Kraft nok i nord til å dekke fremtidens behov?

Nord-Norge produserer inntil 20 terrawattimer (TWh) kraft i et normalår, men kun 12 TWh utnyttes i landsdelen. Dette gir Nord-Norge et kraftoverskudd på 8 TWh som eksporteres til Midt-Norge og Sverige.

Store planer om industriutvikling og elektrifisering i Nord-Norge vil imidlertid endre på denne situasjonen fremover, hvor kapasiteten i strømnettet vil fylles opp i løpet av få år. I områdene nord for Ofoten er kapasiteten allerede fylt opp, og det vil ikke være mulighet for nye tilknytninger til strømnettet før det bygges ut mer nett.

Forventer en vesentlig vekst i kraftforbruket

Norge har i dag verdens nest høyeste kraftforbruk per innbygger, kun slått av Island. Dette skyldes primært kraftkrevende industrier, høy andel av elektrisitet til oppvarming og Norges ledende rolle innen elektrifisering av vei og maritim transport. Rikelig tilgang på rimelig vannkraft har vært hovedårsaken til Norges høye strømforbruk over lang tid.

Det forventes en stor økning i Norges kraftforbruk mot 2040 som følge av planer tilknyttet elektrifisering av sokkelen, transportsektoren og eksisterende industri, i tillegg til ny industriutbygging og hydrogenaktiviteter. Norges kraftforbruk i 2021 var på 139 TWh, og flere ulike aktører har utarbeidet svært sprikende anslag på hvordan kraftbehovet vil utvikle seg fremover. For 2040 varierer anslagene for norsk kraftforbruk fra 173 TWh til 213 TWh, noe som tilsvarer en økning på henholdsvis 24 og 53 prosent fra dagens forbruk.

Økende kraftforbruk i eksisterende industrier skyldes blant annet at mange industriaktører velger å omlegge sitt forbruk fra fossil energi til mer klimavennlig elektrisitet. Blant disse finner vi Melkøya landanlegg, en stor aktør i Finnmark som nå skal elektrifisere driften.

Elektrifisering av sokkelen vil stå for 10 prosent av Norges kraftforbruk i 2030 og innebærer å erstatte gassturbiner som forsyner oljeplattformene med strøm, med kraft fra land. Gitt at det bestemmes at oljeplattformene i Barentshavet elektrifiseres, vil dette kraftbehovet også merkes i Nord-Norge. For eksempel er det oppe nå på den politiske agendaen om Wisting-feltet i Barentshavet skal elektrifiseres med kraft fra land hvis utbyggingen av feltet blir realisert.

Elektrifisering av transportsektoren vil også forårsake en stor økning i fremtidens kraftforbruk. I 2018 hadde Norge et forbruk i transportsektoren på 1,2 TWh, hvorav tog og elbiler stod for det største forbruket. Bare det siste året har antall elbiler økt fra 340.000 til 461.000. Dette er årlig økning på hele 36 prosent, hvor disse står for den største økningen i forbruksutviklingen til transportsektoren.

NVE forventer videre en dobling til over en million elektriske personbiler innen 2030, og hele to millioner i 2040. Deler av denne økningen kommer som en virkning av EUs forbud mot nysalg av personbiler med fossilt drivstoff fra 2035. Dette vil ha stor innvirkning på kraftforbruket i transportsektoren, som også forventer økt forbruk fra nye elektriske varebiler, busser, ferger og andre kjøretøy. Dette kan resultere i et kraftbehov på hele 9 TWh for transportsektoren i 2040.

Elektrifisering av transportsektoren vil være gjeldende både innen vei- og maritim transport, men også innen luftfart. Elektriske fly vil også kreve betydelig med kraft i fremtiden når både SAS og Widerøe satser på elfly. De første kommersielle elflyrutene antas å være klar mellom 2026 og 2028, og konsernsjef i SAS mener at elfly vil utgjøre mellom 20-25 prosent av flåten innen 2035. Dagens teknologi tillater en rekkevidde på 150-200 kilometer, noe som gjør at de korte flystrekningene innad i Nord-Norge vil være aktuelle. Det betyr at dersom flere av flystrekningene i nord benytter elfly i fremtiden, vil dette påvirke kraftoverskuddet i landsdelen i stor grad.

Nye industrietableringer vil ha et betydelig kraftbehov

Etterspørselen etter kraft forventes å øke raskt som følge av nye industrietableringer, eksempelvis innen hydrogenproduksjon, batterifabrikker og datasentre. Statnett har hatt en økning i antall søknader nasjonalt om nettilknytning fra 32 i 2019 til 172 i 2021, noe som har ført til at Statnett ikke lenger tar imot nye søknader fra industriaktører som ønsker å legge sine prosjekter til Nord-Norge.

