Rapporter

Sirkulærøkonomiske muligheter innen fiskeri og havbruk

Sjømatnæringene er en viktig brikke i det grønne skiftet og bidrar med mat til en voksende verdensbefolkning. Men næringen har også et høyt forbruk av ressurser og materialer med lineære livsløp.

Fiskeri havbruk sirkulaerokonomi 2
Foto: Torgeir Sørensen

Circularity Gap Report Norway viser at 97,6 prosent av materialene vi forbruker hvert år ikke blir ført tilbake til kretsløpet. Hvordan står det til i sjømatsektoren, og hva gjør man i fiskeri- og havbruksnæringa for å bli mer sirkulær?

Verdensøkonomien bruker naturressursene i et langt større tempo enn det naturen klarer å produsere. Resultatet er stadig større mengder reststoffer og avfall som går tapt og som ikke føres tilbake i økonomien. I Norge ender hver dag tonnevis av ressurser opp som avfall på fyllinga eller sendes ut av landet, med store sosiale, økonomiske og miljømessige følger.

For å nå FNs bærekraftsmål er en kjapp overgang mot en mer ressurseffektiv og sirkulær økonomi nødvendig i følge den nasjonale strategien for sirkulær økonomi. En ambisjon som forplikter. Det er et økende behov for en sirkulær økonomi fordi ressursgrunnlaget er knapt, men også fordi det kan gi forretningsmuligheter for et Norge i omstilling.

EU har en ambisjon om at vi innen 2050 skal leve i et klimanøytralt samfunn der økonomisk vekst skjer uten økt forbruk av ressurser. I EUs grønne giv (European Green Deal) trekkes handlingsplanen for sirkulærøkonomi frem som et fundament for å nå de langsiktige ambisjonene.

Hva sier Norges strategi for sirkulær økonomi om de blå næringene?

Kunnskapsgrunnlaget som ble produsert for Norges strategi for sirkulær økonomi peker ut landbruk, skogbruk, havbruk og fiskeri som næringer med stort potensiale for økt sirkularitet. Det belyses spesielt hvordan hav- og landbruksnæringene har store muligheter gjennom industrielle symbioser. Verdikjeder i de ulike sektorene kan krysse over og bidra inn i hverandre, ved at eksempelvis slam fra havbruk benyttes til gjødsel i jordbruk, eller at næringsstoffer i restråstoff som hoder og slo fra oppdrettsfisk kan utnyttes til dyrefôr i landbruket.

De blå næringene kan også bidra til økt sirkularitet i andre næringer ved at biomasse som tang og tare binder karbon fra lufta og kan brukes til fôr, mat og som innsatsmateriale i industriprosesser og materialer.

Fiskeri sirkulaer okonomi 2
Foto: Mats Gangvik

Regjeringen ønsker å utarbeide en plan for å få norske prioriteringer inn i EUs regulative samarbeid for mat- og fôrproduksjon, slik at norske produsenter kan bedre ressursutnyttelsen innen områder der det per nå ikke er lov. På den måten kan man bruke restråstoff fra både marine og landbaserte prosesser på en trygg og effektiv måte. Biologiske reststoffer fra fiskeri og havbruk vil være viktige å utnytte bedre, både for å unngå lokal miljøpåvirkning og med tanke på lokalt verdiskapingspotensial.

Strategien har ikke egne kapitler om fiskeri- og havbruksnæringen, men omtaler disse som endel av bionæringene. Det legges opp til at virkemiddelapparatet skal bidra til å fremme utvikling og implementering av sirkulære løsninger på tvers av næringer, sektorer og fagområder i bioøkonomien, men det kommer få konkrete formuleringer om hvordan dette skal skje. Det nevenes at tilgang på fôrråvarer til havbruksnæringen er en barriere for framtidig vekst og at det er strategisk viktig å utvikle alternative bærekraftige fôrprodukter. Det nevnes at regjeringen vil vil støtte prosjekter som kartlegger og dokumenterer utnyttelse av biobasert restråstoff, plast, utrangert utstyr med mer. I den strategien etterlyses en digital markedsplass for økt ombruk og mer lønnsom sirkulær utnyttelse av ressurser, plast og utrangert utstyr i bionæringene og regjeringen vil støtte kartlegging, dokumentasjon og utredning av en slik markedsplass.

