Barometer 2023X

Last ned Barometer 2023X som PDF her!

Unge voksnes preferanser, livssituasjon og planer er på mange måter avgjørende for regionenes og landets framtidige utvikling. Derfor er det svært viktig å ha kunnskap om hvor de ønsker å bo, hva de vil jobbe med, og hva de er opptatt av.

Vi tar unge mennesker på alvor og har spurt dem om deres meninger. Undersøkelsen inneholder spørsmål om en rekke temaer, inkludert tilknytning til landsdelen, miljø og bærekraft, bostedsvalg, arbeidsliv og utdanning, helse og livskvalitet, samt diskriminering. I tillegg til å presentere data fra undersøkelsen, er tallene satt i en kontekst ved hjelp av et rikt utvalg av kilder: Statistikk fra andre undersøkelser, registerdata, avisartikler og rapporter.

Tilknytning, stolthet og engasjement i nord

Nordnorsk tilhørighet i perspektiv globale befolkningstrender

En rekke utviklede land, både i Europa og andre steder, opplever en truende demografisk utvikling med lave fødselstall. Dette har skjerpet fokuset på tiltak for å stimulere til befolkningsvekst, inkludert å øke attraktiviteten, spesielt blant unge voksne. Denne aldersgruppen er både mobil og den som bidrar med nye generasjoner til lokalsamfunnene. I områder som ikke kan konkurrere på kriterier som tiltrekker folk til urbane regioner, kan befolkningens følelse av tilhørighet og en regionspesifikk identitet indikere en regions robusthet når det gjelder å beholde befolkningen i en tid med høy grad av mobilitet i både befolkning og arbeidsmarked.

Nord-Norge opplever for tiden sterkt økende utfordringer med å opprettholde folketallet og sikre tilgang til arbeidskraft. Dette ble spesielt aktualisert gjennom Normann-utvalgets demografiutredning. Samtidig har regionen opplevd økt sentralisering av bosettingen, også internt i landsdelen, fra distrikter og småkommuner til flere større bykommuner i nord. Den reduserte arbeidsinnvandringen under og etter pandemien har forsterket denne trenden i de senere årene. Usikkerheten fremover forsterkes ytterligere av utviklingen i flyktningestrømmen fra krig, fattigdom og forventede klimaeffekter.

Tilhørigheten til landsdelen oppleves som omtrent like sterk som den nasjonale, men er betydelig sterkere enn tilknytningen de føler til fylket og kommunen de bor i. Mens 52 prosent svarer at de har en meget sterk tilknytning til landsdelen, sier 32 prosent at de har en sterk tilknytning. Tilsvarende oppgir henholdsvis 50 og 34 prosent en tilknytning til Norge. Ettersom andelene som svarte med 'meget sterk tilknytning' til fylke og kommune er lavere enn for to år siden, mens andelen for landsdelstilknytning har økt noe i samme periode, kan det tyde på at landsdelsidentiteten er mer stabil enn tilknytningen til fylke og kommune.

Mulige forklaringer på at landsdelstilknytningen er sterkere enn til fylke eller kommune kan delvis skyldes det generelle flyttemønsteret mot sentrale strøk. Mange respondenter har flyttet fra hjemkommunen for å arbeide eller studere, og har dermed ikke så sterk tilknytning til sin nåværende bostedskommune. I tillegg har vi over lengre tid sett en utvikling som kan ha svekket den lokale tilknytningen, nemlig en betydelig økning i andelen av befolkningen med innvandrerbakgrunn, enten blant de unge voksne selv eller deres foreldre. Disse har ofte begrenset botid for å etablere lokal tilknytning, og innvandringen har kanskje vært mer relatert til Norge som nasjon enn til det spesifikke lokalsamfunnet de har bodd i. Vi har ikke direkte datagrunnlag i spørsmålene for å analysere dette, men det er høy grad av videreflytting ut av landsdelen blant innvandrere til andre deler av landet, noe som kan støtte en slik forklaring.

Vi har også sett nærmere på om den sterkere nordnorske identitetsfølelsen, sammenlignet med graden av opplevd lokal tilknytning, varierer med alder, kjønn, utdanningsnivå og bostedskommunens sentralitet. Dette har vi datagrunnlag for å vurdere. Vi finner ulikheter, men ikke store variasjoner i tilhørighet innenfor disse fire gruppene. Den kanskje tydeligste forskjellen finner vi imidlertid når det gjelder nasjonal tilhørighet, som viser en svært høy andel kvinner som føler sterk eller meget sterk tilknytning til Norge, nemlig 95 prosent, mot 75 prosent for menn.

Tilknytning har mye å si for hvor man bosetter seg, og hvorvidt man returnerer til hjemkommunen eller regionen etter studier eller for å stifte familie.

I undersøkelsen sier 71 prosent av de med sterk eller meget sterk tilknytning til landsdelen at de tror de vil bo der om fem år. Bare 42 prosent av de med liten eller ingen tilknytning sier det samme.

Innbyggermedvirkning og tillit til de folkevalgte

Innbyggernes opplevelse av demokrati, medborgerinvolvering og tillit til politikere har virkelig kommet på dagsordenen den siste tiden. I landsdelen har dette ført til stort engasjement, spesielt i debatter og beslutninger om sammenslåing og oppsplitting av fylkeskommuner og kommuner. Diskusjonen om hva sammenslåing av kommuner og fylkeskommuner ville bety for innbyggerinvolvering og avstand til politikere var blant de sentrale temaene. Senest har det også blitt økt fokus på temaet politikertillit etter avsløringer og medieoppslag vedrørende sentrale politikeres habilitet i saker om utnevnelser av personer til viktige samfunnsverv, samt rundt politikere og deres nærståendes eierskap og handel med aksjer.

51 prosent er delvis eller helt enige i dette, mens 26 prosent og fem prosent er delvis eller helt uenige. Med bare en liten andel som stiller seg nøytrale, tyder det på en viss polarisering av synspunktene. Dette er noe mer positivt enn i undersøkelsen fra i fjor og året før det. Høyest tillit til at politikerne i fylke og kommune jobber for innbyggernes beste finner vi blant de med høyere utdanning, men også høyere tillit blant kvinner enn menn. Mindre forskjeller finnes det mellom aldersgrupper og mellom distrikts- og bykommuner.

Når det gjelder brukerinvolvering er resultatene svakere. 29 prosent er helt eller delvis enige i at fylket og kommunen tar hensyn til innspill fra innbyggerne i viktige beslutninger, mens hele 52 prosent er helt eller delvis uenige i dette. Aller svakest er resultatene når det kommer til om unge voksne mener at fylket eller hjemkommunen jobber aktivt med å forbedre brukerinvolveringen. Bare 25 prosent er delvis eller helt enige i dette, mens 50 prosent er uenige i at det jobbes med å forbedre dette aspektet. For begge disse spørsmålene var synspunktene omtrent uendret fra de to foregående årene.

Til tross for delte meninger om politikere og deres arbeid, befinner Norge og Nord-Norge seg på europatoppen når det gjelder tillit til både politikere, politi og det juridiske systemet. Tall fra den europeiske samfunnsundersøkelsen viser at nordmenn, inkludert respondentene fra Nord-Norge, har høy tillit. Dette er ikke noe nytt: Norge og de andre nordiske landene har lenge vært blant landene i Europa med høyest institusjonell tillit.

Samfunnsundersøkelsen viser imidlertid at nordlendinger har mindre tillit enn innbyggerne lenger sør i landet, spesielt til Stortinget. Dette støttes også av Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) sine innbyggerundersøkelser, der folk i nord svarer at de er mer negativt innstilt til politikere. Stor avstand til maktsentra trekkes frem som en forklaring.

Deltakelse i lokalsamfunnet

Unge voksnes interesser og livssituasjon varierer betydelig, noe som kommer fram i hva de har anledning til eller ønsker å engasjere seg i ulike aktiviteter i lokalsamfunnet. Over de siste tre årene ser vi en endring i det samlede engasjementet på aktivitetene vi har spurt om, mens vi ser større stabilitet i hva de involverer seg i eller kan tenke seg å bidra til i utviklingen av sitt lokalsamfunn.

