Stein Vidar Loftås: Mens de aller fleste distriktskommunene i Nord-Norge sliter med fraflytting, så opplever den lille øykommunen Frøya i Trøndelag det motsatte. Hva kan Nord-Norge lære av dem? Velkommen til Nord-Norge i verden. Mitt navn er Stein Vidar Loftås.
Frøya kommune er en liten øykommune helt ute i havgapet i Trøndelag. I dag huser kommunen 5.400 – circa – innbyggere. 400 av disse har kommet bare de siste fem årene. Fram mot 2050 skal kommunen vokse med ytterligere 1.300. Hvordan i allverden får de dette til? For dette er en ordentlig 'kjerringer mot strømmen'-kommune. Det får vi kanskje svar på ganske straks, for vi har nemlig fått med oss ordfører i nettopp Frøya kommune, Kristin Strømskag.
Hjertelig velkommen til oss, Kristin!
Kristin Strømskag: Tusen takk for det! Og tusen takk for muligheten til å fortelle om Frøya.
Stein Vidar Loftås: Ja, det vil jeg tenke du synes er bra som ordfører. Vi er i hvert fall veldig glade og veldig spente på å høre hva du har å fortelle. Jeg var og sjekket på kartet. Det er jo ikke alle som nødvendigvis vet akkurat hvor Frøya ligger, men det er en ganske liten øy nesten rett vest for Trondheim. Det er nesten fristende å spørre deg om du har plass til alle disse innbyggerne på den lille øya?
Kristin Strømskag: Å jada, vi har 5.400 øyer, holmer og skjær, så vi har plass til enda flere, vi! På 1960-tallet bodde det jo over 6.000 mennesker på Frøya, så det er plass til enda flere.
Stein Vidar Loftås: Her er det bare å komme. Jeg tror mange av oss assosierer Frøya med havbruksnæringen, med lakseoppdrett. Når dere nå får til det dere får til, er det med bakgrunn i pengene som kommer fra havbruksnæringen?
Kristin Strømskag: Altså, jeg vil si at Frøya er der vi er i dag på grunn av en stolt kysthistorie og den kystkulturen som har preget oss i mange hundre år, egentlig. Kystkulturen handler om å hoppe i båten når fiskene er der og prøve å snu seg rundt for å ta vare på ressursene rundt seg og gjøre det beste ut av situasjonene. Det er på en måte det som ligger i grunn. Og så har vi havbruksnæringen. Vi ligger midt ute i havet. Vi har de beste naturgitte forutsetningene rundt oss. Og det kombinert med en gründerkultur og en vilje til å ta risiko, er jo egentlig svaret på hvorfor vi er der vi er i dag.
Stein Vidar Loftås: Det du beskriver der, det kunne man jo også ha sagt om veldig mange av småsamfunnene langs kysten. Hvis vi sammenligner dere med Nord-Norge, sånn som vi har lyst til å gjøre siden vi er nå i Nord-Norge i verden, så er det veldig få av de kommunene som har, kan man kanskje si, de samme vilkårene, de samme mulighetene som det Frøya har, som får til det som dere gjør. Hva er det dere gjør for dere? Hva er rådet du helt tidlig og umiddelbart kan gi til de som måtte høre på fra Nord-Norge?
Kristin Strømskag: Jeg tror nok at det handler om en risikovilje. Ikke bare i næringslivet, men også i kommunen. Det har vært tøffe tider på Frøya også. Det er ikke mer enn litt over 15 år siden vi var en ROBEK-kommune, men man har på en måte hatt en vilje til å legge til rette både med infrastruktur, investeringer i vei, næringsarealer. Og det er på en måte den kommunale biten av det, som et svar på at vi har litt risikovillige lokale gründere, og som kommune må man prøve å springe etter som best man kan.
Stein Vidar Loftås: Men kommuneøkonomien i Norge er jo det den er. Det er jo ikke, altså… De aller fleste kommunene, også der det er mye folk, sliter jo med å få til de investeringene som må gjøres på infrastruktur og så videre. Men med så stor en økning som dere har hatt, og som dere planlegger å få i forhold til innbyggertallet, vil det jo legge et betydelig press på både boliginfrastruktur og annen infrastruktur. Hvordan jobber kommunen for å klare å få til dette og få råd til det, for å si det sånn?