Barrierer for sirkulær økonomi i fiskeri og havbruk

Lønnsomhet og markedstilpasning

Innovasjon, kunnskap og velfungerende markeder for sekundære produkter og råstoffer må til for å etablere lønnsomme sirkulære verdikjeder. Flere aktører i bioøkonomien etterlyser risikoavlastning og kapital fra staten til investeringer i fornybare biobaserte løsninger og mener manglende statlig tilrettelegging er en barriere.

Trygghet for mennesker og dyr

En hovedbarriere for bioøkonomien er sikkerhet. Bruken av slam, husdyrgjødsel, biorest og andre restråstoff bærer risiko for spredning av miljøgifter, smittestoffer og antibiotikaresistens. Kostnadseffektive renseteknologier er en sperre her, for å kunne sikre trygge og giftfrie ressurser for mennesker, dyr og miljø.

Regler som fremmer sirkularitet

Dyre- og fiskehelse, fôr- og matproduksjon har sterke regulative rammer for å sikre trygg tilgang til mat og fôr. Regelverket setter rammer for hvilke råvarer og reststoffer som kan brukes og hvordan. Det mangler gode rammer for risikovurdering på området, og dermed går mange marine animalske restråvarer tapt. Det kreves både et EU-harmonisert og nasjonalt regelverk for å kunne utnytte ressursene bedre.

Forskning, innovasjon og teknologi

Kompetanse og metoder innen bioøkonomien trengs for å skape en mer effektiv, sirkulær og bærekraftig bruk av av bioressurser fra både hav og land, og muligheten for synergieffekter og samfunnsøkonomiske gevinster må forskes mer på. Det er et fortsatt behov for kunnskap og teknologi som kan styrke gjenbruken av biomasse og materialer på tvers av verdikjedene.

Kilde: Nasjonal strategi for ein grøn, sirkulær økonomi

Fiskeri sirkulaer okonomi 4
Foto: Mats Gangvik

Grunnen til den manglende konkretiseringen av tiltak for fiskeri- og havbruksnæringen kan være at det er usikkerhet rundt kunnskapsstatus om sirkulærøkonomien innenfor disse næringene. Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering har nylig startet prosessen med å etablere en kunnskapsstatus på dette feltet for å kunne vurdere konkrete tiltak og virkemidler.

Også næringsorganisasjonene har lite informasjon om eksplisitte tiltak for sirkulærøkonomi. Sjømat Norge opplyser i sin strategi Sjømat 2030 at økt utnyttelse av restråstoff vil gi en bedre ressursutnyttelse og mindre svinn, men går ikke i detalj på hvordan dette skal skje. Fra næringens side gjøres likevel mye for å sikre en god utnyttelse av restråstoff.

God utnyttelse av restråstoff fra sjømatnæringene

I dag utnyttes det meste av restråstoff fra både villfisk og oppdrettsfisk. I 2020 ble det totalt fanget og produsert 3,8 millioner tonn sjømat i Norge. Fra dette volumet utgjorde restråstoff 1 millioner tonn.

85 prosent av restråstoffet fra sjømatnæringene ble i 2020 utnyttet til humant konsum, dyrefôr og biogass. Fra havbruksnæringen utnyttes 93 prosent av restråstoffet til biogass, fôr og konsum. Her er det i hovedsak blodvannet som ikke blir utnyttet.

Restråstoff fra fiskerinæringen blir også videreforedlet i stor grad. Alt råstoff fra pelagisk fisk som sild og lodde blir utnyttet. Fra hvitfisk som torsk, sei og hyse har utnyttelsesgraden økt fra 34 til 58 prosent i perioden fra 2012 til 2020.

Også reststoff fra skalldyr kommer til nytte og i 2020 ble 62 prosent av dette råstoffet utnyttet. De fraksjonene som i dag regnes som minst utnyttet er hoder, innvoller, lever, rogn og avkapp fra hvitfisk, blod fra oppdrettsfisk og skall fra skalldyr (presentasjon, SINTEF, 2021).

Slam fra oppdrettsanlegg består av fôrrester og avføring og inneholder næringsstoffer og mineraler. Slam fra smoltanlegg på land samles opp og brukes i noen grad til gjødsel. Et eksempel på dette er selskapet Bioretur som har spesialisert seg på teknologi som skal tørke slam fra settefiskanlegg slik at det kan utnyttes til gjødsel. Slam fra åpne merder blir i dag sluppet ut i vannmassene og ikke utnyttet. Dersom man lykkes med å etablere lukkede anlegg på land eller i sjøen, vil man kunne utnytte dette avfallsproduktet fra havbruksnæringen.