Trenden med industrietableringer i nordlige områder grunnet lave strømpriser er også tydelig i Nord-Sverige, som har vært tidlig ute med etableringer av store datasentre, eksempelvis etableringen av Facebooks serveranlegg i Luleå i 2013. Fremover forventes det enda flere planlagte etableringer av både datasenter, grønn stålproduksjon og batterifabrikker i de to nordligste fylkene i Sverige, noe som kan skape inntil 60.000 nye arbeidsplasser.

En analyse av noen av de største industrisatsingene i Nord-Norge viser at dagens kraftoverskudd allerede vil forsvinne innen 2030, dersom man ikke bygger ut mer produksjon enn det som er planlagt i dag.

Dagens kraftoverskudd landsdelen vil sannsynligvis forsvinne før 2030, ettersom det forventede forbruket til noen av de største industriprosjektene og elektrifiseringsplanene vil kunne ta dette overskuddet alene. I tillegg vil også andre hydrogenprosjekter, samt elektrifisering av transport og annen eksisterende industri kreve mer kraftforbruk fremover. Det samlede omsøkte forbruksvolumet til Statnett fra 2018 til i dag er på hele 35 TWh, bare i Nord-Norge.

Blant prosjektene som har søkt om nettilknytning finner man Freyr sin batterifabrikk i Mo i Rana, som vil ha et årlig strømforbruk på omtrent 2,5-3 TWh i løpet av 2025. Dette tilsvarer omtrent en tredel av det nordnorske kraftoverskuddet alene. I tillegg vil elektrifiseringen av industrien til Melkøya landanlegg ha et omtrentlig kraftbehov på 2,6 TWh, men dette vil ikke realiseres før i 2027. Andre prosjekter vil også ta deler av kraftoverskuddet, men i mindre skala. Eksempelvis vil Teco 2030s brenselcellefabrikk i Narvik ha et årlig kraftforbruk på 0,054 TWh ved fullskala produksjon, noe som kun tilsvarer 2 prosent av Freyrs batterifabrikk i Mo i Rana.

Det store antallet planlagte hydrogenprosjekter i Nord-Norge vil også skape et høyt kraftbehov. Etterhvert som hydrogenprosjekter skaleres opp og hydrogen erstatter fossilt drivstoff i maritime applikasjoner, kan det nasjonale behovet for elektrisitet til hydrogenproduksjon bli inntil 17 TWh i 2040 og 38 TWh i 2050. Denne økningen vil merkes betydelig i Nord-Norge ettersom mer enn 18 hydrogenprosjekter har blitt annonsert i landsdelen.

Etablering av større datasentre i Nord-Norge krever mengder med kraft. Et gjennomsnittlig stort datasenter, såkalt hyperscale, har et årlig kraftforbruk på omtrent 0,13 TWh. På et nasjonalt nivå estimeres det at datasentre vil kreve 7-11 TWh allerede i 2030, og denne utviklingen vil også merkes i Nord-Norge. For eksempel jobber Bredbåndsfylket aktivt med å markedsføre tre avsatte tomter til datasentre i Nord-Norge til nasjonale og internasjonale selskaper.

Aker planlegger flere initiativer i Narvikområdet, og estimerer et forbruk på over 8 TWh innen 2030. Blant Akers annonserte initiativer finner vi batterifabrikk på Hergot, datasenter i Kvandal, samt at de ser på muligheter for hydrogenproduksjon og grønt stål. Den høye forbruksutviklingen fordrer en fundamental endring av kraftsituasjonen i Nord-Norge, med behov for høy import av strøm til landsdelen inntil ny kraftproduksjon utbygges.

Hvordan vil det økende kraftbehovet påvirke strømprisen i Nord-Norge?

I løpet av det siste året har vi opplevd store prisforskjeller mellom nord og sør, hvor hovedgrunnene til dette har vært kraftoverskuddet i nord og manglende overføringskapasitet sørover. Når kraftforbruket i Nord-Norge øker vil strømprisen også gå opp, ettersom prisen i stor grad styres av kraftbalansen i landsdelen. NVEs kraftmarkedsanalyse viser at prisforskjellen mellom nord og sør gradvis vil reduseres, som følge av økt industriforbruk og elektrifisering av transportsektoren. Kraftmarkedsanalysen ble imidlertid gjennomført i 2021, før krig i Ukraina og kutting av gasstilførsel i Europa. Alle kraftmarkedsanalyser har estimert høyere fremtidige strømpriser, men ikke i en slik skala som Norge har opplevd det siste året. Dette kan bety at selv om prisforskjellene gradvis viskes ut, kan man forvente en høyere prisbane enn det som har vært estimert tidligere.