Siden valgdeltakelsen blant unge i lokalvalgene har ligget vesentlig lavere enn dette, omkring 50 prosent, er det betydelig avstand mellom gode intensjoner og faktisk oppnådd sterkere deltakelse i demokratiet. Den høye ambisjonen om å stemme ved valg gjelder uavhengig av kjønn, alder, by- eller distriktskommune og utdanningsnivå.

For øvrig er det flest som vil involvere seg i frivillige organisasjoner: 33 prosent. Når det gjelder å ha vært eller vurderer å være aktivt medlem i en organisasjon, og deltakelse i frivillige organisasjoner, svarer 27–28 prosent det samme på begge spørsmål. For deltakelse som frivillig på kulturarrangementer er dette en del lavere enn i fjor, da 37 prosent svarte positivt på det. Kvinner svarer også denne gang i større grad enn menn at de deltar i frivillig kultur- og organisasjonsarbeid. Det er også en klart høyere andel i de minst sentrale kommunene som deltar eller vurderer å delta i frivillige organisasjoner, være frivillig på kulturarrangementer og være aktivt medlem av en organisasjon.

Norge har en aktiv frivillig sektor som skaper store verdier. Tall fra Frivillig Norge for årene 2021–2023 viser at henholdsvis 55, 58 og 62 prosent hadde deltatt i frivillig arbeid de siste tolv månedene. Før pandemien var deltakelsen høyere, og i 2020 svarte 66 prosent at de hadde deltatt. Ifølge rapporten har mange blitt forhindret fra å delta som følge av pandemien, men ønsker å bidra om muligheten dukker opp. De siste tallene tyder på at frivillighetsaktiviteten har tatt seg noe opp igjen, men er fortsatt lavere enn før pandemien.

Deltakelse på områder som involverer politikk og meningsytringer viser generelt lavere deltakelse og engasjement enn på øvrige aktivitetsområder for lokal utvikling. Unntaket er andelen som er villige til å påvirke utviklingen gjennom å boikotte produkter eller selskaper; 25 prosent svarer positivt på det. Det er også flere enn unge voksne svarte i fjor.

Respondentene synes imidlertid å ha en større terskel for å delta i aktiviteter som krever større forpliktelser eller kan være utsatt for motytringer. Færrest svarer at de vil skrive debattinnlegg i media eller sosiale medier, mens litt flere svarer at de vil delta i demonstrasjoner eller påta seg politiske verv. En årsak til dette kan være at deltakere i offentlig debatt ofte blir utsatt for hatefulle ytringer. En rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2018 viser at ni prosent av alle kommentarer som ble undersøkt på NRKs og TV 2s Facebook-sider inneholdt hat. Mange vegrer seg fra å delta i debatten på grunn av dette.

Sammenlignet med begge de to foregående årene tyder dataene på at det i perioden har vært en generell nedadgående utvikling når det gjelder deltakelse eller villighet til å bidra på flere av områdene for lokal samfunnsutvikling.

Er Nord-Norge attraktivt for unge og hva fremmer stolthet for landsdelen?

Det er stor grad av enighet om at Nord-Norge er et bra sted å bo. Hele 80 prosent er helt eller delvis enige i påstanden, fordelt på 48 prosent som er helt enige og 32 prosent som er delvis enige. Kun ti prosent er delvis eller helt uenige i dette. Noen flere kvinner (86 prosent) enn menn (78 prosent) er også i år helt eller delvis enige i at Nord-Norge er et bra sted å bo.

Videre er noen flere med høyere utdanning (83 prosent) enn de uten høyere utdanning (78 prosent) helt eller delvis enige i påstanden. Sammenlignet med tidligere år uttrykker flere en sterkere grad av tilfredshet enn de to foregående årene, både ved at andelen som er helt tilfredse er høyere og ved at færre er utilfredse med å bo i nord. Ikke overraskende tror et flertall av de som ikke trives, 73 prosent, at de trolig vil ha flyttet fra landsdelen innen fem år.

Både i reiselivsskildringer fra utenlandske turister og i litteratur framstilles nordnorsk natur og historie som vakre og eksotiske, på en måte som skaper stolthet. Her inngår fortellinger om bosetting og verdiskaping som har utviklet seg under barske forhold og skapt store verdier, særlig fra mineralutvinning, vannkraft og kystbaserte næringer.

Den økte erkjennelsen av den betydningen eksporten av nordnorsk fisk hadde for økonomien under Norges statsdannelse, og den nordnorske rollen under andre verdenskrig, har også skapt stolthet. Hele 96 prosent er nokså eller svært stolte av nordnorsk natur. De som er svært stolte, utgjør hele 89 prosent, mens bare én prosent ikke er stolte.

Nesten like mange er nokså eller svært stolte av landsdelens historie, men de som er svært stolte utgjør 47 prosent, mens bare syv prosent ikke er stolte av den. De yngste i aldersgruppen vi har undersøkt, nemlig de i alderen 18-24 år, er mest stolte av historien.

Stoltheten over både natur og historie er på samme nivå som i fjorårets undersøkelse.

Musikk og underholdning rangeres som det tredje høyeste området man er stolt over. 25 prosent sier de er svært stolte av nordnorsk musikk og underholdning, mens 44 prosent er nokså stolte. Dette er omtrent på samme nivå som i fjor.

Nord-Norge har opplevd en periode med blomstrende kulturliv, hvor blant annet kulturskoler og linjer innen musikk og drama har spilt en viktig rolle. Flere tar musikk- og teaterutdanning på høgskole- eller universitetsnivå og går inn i en profesjonell karriere. Nordnorske aktører får i økende grad oppmerksomhet i TV-produksjoner og konkurranser, konserter og festivaler, samt via nettstrømming, og vinner priser.

Kunst og litteratur får ikke like mye oppmerksomhet: 36 prosent sier de er nokså stolte, mens andelen som er svært stolte er 11 prosent og hele 29 prosent har ingen formening. Kvinner er mer stolte av kunst og kultur i nord enn menn, og de i alderen 25-34 år er mer stolte enn de yngre i alderen 18-24 år. Unge voksne i småby- og distriktskommuner er mer stolte enn de i de mest sentrale bykommunene, og de med høyere utdanning er mer stolte enn de uten.

Sport er et område mange er stolte av (61 prosent), og der en høy andel (29 prosent) også sier de er svært stolte. Det er de yngste aldersgruppene, 18-24 og 25-29 år, samt menn, som er mest stolte av nordnorsk sport.

At sport er populært, og enda mer populært i 2023 enn i fjor, kan skyldes slike faktorer som at to nordnorske lag ligger i toppen av den nasjonale eliteserien i fotball.

'Oppnåelser innen vitenskap og økonomi' og 'Satsing på bærekraft' har vært plassert omtrent midtveis blant ulike faktorer man er stolt av i nord, men her har stoltheten over hva landsdelen har oppnådd innen vitenskap og teknologi økt. På dette området er nå 59 prosent nokså eller svært stolte. Det er de mest sentrale kommunene (sentralitetsnivå 3 og 4) som svarer mest positivt.

Noe under midten av hva respondentene sier de er stolte av kommer Nord-Norges økonomi. Moderate 44 prosent svarer de er nokså eller svært stolte av dette og er omtrent uendret fra i fjor. Dette er til tross for høy aktivitet i flere næringer og at økningen i verdiskapning i nord har vært høyere enn for landet det siste tiåret og arbeidsledigheten har vært lav.

En av de store utfordringene er det stramme arbeidsmarkedet der viktig arbeidskraft for verdiskaping i privat næringsliv har blitt vanskeligere å rekruttere fra utlandet. Manglende tilgang på elektrisk kraft for nye bedrifter, dels knyttet miljø og klimarelaterte restriksjoner og interessekonflikter for å ta i bruk nye arealer, kan være forhold som tilsier begrenset optimisme for den økonomiske utviklingen i nord.