Andel utnyttet restråstoff fra fiskeri- og havbruksnæringen

Restråstoff gir arbeidsplasser i Nord-Norge

Ved Båtsfjordbruket bearbeides torsk, sei og hyse i et moderne produksjonsanlegg. Hovedproduktet er skinnfrie fileter som selges til kunder i Europa, men også alle andre deler av fisken blir utnyttet. Rogn og lever selges videre til Vesterålen marine olje, fiskehoder og nakke tørkes og eksporteres til humant konsum, tunger selges som fersk mat. Til og med skinnet har en verdi. Dette blir frosset ned og inngår som en råvare i kollagenproduksjon. Resten av innvollene leveres til Liholmen i Båtsfjord for konservering før det sendes videre som ingrediens til dyrefôr.

Frank Kristiansen er daglig leder ved Båtsfjordbruket. Han forteller om en stadig bedre utnyttelse av råvaren:

«Tidligere var det vanlig at fiskeren sløyde fisken ombord. Da gikk både lever, rogn og innvoller på havet og dermed kunne det ikke utnyttes videre. Fra årtusenskiftet ble det mer og mer vanlig at sløyingen ble gjort på fiskebruket og fra omtrent år 2010 har dette vært vanlig praksis ved de fleste fiskemottak langs kysten. Denne endringen har gjort det enklere å ta vare på restråstoffet.»

Kristiansen forteller videre at det har skjedd en endring i hvordan restråstoffet har blitt utnyttet. Tidligere ble det aller meste brukt i dyrefôr, mens nå går en større andel til humant konsum. Denne utviklingen har både ført til bedre ressursutnyttelse, bedre økonomi og flere arbeidsplasser.

Fiskeri havbruk sirkulaerokonomi 3
Foto: Torgeir Sørensen

Ved Nordlaks produkter AS i Hadsel kommune arbeider 240 personer. Her slaktes oppdrettslaks fra Nordlaks og andre oppdrettsselskaper og anlegget har kapasitet til å håndtere 70.000 tonn fisk hvert år. Laksefileter er hovedproduktet som går ut fra fabrikken, men også resten av laksen utnyttes. Restråstoffet foredles til lakseolje og proteinkonsentrat som brukes som kosttilskudd og ingredienser i dyrefôr.

Utnyttelsesområder for restråstoff fra havbruksnæringen i 2020

Store mengder plast og store muligheter for gjenvinning

Det er et stort potensial for sirkulær materialbruk i redskapene som brukes i sjømatnæringene, hvor mye av havbruks- og fiskeriutstyret er laget av ulike typer plast. Eksempler på dette er fôrslanger, merdringer, oppdrettsnøter og fangstredskaper som trål, not, snurrevad, garn og line.

Totalt regner man med at 200.000 tonn plast er i bruk i næringen i Norge og dette utgjør om lag seks prosent av all plast som er i bruk i landet i dag. Det er beregnet at det årlige forbruket av plast i sjømatnæringene er 30.000 tonn.

Plastforsøpling fra sjømatnæringa – er sirkulærøkonomi nøkkelen?

Norges plaststrategi ble lansert av Solberg-regjeringen i 2021 og har et eget kapittel som omhandler sjøbaserte kilder til marin forsøpling. Marin forsøpling er både en tapt ressurs og et betydelig miljøproblem. Jo mer forsøpling som kan forebygges, jo mer materialer vil kunne brukes som innsatsfaktor i en sirkulær økonomi.

Omfanget av forsøpling fra fiskeri og havbruk er betydelig i Norge og Nord-Europa ifølge en nylig publisert kunnskapssammenstilling fra Senter mot Marin Forsøpling. Fordelingen mellom de to næringene er vanskelig å tallfeste, men fiskerirelatert avfall regnes som en av de største sjøbaserte kildene til marin plastforsøpling i Nord-Europa, mens havbruksnæringen trolig står for betydelige lokale utslipp av marin forsøpling. Problematikken er kjent og Fiskeridirektoratet lanserte høsten 2021 en omfattende handlingsplan mot marin forsøpling for fiskerinæringa, fritidsfiske og havbruksnæringa. Ifølge en studie fra NTNU havner flere hundre tonn fiskeriutstyr i havet hvert år, og kun en liten andel blir ryddet opp. Den samme studien estimerer at kun om lag en tredjedel (1.400 av 4.200 tonn) av den norske fiskeindustriens utrangerte fiskeredskaper gjenvinnes årlig og dette skjer i stor grad utenfor Norge.

