Gjennom en artikkelserie har Kunnskapsbanken for Nord-Norge satt søkelys på investeringsaktiviteten i Nord-Norge. Artiklene har synliggjort investeringsveksten i landsdelen, blant annet drevet frem av store fremtidige inntektsmuligheter innen sjømat og kraftforedlende industri.

Artiklene har også pekt på det store potensialet som ligger i utvikling av kraftproduksjon og reiselivstjenester de kommende tiårene. Fremtiden til disse sektorene påvirkes også av beslutninger i offentlig sektor: Staten, fylker og kommuner legger føringer på ressurs- og arealtilgang, og påvirker derfor i langt større grad investeringsrommet i Nord-Norge enn i Sør-Norge. Dette fordi mange næringer i Nord-Norge i stor grad er avhengige av økt tilgang på ressurser og areal.

Grep for økte investeringer i Nord-Norge handler derfor ikke bare om private aktørers evne til å hente inn friske midler – men også om offentlig sektors grep. Det er derfor viktig å vurdere hva private kan gjøre alene og sammen med offentlige aktører for å øke investeringene i årene fremover.

Hva kommer først: Investeringer, eller folk og kompetanse?

Mangel på arbeidskraft er en klar begrensende faktor for å trekke til seg investeringer. Uten folk til å gjøre jobben kaster investeringer sjelden noe av seg.

Hele landet er preget av kompetansemangel, men ifølge NAV er situasjonen er mest prekær i Troms og Finnmark. Over 9 prosent av Norges estimerte mangel på arbeidskraft knyttes til Troms og Finnmark – et fylke som kun utgjør litt over 4 prosent av den nasjonale arbeidsstyrken. Situasjon er litt bedre i Nordland, men likevel har fylket tredje høyeste nivå på NAVs stramhetsindikator for Norge.

Men mangel på arbeidskraft utgjør ikke nødvendigvis et uløselig problem for fremtidige investeringer. Forskningen peker stort sett i retning av at jobber etableres der kompetansen er. Men: Dette gjelder ikke i mindre sentrale strøk. Samtidig viser en norsk analyse av sysselsettingsvekst i store og små byer – og deres omegn – at også tilgjengelige jobber utenfor byene trekker til seg kompetente arbeidstakere.

En rekke bedrifter har nå planer om store og kapitalintensive prosjekter i Nord-Norge, selv uten at kompetansen er på plass. Freyr Battery Norways etablering på Mo og Teco 2030s etablering i Narvik er gode eksempler på bedriftsetableringer som vil kreve betydelig rekruttering utenfra. Det samme gjelder planene for etablering av ammoniakkproduksjon i Berlevåg og hydrogenproduksjon i Hammerfest.

Men det finnes en stor bøyg ingen kan gå utenom i dette bildet: Boligmangel. Nye arbeidstakere trenger boliger, og i mange kommuner i Nord-Norge mangler det boliger som møter behovene til tilflyttende arbeidstakere.

Men ikke alle bedriftsetableringer har behov for mange nyansatte. Et godt eksempel er ulike anvendelser av kraft. Figuren under viser bedriftenes anslåtte behov for kraft og arbeidstakere basert på planlagte prosjekteringer.

Det er store variasjoner mellom ulike typer foretak. Behovet for mange ansatte er særlig stort dersom det skal produseres batterier. Dette i motsetning til produksjon av hydrogen, hvor behovet for ansatte er mindre – og dermed blir presset i boligmarkedet mindre.

Nye investeringsfond for Nord-Norge

Nylig har staten tatt en rekke grep for å stimulere til økte investeringer, dels særskilt for Nord-Norge og dels for næringer som er av stor betydning for landsdelen.

Koinvesteringsfondet for Nord-Norge er et såkornfond som ble etablert i 2018 med formål om å investere i innovative bedrifter i tidlig fase lokalisert i Nordland og Troms og Finnmark. Forvaltningskapitalen i fondet er på 132 millioner kroner, og totalt har fondet investert i fem selskaper. I 2020 ble dette fondet overført til Investinor fra Innovasjon Norge. Selskapene det investeres i skal være lokaliserte i Nord-Norge, og investeringene utføres som matchende investeringer i enkeltselskaper basert på søknader fra en lead investor.