Selv om det er en forbedring fra fjorårets undersøkelse, svarer bare fem prosent at de er svært stolte av Nord-Norges politiske innflytelse, og fire prosent av innflytelsen i samfunnsdebatten. Omtrent 25 prosent sier de er nokså stolte av disse aspektene ved landsdelen, men nesten halvparten svarer at de ikke er stolte eller ikke særlig stolte av hva Nord-Norge oppnår her. Det er lang vei fra Nord-Norge til Stortinget, og på lister over Norges mektigste personer er nordlendinger en sjeldenhet.

Oppsummert er man mer stolt i år enn i fjor over omtrent halvparten av temaene vi har spurt om, mens resten er omtrent uendret. Den største positive endringen finner vi innen politisk innflytelse, innflytelse i samfunnsdebatten, vitenskap og teknologi, og sportsresultater, men også innen kunst og kultur. Flere av disse områdene er de man i utgangspunktet ikke er mest stolte av.

Holdninger til bærekraftige varer og tjenester

De senere årenes hetebølger, skogbranner, jordras og flom har brakt de varslede klimaendringene nærmere. FNs klimapanel forventer at temperaturøkningen i Arktis vil skje dobbelt så raskt som den gjennomsnittlige globale oppvarmingen. Klimaendringene medfører endringer i nedbørsmønstre og hyppigere tørkeperioder, noe som også påvirker global matproduksjon.

I nord fører det blant annet til kortere vintre, og økte havtemperaturer de senere årene har medført at torskeinnsiget har kommet senere og i større grad fanges lenger nord. For bønder, også i nord, har dette rammet grasproduksjonen med vekselsvis tørke eller for mye regn.

Plast i havet er et annet skremmende fenomen som forurenser og påvirker hele næringskjeden og tilgangen på sunn mat. Et av tiltakene der Norge har satt inn kraftige virkemidler, er transportsektoren, med mål om elektrifisering av alt salg av nye personbiler fra 2025. Derimot har planer om investeringer i vindkraft møtt økende motstand.

Interessen for miljøvennlige alternativer har økt over flere år. Land har satt seg ambisiøse mål for å redusere CO2-utslipp, og det har vært en lengre periode hvor unge har streiket for klimaet fordi tiltakene kommer for sakte. Men undersøkelsen kan tyde på en mer nyansert utvikling. Engasjementet har flatet ut på noen områder og til og med falt litt på andre. Under årets skolevalg, som fant sted i tilknytning til kommune- og fylkestingsvalget, var det ikke de typiske 'grønne' partiene som nådde høyest opp. Dette ledet til diskusjoner om hvorvidt miljøsaken hadde mistet noe av sitt momentum blant deler av ungdommen.

Dette skjer samtidig som det det siste året har vært konfliktsaker der klimamål for det grønne skiftet, som for eksempel vindkraft, kommer i konflikt med natur- og arealvern. Dette gjør veivalgene mer komplekse når grønne mål kommer i konflikt med hverandre, og gjør beslutningstakingen svært vanskelig.

Et av områdene der engasjementet for bærekraftig utvikling er størst, er interessen for lokal produsert mat. Her viser tallene våre at 67 prosent synes dette er viktig. Det er imidlertid ned fra 72 prosent i fjorårets undersøkelse. Ser vi dette i sammenheng med at salgstallene for lokal mat til dagligvarebutikker fram til i fjor hadde vokst fra år til år, så var også utviklingen her for siste år at salget av lokal mat til dagligvarehandelen hadde gått ned med fem prosent i 2022. Her kan være andre forklaringer også på reduksjonen, som utfordringer med distribusjon til butikkjedene, men tendensen er den samme. Vi vet fra flere undersøkelser at når man har lite å rutte med, må man ofte velge dagligvarenes 'billigprodukter'. Positivt er at salgsnedgangen for lokal mat var mindre i Nord-Norge enn ellers.

Et annet eksempel på en mulig utflating av interessen er at i årets undersøkelse svarte 44 prosent av de unge at de ønsker å reise på en miljøvennlig måte. Dette er lavere enn i fjor, da 47 prosent svarte det samme, og enda lavere enn for to år siden, da 51 prosent hadde samme svar.

44 prosent mener at grønne fond er ganske eller svært viktige, mens 41 prosent mener det samme om bærekraftige aksjer. Til sammenligning svarte henholdsvis 50 og 45 prosent det samme i fjor.

EU, ulike land utenfor EU, samt finansinstitusjoner og andre, setter stadig nye føringer og krav for næringslivet og nasjoner om hva som må oppfylles i arbeidet med å nå målene for bærekraftig utvikling. EUs taksonomi er en slik forordning som skal bidra til dette.

Interessen for grønne lån har gått mye ned fra i fjor. Bare 30 prosent synes grønne lån er ganske eller svært viktig, i fjor svarte 42 prosent dette. For at EUs Taksonomi skal ha gjennomslag og bidra til at flere investeringer oppfyller høye bærekraftmål, fordrer det at grønne insentiver og føringer er kjent blant bedrifter, offentlige virksomheter og husholdninger. Fra ulike undersøkelser, blant annet gjennom flere utgaver av Forventningsbarometeret Nord-Norge, framkommer at kjennskap til EU-taksonomien, men også grønne lån, var lite kjent eller ikke ga et tilstrekkelig økonomisk fortrinn til at det var verdt å tilpasse seg det for å få en noe gunstigere finansiering.

Kvinner mener i større grad enn menn at både bærekraftige finansinvesteringer (grønne aksjer og fond) og lån, lokalprodusert mat og miljøvennlige reiser er viktige. Minst forskjell er synspunktene på at maten er lokalt produsert, der både kvinner og menn mener det er veldig viktig. Et annet aspekt er at det er langt flere kvinner som ikke har noen holdninger til aksjer, fond og lån i det hele tatt. Dette synes å reflektere at menn generelt investerer mer i aksjer og fond, mens kvinner oftere setter pengene i banken. Henholdsvis 28 prosent og 32 prosent av kvinner i undersøkelsen har ingen formening om grønne fond og aksjer, mens 15 prosent og 18 prosent av menn ikke tar stilling til hvor viktig denne typen investeringer er. Disse betydelige forskjellene framkom også i fjorårets undersøkelse.

Livskvalitet og helse

Norge har i moderne tid vært en rolig, stabil og velstående nasjon i nord, fjernt fra de største globale krisene. Mulige klimautfordringer har fremstått som noe som ligger langt frem i tid, mens de senere årenes finanskriser, oljepriskriser og lignende har stabilisert seg. Med en robust velferdsstat i ryggen har dette gitt innbyggerne bedre forutsetninger for å føle trygghet enn det som er tilfelle i mesteparten av verden ellers.

I begynnelsen av 2020 førte koronapandemien til de mest inngripende tiltakene for befolkningen og næringslivets aktivitet og mobilitet, for å begrense smitte. Nyhetsbildet var fylt med reportasjer om både barn og voksne som ble isolert fra sosial kontakt, noe som utfordret både folks psykiske og fysiske helse. Fysisk helse ble påvirket ved at treningsanlegg ble stengt og aktiviteter som gruppetrening og konkurranser ble sterkt begrenset. SSBs levekårsundersøkelse fra 2021 viste at nordmenn var blitt mindre fornøyde med livet under pandemien.

Etter at de største effektene av pandemien hadde roet seg, startet krigen i Ukraina i februar 2022, og skapte frykt for at den skulle spre seg og frykt for atomkrig. Flere millioner flyktninger har strømmet inn i andre land i Europa. Så hvordan preget dette unge voksnes helsesituasjon på viktige områder fra før krigen til kort periode etter krigen startet? SSB levekårsundersøkelse fra 2022 viste små endringer fra året før. Det var ingen forskjeller i tilfredshet med livet etter bo-kommunens sentralitet, og folk i Nord-Norge var like tilfreds som andre steder. Det var små forskjeller mellom kjønn, men større andel kvinner oppga lav tilfredshet med fysisk helse enn menn. Menn var også noe mindre fornøyd med sine sosiale relasjoner enn kvinner. Aldersgruppen 18-24 år, og dels 25-44 år, var minst fornøyd generelt med livet, og pensjonister, særlig alderen 67-79 år, var klart mest fornøyd. Unge voksne 18-24 år skilte seg særlig ut med mange som opplevde lav tilfredshet med psykisk helse og opplevelse av mening.