Den svenske kraftbalansen har også stor innvirkning på kraftprisene, ettersom vi kan sende større mengder nordnorsk kraft til Nord-Sverige enn sørover i Norge.

Det samme gjelder dersom kjernekraften i Sør-Sverige legges ned, hvor kraftflyten vil øke fra Norge til Sverige.

Den svenske gruveaktøren, LKAB, planlegger en helelektrifisering av gruvedriften sin i Nord-Sverige, noe som vil øke kraftforbruket til aktøren alene med omtrent halvparten av Norges årlige kraftforbruk. Planen er å dekke dette det nye kraftbehovet med ny landbasert vindkraft i Sverige, og ikke nordnorsk kraftoverskudd. Sveriges vindkraftproduksjon forventes å øke fra 27,4 TWh i 2021 til 46,9 TWh i 2024, og andelen av forventet utbygging i Nord-Sverige er ti ganger høyere enn i sør. Økningen i kraftproduksjon kommer raskere enn forbruksutviklingen, noe som vil resultere i et betydelig kraftoverskudd og lave strømpriser i Nord-Sverige. Ettersom strømprisen i Nord-Norge i stor grad følger utviklingen til prisen i Nord-Sverige, vil følgelig også prisene i Nord-Norge kunne reduseres på kort sikt.

På lengre sikt vil utviklingen i Nord-Sverige bidra til å jevne ut prisforskjellene mellom landsdelene i Norge. Dette skyldes at kraftforbruket både i Nord-Norge og Nord-Sverige vil stige betraktelig, noe som resulterer i et lavere kraftoverskudd og høyere strømpriser. I tillegg har Sverige planer om nettforsterkning i sitt eget nett for å utbedre dagens flaskehalser mellom nord og sør i Sverige, som i dag begrenser overføringskapasiteten mellom områdene. Hvis flaskehalsene i Sverige åpnes opp vil de nordnorske strømprisene nærme seg prisene i sør raskt. Nettutbygging mellom landsdelene i Norge har også vært oppe på den politiske agendaen, men ingen konkrete planer har blitt vedtatt til nå. Økt nettutbygging mellom nord og sør vil resultere i økt kraftutveksling mellom områdene, som også vil bidra til at prisene i nord konvergerer mot prisene i sør.

Økte strømpriser vil redusere attraktiviteten for etablering av industri

Tilgang på kraft til konkurransedyktige priser i Nord-Norge har vært en viktig faktor for investeringsbeslutninger til planlagte prosjekter i landsdelen. Høyere fremtidige strømpriser i Nord-Norge vil ikke bare påvirke økonomien til husholdningene negativt, men kan også ha en innvirkning på antall nye industrietableringer. Freyr har vært tydelig på at én av grunnene til at de valgte å etablere seg i nord var tilgangen til billig, fornybar kraft i regionen.

Gitt at pris er en av hovedgrunnene til at store aktører velger å etablere industri i Nord-Norge, så vil attraktiviteten for etableringer reduseres som følge av økte strømpriser. Samtidig viser NVEs langsiktige markedsanalyse at Nord-Norge fortsatt vil være billigst i 2040, til tross for at prisforskjellen gradvis minker. Grunnen til dette er blant annet på grunn av landsdelens tilgang på kraft, både fra eget land og Nord-Sverige, samt mindre påvirkning fra europeiske priser sammenlignet med Sør-Norge som følge av flaskehalser i overføringskablene.

Utbygging av ny kraftproduksjon vil være nødvendig for å sikre langsiktig verdiskapning i Nord-Norge

Norge produserte 157 TWh elektrisitet i 2021, noe som ga et nasjonalt kraftoverskudd på 18 TWh. Likevel vil Norge ha behov for å etablere ny kraftproduksjon ettersom det anslås at Norges kraftforbruk vil ligge mellom 173-213 TWh i 2040. Statnett og NVE anslår at vannkraftproduksjonen vil vokse med 11 TWh mot 2040, noe som tilsvarer en økning på 8 prosent fra dagens produksjonsnivå. Med andre ord vil det også kreves etablering av kraftproduksjon fra andre energikilder.

Den spådde veksten til vannkraftproduksjon vil hovedsakelig komme fra utvidelse og utbedringer av eksisterende vannkraftverk, men det er også potensiale for nye vannkraftverk. Illustrasjonen nedenfor viser et mål på energikostnad over levetid som tillater sammenligning av kraftproduksjonskostnader i Norge. Kostnaden kalles levelized cost of energy (LCOE). Verdiene viser at landbasert vindkraft er rimeligere enn vannkraft, og i 2030 vil det være 37 prosent rimeligere.

