Geopolitikk og naboskap

Norske bedrifter handler og investerer over hele verden, og det samme gjør utenlandske bedrifter i Norge. Det skaper i sin tur tilgang på teknologi, kapital og flere arbeidsplasser. Den gjensidige økonomiske avhengigheten mellom land er med på å skape fred og stabilitet.

Russlands invasjon av Ukraina førte til internasjonale sanksjoner og videreførte da en nedadgående trend med mindre aktivitet mot Russland som konsekvens av koronapandemien. For befolkningen og næringslivet i Øst-Finnmark ble konsekvensene store, og særlig grensekommunen Sør-Varanger ble hardt rammet.

Et lands inntekts- og velferdsmuligheter er i stor grad avhengig av ressursene som landet råder over. Ressursknapphet har opp gjennom årene vært årsaken til mange internasjonale konflikter. God tilgang til energi er spesielt viktig, da det er en forutsetning for vekst og velstand. I lang tid har fossile brensler vært de viktigste energikildene i store deler av verden. Klimautfordringene gjør at kull, olje og gass må i større grad erstattes med fornybare energikilder, som vann, vind, sol og geotermisk energi.

Som petroleumsprodusent har Norge et stort omstillingsbehov. Det samme har Svalbard, som i mer enn hundre år har hatt kull som eneste energikilde og viktigste næring. Utviklingen av energimarkedet i Europa er en påminnelse om at energi ikke bare er en handelsvare, men en strategisk vare som kan brukes til å oppnå politiske mål.

En avhengighet til en hjørnesteinsbedrift, et bestemt marked eller en energiressurs er sårbart og kan skape utfordringer når verden endrer seg. Dette er situasjonen for mange lokalsamfunn rundt om i landet, og også for Svalbard og Sør-Varanger. Siden tidlig på 1900-tallet har begge drevet gruvedrift med henholdsvis kull og jernmalm som bærende naturressurs. I tillegg har de det til felles at de er viktige strategiske områder for Norge. Det gir alene en sterk motivasjon til å opprettholde bosettingen.

Sør-Varangers forhold til vår nabo i øst

De siste tiårene har Sør-Varanger utviklet et bredt samarbeid med befolkning og næringsliv i Russland, men aktiviteten har gått kraftig ned de siste tre årene. Dette kan illustreres gjennom antallet grensepasseringer, næringsaktivitet og prosjekter støttet av Barentssekretariatet.

Det var pandemien som først ga en svekkelse av det norsk-russiske samarbeidet, en situasjon som ble forverret av Russlands invasjon av Ukraina. Den negative trenden kommer på toppen av at kommunens hjørnesteinsbedrift, Sydvaranger Gruve, gikk konkurs i 2015 som følge av lave jernmalm-priser over lang tid. Med nedleggelsen gikk mer enn 400 arbeidsplasser tapt i kommunen.

300.000 færre grensepasseringer

I 2013 hadde den norsk-russiske grensen ved Storskog 320.000 passeringer. Fra 2014 gikk antallet passeringer ned. Årsaken til nedgangen var Russlands annektering av Krim, med påfølgende vestlige sanksjoner.

I 2020 førte pandemien til at grensen i praksis ble stengt. Fra 2019 til 2020 falt antall passeringer med 77 prosent, og grensetrafikken gikk ytterligere ned i 2021. Det siste året har trafikken tatt seg litt opp, og den har økt noe mot slutten av september. Bakgrunnen er Kremls beslutning om at 300.000 personer i reservestyrkene skal mobiliseres til krigen i Ukraina, som har utløst masseflukt blant russiske menn.

En tredjedel av omsetning fra russisk marked

En kartlegging utarbeidet av Kirkenes Næringshage og Orinor i 2021 på oppdrag fra Norges generalkonsulat i Murmansk viser at den åpne grensen til Russland har gitt økt omsetning og mange arbeidsplasser i Sør-Varanger.

Kartleggingen, som omfattet 73 utvalgte bedrifter og offentlige virksomheter, viste at det grensenære forholdet til Russland sto for én tredjedel av all omsetning i disse virksomhetene. Dette tilsvarer 590 millioner kroner årlig, og mer enn 40 prosent av sysselsettingen i virksomhetene.

Ringvirkningene kommer som følge av russisk handel i butikker og av næringslivets og havnenes salg av varer og tjenester til russiske forretningsforbindelser, der særlig maritim sektor har nytt godt av nærheten til Russland. Blant sistnevnte inngår det lokale skipsverftet i byen. I tillegg er flere offentlige tjenestetilbud, og utdanning og forskning knyttet til aktiviteten mot Russland. Blant sistnevnte er politiet, tollvesenet og Mattilsynet.