Ved fjorårets undersøkelse av unge voksne, høsten 2022, var mye tilbake til normalt når det gjaldt korona og vel to år med virus, men underveis hadde verden og Norge også måttet håndtere virkningene av Ukraina krigen som da hadde pågått i et halvt år og med stor usikkerhet om varighet og utfallet av krigen.

Når det gjaldt generell tilfredshet med livet svarte da 30 prosent at de var fornøyde eller svært fornøyde mens 21 prosent var misfornøyd eller svært misfornøyd. Om lag halvparten var moderat fornøyd med livet. Det innebærer at noen flere var fornøyde eller svært fornøyde med livet, og færre som var misfornøyde, enn året før da pandemien preget landet mer intenst.

Når det gjelder fysisk og psykisk helse svarte to av tre i undersøkelsen at de var fornøyde eller svært fornøyde, omtrent like mange som året før, men litt flere var fornøyd med sin psykiske helse. Menn, de med høyere utdanning og de eldste i undersøkelsen, var mest fornøyde med helsen sin.

I årets undersøkelse høsten 2023 har nok et år gått som folk har måttet stå i en usikker verdenssituasjon. Flyktningestrømmen preger enda mer norske kommuner som har måttet håndtere disse både økonomisk, og de har måttet skaffe boliger og øke kapasiteten på kommunale tjenester. Effekter av ødelagt produksjonskapasitet i Ukraina, boikott av russisk næringsliv og stans i transportkorridorer medført ytterligere prisøkninger og knapphet og forsinkelser på leveranser av varer og råvarer globalt. Stans og boikott av russisk olje og gass resulterte i dramatisk økning i energipriser særlige i vinter, mens renter og priser ellers har økt mer enn lønningene. Videre er man usikker hva situasjonen blir kommende vinter. Krigens varighet ser nå ut til også å kunne vare lengre enn tidligere antatt. Selv om krigen kom allerede før virkningene av koronapandemien hadde roet seg helt, så er forskjellen at krigens effekter i Norge ikke har vært så inngripende i folks hverdagsliv som periodene med nesten total nedstenging av landet under pandemien.

Med det som bakteppe viser årets resultater at 74 prosent av unge voksne at de er fornøyde eller svært fornøyde med sin fysiske helse og 25 prosent at de er lite fornøyde eller misfornøyde med helsa. Det er en ganske tydelig positiv utvikling med flere fornøyde og færre misfornøyde. Tilsvarende tall i fjor var 66 fornøyde/svært fornøyde og 35 prosent lite fornøyde/misfornøyde.

Når det gjelder psykisk helse svarte 75 prosent i år at de var fornøyde eller svært fornøyde mens 24 prosent svarte lite fornøyd eller misfornøyd. Også det er en positiv utvikling ved at både flere er fornøyde og færre misfornøyde enn forrige år. I fjor svarte henholdsvis 67 prosent at de var fornøyde/svært fornøyde mens 33 prosent var lite fornøyd/misfornøyde.

SSB og Folkehelseinstituttet har undersøkelser over tid stilt studenter spørsmål om helse og livskvalitet, og resultatene viste at flere har dårlig livskvalitet, flere har psykiske lidelser og er ensomme. Det har vært spesielt problematisk under pandemien, med dårligere studentmiljø og mindre sosial kontakt. Kan det hende at årets undersøkelse av unge voksne i nord er et brudd med den negative tendensen?

Unge voksne består av aldersgrupper der de yngre 18-24 år i større grad er i en utdanningssituasjon og kanskje ikke har etablert en fast familierelasjon, mens aldersgruppen 25-29 og 30-34 år oftere er i etableringsfase med både mer faste parforhold, småbarn og har kjøpt seg bolig. Hvordan opplever disse tidsklemma med å få hverdagen til å strekke til og fortsatt ha tid til å kunne gjøre ting man liker. Her svarer 68 prosent at de er fornøyde eller svært fornøyde, mens 24 er lite fornøyd og syv prosent er misfornøyd. En sammenligning mellom ulike grupper av unge viser at det er små forskjeller både når vi ser på kjønn, alder og kommunesentralitet. Derimot svarer en større andel av de med høy utdanning at de er tilfredse med tiden de har til å gjøre ting de liker.

Privatøkonomi i en turbulent tid

Mange er bekymret for privatøkonomien

Forstyrrelser i verdikjedene globalt, med knapphet og forsinkelser på råvarer og vareleveranser, har ført til sterk inflasjon de senere årene. Med svekket norsk valutakurs har importerte varer og tjenester blitt enda dyrere. Til tross for et stramt arbeidsmarked med betydelig lønnsøkning, har det vært reallønnsnedgang de senere årene da prisene, herunder energiprisene, har økt mer enn husholdningsinntektene. Med høy lånegjeld, og hyppige renteøkninger, påfører det sammen med reallønnsnedgang en strammere økonomi for husholdningene. Med denne utviklingen reiser spørsmål seg om befolkningen, og særlig unge voksne, har kontroll på privatøkonomien og evnen til å nedbetale sine lån. Et uttrykk for framtidsuro er for eksempel at vi opplever en kraftig brems i innkjøp av kapitalvarer som nybilkjøp og laveste tall for boligbygging på ti år. En ny SIFO rapport (september 2023) viser at flere har økonomiske problemer og må spare på grunnleggende nødvendighetsvarer.

På spørsmål i vår undersøkelse om hvor bekymret unge voksne er for sin privatøkonomi svarer 72 prosent at de har fra noe til stor bekymring om privatøkonomien, og ser vi kun på de som er svært bekymret så utgjør de ti prosent. I fjor hadde 68 prosent minst noe bekymring og 12 prosent var svært bekymret. For to år siden svarte henholdsvis 63 prosent og 8 prosent det samme. Våre tall bekrefter at stadig flere unge voksne i nord er bekymret for privatøkonomien, en tendens som samsvarer med den generelle utviklingen i landet. Kvinner er mer bekymret enn menn (77 vs. 68), og bekymringen øker desto yngre man er. Når det gjelder kommunegrupper etter sentralitet er bekymringen størst for kommuner med sentralitet 3 (Bodø/Tromsø) og sentralitet 5 (de minste bykommunene, typisk under 10.000 innbyggere). For kommuner med sentralitet 3 kan de høye boligprisene spille inn, mens for de minste byene kan det være utrygghet knyttet til at arbeidsplasser med bymessige funksjoner og tjenester har opplevd sentralisering mot større byer og regionhovedsteder.

På spørsmål om man har mulighet til å klare en uforutsett utgift uten å ta lån/bruke kreditt, svarer 64 prosent at de vil klare en slik utgift uten å ta opp lån, mens 24 prosent trolig ikke vil klare det. Det er samme svarfordeling som i fjor. Menn og kvinner svarer likt, mens yngre aldersgruppe i noe mindre grad enn eldre svarer at de klarer uforutsette utgifter uten å ta opp lån. Det er ingen forskjell i svarene mellom sentrale og usentrale kommunetyper, mens de med høy utdanning i større grad enn øvrige mener de vil mestre uforutsette utgifter uten å måtte ta opp lån.

Sparing og finansinvesteringer

Som i fjor sparer nesten annenhver nordmann, 48 prosent, i aksjefond. Det er høyeste nivå siden Verdipapirfondenes forening (VFF) startet undersøkelsene i 2001. Og aldri før har andelen som sparer i aksjefond i aldersgruppen 18-30 år vært høyere enn i 2023. Det gjaldt 53 prosent i denne aldersgruppen og omtrent det samme i alderen 30-40 år.

'Med tanke på at renteøkninger og høyere priser bidrar det til å redusere husholdningenes muligheter til å spare, er resultatet fra årets undersøkelse kanskje litt overraskende', uttaler VFF.

