Fremtidens investeringsmuligheter i Nord-Norge?

Næringslivet har de siste fem årene tiltrukket seg mye investeringskapital, ikke minst innen sjømatnæringen og innen kraftforedlende industri. I denne artikkelen peker vi på viktige trender fremover som kan forventes å skape investeringsmuligheter i landsdelen.

Vurderingen av fremtidens investeringsmuligheter står på skuldrene av næringslivets vedtatte, planlagte og forventede investeringer. Disse er kartlagt gjennom de årlige investeringstellingene for Nord-Norge. Kartleggingen ser syv år frem i tid og viser at opp mot 1.000 milliarder kroner skal investeres i Nord-Norge innen 2030.

Det aller meste av dette handler om investeringer i offentlig infrastruktur, offentlige bygg, boliginvesteringer og mulige investeringer på sokkelen. For investeringer i næring viser tellingen at brorparten av investeringene kommer innen sjømat og kraft.

Innenfor kraftforedlende industrier forventes det investeringer på 30 milliarder kroner. I denne summen inngår Freyrs planlagte investeringer på 20 milliarder i gigafabrikker for batteriproduksjon i Mo i Rana. Her er det tydelig at tellingen ikke har fått med seg det store antallet planlagte industriproduksjonsanlegg i blant andre Narvik, Sørfold, Berlevåg, Mosjøen, Mo i Rana, Nesna, Finnfjord og Hammerfest.

Verden har endret seg dramatisk de siste tre årene.

• Konsekvensene av klimakrisen er blitt langt tydeligere, ikke minst gjennom klimapanelets siste statusrapport.
• Pandemien har synliggjort hvor sårbare globale produksjons- og leverandørkjeder er. Det vil fortsatt ta lang tid før kapasiteten i globale verdikjeder er tilbake i full funksjon.
• Både pandemien og krigen i Ukraina har vist at energi og råvaretilgang ikke er noe man kan ta for gitt.

Tre tydelige trender

Både klimakrisen, pandemien og krigen i Ukraina har store makroøkonomiske konsekvenser, og påvirker direkte næringsutvikling og investeringer – også i Nord-Norge.

Dette gir utslag i tre tydelige trender:

1. Etterspørselen i Europa etter fornybar energi vil øke dramatisk. Særlig vil kraftkrevende industri søke seg mot lokaliteter der det er rik tilgang på denne typen kraft med potensial for langsiktige kraftkontrakter.
2. Behovet for sikker tilgang på mat og råvarer vil øke kraftig. Det vil styrke etterspørselen etter sjømat, mineraler, metaller og olje og gass.
3. Å reise med fly blir midlertidig dyrere inntil luftfarten blir elektrifisert. Innfasing av elektrifiserte fly skal etter planen skje innen 2040. Dette innebærer at reiselivet i Nord-Norge i større grad vil dreies mot turister med sterkere kjøpekraft, og høye krav og forventninger til kvalitet på tjenester og opplevelser.

Store investeringsmuligheter

I arbeidet med denne artikkelen har vi konsultert fire aktører som sitter tett på investeringsvurderinger i ulike sektorer i Nord-Norge: Én innen kraftsektoren, én i bygg- og anleggssektoren, én fra sjømatnæringen og én såkorn- og ventureinvestor.

Disse aktørene understøtter vår klare forventning om at det kommer særlig store investeringsmulighet i Nord-Norge de kommende årene innen kraftproduksjon, kraftforedlende industri, sjømat, reiseliv og gassproduksjon.

En fellesnevner for alle disse sektorene er at stat, fylkeskommune og kommune i stor grad regulerer disse sektorene. Det offentlige påvirker derfor i langt større grad investeringsrommet i Nord-Norge enn i Sør-Norge.

For å balansere vekst med stadig tydeligere krav til reduksjon i klimautslipp må det offentlige styrke stimulering til bærekraftig næringsutvikling i Nord-Norge basert på fornybar energi.

Investeringer i kraftproduksjon

Målet om null-utslipp innen 2050 vil kreve massive investeringer. Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) vil globale investeringer innen energisektoren måtte øke fra 2.000 milliarder dollar til 5.000 milliarder dollar per år innen 2030. Det er ti ganger så mye som Norges bruttonasjonalprodukt (BNP).

Estimatet ble presentert før Russlands angrep av Ukraina. En konsekvens av krigen, og sanksjonene mot Russlands energieksport, er at Vesten vil måtte ta en langt større andel av investeringene.