Plast brukes også i fiskekasser i ekspandert polystyren (EPS). En nylig publisert rapport fra Miljødirektoratet estimerer at nesten 6.000 tonn fiskekasser settes på markedet i Norge hvert år og at 90 prosent av materialet gjenvinnes. For andre plastfraksjoner er gjenvinningsgraden langt lavere.

Fiskeri havbruk sirkulaerokonomi 1
Foto: Torgeir Sørensen

EU tar grep

I 2019 trådte et nytt EU-direktiv i kraft som krever et utvidet produsentansvar for avfall fra fiskeri- og havbruksnæringen. Dette kan sammenliknes med ordningen vi har i Norge for batterier, elektroniske produkter og flere typer emballasje. Innen 1. januar 2025 må Norge etablere en ordning for utvidet produsentansvar for fiskeri- og havbruksnæringene. Ordningen vil sannsynligvis være en sterk driver mot sirkulærøkonomi for næringene.

I tillegg stiller EUs Skipsavfallsdirektiv fra 2019 betydelig strengere krav til havnemottak for avfall fra blant annet fiskeflåten, samt krav om bedre tilrettelegging for økt gjenvinning av materialer. Disse kravene innføres i den norske avfallsforskriften allerede i juni 2022.

Innovasjon i næringen

Innovasjonen i næringen går fort og etablerte aktører oppretter underselskaper eller utvider partnerskap og nye aktører kommer til. Det er også stadig nye forretningsmuligheter innen de sirkulære verdikjedene. En ny studie introduserer begrepet «små sirkler» og viser at det kan være store miljømessige gevinster i å etablere lokale kretsløp for avfall, slik at klimagassutslipp knyttet til transport minimeres.

For å oppnå mer sirkularitet i fiskerinæringen i Nord-Norge, vil tilrettelegging for bedre avfallshåndtering i havner være avgjørende. Dersom materialene er sortert, vil de kunne gå videre i et gjenvinningssystem. De siste årene har flere privat og offentlig finansierte returprogrammer for brukte fiskeredskaper kommet til, og her går materialer allerede i et etablert kretsløp.

I over et tiår har den Bodø-baserte bedriften Nofir vært den eneste mottakeren av brukte fiskeredskaper fra fiskeri- og oppdrettsnæringen i Norge. Nofir tilbyr en helhetlig løsning for gjenvinning av kasserte oppdrettsredskap med sporbarhet og detaljerte miljørapporter. Selskapet har gjenvunnet opp til 50.000 tonn plast gjennom årene. Så langt gjelder dette nylon, ulike typer plast, stål og bly. Disse materialene blir enten en råvare i nye produkter, eller går videre til andre resirkuleringsaktører.

Fiskeri sirkulaer okonomi 3
Foto: Mats Gangvik

Norwegian Plastic Recycling (NOPREC) er en annen aktør som har vært på markedet lenge. NOPREC opererer i Norge, og gjenvinner primært fôrrør fra havbruk. Nå satser de også på å kunne gjenvinne tauverk.

NOPREC har, i likhet til mange andre aktører som jobber med gjenvinning av plast, arbeidet med gjennomsiktigheten av verdikjeder. Plastavfallet skal kunne spores gjennom hele verdikjeden, slik at kjøperne av den resirkulerte plasten vet hvor plasten kommer fra og har mulighet å sammenlikne miljøfotavtrykket til den resirkulerte plasten med jomfruelige plastmaterialer. For å lykkes med dette har de utviklet plattformen Oceanize for sporing av resirkulerte plastmaterialer fra fiskeri og havbruk.