Kristin Strømskag: Ja, man har vært villige til å ta noen risikoer underveis her. Men hvis jeg skal svare ut det på boligstruktur, så har jo vi egentlig et litt sånn velfungerende boligmarked der lokale utbyggere både tar reguleringsprosesser og bygger ut boliger i alle varianter. Det er ikke så mange år siden det egentlig bare var eneboligtomter og eneboliger man trodde at folk ville ha, men så har vi sett at eiendomsmarkedet har utviklet seg, og man har bygd mer rekkehus, småhus, leiligheter, førstegangsboliger, seniorleiligheter, og det er private utbyggere, rett og slett, som møter det behovet som markedet etterspør. Så må vi kanskje si at baksiden av dette er at vi har en del grupper som er utenfor boligmarkedet, og som da blir kommunens ansvar å legge litt ekstra til rette for.
Stein Vidar Loftås: Ja, men hvis du ser på distriktene ellers i landet, så er jo det som på en måte er tonen, det er jo at det koster nesten like mye å bygge et hus i distriktene som det gjør i byen. Og så er jo markedsprisene slik at når huset er ferdig bygget, så er det mindre verdt enn det det kostet å bygge det. Er det ikke slik på Frøya? Er dere mer i takt med det som skjer i byene, eller?
Kristin Strømskag: Ja, vi er nok det. Det er veldig få som taper pengene sine på å bygge ut boliger på Frøya, og man får igjen pengene sine hvis man skal over i en større bolig. Vi får selvfølgelig ikke de samme prisutviklingene som i storbyene som Trondheim, men det er ikke noe minusprosjekt å investere i bolig.
Stein Vidar Loftås: Nei. Kommunen er på tilbudssiden, der finnes private utbyggere som er villige til å ta risiko, men hva kommer først? Bygger dere boligene først og så kommer folkene, eller er det omvendt?
Kristin Strømskag: Ehmm. Jeg tror nok at situasjonen er litt sånn at vi springer litt etter. Det er kanskje noe som Senja kommune opplever nå, ikke sant, med etablering av lakseslakterier. Det kommer mange folk, og så løser man det så godt man kan, og så kommer markedet etter, og utbyggere svarer på det behovet som ligger der.
Stein Vidar Loftås: Ja, og da har du kanskje svart på det jeg hadde tenkt å spørre deg om. Jeg ser av statistikken at det er litt under 1.000, i hvert fall mer enn 800 innbyggere som daglig pendler inn til Frøya for å jobbe. Er det på grunn av boligmangel, eller er det fordi de foretrekker å bo et annet sted?
Kristin Strømskag: Nei, jeg vil nok tro at deler av svaret på det er jo at de jobber mye skift her. Ute på anleggene så er det jo en uke på og en uke av. Og så har vi jo opp til flere rederier her, og de har jo to uker på – eller tre uker eller en måned på, og en måned av. Så det er nok mye av årsaken til innpendlingen.
Stein Vidar Loftås: Og så har dere, som så mange andre distriktskommuner, også en vesentlig del av innflyttende som kommer fra andre land. Polen er nevnt. Litauen er nevnt. Er dette sesongarbeidere eller folk som kommer for en kort periode for så å reise hjem igjen, eller er det mennesker som integreres og som blir i kommunen?
Kristin Strømskag: Vi er jo veldig heldige som har hatt næringsaktører, som er store arbeidsplasser, som har vært opptatt av å bygge lokalsamfunn i tillegg til å drive næring. Så de har gjort et veldig bevisst valg på å ikke bruke bemanningsbyråer, men heller rekruttere unge par som ønsker å etablere seg, bosette seg og få barn. Det gjør jo at vi må bygge ut barnehagene og skolene våre. Det er egentlig et bevisst valg fra næringslivet, at de ønsker å bygge lokalsamfunn samtidig som de driver lønnsom næring.