I tillegg øker fokuset på produkters totale CO2-utslipp gjennom hele livssyklusen. Et batteri kan for eksempel bidra til 50 prosent mindre CO2-utslipp (eller 50 kilo per kWt) dersom det produseres med fornybar kraft i Norge i stedet for kraft fra strømnettet i Kina.

Store investeringer i fornybar kraftproduksjon er uunngåelig. Dette er blitt langt tydeligere det siste året. Regjeringen setter nå arbeidet med utbygging av fornybar energi i høygir.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har gjennomført en analyse av investeringskostnader i 24 ulike land. Analysen viser at Norge har et av de laveste kostnadsnivåene for å bygge fornybar energi – og dette gjelder utbygging av vindkraft. Figuren nedenfor viser gjennomsnittlig livssykluskostnader per MWt, og det er bare småskala vind i Danmark som er rimeligere enn landbasert vindkraft i Norge.

Store områder i Nord-Norge har vindforhold som egner seg ekstremt godt for vindkraft. Nesten hele Finnmark øst for Alta har vind- og landskapsforhold som gjør det mulig å bygge verdens billigste landbaserte vindkraft.

Skal man få tatt dette potensialet i bruk er man helt avhengig av å finne løsninger som både sikrer vern og avkastning for samiske interesser.

Siden 2017 er det bygd syv nye landbaserte vindmølleparker i Nord-Norge – to av dem i Finnmark). Den årlige produksjonen er totalt 2,3 TWt. Dette dekker nesten 10 prosent av landsdelens strømforbruk.

Utbygging av vindkraft og den begrensede nettkapasiteten til andre regioner fører til at Nord-Norge i dag har Europas billigste strøm. Historisk har strømpriser i Nord-Norge vært om lag 10 øre billigere per kWt enn i resten av landet. I de siste seks månedene har forskjellen vært over 150 øre.

Fremover forventes en utvikling hvor forskjellene i strømprisene jevnes ut. Dette skjer dels som følge av at overføringskapasiteten utbedres, og dels som følge av at kraftforedlende og krafttransformerende industri (hydrogen, ammoniakk og batteri) vil etablere aktivitet i regionen. Dette vil gjøre investeringer i fornybar energi både på land og til havs svært lønnsomt.

Dagens kraftoverskudd i Nord-Norge er relativt lite. La oss ta et eksempel: Dersom Blastr Green Steel gjennomfører sin planlagte investering i grønn stålproduksjon i Sørfold i Salten, vil hele kraftoverskuddet i Nord-Norge bli benyttet. Vi snakker altså om kun én industrietablering.

Dersom man velger å lage nullutslippsdrivstoff (hydrogen) til containerskip vil drivstoff til tre containerskip legge beslag på 10 prosent av hele Nord-Norges kraftproduksjon. Det finnes rundt 5.500 containerskip i verden. Med produksjon av hydrogen melder det seg fort et behov for investeringer for å få transportert denne hydrogen til ulike markeder. Eksempelvis har LKAB i Sverige ytret behov for denne typen kraftkilde. En av løsningene kan være rørtransport.

I investeringstellingene er det nå registrert 90 større prosjekter innen kraftsektoren. Samlet handler dette om investeringer for 30 milliarder kroner frem mot 2028. Dersom myndighetene legger til rette for økt kraftproduksjon både på land og til havs er det sannsynlig at investeringene kan firedobles frem mot 2030.

Investering i transformering av kraft

Transportsektoren og deler av industrien trenger gode substitutter for petroleumsbasert energi. Her kommer hydrogen og ammoniakk inn i bildet.

Bjørgulf Haukelidsæter Eidesen er konsernsjef i Horisont Energi. Selskapet utvikler anlegg for naturgassbasert (blå) hydrogenproduksjon i Hammerfest. Ifølge konsernsjefen er Finnmark er et av de beste stedene i verden for å lokalisere anlegg for å være konkurransedyktig i markedet for grønn ammoniakk.

Denne oppfatningen bekreftes av Aker Clean Hydrogen og Varanger Kraft, som har kommet langt i å utvikle et grønt hydrogen- og ammoniakkanlegg i Berlevåg – tett koblet til en utvidelse av det nærliggende vindkraftverket.

Investeringer i krafttransformerende industrier må gå hånd i hånd med investering i kraftproduksjon og nettutbygging. Åpner man for mye kraftprosjekter i landsdelen vil investorene stå i kø for å etablere denne typen industri i Nord-Norge. Vi ser dette i blant andre Mosjøen, Mo i Rana og Narvik.

