig og ambivalent tematikk – lavt forbruk er jo egentlig bra. I et miljøperspektiv er det lavinntektsgruppene som lever mest bærekraftig.

Sara Heidenreich, forsker, NTNU

Husholdninger med en inntekt under 60 prosent av medianinntekten til befolkningen etter skatt regnes som lavinntektshusholdninger. Andelen lavinntektshusholdninger har vært økende gjennom de siste tiårene. Ifølge NAV har andelen med årlig lavinntekt økt med 1,6 prosentpoeng mellom 2011 og 2018.

Det gronne skiftet kbnn 2
Foto: Mats Gangvik for kbnn:

I prosjektet COJUST har Næss og Heidenreich (med flere) undersøkt bakgrunnen og motivasjonen for de valgene som lavinntekstbefolkningen gjør. De finner at mulighetene til å kjøpe grønne produkter eller investere i energieffektiviserende tiltak for boligen sin ofte er begrenset. På den andre siden har lavinntektsgrupper et såpass lavt forbruk, at de allerede har et veldig lavt CO2-fotavtrykk.

De (lavinntektsgruppene) kjøper jo ikke noe. Klima- og miljøproblematikken henger sammen med at vi kjøper og forbruker masse. En person fra middelklassen forbruker mye mer enn de med lav inntekt.

Sara Heidenreich, forsker, NTNU

Ifølge FN slapp hver nordmann i gjennomsnitt ut syv tonn CO2 i 2018. Gjennom EUs klimaavtale forplikter Norge seg til å kutte 40 prosent av klimagassutslippene innen 2030. Dette har ført til at konkrete klimareduserende tiltak er satt i verk, både innen industrien og i husholdningene.

Hver enkelt husholdning har naturligvis ulike mengder utslipp, og lavinntektshusholdningene har i gjennomsnitt et mindre utslipp enn høyinntektshusholdninger (se under). Likevel har ikke klimapolitiske tiltak og virkemidler så langt tatt hensyn til sosioøkonomiske skiller i samfunnet vårt.

Klimaavtrykk i husholdninger med forskjellige inntektsnivå

Skjulte utslipp

Grønn omstilling handler blant annet om at forbrukerne viser vilje og evne til å ta miljøvennlige valg. Et sentralt spørsmål er derfor hvor stort handlingsrommet er for å ta miljøvennlige valg for folk i ulike inntektsgrupper?

Fremtiden i våre hender forklarer at grunnen til at klimapolitikken ikke tar utgangpunkt i omstilling på individnivå, er fordi utslipp som er knyttet til fredagstacoen eller genseren du kjøpte på tilbud forrige uke ikke inngår i det norske klimagassregnskapet. Disse tingene utgjør deler av det skjulte klimaavtrykket vårt, siden store deler av verdikjeden bak disse produktene tilhører aktiviteter utenfor Norges landegrenser. Selv om det skjulte klimaavtrykket ikke adresseres i den norske klimapolitikken, har en som enkeltmenneske en mulighet til å ta et valg om hvor mye man forbruker og hvilke produkter man kjøper.

Det gronne skiftet kbnn 2 1
Foto: Mats Gangvik for kbnn:

Å bo: Enovas støtteordninger

Reduksjon av energiforbruk i boliger er ett av tiltakene som prioriteres i den grønne omstillingen. Den statlige støtteordningen Enova skal stimulere omstillingen i energisystemene og bidra til å redusere klimagassutslipp. Enova tilbyr ordninger for installasjoner av blant annet solcelleanlegg, vannbåren varme og etterisolering av eksisterende boliger. Hvert enkelt tiltak på boligen krever et eget søknadsløp, og pengene utbetales etter at arbeidet er gjennomført av profesjonelle fagfolk, betalt og dokumentert. Dette forutsetter at den økonomiske situasjonen i utgangspunktet er god og at brukeren har kunnskap om støtteordningene til Enova.

Siden fåtallet i lavinntektsbefolkningen eier egen bolig, treffer ikke en slik støtteordning denne befolkningsgruppen. Forskerne peker også på at både forståelsen for det byråkratiske systemet, og det praktiske rundt søknaden er forbeholdt et annet segment av befolkningen. I forhold til bo-situasjonen understreker Næss at selv for de som eier egen bolig med oppgraderingsbehov, er ikke oppussing et tema for lavinntektsbefolkningen. Han ser at de ofte har utfordringer nok med å betale ned lån og strømregningen. Forskning viser da også at husholdninger med lav inntekt, får mindre støtte til energitiltak i sine boliger. I 2019 lå lavinntektsgrensen på 237.600 kroner for enslige, og 498.900 kroner for par med to barn. Næss og Heidenreich stiller spørsmål ved om gruppen i større grad treffes dersom energitiltak for oppgradering av kommunale boliger var høyere prioritert enn i dag.