Stein Vidar Loftås: Si litt om det, for jeg forstår at det er flere næringslivsinitiativer, altså i randsonen til det som har med det sosiale å gjøre, som bidrar til å skape denne gode stemningen som gjør at folk velger å bli der. Hva er det de gjør annet enn å bygge boligene?
Kristin Strømskag: Jo, vi har fått betydelige bidrag både til å bygge, ja det er jo et spleiselag mellom fylkeskommunen, kommunen og en privat giver som har bygget nytt kulturhus med videregående skole. I tillegg har vi mange idrettsanlegg her. Vi har en fullskala fotballhall med klatrehall, basishall for turning. Så… Og det handler ikke bare om enkeltpersoner som ønsker å gi, men det er egentlig en samlet kultur i hele næringslivet at de er opptatt av å gi noe tilbake og bidra til både kulturliv og frivillighet for å gi de som kommer flyttet hit noe å holde på med også på fritiden.
Stein Vidar Loftås: Ja, så her bygger man samfunn, og det man får igjen for det, det er arbeidskraften faktisk velger å bli der. Du snakker om næringslivet i et stort perspektiv, men si noe om næringslivet på Frøya. Hva er næringslivet på Frøya? Er det fisk det handler om?
Kristin Strømskag: Altså, hovedsakelig handler det om laks, og det er kanskje de store lokomotivene i næringslivet vårt. Vi har store oppdrettsselskaper som SalMar, som har hovedkontoret sitt og sitt utspring på Frøya. Vi har Måsøval, vi har Erviks laks og ørret, og så har vi mange rundt også som har utviklet store leverandørindustrier som ScaleAQ, vi har rederier som FRØY og Eidsvaag. Så det er på en måte alle som har kastet seg litt på den bølgen som har vært og klart å skape store arbeidsplasser og kanskje arbeidsplasser som kunne vært hjørnesteinsbedrifter i ethvert lokalsamfunn, og så har vi mange av dem. Så vi har jo fire børsnoterte selskaper på Frøya.
Stein Vidar Loftås: Ja, ikke sant. Det er utrolig imponerende i en liten kommune, det er ikke noe annet å si enn det. Du nevner også barnehagene, og jeg ser av det jeg har lært om Frøya at de siste årene så har dere kjøpt opp to private barnehager som slet med økonomien, dere har fått ansatte inn i pedagogstillinger, noe som er vanskelig nærmest uansett hvor du er i Norge. Og i år så er barnehagene utpekt som budsjettvinnere. Er dette proaktivt? Er det for å legge til rette for at flere skal komme? Eller er det et reelt behov dere nå dekker med å gjøre disse grepene?
Kristin Strømskag: Ja, altså vi har jo stor befolkningsvekst på Frøya, men vi står jo i det samme som resten av Kommune-Norge, det er jo mangel på fagfolk. Og så har vi kanskje et spesielt arbeidsmarked her også, som gjør at mange folk går over i privat næring. Så vi står rett og slett i en situasjon der vi ikke har nok ansatte i barnehagene. Og det gjør at vi måtte redusere åpningstider, noe som gjør at de ansatte som skulle ha vært på jobb, både i næringslivet og i kommunen, må gå fra jobb tidligere. Det er et slikt samfunnsmaskineri som skal gå sammen, og vårt svar på det er egentlig det å prøve å øke grunnbemanningen, få flere på jobb og gjøre det mer attraktivt å jobbe i barnehagen, slik at vi møter behovet til de foreldrene som har unger i barnehagene. Så det er egentlig sammensatt.
Stein Vidar Loftås: Men dette er interessant fordi dere har hjørnesteinsbedrifter, som du har vært inne på, som er næringer som har bra med penger, for å si det med et folkelig språk. Det betyr at de betaler gode lønninger, og så skal kommunen være der og tilby sine kommunale tjenester og ansette kommunale mennesker. Drives lønnspresset opp slik at det blir vanskelig for kommunen når man får pengesterke private arbeidsgivere?