Dagens lave strømpriser stimulerer ikke til igangsetting av ny produksjon, men dette endrer seg når prisene øker. Derfor vil man raskt etablere langsiktige kontrakter (Power Purchase Agreement) med nye kraftverk for å sikre finansiering for oppbygging av kapasiteten for fornybar energi i regionen. Det store hinderet som står igjen er da besluttende myndigheter.

Kraftforedlende industri

De siste årene har Nord-Norge tiltrukket seg betydelige investeringer også i andre kraftforeldene industrier.

To av de største satsingene er:

• Freyr Battery Norway AS bygger fabrikker for produksjon av battericeller, som vil sysselsette 1.500 personer fra 2025.
• TECO 2030 bygger Norges første storskalaproduksjon av hydrogenbaserte brenselceller i Narvik. Denne satsingen vil sysselsette 500 personer fra 2025.

De fem landene med største batteriproduksjon i verden produserer til sammen 91 prosent av den globale produksjonen av Li-ion-batteri (oppladbare Litium-ionbatteri).

Kina, USA, Tyskland, Polen og Ungarn benytter i stor grad ikke-fornybare energikilder, og dette påvirker klimaavtrykket for produksjonen av batteriene. Det er derfor stor interesse for etablering av slik produksjon i land som kan tilby renere energi.

Men konkurransen er likevel hard: Nord-Sverige har vist en langt større evne til å tiltrekke seg store batteriprodusenter enn Nord-Norge. Samtidig er det en rekke faktorer som gjør Nord-Norge attraktiv i konkurransen med andre regioner. Blant disse er tilgangen til dypvannskaier, rik tilgang på rent vann, store og rimelige arealer og sterke kompetansemiljøer for kraftforedlende industriproduksjon. Disse fortrinnene spiller en viktig rolle for interessen for utvikling av produksjonsanlegg innen metallindustrien i Mo i Rana, Mosjøen, Sørfold, Narvik og Finnfjord. Men utviklingen er avhengig av tilgang til mer ren energi.

Sjømatsektoren i vekst

Sjømatsektoren i Nord-Norge har opplevd en enorm vekst i investeringer. De siste ti årene har den årlige veksten i snitt vært over 20 prosent. I 2019 ble det investert like mye i sjømatnæringen i Nord-Norge som i all industrivirksomhet i landsdelen.

Investeringene kommer i form av nye og bedre båter, nye eller utbedrede mottaksanlegg for sjømat – særlig rød fisk – og gradvis nye oppdrettsløsninger i havbruksnæringen der investeringer i lukking av anlegg, anlegg på land og til havs nå kommer med fullt trykk.

Veksten og investeringsbehovet innen havbruk styres i dag først og fremst gjennom tildelinger av tillatelser, som hovedsaklig er regulert gjennom det såkalte trafikklyssystemet. Siden nordnorske produksjonslokaliteter så langt har hatt ‘grønt lys’ har man tillatt en årlig økning i volumene på om lag 3 prosent. De neste ti årene kommer dette bildet til å endre seg betydelig.

Mens driftskostnadene for lukkede og semilukkede oppdrettsanlegg hittil har vært betydelig høyere enn åpne anlegg, viser en ny analyse at forskjellene ikke lengre er vesentlige. Kostnadsbildet påvirkes også av prisingen av lukkede og semilukkede tillatelser.

Næringen venter nå på et nytt reguleringsregime for både lukkede anlegg i fjordene og åpne anlegg til havs. Et forslag til regulering ligger allerede på bordet, men regjeringen ønsker å vente på anbefalingene fra et nedsatt ekspertutvalg.

Det forventes at nye reguleringer er på plass innen tre år, og at dette vil åpne for langt flere tillatelser langs kysten i Nord-Norge. Dels vil økningen komme i form av konvertering av eksisterende åpne merder til lukkede merder med større kapasitet (MTB). Dette krever store investeringer.

Det finnes allerede i dag sterke produksjonsmiljøer for lukkede anlegg i Brønnøysund, der utviklingsprosjektene AquaFuture og Aquatraz er lokalisert. Det er også sterke miljøer rundt overvåkningsteknologi, blant annet i Steigen (iFarm) og i Gratangen. Nordlaks sin omfattende satsning på offshore oppdrett har også bidratt til å etablere relevant utviklings- og driftskompetanse for mer eksponerte anlegg.

På landsiden bygges det også sterke kompetansemiljøer i Nord-Norge som kan drive frem teknologiske og konseptuelle løsninger for sjømatnæringen. Dette kan være løsninger for sjønære landanlegg som er senket ned i terrenget, eller større satsinger innen produksjon og innhøsting av tang og tare samt produksjon av alginater og andre marine bioprodukter.