Investinor har fått i oppdrag fra Nærings- og Fiskeridepartementet å etablere et nytt fond i Nord-Norge med statlig og privat kapital. Fondet skal ha privat forvaltning, og satsingen skal vare i minimum 10 år. Ifølge oppdragsbrevet skal fondet ha en forvaltningskapital på mellom 400 millioner og 800 millioner kroner – der staten skyter inn 50 prosent. Etter planen skal valg av forvalter og etablering av fondet være fullført innen utgangen av sommeren 2022.

Det nye fondet skal investere i bedrifter og prosjekter som er lokalisert i Nord-Norge. Det skal være åpent for investeringer i alle bransjer. Målgruppen for investeringene skal være små og mellomstore bedrifter med vekstpotensial.

Nytt veikart for grønt industriløft

I slutten av juni 2022 lanserte regjeringen et nytt veikart for grønn industrisatsning som påvirker nordnorsk næringsliv i bredt omfang. Her blir det lansert 10 tiltak rettet mot de syv prioriterte næringene havvind, hydrogen, batterier, maritim industri, CO2-håndtering, skog-, tre- og bioøkonomi, og prosessindustri

Nedenfor følger de viktigste for investeringsklimaet:

• Man vil legge frem en nasjonal strategi for klargjøring av grønne industriområder og industriparker med internasjonale konkurransefortrinn i hele landet.
• Man vil stille opp med målrettet risikoavlastning til gode, bedriftsøkonomisk lønnsomme prosjekter innenfor de syv satsningsområdene i grønt industriløft. Dette omfatter ulike varianter av lån, garantier og egenkapital.
• Regjeringen vil dimensjonere virkemiddelapparatet for å kunne møte det økende behovet for garantier og lån til grønne industriprosjekter. Virkemiddelapparatet anslår at behovet for slik statlig risikoavlastning til grønt industriløft kan være 60 milliarder kroner frem mot 2025.
• Man vil ytterligere spisse innsatsen ytterligere inn mot grønn omstilling i næringslivet i hele virkemiddelapparatet.
• Det skal gjennomføres en bred kompetansereform med særskilt vekt på industriens fremtidige utfordringer.
• Man vil øke saksbehandlingskapasiteten for å bidra til raskere konsesjonsbehandling av nett og produksjon av kraft.
• Det skal arbeides for å effektivisere konsesjonsprosessen frem mot ferdigstilling av de første vindkraftprosjektene i norske havområder.

Med dette stiller regjeringen opp med store ressurser for å ta bort noe av risikoen for private aktører, som går inn i disse næringene på et tidlig tidspunkt.

29. juni 2022 la regjeringen også fram en strategi for batterinæringen som nettopp forespeiler store lån og tilskudd med risikoavlastning til denne næringen. Det siktes mot en tildeling av et statlig garantert lån.

Promoterer investeringer

Staten har de senere årene satset langt mer enn tidligere på å promotere Norge som et investeringsland for ulike typer næringsvirksomhet, blant annet gjennom organisasjonen Invest in Norway. Særlig har dette handlet om muligheter som skapes der rimelig og ren kraft kombineres med mye relevant kompetanse, stabile rammevilkår og store naturressurser. Men sammenlignet med Sverige og Danmark er Norges innsats fortsatt mager.

Invest in Norway har også to rådgivere som fremmer investeringsmuligheter i Nordland. Erfaringene fra en nylig gjennomgang av Norges satsning på utenlandske investeringer peker på at arbeidet bør intensiveres og samtidig rettes inn mot spissede satsinger. For Nord-Norges del dekkes ikke hele landsdelen med spisset kompetanse. Det er grunn til å anta at det er mye å hente ved å styrke denne innsatsen ytterligere.

Bedre infrastruktur

Staten kan også stimulere til økte investeringer gjennom å gjøre landsdelen mer tilgjengelig. Det gjennomføres nå en større konseptvalgutredning om fremtidens samferdselssystem i Nord-Norge. Den skal dekke alle transportformer, men noen utfordringer er kanskje tydeligere enn andre: Den første knytter seg til luftfarten.

