Med lav arbeidsledighet og tiltakende rekrutteringsutfordringer er det viktig å forstå hvor mulige arbeidskraftressurser finnes, og hvorfor det er enkelte som står utenfor arbeidsstyrken.
Tre fjerdedeler av de som bor i landsdelen er i aldersgruppen 15-74 år. Arbeidsstyrken er de som potensielt kan være i jobb. For Nord-Norge utgjorde det i 2020 i underkant av 250.000 personer i alderen 15-74 år.
Årsakene til at så mange som 113.000 personer var utenfor arbeidsstyrken, vises i figuren under. Om den nasjonale fordelingen legges til grunn, utgjør pensjonister litt over en tredjedel. Utdanning og arbeidsuføre utgjorde begge litt over en fjerdedel.
Ifølge Eurostat var 66,4 prosent av arbeidsstyrken i Nord-Norge sysselsatt (om lag 241.000 personer). Andel deltidsansatte var litt høyere enn det nasjonale snittet (24,6 prosent). Litt over en tidel av de deltidsansatte i Norge ønsker å øke sin stillingsbrøk og utgjør dermed en ubenyttet ressurs.
De fleste sysselsatte er fast ansatt i en virksomhet. Det finnes ikke tall på fast og midlertidig ansatte på fylkes- eller landsdelsnivå, men nasjonalt utgjør sistnevnte gruppe 7,7 prosent av de ansatte. Forutsatt at bildet er likt i landsdelen, har 17.500 personer midlertidig jobb. De kan for eksempel ha vikariater, være ekstrahjelp eller annet. Det er også en del som har flere jobber, og fylkene i Nord-Norge er sammen med Agder og Innlandet de fire fylkene som har høyest andel biarbeidsforhold.
Høy sysselsetting er et sentralt mål i norsk politikk, og Norge ligger i øvre del av skalaen i Europa. Sysselsettingen i Nord-Norge ligger litt under landsgjennomsnittet, og dette kan forklares med at flere er utenfor arbeidsstyrken. Som tidligere beskrevet må det jobbes for å øke deltakelsen i arbeidslivet. Dette vil gi flere positive effekter for både enkeltpersoner og samfunnet. Selv om det er et lite potensial for å øke arbeidsdeltakelsen, vil landsdelen fortsatt være avhengig av arbeidsinnvandring. Landsdelen må også være langt fremme i å ta i bruk ny teknologi og arbeidsmetoder, der koronapandemien ser ut til å ha økt omstillingstakten.
Siden toppen i april 2020 har arbeidsledigheten gått ned, og ved utgangen av september 2021 var antall helt ledige under nivåene i samme måned i 2019. En stor andel av de permitterte har kommet tilbake i jobb, enten hos opprinnelig eller ny arbeidsgiver.
Reiseliv og transport hadde høyest ledighet ved utgangen av september. Dette gjaldt særlig for sjåføryrker, servitører og kokker. Om lag en tredjedel av de ledige i disse yrkene var fortsatt permittert. Da aktiviteten begynte å ta seg opp igjen merket samtidig reiselivsnæringen at rekrutteringen var mer krevende enn før, særlig innenfor hotell og restaurant.
Årsaken var at mange permitterte hadde skiftet arbeidsgiver under koronapandemien. Dette indikerer at det sannsynligvis vil bli mer krevende enn før å rekruttere fagkompetanse framover. Dette gjelder flere næringer og tydeliggjøres gjennom det høye antallet ledige stillinger i Nord-Norge.
Samtidig som ledigheten har sunket mot tidligere nivåer, har antall ledige stillinger økt betydelig. Ved utgangen av september var det litt over 4.200 ledige stillinger i Nord-Norge, flest innenfor helse, pleie og omsorg.
Langtidsledigheten økte under koronapandemien, og de langtidsledige består i stor grad av eldre, personer uten utdanning utover grunnskole og innvandrere fra ikke-vestlige land. Disse har også størst risiko for å forbli langtidsledige.
Det er mange arbeidstakere i Norge som jobber deltid, men ønsker å jobbe heltid. Hvorfor er det slik at landsdelens kommuner lykkes så godt med heltidsarbeid, og har statlige og private noe å lære?
Troms og Finnmark dominerer på oversikten over kommuner i Norge med størst andel heltidsansatte. En ansatt regnes som heltidsansatt dersom summen av stillingsstørrelsene til alle stillinger i kommunal sektor til sammen er minst 100 prosent. Hele åtte av de ti kommunene i landet med størst andel heltidsansatte lå i det nordligste fylket, men også på plassene nedenfor finner man i stor grad kommuner i landsdelen.
Helt på topp troner Berlevåg med 82,3 prosent heltidsansatte i kommunen. Dette er langt over landsgjennomsnittet på 54 prosent. At kommunene i tidligere Finnmark skiller seg ut i positiv forstand, er ikke noe nytt – slik har det vært i svært mange år.