Med stigende etterspørsel etter marine råstoffer og proteiner vil prisene øke og lønnsomheten bedres i denne typen virksomheter. Dette vil sette fart på utviklingsprosjektene, men utviklingen kan ta noe tid.

I perioden 2015-2019 ble det investert om lag 5 milliarder kroner i året i sjømatnæringen i form av ny fysisk kapital. I tillegg kjøpes og selges det for store beløp i båter, tillatelser og utstyr. I tiden frem mot 2030 er det grunn til å forvente en økningen til 10-15 milliarder kroner i investeringer per år. Den største driveren vil være investeringer i lukkede anlegg. Disse anleggene vil kunne medføre kostnader på 30-50 millioner kroner per tillatelse (780 tonn MTB). Dersom Staten åpner for ny produksjonskapasitet som ikke er koblet til eksisterende tillatelser, vil det kunne åpne seg investeringsmuligheter for nye aktører i denne næringen.

Nye vekstområder for reiselivet

Reiselivsnæringen i Nord-Norge har opplevd en enorm investeringsvekst i perioden 2015 til 2019 – men fra et nokså lavt nivå.

Private investeringer i reiselivsnæringen handler i hovedsak om investeringer i bygg til overnatting og servering. Til tross for store investeringer over mange år, vil det fortsatt være behov for en betydelig kapasitetsutvidelse enkelte steder.

Blant regionene som kan forvente vekst er Helgeland. Åpningen av en ny flyplass i 2025 vil påvirke reiselivsindustrien fra Sømna i sør til Meløy i nord. En kombinasjon av havbaserte opplevelser, fjellturer, breturer og eventuelle industribesøk vil gi helt unike reiselivsprodukter med stort salgspotensial. Det må forventes en kraftig økning i investeringer i hoteller og gjestehus i regionen de neste fem til ti årene.

Det er også et betydelig potensial for destinasjonsutvikling i Vesterålen, Varanger-regionen og på Senja. Fellesnevneren er nærhet til flyplasser som kan håndtere større passasjerfly. Utbedring av Hålogalandsvegen reduserer reisetiden fra Harstad/Narvik lufthavn (Evenes) til destinasjoner i Vesterålen – en region med begrenset overnattingskapasitet for turister med større kjøpekraft. Dette vil åpne for nye investeringer i Vesterålen.

Vesterålen og Senja kan med riktig markedsføring bli ‘det nye Lofoten’. En slik satsning krever at større aktører i reiselivsnæringen finner veien til regionene. Det er de større reiselivsaktørene som har kapasitet til å løfte slike satsinger, og som klarer å bedre lønnsomheten i næringen.

Olje, gass og CO2-lagring

I 2021 importerte EU 155 milliarder kubikkmeter naturgass fra Russland, og Russland sto for rundt 45 prosent av EUs gassimport og nær 40 prosent av det totale gassforbruket. Russlands eksport av olje til EU er ca. 2,4 millioner fat per dag, eller 29 prosent av importen.

Krigen i Ukraina, og de påfølgende sanksjonene mot Russland, har ført til et akutt behov for å erstatte russisk olje og gass med fornybar energi og fossil energi fra andre land.

Omstillingen i Europa vil få konsekvenser også i Nord-Norge. Til tross for en restriktiv politikk når det kommer til økt leteaktivitet utenfor Nord-Norge de siste fem årene, må det forventes økt leteaktivitet de kommende årene.

Det anslås at omtrent halvparten av de uoppdagede ressursene på norsk kontinentalsokkel finnes i Barentshavet. Det må derfor forventes at det kommer flere større gassfelt i produksjon utenfor landsdelen, men først i slutten av den kommende tiårsperioden.

Økonomien taler for rask utvikling: Prisen på naturgass i Europa og Asia åttedoblet seg siden vår 2021. Globale oljepriser er over 100 dollar per fat – dobbelt så høyt som før pandemien.

Med karbonfangst og lagring kan norsk naturgass transformeres til såkalt blå hydrogen, med mulighet for å oppnå klimanøytralitet. For nå dette må man imidlertid unngå diffuse utslipp (for eksempel metanlekkasje) og øke karbonfangsteffektivitet som ligger på ca. 90-95 prosent.

• 5-10 prosent av CO2 utslipp fra naturgass kan fanges i prosessen med transformasjon til hydrogen og ammoniakk, men målet er 99 prosent oppsamling og lagring.