“I takt med at vi stadig hever kvaliteten på vår resirkulerte plast samt at prisene på jomfruelig plast stiger, øker også etterspørselen etter vårt plastråstoff. Samtidig er samfunnsbevisstheten rundt bærekraft økende, noe som stiller krav til at produsenter endrer til grønnere forretningsmodeller for å opprettholde konkurransekraft. Ved å benytte vår resirkulerte plast gir produsentene et stort bidrag for økt sirkularitet, lavere klimagassutslipp og verdiskapning i form av økt kompetanse og sysselsetting i Norge.”

Tormod Steen, kommunikasjonsansvarlig, Oceanize

Aker Biomarine har nylig kommet på banen med sin satsing AION der målet er å skalere sirkulariteten for plastmaterialer, gjennom en forretningsmodell de kaller 'Circularity as a Service'. Denne kobler industrielle storforbrukere av plast, og styrker tilgangen på gjenvunnet, sporbart plastmateriale som har blitt brukt i havet.

S-1500: En sirkulær suksesshistorie fra Nord-Norge

Denne stolen er produsert av plastgranulat fra utrangert tauverk, gjenvunnet på Ottersøy i Nord-Trøndelag. Foto: Hilde Sletten Grafisk


Møbelprodusenten Norwegian Comfort Products er en tradisjonsrik møbelprodusent. Fra sine lokaler på Hemnesberget ved Helgelandskysten har de vist vei mot en kortreist og sirkulær økonomi.

Her har de, sammen med Snøhetta og SINTEF, designet stolen S-1500 som er laget av 100 prosent resirkulert plast fra oppdrettsanleggene Kvarøy og Nova Sea – også de fra Helgeland.

Stolen har fått stor internasjonal oppmerksomhet og demonstrer at det er mulig å etablere sirkulære lokale verdikjeder.

Flere utviklingsprosjekter er også i gang for å etablere lokale verdikjeder for gjenvinning av plast fra havet. Marine Recycling Cluster (MRC) er et klyngesamarbeid som blant annet jobber med etablering av en ‘Havplastterminaler’ i Lofoten og Vesterålen, på Helgeland og i Varanger. Ved slike terminaler skal man ta imot brukt fiskeri- og havbruksutstyr for å sortere ut og forberede gjenbrukbare fraksjoner til å sendes til materialgjenvinning. Noen av medlemsbedriftene er godt i gang med å utvikle helt nye industrielle komponenter for vasking, kutting og gjenvinning av plast brukt i havet.

Samtidig finnes det flere store forskningsrettede prosjekter i Norge med mål om å etablere mer sirkulære verdikjeder basert på plastavfall fra fiskeri- og havbruk. Noen utvalgte eksempler er det europeiske samarbeidsprosjektet Blue Circular Economy ledet av NTNU som nettopp er avsluttet, POCOplast ledet av SINTEF med fokus på plast fra akvakultur, og SHIFT-plastics ledet av Vestlandsforskning. Dsolve er et senter for forskningsdrevet innovasjon ledet av UiT der muligheter for utvikling av biologisk nedbrytbare redskaper til fiskeri- og havbruk skal utforskes. I tillegg er det ønske om at disse nedbrytbare redskapene skal kunne gjenvinnes sammen med tradisjonelle redskaper. Slike prosjekter viser at det er stor interesse for å finne løsninger i hele verdikjeden av plastredskaper, for å minimere skaden det lineære systemet og tapte redskaper utgjør for havmiljøet.

Fiskeri sirkulaer okonomi 6
Foto: Mats Gangvik

Sirkulære verdikjeder gir verdiskapning og sysselsetting i Nord-Norge

Det er ingen tvil om at utviklingen av sirkulære verdikjeder for fiskeri- og oppdrettsnæringen gir nye muligheter for Nord-Norge. Allerede i dag er det mange arbeidsplasser knyttet til utnyttelse av restråstoff og gjenvinning av redskaper fra fiskeri- og havbruksnæringen.

Sirkulariteten gjør også at vi kan bli mer selvforsynt med materialer, noe som vil være viktig når vi nå ser ut til å gå inn i en tid med større svingninger i råvaremarkedene.

Satsingen på sirkulære verdikjeder har raskt utviklet seg fra å handle mest om miljø- og klimahensyn, til også å bli et økonomisk og tilgangsmessig anliggende. Spesielt fiskeri- og oppdrettsnæringen vil være tjent med at det finnes lokale selskaper langs hele kysten med kunnskap og kapasitet til å holde redskaper og ressurser i lokale verdikjeder.