Eldre boliger krever mer oppussing for å redusere energiforbruket. Støttepengene fra Enova kommer fra Energifondet, der en liten sum av pengene kommer fra nett-tariffen fra befolkningens strømregning. Når ikke alle kan ta del i ordningen og dermed ikke får godene av å betale den lille ekstra summen på strømregningen, blir denne fordelingen problematisk. Forskerne stiller seg spørsmålet om vi i en velferdsstat burde la omfordelingen av penger gå den andre veien.

Alle betaler til Enova, men det er få [i lavinntektsgruppen] som får tilbake fra Enova. Det blir i prinsippet en omfordeling fra de fattige til de rike.

Sara Heidenreich, forsker, NTNU

Det er mulig å utforme klimapolitikk og etablere klimatiltak som løser flere behov samtidig. Når det kommer til bolig peker forskerne på at det kan legges opp til ordninger som bidrar til at også lavinntektsbefolkningen får lavere strømregninger og samtidig reduserer klimagassutslippet.

Elbil kbnn helt digital 2022
Foto: kbnn

Å være mobile: Elbil-insentivene

Ifølge Klimakur 2030 – det norske veikartet for hvordan vi skal nå våre klimamål – er det størst potensiale for å kutte klimagassutslipp i den norske veitransporten. Derfor har regjeringen satt ambisiøse mål om å kutte klimagassutslipp fra både privat og offentlig transport. Innen 2025 skal alle nye personbiler være elektriske, og får å nå dette målet har Norge iverksatt en rekke initiativer for å akselerere overgangen til elektrisk fremdrift på norske veier.

I 2020 viste tall fra SSB at elbilsalget har økt i alle befolkningssegmenter. I husholdningene med høyest inntekt kjøpte 21 prosent nye elbiler i 2020, men elbilsalget er nå i gang også for husholdninger med lav inntekt. Det økende elbilsalget hos lavinntektshusholdninger blir forklart med at kvaliteten på rimeligere elbiler har økt, og at avgiftsfritaket ved bruk av elbil har vært fordelaktig. Ifølge Transportøkonomisk institutt er likevel elbilsalget fortsatt størst til husholdninger med høy inntekt. Dette kan være tegn på at også elbil-insentivene først og fremst gagner høy-inntektshusholdningene i dag, selv om andrehåndsmarkedet er voksende.

Regjeringen har på et nasjonalt plan bestemt at elbiler maksimalt skal betale halv pris av det diesel- og bensinbiler betaler i bompenger ved eksisterende bommer. Det er opp til kommuner og fylkeskommuner å sette satser for sine bomstasjoner, noe som også fører til lokale variasjoner i priser. I en rekke bompengeanlegg er det i dag gratis for elbiler, mens i Oslo ble bomavgifter gjeninnført også for elbiler i 2019. Likevel er takstene miljødifferensierte, det vil si at kjøretøy som forurenser mer betaler mer. Med elbilinsentivene har man da muligheten til å bevege seg rimeligere i sentrale strøk. Men, siden det er færre i lavinntektsbefolkningen som har elbil, blir bompenger en kostnadspost som har stor innflytelse på lavinntektsbefolkningens mobilitet. Det er de med eldre diesel- eller bensinbiler som får kostnaden, og nyanseringen av tiltakene mot ulike inntektsgrupper mangler. Næss gir et eksempel;

«I Trondheim skal det prøves ut veiprising; å avgiftsbelegge en strekning på et tidspunkt i løpet av døgnet. Det legger føringer for hvem som kan ta seg råd til å kjøre der, til hvilken tid. Det kan oppfattes som at det meste er forbeholdt middelklassen og de over - de som har råd til det. Men det er noen som blir ekskludert.»

Svanemerket

Å leve et verdig liv: Forbruk og miljømerkede produkter

For å leve bærekraftig blir vi rådet til å kutte ned på forbruk. Bærekraftsmål 12 legger vekt på at vi skal ha ansvarlige forbruks- og produksjonsmønstre. Det handler om at vi skal gjøre mer med mindre ressurser. I dag produserer vi mer enn hva som blir konsumert, og vi forbruker mye mer enn hva som er bærekraftig. For å nå bærekraftsmål 12 må det individuelle forbruket ned.

Miljømerker som Svanemerket og EU Ecolabel hjelper kunden til å velge bærekraftige produkter gjennom sertifisering. I alle sosioøkonomiske klasser finnes ulike holdninger til å velge bærekraftig. Næss erfarer gjennom sin forskning at selv om lavinntektshusholdninger er opptatt av å velge bærekraftig, må de ofte av økonomiske hensyn kjøpe produkter som er billigere og ofte mindre sunne. Forskerne ser at spørsmålet om et miljøvennlig forbruk er fjernt for lavinntektsbefolkningen. Med snevre budsjetter som skal rekke til å bo, leve og spise er ikke klimaavtrykket på matvarene, men prisen som bestemmer.