Kristin Strømskag: Ja, vi ser jo at vi måtte ha gjort en del grep for å være en attraktiv arbeidsgiver lokalt, og også for å tiltrekke oss flere folk utenfra. Så vi har fått på plass en del turnustillegg, signeringsbonuser, en del rekrutteringstiltak som vi er spente på effekten av. Og så tenker jeg at dette løses også i en god dialog med næringslivet. For det er klart at de er avhengige av at det er barnehagelærere i barnehagen som tar vare på ungene, slik at de har mulighet til å komme seg på jobb, og at de ikke nødvendigvis plukker fagfolkene våre som arbeider i stillinger i privat næringsliv. For det handler egentlig om en forståelse av at samfunnsmaskineriet skal gå rundt for alle parter, og det gjør vi best i en god dialog.
Stein Vidar Loftås: Vi har vært inne på innflytting, vi nevnte folk fra de baltiske landene. Er det i hovedsak folk fra andre land som kommer til dere, eller klarer dere også å tiltrekke dere mennesker fra distriktene rundt dere og andre steder i Norge?
Kristin Strømskag: Vi er en attraktiv innflyttingskommune. Det er vi. Når vi har fire børsnoterte selskap med hovedkontorene her, så trenger vi mye høykompetent arbeidskraft, så det er et bredt spekter av kompetanse vi trenger. Og så ser vi jo også at det er den positiviteten som er drivkraften rundt Frøya-samfunnet, så får vi ungdommene våre til å – helst ut i verden noen år og få seg høyere utdanning og ta med seg mer erfaring – og så kommer de tilbake når de selv får barn. Så det er begge delene, egentlig.
Stein Vidar Loftås: Og du selv er jo også innflytter. Selv om de fleste som hører på vil tenke at hun sikkert er fra Frøya, for hun er trønder, men du er fra Levanger. Hva var det som trakk deg til Frøya?
Kristin Strømskag: Nei, jeg møtte kjærligheten i Trondheim, vet du, i storbyen, og bodde der i, ja, ti år og fikk tre barn. Men i 2011… Jeg snakket med han jeg er gift med, han sa at jeg måtte huske på at han bare pleide å ta meg med utover når det var fint vær...
(latter)
Kristin Strømskag: Og så har jeg oppdaget det nå, at det ikke bare er fint vær her… Men at det var et ønske om… Litt å få realisert en husdrøm som var vanskelig i Trondheim. Men så er det jo også noe med små plasser, der du får muligheten til å ta den plassen du ønsker og er villig til i lokalsamfunnet. Altså, det åpner seg masse muligheter på små plasser. Om det er innenfor frivillighet, eller kulturliv, eller politikk – slik som meg. Man har muligheten til å engasjere seg hvis man ønsker når man kommer til en mindre plass, så har jeg selvfølgelig et ønske om å gi ungene våre en helt annen oppvekst enn å bo i en storby.
Stein Vidar Loftås: Det var et triks der jeg hørte deg mellom linjene: Ta med din utkårede til hjemstedet ditt når det er fint vær. Det var det jeg skulle gjort for 30 år siden. Det var kanskje litt vanskeligere å finne fint vær i Bergen, men jeg skulle nok ha snakket med deg tidligere, Kristin.
(latter)
Stein Vidar Loftås: I Nord-Norge testes det også ut… Eller testes ut? Vi har en rekke trainee-programmer som man ser tiltrekker seg unge mennesker fra andre deler av landet. En del av dem blir værende igjen i kommunen, kanskje den bedriften til og med som de jobber i. Frøya og Trøndelag har også flere programmer i denne typen, altså trainee-programmer. Du var, så vidt jeg vet, også trainee tilbake i 2012 – der omkring. Ser dere noen effekt hos dere av disse trainee-programmene? Er det egnet til å tiltrekke seg mennesker?