At andelen yngre som har penger plassert i aksjefond fortsetter å øke forklarer de med kan tyde på at flere har forstått at det er smart å starte sparingen tidlig. Blant de som har penger i aksjefond er det en signifikant større andel kvinner enn menn som har månedlig spareavtaler, mens en høyere andel menn sier de sparer når tidspunktet er gunstig, eller når de har ekstra penger.

I vår undersøkelse svarer 59 prosent av unge voksne at de allerede har penger i aksjefond, noe høyere enn fjorårets 56 prosent. Ytterligere 21 prosent planlegger å starte fondssparing de neste fem årene. Færre sparer i aksjer enn fond, og det er kanskje naturlig da det betraktes som både mer krevende å sette seg inn i enkeltaksjer og er mer risikofylt. 41 prosent eier aksjer, og det er en liten økning fra i fjor.

Noen flere menn enn kvinner blant de unge voksne har penger i fond, men forskjellen er betydelig større når det gjelder aksjeinvesteringer der 52 prosent menn eier aksjer mot 30 prosent for kvinner. De eldre i undersøkelsen har i størst grad investert i fond og aksjer. I alderen 30-34 år har 68 prosent plassert penger i fond og 55 prosent i aksjer, mens i alderen 18-24 år er andelen vel 20 prosentpoeng lavere for begge disse. Tallene viser også høyere sparing i fond for de med høyere utdanning enn andre, men ikke for aksjer. Vi finner ikke forskjeller i disse spareformene mellom kommuner etter sentralitet.

Når det gjelder andre spareformer enn aksjefond og aksjer så har de fleste en sparekonto, 86 prosent, mens 73 prosent har BSU-konto.

Utdanning og arbeidsliv

Den største gruppen respondenter også i årets undersøkelse er de som er i inntektsgivende arbeid, 71 prosent, der 68 prosent er lønnstakere og 3 prosent er selvstendig næringsdrivende. 22 prosent er under utdanning og 2 prosent er lærlinger. Resten er utenfor arbeidslivet av ulike årsaker eller ønsker ikke å svare.

Forventninger til relevant jobb og karrieremuligheter

Av de som er under utdanning, inklusive lærlinger, tror 80 prosent at de vil finne relevant jobb i landsdelen etter endt utdanning. I fjor svarte 77 prosent det samme, mens i 2021, midt under koronapandemien, var det bare 62 prosent som forventet å finne seg relevant jobb i landsdelen. At forventningene om relevant jobb også er økt i 2023 tyder på en ytterligere forbedret situasjon i arbeidsmarkedet for studenter, og kanskje samtidig et strammere arbeidsmarked for arbeidsgiverne.

Forventningene til relevant jobb er like for mannlige og kvinnelige studenter, mens i fjor svarte flere kvinnelige studenter enn mannlige at de ville finne relevant jobb. Det er vanskelig å svare om dette er uttrykk for ulik utvikling i arbeidsmarkedet for typiske kvinne- og mannsdominerte yrker, eller bare tilfeldige korttidssvingninger. I undersøkelsen utgjør andelen i høyere utdanning og videregående-/fagbrev om lag halvparten hver. Begge disse utdanningsnivå inneholder yrkesgrupper der er stor knapphet på i Nord-Norge, som fagarbeidere med yrkesfagutdanning og helsepersonell med høyere utdanning, der menn er overrepresentert i førstnevnte kategori og kvinner i sistnevnte yrkesgrupper.

Å trives der man bor er viktig for bosettingen, men gode muligheter for arbeid og karriereutvikling er ofte en forutsetning for valg av bosted. Her er det 56 prosent som er enig i at Nord-Norge gir gode karrieremuligheter, en økning fra 51 prosent i fjor, og det er marginalt flere kvinner enn menn som mener dette. Det er samtidig vesentlig færre som er positive til karrieremuligheter enn andelen som er helt enige at landsdelen er bra å bo i. 26 prosent er helt uenig i at det er gode karrieremuligheter i Nord-Norge.

Flere menn enn kvinner mener karrieremulighetene er mangelfulle i nord. Det kan ha sammenheng med at flere menn jobber i privat sektor og at det er mange stillinger med krav om høyere utdanning i offentlig sektor og der mange kvinner jobber. For øvrig er det de eldste og de som bor i de aller største byene der flest er uenig at karrieremulighetene i nord er gode.

Interessant jobb og godt sosialt miljø er viktigst ved valg av jobb

Når vi i undersøkelsen spør hva som er viktigste kriterier ved valg av jobb er det vel vitende om at dette er avhengig av den enkeltes livssituasjon som økonomi, jobbkvalifikasjoner, sitasjonen i arbeidsmarkedet og det sosiale sikkerhetssystemet. Hvis globale og lokale forhold har endret seg mye vil vi kanskje også se at folk prioriterer annerledes? I undersøkelsen har vi bedt de unge voksne velge maks 3 av totalt 14 kriterier for hva som er viktig ved valg av jobb. I de to-tre siste årene har alle fått føle på lokale virkninger av globale hendelser som pandemi, krig og 'dyrtid' - ser vi spor av dette i undersøkelsen?

For to å siden viste undersøkelsen at 44 prosent valgte stabil og sikker arbeidsplass blant sine tre viktigste jobbkriterier. Med det var dette det nest høyest rangerte av alle 14 jobbkriteriene. I fjor, da situasjonen i arbeidsmarked og næringsliv hadde bedret seg en god del etter pandemien, var sikker jobb falt til fjerde rangerte og kom etter kriterier som trivsel og faglige interesser på jobb.

I årets undersøkelse bekreftes mye av tendensene. Flertallet av jobbkriteriene opprettholder en stabil posisjon i hvor stor grad de ansees som blant de aller viktigste eller ikke. Klart øverst rangert i årets undersøkelse er godt sosialt miljø, dernest følger som klar nummer to og tre mulighet til å jobbe med sine interesser og høyest mulig lønn. Først som en relativt klar fjerde rangert kriteriet finner vi stabil og sikker arbeidsplass. Andelen som har valgt disse kriteriene er 54 prosent som har valgt godt sosialt miljø, 45 prosent å kunne jobbe med interessene sine, 42 prosent høyest mulig lønn og 35 prosent har valgt sikker og stabil arbeidsplass som de viktige kriteriene. At trivsel og faglige interesser er rangert så høyt tyder på at flertallet opplever inntekten som akseptabel og at mange unge tar det for gitt at de at de vil kunne ha en jobb i framtida, samtidig som de er trygge på at nasjonen stiller med et bra 'sikkerhetsnett' dersom en skulle bli syk eller arbeidsledig. Trygghet for jobbsituasjonen underbygges av den lave arbeidsledigheten i 2023, og aller lavest ledighet i de nordnorske fylkene med bare 1,3-1,5 prosent helt ledige hele året fram til undersøkelsestidspunktet. Det utgjør en helt annen arbeidsmarkedssituasjon enn perioden etter pandemien som umiddelbart sendte flere tusen personer ut i permittering og arbeidsusikkerhet.

Moderat prioritert, og rangert i midten av alle kriteriene, finner vi gode karrieremuligheter, å ha gode ledere, kunne variere arbeidssted- og tid, ha mulighet for etterutdannelse/faglig utvikling og at arbeidsstedet ligger nær der man bor. Bare ti prosent har valgt gode pensjons- og forsikringsordninger blant viktigste jobbkriterier, og det gjelder begge kjønn

Menn legger en god del større vekt på høyest mulig lønn, og noe mer vekt på å kunne jobbe med faglige interesser og til dels på gode karrieremuligheter. Kvinner vektlegger i større grad gode muligheter for etterutdanning/faglig utvikling, mens også godt sosialt miljø og til dels en stabil og sikker arbeidsplass vektlegger kvinner høyere. De med høyest utdanning legger svært lav vekt på jobbsikkerhet, større vekt på karrieremuligheter og å kunne jobbe med sine faglige interesser. De uten høyere utdanning vektlegger vesentlig mer stabil og sikker arbeidsplass, men også høyest mulig lønn.