Grønn skattekommisjon mener at pris på utslipp er den mest effektive måten å sørge for mindre miljøskadelige aktiviteter fra hver enkelt av oss. Forskerne etterlyser klimatiltak som er tilrettelagt bedre for alle deler av befolkningen. Eksempler på diversifiserte klimatiltak, hvor lavinntektsgrupper kompenseres gjennom for kontantutbetalinger eller målrettede støtteordninger finnes det ikke mange av i Norge.

Forskerne vil også komme fra det dominante narrative i samfunnet at den grønne omstillingen har blitt forenklet til å handle om å kjøre elbil og kjøpe miljømerkede varer. De forteller at dette bidrar til at lavinntektsgruppene føler seg utenfor og føler på skam for å ikke kunne bidra.

Husholdninger med høy inntekt har et større forbruk og dermed et høyere utslipp enn de med lav inntekt. Høyinntektshusholdninger har spesielt stort fotavtrykk innen bekledning, forbruksvarer, transport og bolig. Variasjonen er mindre mellom lav- og høyinntektshusholdningene når det gjelder energiforbruk og mat og drikke. Siden forbruket til lavinntektshusholdningene i utgangspunktet er lavt, viser forskerne til at de også allerede har et lavt klimaavtrykk. Næss utdyper gjennom et gjentagende eksempel fra fokusgruppeintervjuene; «(...) når intervjuet nærmer seg slutten, går det opp et lys for de fleste at de faktisk er klimavennlige. De blir overrasket over tanken på at deres forbruk er så lavt, og at de på den måten lever veldig klimavennlig allerede.»

For mange nordmenn vil 2020 bli husket som året man ikke kunne reise utenlands, delta på aktiviteter eller være like sosial som før korona. Men for én av ti av de som deltok i levekårsundersøkelsen var ikke 2020 veldig annerledes. For denne andelen bød ikke de siste årene på særlig endring.

Selv om de fleste i Norge har god råd, er det fortsatt grupper som lever i fattigdom og som ufrivillig har et svært lavt forbruk.

Forskerne peker på at når det å gå til tannlegen eller til legen for å ta vare på egen helse blir en prioriteringssak, er det vanskelig å forsvare at heving av priser er beste og eneste utvei – eller hovedvirkemiddel for alle samfunnslag i en såkalt rettferdig omstilling.

Rettferdig omstilling

Det kommer tydelig frem at informantene i forskningsprosjektet COJUST opplever klimapolitikken som urettferdig. Men hvordan kunne tiltakene ha vært utformet mer rettferdig?

Klimarettferdighet kan klassifiseres i tre deler; fordelingsmessig rettferdighet, prosedural rettferdighet og anerkjennelsesrettferdighet. Dette samtidig som at dagens klimapolitikk i hovedsak baseres på prinsippet om at forurenser skal betale.

  1. Fordelsmessig rettferdighet: Handler om hvordan kostnader og gevinster fordeles.
  2. Posedural rettferdighet: Innebærer at klimapolitikk skal være basert på likeverdige prosesser som inkluderer alle parter og ikke diskriminerer.
  3. Anerkjennelsesrettferdighet: Omhandler representasjon og poengterer at alle individer og grupper skal representeres på en lik og rettferdig måte. Anerkjennelsesrettferdighet innebærer at alle grupper skal ha fullstendige og like politiske rettigheter.

I en rapport utarbeidet av Senter for utvikling og miljø, finner de blant annet at ingen av de tre rettferdighetstypene er godt ivaretatt i Norges klimaplan. I tillegg peker senteret på at den metodiske fremgangsmåten ved bruk av høringer i seg selv er en ekskluderende prosess. Dette begrunnes med at det ikke gis noen tydelige oppfordringer til å levere høringsinnspill, samtidig som at selve utarbeidelsen og leveransen av høringsinnspillene forutsetter mye kunnskap og god informasjon.

Prosjektet COJUST handler om å lære om livene og praksis blant lavinntektsbefolkningen, og få innblikk i hvordan klimapolitiske tiltak slår ut for dem – og ut fra dette finne klimareduserende tiltak som passer for den delen av befolkningen. I neste runde vil forskerne teste ut eksempler som kom ut fra prosjektet og se om de fungerer i praksis.

En grønn omstilling skal være rettferdig og gagne hele samfunnet. For videre utvikling av klimapolitiske tiltak og virkemidler mener forskerne at lavinntektsbefolkningen i større grad må involveres og inkluderes i diskusjonen om grønn omstilling. Som forsker Robert Næss oppsummerer: «Lavinntektsbefolkningen har i lang tid levd i tråd med bærekraftsmålet om et ansvarlig forbruk og bør bli inkludert og konsultert i større grad».