Mens russiske borgere la fra seg rundt 50 millioner kroner i butikkene i Sør-Varanger i 2019, la nordmenn igjen 10 millioner kroner i grensebutikkene på russisk side. Grensehandelen omfatter særlig drivstoff, drikke (med og uten alkohol) og matvarer. Eksempler på tjenester nordmenn kjøper på russisk side, er frisørtjenester, matservering, tannlege og bilvask/bilservice.

Usikkerheten som er skapt av krigen i Ukraina og påfølgende sanksjoner, gjorde at Stortinget i mai vedtok en krisepakke for næringslivet i Øst-Finnmark. Pakken inneholdt blant annet tiltak som skulle bidra til å utvikle og omstille næringslivet i den grensenære regionen, men er i svært liten grad benyttet.

Hva nå, Sør-Varanger?
Siden nedleggelsen av Sydvaranger Gruve har befolkningen gått gradvis ned. De siste to årene har kommunen fått 178 færre innbyggere, en reduksjon på 2,5 prosent.

I 2015 fikk Sør-Varanger status som omstillingskommune. I kjølvannet av dette utarbeidet kommunen en omstillingsplan, som i 2022 er revidert for tredje gang. I denne heter det at «Den største utfordringen som eksisterer i Nord-Norge og Sør-Varanger er kampen om arbeidstakere og demografisk utvikling». Gjennom blant annet nettverk, innovasjon, kompetanse og entreprenørskap skal kommunen styrke næringslivet, og målet er å utvikle og sikre 300 arbeidsplasser. Mye tyder også på at deler av næringslivet må finne seg nye kunder og markeder fremover, samtidig som en rekke offentlige aktører må vende blikket mot nye samarbeidspartnere. Det vil kreve stor omstillingsevne hos alle involverte parter.

Svalbards behov for omstilling

Siden 1925 har Svalbard vært under norsk suverenitet. Det er derfor Norge som gir og håndhever lover og regler for øysamfunnet. Svalbardtraktaten fra 1920 gir til sammen 42 stater lik rett til å drive jakt, fiske og visse former for næringsvirksomhet på øygruppen og i territorialfarvannet.

Gruvedrift er én av næringsvirksomhetene statene kan drive med, men i praksis er det bare Norge og Russland som har benyttet seg av denne muligheten. De norske kullselskapene Store Norske Spitsbergen Kullkompani og Kings Bay Kull Compani ble etablert i 1916 med drift i henholdsvis Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det statseide sovjetiske selskapet Trust Arktikugol etablerte på sin side kulldrift i Barentsburg og Pyramiden i begynnelsen av 1930-årene.

Store Norske planlegger å legge ned all kulldrift på Svalbard. Deretter vil det bare være russiske Arktikugol som driver gruvedrift på Svalbard. Kulldrift på Svalbard har vært viktig langt inn i dette århundret. I 2007 var nesten 400 personer ansatt i gruvedriften, i 2019 gjaldt det i underkant av 100 personer. I dag er sysselsettingen høyest i bygg- og anleggssektoren og innenfor overnatting og servering. De siste ti årene har den samlede sysselsettingen på Svalbard gått ned med 5 prosent.

Kull har ikke bare skapt arbeidsplasser på Svalbard, men den er også den eneste energikilden på øysamfunnet. Longyearbyen lokalstyre eier og drifter det eksisterende energisystemet i Longyearbyen og er dermed ansvarlig for å forsyne lokalsamfunnet med fjernvarme og strøm. At Longyearbyen ikke er knyttet sammen med andre energisystem, gjør at forsyningssikkerheten er spesielt viktig.

I Svalbard-budsjettet for 2022 heter det at kullkraftverket i Longyearbyen skal fases ut til fordel for et nytt kraftvarmeverk, med gradvis og forsvarlig innfasing av fornybar energi. En konkret energiplan skal utarbeides i løpet av 2022. Målet er også at Longyearbyen skal være et utstillingsvindu for et grønt skifte. Sol, vind og geotermisk energi er ventet å være de mest aktuelle energiformene i fremtiden, og det vurderes også energisamarbeid med fastlandet.

Høy etterspørsel og prisvekst for kull førte imidlertid til at Store Norske bestemte seg for å videreføre kullkraftverket i opptil to år til. Omstillingen vil gi betydelig reduksjon i CO₂-utslipp, og målet er at utslippene innen 2030 skal reduseres med minst 80 prosent i forhold til 2018-nivå.

Parallelt ser Store Norske på nye forretningsområder og nye fremtidsrettede arbeidsplasser på Svalbard. Satsningsområdene er eiendomsforvaltning (bolig- og næringseiendom, logistikk (til- og fra Svalbard, på Svalbard og i Arktis) og energiomstilling. På denne måten vil også Store Norske være en viktig aktør i omstillingen fra fossilt brensel til fornybar energi.