Mangfold, bærekraft og status scorer også i år lavt blant kriteriene. Det betyr ikke at det er aspekter som ikke betyr noe for respondentene, men det kommer etter andre kriterier når den enkelte respondent bare kunne velge det man syntes var de tre viktigste kriteriene.

Kompetansehevende tiltak

For de nærmeste ti årene svarer 65 prosent at de ønsker å ta videreutdanning og/eller kompetansehevende tiltak, 20 prosent svarer nei og 16 prosent har ingen formening. Det er nedgang fra de to foregående årene og er nærmere nivået i 2020. Det er betydelig flere kvinner enn menn som ønsker å ta etter- og videreutdanning, 77 prosent mot 54 for menn. De med høyere utdanning har høyere interesse for videre-/etterutdanning, mens det er liten forskjell mellom aldersgrupper. Når det gjelder kommunetyper er det bare de i sentralitet kategori 6 som skiller seg litt ut med lavere interesse for videreutdanning.

Av de som har svart ja til ønske om videreutdanning/kompetansetiltak, er godt over halvparten villig til å flytte for å ta kompetansehevende tiltak og 73 prosent er villig til å bytte jobb for å utvikle seg.

Mange, 72 prosent, vil kun ta kompetansehevende tiltak dersom støtteordninger finnes som kan hindre at privatøkonomien rammes. Omtrent like mange forutsetter også at de kan velge fagområde de skal styrke kompetansen innen, og for halvparten er det også aktuelt å kvalifisere seg utenfor den sektoren de jobber i nå.

Nord-Norge kjennetegnes av store avstander. Mange, særlig i de miste kommunene, har lang reisevei for å ta etterutdanningen på en mer sentralt lokalisert utdanningsinstitusjon, hvis de ikke kan øke kompetansen på annen måte som for eksempel bedriftsintern opplæring. 44 prosent svarer at de vil velge digitalt kompetansehevende tiltak foran fysisk oppmøte på opplæringsstedet. Her er den eldste aldersgruppen 30-34 år klart mer positiv enn de yngre, mens den mest sentrale kommunetypen, Tromsø/Bodø med sentralitet 3, har vesentlig lavere andel som vil foretrekke digitalt kompetansehevende tiltak foran fysisk. Sistnevnte illustrerer at desentraliserte kompetansetilbud, tilrettelagt helt eller delvis med digitale plattformer, gir flere adgang til livslang læring. Ikke minst vil det være en nødvendighet for unge voksne i etablert familiesituasjon som bor i distriktskommuner.

Unges bolig og bosted

Flytteplaner og kommunestørrelse

Den store nordnorske utfordringen er den demografiske utviklingen. Med netto utflytting og lave fødselstall er ikke befolkningsutviklingen tilstrekkelig bærekraftig til å sikre arbeidskraft til verdiskaping og velferdstjenester i offentlig sektor. Dette har skjedd til tross for at undersøkelsen viser at den nordnorske identiteten og ønske om å bo i landsdelen er sterk. Framover viser hovedalternativet i SSB sin befolkningsframskriving, alternativ MMMM, en årlig nedgang på om lag én prosent det neste tiåret for aldersgruppen i vår undersøkelse.

Av de unge voksne i undersøkelsen svarer 67 prosent at de forventer å bli boende i Nord-Norge de nærmeste fem årene. Det er uendret fra de to foregående årene, men merkbart lavere enn i 2020. Disse fordeler seg på to grupper der 49 prosent forventer å bo i samme kommune som nå, mens 18 prosent forventer å flytte til en annen kommune innen Nord-Norge.

Andelen som antar de vil flytte ut av landsdelen er ganske stor, om lag 27 prosent inklusive en mindre andel som tenker flytte utenlands. Av aldersgruppene er forventet utflytting fra landsdelen klart størst i gruppen 18-24 år. De eldste i undersøkelsen er mest bofaste. Denne gruppen er i større grad ferdig med studier og har jobb, familie og bolig på plass. Blant kommunene er det de unge voksne i kommuner tilhørende sentralitet 3, Tromsø og Bodø, der 36 prosenter som forventer flytte ut av landsdelen er klart mest, mens lavest er bykommuner tilhørende sentralitet 2, typisk 10.000-30.000 innbyggere, der 18 prosent planlegger å forlate landsdelen innen fem år. Verken mellom menn og kvinner, eller mellom de med/uten høyere utdanning, finner vi noen forskjell i hvor mange som forventer å flytte ut av landsdelen.

Uavhengig av om man forventer å fortsette å bli boende der man bor, eller flytte innen eller ut av landsdelen, har vi spurt om framtidig bokommune vil ha flere eller færre innbyggere. Tallene gir klare indikasjoner på fortsatt sentralisering de kommende årene. 38 prosent av de unge voksne i landsdelen forventer å bo i en kommune med større innbyggertall enn nå, mens bare halvparten, 17 prosent, forventer å bo i en kommune med mindre folketall. Én av tre tror de blir boende i kommune av samme størrelse som nå.

Hva er viktig å ha der du bor og hva er du fornøyd med?

Å vite hva som er viktig i livene for generasjonen unge voksne - som skal tilføre arbeidskraft, kompetanse og flere barn til lokalsamfunnene, er avgjørende for å utvikle attraktive steder. Unge voksne ønsker å ha mange tjenester og tilbud på plass for å kunne trives der de bor. Noen tjenester og typer infrastruktur oppfattes som helt avgjørende å ha tilgang til, og dagens unge har også høye krav til kvaliteten på tilbudene. Dette er forhold vi har undersøkt. Vi vet også at forhold som nærhet til familie er viktig for bostedsvalg, det er vanskelig å gjøre noe med, men utvikling av arenaer for gode sosiale nettverk er av tiltak som kan kompenseres for ved tilrettelegging for gode sosiale nettverk rundt unge voksne som etablerer seg.

Viktigst av alt, som i fjor, er helsetjenester. 76 prosent mener dette er svært viktig og 20 prosent ganske viktig. Både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten sliter med tilgangen på kvalifisert helsepersonell med resultat at mange mangler kvalifisert helsepersonell som fastleger og sykepleiere mv. Og innen spesialisthelsetjenesten fører press på økonomien og mangel på ulike helsespesialiteter til kamp om sykehusstrukturen og om å beholde akuttfunksjoner, fødeavdelinger og ulike kirurgi- og intensivfunksjoner. Man står foran flere kamper internt på Helgeland, Lofoten/Vesterålen, Narvik/Harstad, Tromsø/Bodø og i Finnmark. Fellesnevneren er signaler om planer med mer samling av akuttfunksjoner med ressurskrevende døgnberedskap og høyt spesialiserte oppgaver til færre lokasjoner.

Hvis vi rangerer etter hva som ansees for svært viktig, så etter helse kommer reisekostnader til andre deler av landet og utlandet som en klar nummer 2, dernest reisetid til andre deler av landet og utlandet, videre utdanningsmuligheter, tilrettelegging for sosiale møteplasser, fritidstilbud, mens også tiltak for økt innbyggertall og flere arbeidsplasser. Disse og andre forhold er alle viktige aspekter ved lokalsamfunnet.

Vi har også sammenlignet det som er viktig for folk, med hvor fornøyd de er med de ulike tilbudene der de bor. Her er avviket mellom hvor viktig moderate reisekostnadene er for folk, sammenlignet med misnøyen med dagens høye reisekostnader, rangert på topp når det gjelder hva unge voksne i nord ønsker forbedret. Øvrige forhold der det er stort avvik mellom viktighet av tjenestetilbudet og tilfredshet på tjenesten der man bor er helsetjenestene, reisetid til andre steder i landet, sosiale møteplasser, tiltak for vekst i innbyggertall, offentlig transporttilbud, tiltak og bærekraftige arbeidsplasser, fritidsaktiviteter og utdanning. Betydningen av reisetid for bostedsvalg finner vi i flere regioner og næringer, blant annet i forsvaret der 2000 ansatte er pendlere, herav mange i Nord-Norge. En viktig årsak er at mange vil nærmere familien. Tilsvarende finner vi for arbeidskraft i leverandørindustrien og petroleumssektoren i nord.

