Innvandringens store betydning for befolkningsutviklingen

Etter en befolkningsvekst i 2010-årene har inngangen til 2020-årene vært langt svakere for landsdelen. Perioder med negativ befolkningsutvikling har landsdelen hatt flere ganger før, og disse har alltid blitt etterfulgt av gode vekstperioder. Vil nedgangen snu til vekst også denne gangen?

Det har alltid vært betydelig utflytting fra landsdelen, men innvandring fra utlandet har kompensert for mye av denne nedgangen og har i enkelte perioder bidratt til å øke befolkningen. Dette så man særlig når flere sentral- og østeuropeiske land ble medlem av EU i 2004. Arbeidsinnvandringen har historisk sett variert med konjunkturforskjellene mellom Norge og de landene som har avgitt flest arbeidstakere til Norge (for eksempel de nordiske landene, Tyskland, Storbritannia og Pakistan).

Det som er bekymringsfullt nå, er at fødselsoverskuddet er borte. I etterkrigsårene ble det født nærmere 6.000 flere personer enn det døde, men siden 1970-årene har fødselstallene gått nedover. Fødselstallene i 2020 var de hittil laveste siden 1950-årene, og landsdelen gikk fra å ha fødselsoverskudd til -underskudd. Dette gjør at landsdelen er helt avhengig av å få flere til å flytte hit eller å få færre til å flytte herfra.

Svakere fødselstall

Fruktbarhetstallet er et gjennomsnitt for antall levendefødte barn per kvinne i løpet av livet. I et land må det ligge på cirka 2,1 for at folketallet ikke skal synke på lengre sikt, sett bort fra inn- og utvandring.

Fruktbarhetstallet i Norge har vært lavere enn dette nivået siden midten av 1970-årene. I 2020 var dette tallet 1,48, mens nivået i begge de nordnorske fylkene var 1,41. Bare Oslo hadde lavere fruktbarhetstall i fjor.

Trenden med fallende fødselsoverskudd er tydelig, og sannsynligheten for flere fødsler er liten siden fruktbarhetstallet er langt lavere enn det som skal til for å opprettholde folketallet.

Selv om det var fødselsoverskudd i de to første kvartalene av 2021, er dette trolig ikke starten på en ny trend. Den historiske utviklingen har vist at landsdelen mister befolkning til andre deler av landet. Det er fortsatt svært viktig å jobbe for å få flere unge til å bli værende, og samtidig få flere til å flytte til landsdelen. Denne trenden er det imidlertid vanskelig å snu.

Noen utviklingstrekk

Ved utgangen av andre kvartal i 2021 bodde det 482.194 personer i Nord-Norge. I sum falt folketallet med om lag 300 personer i første halvår, i hovedsak drevet av flytting til andre deler av Norge.

De fem siste årene har det i sum blitt om lag 500 flere bosatte i landsdelen, men siden 2019 har det vært en nedgang. Hovedårsakene til utviklingen de siste to årene er fraflytting og lavt innvandringsoverskudd (færre som inn- enn utvandret).

Delt inn i tiårige aldersgrupper var nedgangen (målt i antall personer) de siste fem årene størst for de mellom 40 og 49 år, som også tok med seg sine barn (0–9 og 10–19 år). Den sterkeste veksten var for gruppen 70–79 år, fulgt av de mellom 30 og 39 år. Veksten i den siste gruppen kan både skyldes at noen flytter tilbake i forbindelse med etablering, og at det er en vanlig aldersgruppe blant innvandrere.

Det blir stadig færre yrkesaktive per pensjonist, og SSBs prognoser tilsier at forholdstallet endres fra 3,8 i 2019 til 2,2 i 2050. Andelen av befolkningen over 67 år vil øke.

Det bodde 41.000 personer i samiske områder i Norge i 2020, i all hovedsak i Nord-Norge. Det har vært marginal befolkningsnedgang i disse områdene de siste ti årene, og det ventes ytterligere nedgang fram mot 2050.

Av de omlag 482.000 menneskene som bor i landsdelen, er i underkant av 12 prosent innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Innvandrere fra Europa utgjør over halvparten, og flest er fra Polen og Litauen.

Antall og andel innvandrere har gått svakt ned de siste to årene.

Arbeid er fortsatt den viktigste årsaken til innvandring. Bygg og anlegg og industri sysselsatte flest, men dette varierer i tråd med næringsstrukturen i kommunene.

Målt i andel av befolkningen bor et overveiende flertall av innvandrerne i distriktskommuner, hvor næringslivet preges av fiskeri og havbruk. Gamvik har høyest andel, med nærmere 30 prosent innvandrere bosatt i kommunen. Fiskeri og industri var de næringene som sysselsatte flest i kommunen ved årsskiftet. Dyrøy (nå en del av Senja kommune) hadde lavest andel innvandrere og kjennetegnes av mange sysselsatte i offentlig sektor.

Siden midten av 2000-årene har nettoinnvandring vært den viktigste årsaken til befolkningsvekst, både i Norge og landsdelen. I SSBs prognoser for befolkningsutvikling i Nord-Norge fram mot 2050 vises betydningen av innvandring for framtidig folketall. Differansen mellom prognosene med henholdsvis høy og lav nettoinnvandring utgjør nesten 50.000 personer.

Skal befolkningsnedgangen snu til -vekst er landsdelen sannsynligvis helt avhengig av at arbeidsinnvandringen øker igjen. Det er usikkert om nedgangen i arbeidsinnvandringen blir varig, eller om reiserestriksjonene under koronapandemien bare var en midlertidig brems.

Den økonomiske situasjonen i en rekke land som arbeidsinnvandrere har kommet fra, er også i bedring, noe som kan begrense tilgangen framover. På samme tid forventes det samme utvikling i Europa som i Norge, altså flere eldre og svakere befolkningsvekst. Dette gjør at konkurransen om arbeidsinnvandrere forventes å øke i årene framover.

For at nordnorske kommuner skal framstå som attraktive, vil det derfor være enda viktigere enn før å ha et godt barnehage- og skoletilbud, tilby gode helsetjenester og drive aktiv stedsutvikling. I tillegg må boligmarkedet fungere (riktig type boliger, pris og tilgjengelighet) og nødvendig infrastruktur være på plass.