Pendling i Nord-Norge preges av kjønnsforskjeller og regionale særtrekk, og sammenlignet med nasjonale tall er pendlervirksomheten i landsdelen svært lav.
Pendling gir arbeidskraften muligheten til å bevege seg til områder med større jobbmuligheter. Dette bidrar til å møte arbeidsmarkedets behov og gir fleksibilitet til å bo der man ønsker.
I 2022 jobbet 19 prosent av sysselsatte menn i en annen kommune enn hjemkommunen i landsdelen. Blant kvinner var andelen betydelig lavere, med 12 prosent. Nasjonalt var det 39 prosent av mennene som pendlet, mot 31 prosent av kvinnene.
En pendler er en person som jobber i et annet område enn der han eller hun har bosted. Definisjonen på et område kan for eksempel være kommune, fylke eller landsdel. Graden av pendling vil dermed variere med hvilket geografisk nivå det måles på.
Det ser ut til at menn fant det mer attraktivt å bosette seg i distriktskommuner enn kvinner, men at det ikke var et spesielt mannsdominert arbeidsmarked i bostedskommunen som gjorde dette. Menn pendlet i større grad enn kvinner inn til mer sentrale kommuner for arbeid.
Ser man på de som pendler etter sentralitet, er det tydelig at andelen for menn og kvinner øker jo mindre sentrale kommunene er. På sentralitetsnivå 3, som omfatter Bodø og Tromsø var det bare 6 prosent av kvinnene og 10 prosent av mennene som pendlet ut av kommunen for arbeid. For de minst sentrale kommunene i landsdelen (sentralitetsnivå 6) var andelen henholdsvis 19 og 30 prosent.
Sammenlignet med tilsvarende tall før pandemien har pendlingen ut av egen kommune økt på alle sentralitetsnivåene, bortsett fra nivå 5 (de nest minst sentrale kommunene). Her falt pendlingen med 1,4 prosentpoeng.
Pendlingen var høyest for de som jobber i sekundærnæringer og handels- og tjenesteyrker. Sekundærnæringene omfatter industri, bygg- og anleggssektoren og offshore, næringer som har overvekt av menn. Disse næringene kjennetegnes av at aktiviteten enten er sentralisert i én kommune, er av midlertidig varighet eller foregår langt unna bostedet.
Det var lavere pendling ut av egen kommune for sysselsatte i offentlig sektor. Samtidig øker andelen jo mindre sentrale kommunene er, på grunn av et mindre arbeidsmarked. Dette kan forklares med at de mindre sentrale distriktskommunene har en lavere andel av befolkningen med høyere utdanning, og flesteparten av disse jobber innen utdanning og helse i kommunal sektor. Dette kan også begrunne hvorfor det er færre kvinner som pendler ut av egen kommune, da det er flere kvinner enn menn som har høyere utdanning og jobber i offentlig sektor.
Sammenlignes pendlingen i nordnorske kommuner etter sentralitet med kommuner på tilsvarende nivå i Norge, ser man noe interessant. Mens pendlingen nasjonalt er høyest på sentralitetsnivå 3, med 41 prosent, er den lavest i landsdelen på dette nivået (åtte prosent).
De nasjonale tallene viser at pendlingen faller jo mer usentral kommunen er, etter nivå 3. Selv om det er mye pendling både inn og ut av kommuner, går pendlingen i størst grad i sentraliserende retning. På nivå 6 er det 26 prosent som pendler. Dette er ikke langt unna nivået i Nord-Norge, som var 25 prosent. Samtidig var dette det sentralitetsnivået som hadde høyest pendlerandel i landsdelen. Lengre avstander og pendlingstid, næringsstruktur og antall arbeidsplasser i de enkelte kommunene kan være med på å forklare forskjellene mellom Nord-Norge og landet som helhet.
Vær først ute og hold deg oppdatert med innhold fra kbnn: direkte på e-post.