Store forskjeller i tilfredshet med de ulike tilbudene mellom de ulike gruppene unge finner vi blant annet innen helsetjenester, der kommuner i sentralitetskategori 3 (Tromsø/Bodø) er klart mest fornøyd. Og så er det en del områder der de minst sentrale kommunene, særlig sentralitet 6, er mest misfornøyd. Det gjelder særlig reisetid til andre regioner/andre deler av landet, kollektivtilbudet, tiltak for vekst i innbyggertall, sosiale møteplasser og utdanningsmuligheter, men også veiinfrastruktur og bærekraftige arbeidsplasser. Et område der man er mest misfornøyd i alle grupper av unge i undersøkelsen, på tvers av geografi, kjønn, alder og utdanning, er reisekostnader ved lange reiser.

Bolig og eierskap

Boligmarkedet er særdeles preget av 'dyrtid' og usikre utsikter for privatøkonomien. Bygging av nye boliger har stanset opp, og etter flere år med stabil vekst i boligpriser har utviklingen endret seg vesentlig. Kostnadsvekst og renteøkning har slått inn, og høsten 2023 oppleves fall i boligprisene, og også i nord opplever flere at de ikke får solgt boligene sine. Mange boligprosjekt er lagt på is, og flere områder merker man boligmangel, også på grunn av siste årenes flyktningestrøm der kommunene støvsuger markedet for utleieenheter. Situasjonen varierer imidlertid geografisk og fra år til år, også innad i Nord-Norge, og utviklingen i senere tid har vært noe mindre negativ i Nord-Norge enn ellers.

De som allerede er 'inne' i boligmarkedet står i en bedre situasjon, dersom ikke stigende renter tvinger de til å selge. I Norge er det i høyere grad enn andre land tradisjon for å eie framfor å leie, og i 2021 bodde 82 prosent i eid bolig. Over tid har andelen leieboere gått noe opp. Det kan skyldes at høyere boligpriser og økt ulikhet gjør det vanskeligere å komme inn på boligmarkedet.

Vår undersøkelse blant unge voksne, er gruppen som i minst grad bor i eid bolig. Mange er studenter, har nettopp etablert seg på et nytt sted eller har ikke spart opp nok egenkapital til å kjøpe selv. Førstehjemindeksen viser at stadig færre boliger er tilgjengelig innenfor en typisk førstegangskjøpers budsjett. Når terskelen for å eie egen bolig blir høyere, vil flere bli stående ufrivillig på utsiden av boligmarkedet. Blant førstegangskjøperne kjøper et flertall sammen med andre. Landsgjennomsnittet er nå 60 prosent. En konsekvens av strammere økonomi kan være tendensen vi ser at fra begynnelsen av 2022 kom et klart oppsving i samkjøperandelen samtidig med boligprisveksten da og holdt seg siden høy og økte ytterligere fram til siste rapportering medio 2023.

Av respondentene i undersøkelsen eier 45 prosent egen bolig. 36 prosent leier bolig privat eller bor i studentbolig, mens 14 prosent bor fortsatt hjemme hos foreldrene. Fra i fjor ser vi flere bor hos foreldrene, noe som kan skyldes strammere økonomi. Det samme skjedde midt i koronaperioden at flere bodde hjemme hos foreldrene, som også kan skyldes at utdanningsinstitusjoner da i større grad drev fjernundervisning.

Av de som eier bolig bor 57 prosent i enebolig, 10 prosent i rekkehus og de øvrige i leilighet. Det er store forskjeller mellom by og bygd. I de to største byene, Tromsø og Bodø, svarer 59 prosent at de bor i leilighet mot 10 prosent i de minst sentrale kommunene (nivå 5 og 6). Det er også store forskjeller mellom aldersgruppene der andelen som bor i enebolig øker sterkt med alderen. Nærmere 70 prosent i alderen 30-34 år bor i enebolig og for de yngste bare en tredjedel.

60 prosent av de som eier bolig eier den sammen med partner mens 36 prosent alene. Bare 3 prosent har svart de eier bolig sammen med foreldre og ingen sammen med venner.

Diskriminering

Ulike former for diskriminering har fått ekstra høy aktualitet de siste årene. Her kan nevnes Me-Too sakene med påfølgende samfunnsdebatt, LHBT-saker med skuddvekslinger og påfølgende parader for å øke oppmerksomheten om saken. Videre TV-serier om innvandrermiljøet og religion/kultur i møte med vestlige verdier, filmproduksjon om samisk identitet med bakteppe Alta-Kautokeinoutbyggingen og senere protestene etter vindkraftutbyggingen på Fosen i reindriftsområde.

Diskriminering i ulike former er tidligere dokumentert bant annet i SSBs kartlegging av livskvalitet. Her svarte 23 prosent at de selv hadde blitt utsatt for diskriminering i løpet av det siste året. I en nyere måling om diskriminering blant personer med innvandrerbakgrunn svarte hele 41 prosent at de hadde opplevd diskriminering. En kunnskapsoversikt over nordisk forskning på diskriminering, trakassering og likestilling utarbeidet for Norges forskningsråd gir et godt innblikk i denne omfattende problematikken.

62 prosent av alle som har deltatt i undersøkelsen svarte at de har opplevd eller observert diskriminering. Det er noe lavere enn i fjor da dette gjaldt 66 prosent og enda lavere enn for to år siden. Mest utbredt er diskriminering basert på etnisk bakgrunn/innvandring der 33 prosent har opplevd dette, også det er lavere enn i fjor. Etter det følger kjønn med 24 prosent og seksuell orientering med 22 prosent og er klart lavere enn forrige år. Omtrent 10-15 prosent har sett eller opplevd diskriminering med bakgrunn i religion/tro, alder eller funksjonsevne.

Kvinner svarer oftere at de har bevitnet eller blitt utsatt for diskriminering enn menn. Størst utslag har det for etnisk bakgrunn/innvandring og kvinners opplevelser som trekker opp totalinntrykket av diskriminering på dette området, men også på seksuell orientering og kjønnsdiskriminering har kvinnene i undersøkelsen vært mest utsatt. De største byene (sentralitet 3) er overrepresentert i diskriminering på seksuell orientering. Muligens kan det ha sammenheng med en større konsentrasjon av LHBT-personer der ved at de ofte flytter inn til større byer. Det forklares med at det der er 'større offentlighet, og det finnes utesteder og samleplasser hvor man kan treffe andre LHBT-personer'. For innvandring/etnisk bakgrunn er det henholdsvis i de største byene (sentralitet 3) og de mest rurale kommunene (sentralitet 6) der mest diskriminering oppleves i vår undersøkelse. Muligens kan det også her skyldes en viss geografisk konsentrasjon av disse gruppene, men på ulike måter, der gjerne etniske grupper/innvandrere ønsker å bo i større byer. Det framgår blant annet ved at en betydelig andel av innenlandsk flytting mot sentrum består av opprinnelig innvandrere (Karlstad; 2020, 2021). I mindre distriktskommuner skjer det gjerne ved en betydelig økning av arbeidskraft i perioder med sesongarbeid, og i perioder med større mottak av flyktninger så vil de være mer synlige i kommuner med få innbyggere.

På spørsmål om i hvilken grad man opplever at ulike former for diskriminering forekommer i Nord-Norge var det for alle kategoriene 'bare' tre-fem prosent som mente slik diskriminering var svært utbredt. Om diskrimineringen var 'nokså utbredt' var det klart flest og 30 prosent som mente det gjelder for innvandring/etnisk bakgrunn, og dernest var det om lag én av fem som mente diskriminering var nokså utbredt for seksuell orientering, kjønn og religion/trosretning.

Diskriminering er et utbredt og alvorlig problem. Det kan gi folk ulike muligheter i arbeidslivet og sosialt, men det påvirker også livskvaliteten. SSB-undersøkelsen om livskvalitet viser klart at de som har opplevd diskriminering jevnt over er mindre fornøyd med livet.

Meninger om hvorfor det fødes færre barn?