Med store avstander er fly ofte den eneste relevante transportformen for ansatte i næringslivet. Det krever priser man kan leve med, og tilstrekkelig antall avganger. Her har staten et stort handlingsrom gjennom FOT-rutene (forpliktelse til offentlige tjenesteyting). FOT-ruter er flyruter der staten går inn og subsidierer driften for selskapene som vinner anbudene.

Deler av veinettet i Nord-Norge er utsatt om vinteren, og bedre sikring av sentrale veistrekninger mot vinterstenging og mot ras kan ha stor betydning for investorer når de skal foreta en vurdering av lokaliteter.

Proaktiv regulering av naturressurser og arealer

Fremtidens investeringer i mange næringer er avhengig av tydelig regulering av arealer. Dette gjelder spesielt vindkraft, havbruk og mineralproduksjon.

Oppdrettsnæringen mangler regler og arealer for produksjon i lukkede anlegg – så vel som ute på havet. Regjeringen har nå et utkast til regulering av både lukkede oppdrettsanlegg og lisenser til havs. Den nye havbruksstrategien vil ha stor betydning for investeringene innen sektoren.

Kraftnæringen venter på klarering av nye arealer for vindkraftproduksjon på land, der særlig Finnmark har store arealer med mye utnyttbar vind. Det nye veikartet for grønn industriproduksjon vil kunne sette fart på dette arbeidet i Nord-Norge.

Nord-Norge har store mineralressurser som i liten grad er utnyttet – sett opp mot aktiviteten i Finland og Sverige. Dette handler i stor grad om statlig tilrettelegging og konsesjonspolitikk, som må veies opp mot konsekvensene for andre næringer og samiske interesser.

Lokale og regionale grep

Bolig, bolig, bolig

Kommunes viktigste bidrag til økte investeringer er en aktiv boligstrategi. I mange kommuner er et godt tilbud av varierte bomuligheter, med en betydelig andel utleieboliger, avgjørende for å få bosatt tilflyttere.

Ifølge Samfunnsøkonomisk analyse oppgir 25 prosent av bedriftene i distriktskommuner at mangel på egnede boliger er den viktigste årsaken til utfordringer med å rekruttere arbeidskraft de siste årene. Et godt eksempel er Evenes og Tjeldsund kommune som nå står overfor tidenes vekstmuligheter som følge av forsvarets etablering av ny flybase. Her viser en ny samfunnsanalyse at befolkningsveksten uteblir dersom kommunene ikke tar initiativ til utvikling av nye boliger.

I Herøy tok kommunen grep sammen med Mowi for å øke antall boliger til nye ansatte ved lakseslakteriet. Det samme gjorde Hammerfest kommune i tett samarbeid med Equinor da anlegget på Melkøya ble bygd.

Mo i Rana står overfor et behov på opp mot 2.000 nye boliger de neste fem årene. Det krever en enorm innsats for tilrettelegging og saksbehandling i kommunen.

Boligmangel er ikke bare et nordnorsk problem. Det gjelder alle kommuner som ønsker å tiltrekke seg store investeringer. Stordriftsfordelene er særlig sterke innen kraftfordelene industrier. Dermed kan investorer ikke tilpasse fabrikkstørrelsen til størrelsen på det lokale boligmarkedet. Tilpasningen må skje på kommunesiden.

En nylig rangering av boligvennlighet i Norge viser at kommuner i Nord-Norge ligger litt over det gjennomsnittet i Norge – men det er stor variasjon. I rangeringen, som blant annet ser på tilrettelegging og boligbygging, er Fauske og Narvik blant de fem beste kommunene i Norge (av 119 som ble analysert). I den andre delen av skalaen ligger Senja, som scoret dårligst i landsdelen, og er én av de tjue lavest rangerte kommunene. I Senjas tilfelle kan vanskelighetene med boligbygging gi reelle økonomiske konsekvenser. Salmar kan bli tvunget til å redusere sine vekstambisjoner i sitt nye produksjonsanlegg i Senja på grunn av mangel på boliger til ansatte.