Ser man på kommuner som har størst andel heltidsstillinger, er de nordnorske kommunene godt representert på oversikten. Vadsø ligger på topp med litt over 67 prosent. Gjennomsnittet for kommuner i Norge er på 44 prosent.
Det har vært forsket på hva som kan være forklaringene på at man har lyktes så godt med heltidsansatte og -stillinger i Finnmark. Rekrutteringsutfordringer og et ønske om høy kvalitet på tjenestene trekkes særlig fram.
For å klare å rekruttere til helsesektoren, og særlig sykepleiere, har kommunene vært nødt til å tilby heltidsstillinger, noe også arbeidstakerne ønsker. Dette gir et bedre arbeidsmiljø, lavere turnover og dermed bedre tjenestekvalitet overfor brukerne.
Heltidsstillinger er også viktig for inntektsnivået og på sikt pensjonen til den enkelte arbeidstakeren. Våre analyser tyder på at det er en positiv sammenheng mellom kommuner med mange heltidsansatte og nivået på personinntekt i befolkningen. Dette bidrar til økt kjøpekraft og mer konsum av varer og tjenester, noe som igjen kan danne grunnlag for flere private arbeidsplasser.
Beregninger viser også at de kommunene som har høy andel heltidsansatte, bruker vesentlig mer penger på kultur enn kommuner med lav andel. De 25 kommunene som har flest heltidsstillinger i landsdelen, brukte i snitt 4,3 prosent av de kommunale driftsutgiftene til kultursektoren (uvektet). Tilsvarende tall for de 25 kommunene med lavest andel heltidsansatte var 3 prosent. Rekrutteringsutfordringer og behov for å styrke attraktivitet og bolyst kan være mulige forklaringer på at det satses på kultur.
En annen forklaring på hvorfor Finnmark gjør det bra når det gjelder heltidsarbeid, kan være likestilling. Det tidligere fylket gjør det bra på mange likestillingsvariabler, og kvinnenes inntekt betyr mer for den samlede familieøkonomien enn i mange andre fylker.
Statlige arbeidsplasser påvirkes av politiske beslutninger og prioriteringer, reformer i offentlig sektor og behov for effektivisering. Får landsdelen flere oppgaver fra staten, og i så fall: Er det distriktene eller de største byene som får disse arbeidsplassene?
Det var totalt 14.046 ansatte i staten med arbeidssted i Nord-Norge i 2020. Antallet falt med 70 ansatte fra året før, men lå fortsatt høyere enn i perioden 2016-2018.
Sammenhengen mellom sentraliteten til kommunene og endringen i statlige arbeidsplasser for årene 2016–2019 har vært analysert. I perioden økte antall ansatte i staten med arbeidssted i landsdelen med 1,7 prosent. Bodø og Tromsø (de mest sentrale kommunene i landsdelen) opplevde en vekst på 9,2 og 6,5 prosent, som igjen tilsvarte 208 og 249 ansatte.
Den viktigste drivkraften for veksten i statlige arbeidsplasser i Bodø og Tromsø var de to universitetene. UiT – Norges arktiske universitet og Nord universitet økte antall avtalte årsverk med nærmere 300 i perioden 2016–2019.
Veksten trekkes ned av at Statens vegvesen har redusert sin sysselsetting i landsdelen med 115 avtalte årsverk, hvorav halvparten av denne reduksjonen kom i Bodø og Tromsø.
Avtalte årsverk er summen av antall heltids- og deltidsjobber omregnet til heltidsjobber.
Sysselsettingen falt med 105 avtalte årsverk i de nest mest sentrale kommunene. Fallet forklares særlig av redusert sysselsetting i skatteetaten i Rana, Vefsn og Fauske, i Statens vegvesen i Harstad og Nav i Alta.
I de nest minst sentrale kommunene ble sysselsettingen redusert med 35 avtalte årsverk. Redusert sysselsetting i Registerenheten i Brønnøysund og Statens vegvesen i Vadsø forklarer deler av utviklingen.
I de minst sentrale kommunene falt sysselsettingen med 80 årsverk. Her er det også Nav og politi- og lensmannsetaten som forklarer mye av nedgangen, som har kommet mer jevnt fordelt på mange kommuner.
Sysselsettingsendringene i Nav og politi- og lensmannsetaten henger i stor grad sammen med nærpolitireformen og stortingsmeldingen Nav i en ny tid – for arbeid og aktivitet. I begge disse ble det lagt opp til å redusere antall kontorer, med et ønske om å samle mer kompetanse på hvert kontor. Flere mindre kontorer i distriktene ble i den forbindelse lagt ned.
Helseforetakene og statseide selskap inngår ikke i tallene. Jernbaneverket og Den norske kirke er også holdt utenfor som følge av endring i selskapsform i perioden.
Vær først ute og hold deg oppdatert med innhold fra kbnn: direkte på e-post.