Kristin Strømskag: Ja, det er det, absolutt. De får jo da muligheten til å se bredden innenfor havbruksnæringen. Du skal ikke så langt innover i Trøndelag før kunnskapen om havbruksnæringer er ganske mye lavere enn den er her ute. Så det å gi muligheten til å få innblikk i en veldig spennende bransje som nå er kunnskapsdrevet og høyteknologisk, og som bidrar med noe viktig i verden, altså å produsere sunn, bærekraftig mat som skal føde verdens befolkning, det gir oss noen muligheter til å vise oss frem for mange flere. Og vi har jo tett samarbeid med NTNU, blant annet med Brohode-samarbeidet, som det heter, der vi får mange studenter fra NTNU utover hit, som skriver masteroppgaver relatert til havbruksnæringer, og god og tett dialog med utdanningsinstitusjoner.
Stein Vidar Loftås: Ja, og finner ut at Frøya kan være plassen å bli på.
Kristin Strømskag: Ja, det er det som er målet.
Stein Vidar Loftås: Ja, ikke sant. Jeg fikk nesten lyst til å ta meg en tur til Frøya. Vi skal gå inn for landing. Det kommer til å være kommunepolitikere som hører på denne podkasten, og som helt sikkert er nysgjerrige på hva rekkefølgen på ting er. Hvis du skal gi dem tre eller fem punkter på det de bør legge vekt på når de skal bygge sine kommuner, for å kunne styre unna denne demografiske strømmen som går i feil retning, hva vil du si til dem?
Kristin Strømskag: Vær villig til å ta noen sjanser. Prøv å se inn i glasskulen, og det er det vanskeligste vi gjør, egentlig. Sats på ungdommen. Jeg tenker at vi ofte mener selv at vi er veldig åpne og inkluderende, men er vi egentlig det? Hvor villige er vi til å ta imot dem som kommer, egentlig? Det er et tips å ta med seg. Og så tenker jeg jo at hvis man ønsker at ungdommen skal ut i verden og komme tilbake, så gi ungene våre så god oppvekst som overhodet mulig, så det er det de ønsker å gi videre til sine barn.
Stein Vidar Loftås: Ja, ikke sant. De gode minnene fra når de selv var små... Ja, vet du hva: Når du legger det frem på denne måten, så er det ikke rakettforskning. Kanskje er det ikke rakettforskning. Kanskje vi vikler oss inn i for komplekse problemstillinger når vi skal prøve å demme opp for strømmene. Tusen takk, Kristin, for de gode rådene! De kommer til å bli lyttet til. Og lykke til videre med veksten i Frøya kommune. Det skal bli utrolig interessant å følge dere.
Kristin Strømskag: Ja, og så er dere hjertelig velkommen utover!
Stein Vidar Loftås: Strålende. Tusen takk, Kristin!
Kristin Strømskag: Tusen takk!
Stein Vidar Loftås: Ordfører Kristin Strømskag der, altså. Og hun får det til å høres enkelt ut. Kanskje er det ikke så komplekst? Eller kanskje gjør vi det litt for komplekst? Hvis vi hører på hva hun sier om å sørge for at barna dine har en hjemplass der det er godt å vokse opp. Hvis de da reiser, eller hvis de skal snakke om kommunen sin, så er det det som kommer til å være det de forteller. Det er mye lettere å tiltrekke seg mennesker da. Og så sier hun at kommunen må være villig til å ta sjanser. Mange kommuner er kanskje utrolig flinke til å gjøre det vanskelig for seg selv. Men det er vi som lager reglene. De kan endres. Og så sier hun at det private næringslivet må spille på lag. Og det er utrolig lett å forstå. Hvis man skal tiltrekke seg mennesker for å få stabil arbeidskraft, så må man kanskje 'bjuda på' litt også fra det private. Og så ser vi at flere og flere private bedrifter har sett dette. Og når man hører det Frøya-ordføreren har å fortelle, så er det vel egentlig bare å gi gass i den retningen. Det er mulig å få det til. Vi har snakket om attraktive Nord-Norge her før. Dette med å være et godt verdtskap, det var Kristin inne på. Er vi egentlig så inkluderende og gjestfrie som vi liker å tenke at vi er? Sannheten er sannsynligvis nei. Men det er også enkelt å gjøre noe med. Så alle dere som styrer kommuner og hører på dette, nå har dere fått oppskriften. Så får vi se om det er flere som kommer til å forsøke seg på noe av det samme.