Samlet fruktbarhetstall (SFT) ble målt til 1,41 barn per kvinne i 2022. Det er det laveste som noen gang er målt i Norge (SSB). Med unntak av 2021, har SFT falt hvert eneste år siden 2009 da SFT var på 1,98 barn per kvinne. Økningen i fruktbarheten i 2021 viste seg å være en enkelthendelse i det andre året av koronapandemien. Vi er nå tilbake til trenden. At vi får færre barn er ikke noe nytt fenomen. På 1800-tallet fikk hver kvinne i Norge i snitt 4,5 barn. Da krigen brøt ut i 1940 fikk de godt under 2. Etter noen større kull i etterkrigstida har fødselstallene stort sett fortsett å dale.

Nedgangen er særlig stor for kvinner i alderen 25 til 34 år. Siden andelen som ikke har fått barn når de er 30-åringer har økt til hele 54 prosent, mot 42 prosent ti år før, er det tvilsomt at dagens kvinner får like mange barn som generasjonene før dem har fått. En viktig årsak til nedgangen i fruktbarheten er at stadig flere kvinner venter lenger med å få sitt første barn. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende passerte for to år siden 30 år, og er en økning med to år sammenlignet med ti år tidligere. Årsakene til lavere fødselstall er ikke primært at færre får barn, men at færre får barn nummer to og tre. Nord-Norge har tradisjonelt hatt høyere fødselstall enn landet ellers, men dette har utjevnet seg. Det er stort sett bare Oslo, Innlandet og Vestfold/Telemark som liggere lavere nå.

Nedgangen i fruktbarheten er ikke et særnorsk fenomen. Våre nordiske naboland opplever også en stor nedgang. Danmark og Sverige ligger noe høyere, men klart lavest er SFT i Finland med 1,32. Dette viser at nedgangen i fruktbarheten ikke bare kan forklares med forhold innad i Norge, men er en del av en internasjonal utvikling. Årsakene til nedgangen er sammensatt og noe som har skjedd i omtrent alle land. Globalt framheves hvordan denne utviklingen forsterker problemene med krympende arbeidsstyrke, økende regninger for helsetjenester og pensjon, og at færre utdannede unge arbeidstakere inn på arbeidsmarkedet vil redusere innovasjon og økonomisk vekst.

Vi ønsker å vite mer om hva unge i nord mener er viktige årsaker til at færre barn fødes i landsdelen. Resultatene bekrefter at det er mange årsaker til at flere ikke får barn, eller ikke får et barn til.

Årsaksforholdene til lave fødselstall kan deles i to hovedkategorier - antall unge kvinner i fødedyktig alder som bor i landsdelen og hvor mange barn disse får i sin levetid. Førstnevnte er den som i undersøkelsen framstår som den tredje viktigste årsaken til lave fødselstall i Nord-Norge. Hele 68 prosent har svart at 'unge flytter sørover' har stor betydning for færre fødsler. 75 prosent svarte dette i fjor.

Blant ulike årsaker til at unge som bor i landsdelen føder færre er det to forhold som peker seg ut. Her er det økonomi og karriere som rangeres som viktigste årsaker, og disse har jo også en viss sammenheng fordi jobb er en forutsetning for privatøkonomien. Hele 72 prosent svarer at prioritering av jobb/karriere er blant årsaker som betyr mye når man planlegger antall barn, og dette kan også sees i sammenheng med at alderen på førstegangsfødende har økt. At flere tar lange utdanninger i sin karriereplanlegging henger også sammen med dette.

Når det gjelder økonomi så er jobb viktig, herunder om man har én eller to-inntekts hushold, høye utgifter til bolig, bil, energikostnader, støtteordninger osv. 78 prosent oppgir 'for store utgifter' som stor betydning for at man velger å få færre barn. Ytterligere svarer 66 prosent at 'for lite økonomisk støtte' betyr mye om man som ung voksen ikke ser seg råd og tid til å få flere barn. Flere enn i fjor svarer at store utgifter og for lite økonomisk støtte er viktig årsak for å få flere barn.

Bekymring for fremtiden svarer seks av ti i undersøkelsen har stor betydning for fødselstallene. Samtidig mener bare ni prosent at et ønske om ikke å belaste klima og miljø er en viktig årsak. Kanskje er dette fordi andre fremtidsbekymringer er noe folk er mer redde for skal ramme akkurat oss og våre barn, i alle fall her i Nord-Norge.

48 prosent svarer at det er vanskelig å finne stor nok bolig til å få flere barn, i fjor svarte 62 prosent det samme. I byene har boligprisene fram til i år, over lang tid, vokst mye mer enn konsumprisindeksen. Spesielt mange angir bolig som et problem i de mest sentrale kommunene. Det gjelder ikke minst mange av de uten høyere utdanning, og kan skyldes at de har lavere inntekt. På bygda kan det være vanskelig å finne boliger på markedet. Det skyldes blant annet at markedsprisen for brukt bolig ofte er lavere enn nybolig-pris og at bruktboliger i distriktene ofte kjøpes som ferieboliger av familier i bykommuner med god økonomi. Samtidig har det vært vanskelig å få lån til å bygge nytt på den ene siden og at flere har hatt utfordringer med å selge sin bolig til en akseptabel pris i dagens marked.

Kvaliteten eller tilgjengeligheten til barnehage, skole og SFO er mange steder for dårlig, 42 prosent svarer det. Spesielt i rurale kommuner oppgis dette som en viktig grunn til lavere fruktbarhet, og slik var det også i fjor. I de minst sentrale kommunene (nivå 5 og 6) svarer nå 55 prosent at dette er viktig. Bare 34 prosent i byene svarer det samme. Også kvinner er mindre fornøyde enn menn med kvaliteten i barnehage/skole/SFO. Selv om barnehagedekningen nå er mye høyere enn for noen tiår siden, kan avstandene til både barnehage og skole ha økt. I 1995 var det 865 barnehager i Nord-Norge, i 2021 kun 615. Tre av ti grunnskoler i landsdelen har forsvunnet siden 2002. Nedlegging av småskoler og barnehager i små grender i kommunene er en utvikling som fortsatt pågår.

I undersøkelsen er det spesielt mange kvinner som peker på for kort foreldrepermisjon, til dels også mer bekymring for fremtiden og for lite økonomisk støtte, som årsaker, sammenlignet med menn. Lengden på foreldrepermisjon og fedrekvote har vært mye debattert, og det har vært flere endringer etter at fedrekvoten først ble innført i 1993. Fra 2018 har fedre (eller medmor) hatt en kvote på 15 uker.

I undersøkelsen hadde vi også spørsmål med muligheter for å tilføye egne forklaringer utover de faste svaralternativene. Der er blant annet helsetilbudet for gravide og fødende i distriktene trukket frem av flere som en årsak til nedgangen i fødselstallene. Dette samsvarer godt med at forskjellen i fruktbarhet mellom by og bygd har gått ned. Helsetilbud og lokale fødeavdelinger skaper stort engasjement, og store avstander til fødeavdelingen, særlig for førstegangsfødende, kan øke risikoen for komplikasjoner. Andre årsaker respondentene tilføyde var mindre hjelp fra famille enn før fordi færre bor der de er oppvokst, behov for at begge foreldre er i jobb for å trygge familieøkonomien og det fører til 'stress og tidsklemme' i hverdagen. Flere nevner også mer åpenhet og aksept rundt det at flere ikke ønsker å få barn.

Totalt sett viser resultatene at det ikke er én hovedgrunn til at fødselstallene faller. Det er totalbelastningen med økonomi, fritid, offentlige tjenester, vanskeligere å få hjelp fra familie, fremtidsutsikter og bolig som gjør at det for mange ikke er plass til barn, eller et andre og tredje barn. Kompleksiteten i dette temaet støttes også av tidligere forskning, som peker på både økonomiske forhold, fleksibilitet i arbeidslivet, normer og forventninger i samfunnet, og pris og kvalitet på offentlige tjenester som forklaringer.

Last ned Barometer 2023X som PDF her!