I dag har Nord-Norge 254 vannkraftverk, og det er 12 pågående utbygginger av vannkraftverk i landsdelen hvor seks av prosjektene er utbygging av nye vannkraftverk, fem av prosjektene er utvidelse og utbedringer av eksisterende vannkraftverk og siste prosjekt er en planendring. I tillegg er det 88 andre vannkraftprosjekter i Nord-Norge som er i prosess, noe som vil si at prosjektene er til behandling hos myndighetene eller har fått godkjennelse og har nå status som ubenyttede konsesjoner eller konsesjonsfritak. Disse 100 prosjektene har potensial til å øke Nord-Norges vannkraftproduksjon med 15 prosent.

Fremover forventes det at andelen vannkraft i Norges kraftmiks vil reduseres betydelig, ettersom det i større grad forventes mer utbygging av havvind enn vannkraft. Landbasert vindkraft har også potensiale for investeringer ettersom det i dag er den billigste fornybare energikilden, både med tanke på utbygging og drift. Likevel vil lokal motstand kombinert med tilnærmet full stopp i behandlinger av nye vindkraftkonsesjoner begrense utbyggingen av landbasert vindkraft i nærmeste fremtid. Varig stopp i utviklingen av ny vindkraftproduksjon kan også dempe den planlagte forbruksveksten.

Havvindplanene i Norge har hatt en rask utvikling den siste tiden og har ofte vært oppe på den politiske agendaen. Det spås at havvind vil ha en vesentlig vekst i Norge etter 2030 og utgjøre 25 prosent av Norges kraftmiks i 2050. Til sammenligning spås det at vannkraft og landbasert vind vil utgjøre henholdsvis 60 prosent og 10 prosent av kraftmiksen i 2050.

Utviklingen i havvind vil drives av reduserte kostnader for havvind og vedvarende virkemidler fra staten. Havvindprosjekter trenger stor skala for å bedre lønnsomheten og formålet til de planlagte prosjektene i Norge er både levering av kraft til Norge og Europa. Enkelte havvindprosjekter i Norge kan bli lønnsomme før 2030, men det er avhengig av blant annet utbyggingskostnader og utviklingen i CO₂-avgiften. I tillegg kan varige høye strømpriser i Sør-Norge gjøre havvind lønnsomt tidligere enn ventet. Dagens planlagte havvindprosjekter er alle lokaliserte sør i landet ettersom det tillater enklere eksport av kraft til Europa. Mulighetene for havvind i Nord-Norge har i liten grad vært oppe på den politiske agendaen.

Solkraft spås av flere aktører til å ha en stor vekst og vil utgjøre 4 prosent av Norges kraftmiks i 2050. Denne veksten vil i størst grad forekomme sør i landet på grunn av bedre solforhold. Vekstprognosen har blitt mer realistisk etter at Statkraft tidligere lanserte en stor solkraftsatsing i sin nye strategi og de utelukker ikke annonsering av prosjekter i Norge på eksempelvis industrianlegg.

Varmekraft eller termisk kraftproduksjon står for 2 TWh av Norges kraftproduksjon, og forventes ikke ytterligere utvikling. Varmekraftproduksjonen i Norge benytter blant annet naturgass som brensel i gassturbiner ute på plattformene i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Denne kraftproduksjonen dekker kraftbehovet til plattformene, men har store klimagassutslipp. Disse gassturbinene vil i fremtiden fases ut etter hvert som sokkelen blir elektrifisert og havvind bygges ut. Eksempelvis har Equinor allerede bygd Hywind Tampen flytende vindpark som har faset ut flere gassturbiner på Snorre- og Gullfaks-plattformene.

Landsdelen har mange spennende industriplaner foran seg, men dette vil også fremskynde et fremtidig kraftunderskudd som følge av økt elektrifisering og industriutbygging. En slik dreining vil medføre økte strømpriser, noe som kan gjøre at Nord-Norge mister sitt komparative fortrinn med billig strøm. For å bøte med dette vil det være nødvendig med økt kraftutbygging i landsdelen for å sikre god tilgang på rimelig kraft, slik at landsdelen fortsetter å være attraktivt for nye grønne industriaktører og at disse ikke velger å legge prosjektene sine til andre land med rikelig tilgang på billig kraft. Dette vil imidlertid ikke kunne gjøres uten påvirkning på landsdelens urørte natur, noe som gjør hele problemstillingen mer kompleks.