For å lykkes med økt boligbygging bør kommunene også sikre kapasitet til å følge opp plan- og byggesaker raskere og dermed bidra til kortere prosesser. Behovet for kommunal innsats er også knyttet til kravet om forhåndssalg av boliger før prosjektene kan finansieres av bankene. De nye arbeidsgiverne vil i noen tilfeller kunne gå inn med garantier for kjøp av en andel av boligmassen. Dersom også kommunen kan garantere for en andel, vil kommunen raskt fremstå som mer attraktivt som vertssted for investeringen. Det er uvant for mange kommuner å tenke på denne måten.

Vår anbefaling er at man tidlig henter inn erfaringer fra andre kommuner som har vært gjennom dette før. Vi har allerede pekt på eksemplet fra Hammerfest. Havbrukskommuner som Herøy i Nordland og Frøya i Trøndelag er to andre eksempler på kommuner som har vist at det er mulig å legge til rette for relevant boligbygging.

Store investeringer i nyetableringer skaper også ringvirkninger i kommunen for øvrig infrastruktur. Dette gjennom behov for flere skoleplasser, helsetjenester, kollektivtrafikk, renovasjon og miljøplanlegging. Men erfaringene tilsier at dette ikke er like akutt som boligbehovet.

Det er ofte unge mennesker uten barn som kommer først. Den typiske innvandrer i Norge er mellom 19 og 30 år på innvandringstidspunktet. Denne aldergruppen utgjør 48 prosent av innenlandske flyttinger i Nord-Norge. Andelen av denne aldersgruppen har også økt betydelig fra 36 prosent i 2004. I denne perioden har andel av barn som innvandrer (under 15 år) gått ned fra 22 prosent til bare 11 prosent. Etterhvert vil mange av innvandrerne hente med seg partner og barn eller etablere familie. Da øker også behovet for denne typen tjenester.

Felles promotering mot innvandrere

Med forholdsvis få innbyggere og et næringsliv med store ambisjoner må nye arbeidstakere i Nord-Norge hovedsakelig rekrutteres fra Sør-Norge eller utlandet.

Det er for tiden hard konkurranse om arbeidskraften i EØS-området og de som har preget innvandringen til Nord-Norge fra 2007 og frem til 2017 er ikke like interessert i landsdelen lenger. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at antallet innvandrere i landsdelen økte med over 29.000 i perioden mellom 2007 og 2017. Etter 2017 har det vært en knapp økning på ca. 3.000 personer. For å nå ut til så mange potensielle arbeidstakere som mulig vil det være nødvendig med en samordnet kampanje for økt synlighet både i og utenfor EØS-land. Dette kan blant annet fylkeskommunene ta ansvar for. Denne typen arbeid krever at kampanjene har tilstrekkelig omfang og synlighet. Det kan ikke kommunene få til alene og staten er i begrenset grad interessert i å ta slike regionale ansvar.

Å beholde den lokale arbeidsstyrken er like viktig som å få inn arbeidere fra utlandet. Derfor bør bedriftene og lokale myndigheter også vise frem mulighetene som følger av nye investeringer også for de unge fra landsdelen.

Mer stimulans for investeringer i nyskaping

En nyere analyse av gründere i Nord-Norge viser at én av tre nye stillinger i næringslivet i Nord-Norge er i bedrifter som er under ti år gamle. I rapporten finner man at antall nyetableringer per 1.000 innbyggere er over 40 prosent høyere i Sør-Norge enn i Nord-Norge. Det er med andre ord for få gründere i Nord-Norge. Det er derfor viktig å stimulere til økte investeringer i nyskaping og entreprenørskap i landsdelen.

Delvis forsøker man å løse denne utfordringen gjennom å gi økte midler til Innovasjon Norge – men dette er ikke nok. Fylkeskommunene bør ta et mer aktivt grep.

Dette trekker i retning av at det kan være en god idé at fylkeskommunene i Nord-Norge setter av ressurser i form av å tilby gründerstipend til alle nyetableringer i næringer som har et vekstpotensiale utover det lokale markedet. Dette ble også foreslått i ovennevnte gründerrapport.

Et gründerstipend vil skape større ønske og vilje til å starte opp. Et nordnorsk gründerstipend vil supplere andre tiltak (fra Innovasjon Norge) uten å ha til hensikt 'å plukke vinnere'. Det kan bidra til at underskogen av unge bedrifter i Nord-Norge blir større.