Investeringsplanene er allerede i gang i Nord-Norge. I april 2022 ble den første CO2-lagringslisensen i Barentshavet tildelt til Equinor, Horisont Energi og Vår Energi. Reservoaret skal ta imot 100 millioner tonn karbondioksid, eller to års totalutslipp fra Norge.

CO2-reservoarer blir en nøkkelkomponent i produksjon av karbonnøytral ammoniakk fra naturgass ved anlegget som planlegges i Hammerfest. Prosjektets investeringsramme er på 8-10 milliarder kroner.

Et stort anlegg for blå ammoniakkproduksjon i Finnmark vil kunne lede til en kraftig utvidelse av naturgassproduksjonskapasitet på feltene Alke og Goliat i Barentshavet, som så langt ikke har kommet i gang på grunn av mangel på gasseksportløsning. Det er grunn til å tro at det i årene som kommer vil letes mer aktivt etter gassressurser i Norskehavet utenfor Helgeland. Dette vil opprettholde og skape ny aktivitet på landsiden for å betjene operasjonene.

Andre investeringsmuligheter

En dyktig investor vil alltid lete etter prosjekter med størst mulig potensial for avkastning, et potensial som ikke alle andre har oppdaget. Slike bedrifter og muligheter finner man ofte på siden av de sektorene som får mest oppmerksomhet, og som tilbyr produkter og løsninger det er lett å selge i store markeder.

Noen få bedrifter klarer å vokse og håndtere store markeder uten å ha en klynge av tilknyttede eller konkurrerende bedrifter rundt seg, men de aller fleste trenger et næringsmiljø å vokse i. Det er derfor lurt å lete etter investeringsmuligheter der man finner klynge av bedrifter som konkurrerer, lærer av hverandre eller leverer til hverandre.

Innenfor bygg- og anleggssektoren er det ofte tøff konkurranse selv på mindre steder. I Nord-Norge har det utviklet seg et spennende og vitalt miljø for betongprodukter. Bedrifter som Ølen Betong, Nord-Element, Beisfjord Sementvarefabrikk og Berg Betong er eksempler på aktører som både har størrelse og innovasjonsevne til å skape solid vekst fremover.

I den relativt nye Betongklyngen som ledes av KUPA i Narvik gjennomføres samarbeid- og utviklingsprosjekter som involverer bedrifter fra hele Norge. I Nordland kan man vise til miljøer som hevder seg godt innen hyttebygging og produksjon av byggevarer i tre. Aktører som Saltdalshytta og Arbor har sterke posisjoner i sine markeder og bedrifter som Ranahytta og Natre Vinduer viser vekstpotensial. De hviler alle på solide kompetansemiljø lokalt, som skaper potensial for vekst.

Tilsvarende finner vi interessante bedrifter i Troms som bygger produkter basert på ledende kjennskap til plastmaterialer. Bedrifter som Cinderella, Haplast og Arctic Plast har vokst i tett samspill i Lyngen, og betjener store markeder langt utenfor landsdelen.

De senere år har man sett at nordnorske byggentreprenører har klart å ta en nasjonal rolle gjennom å konsolidere sine virksomheter. Consto er blitt en stor aktør i markedet og Bjørn Bygg og LNS følger hakk i hæl. Disse aktørene viser med tydelighet at det er mulig å vokse i større markeder dersom man har kapital i ryggen og en aktiv vekststrategi. Men man må tørre å ta grep for å konsolidere og bygge større enheter.

I tiden fremover vil vi se stadig større etterspørsel etter omsorgs- og hjelpetjenester for den eldre delen av befolkningen. I dag finner man en rekke mellomstore omsorgsbedrifter i Nord-Norge som tilbyr omsorgsboliger, hjemmehjelp, pleietjenester og personlig service. Disse konkurrerer med nasjonale og utenlandske aktører, men denne typen tjenester står seg ofte på regional tilhørighet og kjennskap til lokale særtrekk. Demografiske endringer i Nord-Norge vil gi plass til sterkere nordnorske aktører innenfor omsorgs- og hjelpetjenester. Disse aktørene vil også kunne vokse ut av landsdelen gitt at de får tilgang til kapital.

Innen IT, webtjenester og kommunikasjon er det relativt få aktører som har klart å bygge større enheter i Nord-Norge. Aktører som Poweroffice, Mystore, Dips, Dualog, KSS og Evry (Card Service) har klart å ta nasjonale og til dels internasjonale roller, men de står nokså alene på stedene de holder til. Samtidig forventes det at denne bransjen øker innovasjonstakten – særlig i større byer og rundt kunnskapsinstitusjoner.