I de senere tiårene har en betydelig del av samfunnsforskningen blitt opptatt av begrepet tillit. Forskere har målt graden av tillit i nesten alle land i verden over lang tid. Da stilles et veldig enkelt spørsmål, nemlig: I hvilken grad er folk flest til å stole på? Internasjonale målinger viser at Norden topper listen over land med høy tillit. Samtidig viser senere tids utvikling at tilliten har vært fallende de siste tiårene. Dessuten er det selv i et egalitært land som Norge ikke ubetydelige forskjeller i tillitsnivået mellom innbyggerne. I en nylig publisert forskningsartikkel viste forskere fra UiT – Norges arktiske universitet at selv om tilliten til politikere i Nord-Norge er høy, så er den lavere enn i resten av landet også når man kontrollerer for en rekke faktorer som utdanning, kjønn, alder, inntekt osv.

Hovedforklaringen til at det er slik er at avstand fra maktsentrum, i dette tilfellet hovedstaden Oslo, kan bidra til avmakt og at innbyggerne opplever at man har lite innflytelse på avgjørelser som blir tatt av nasjonale politikere. Artikkelen viser også at det er såkalt samspill mellom tillit til institusjoner, derfor er det ikke bare lavere tillit til nasjonale politikere, men også til lokale politikere. Det er ikke usannsynlig at lavere tillit til politikerne kan ha negativ effekt på tilliten til andre offentlige og private institusjoner.

I de nylige tallene fra 2017 fra DIFIs (Direktoratet for IKT og Forvaltning) innbyggerundersøkelse basert på 7000 intervjuer, finner vi at tilliten er omtrent den samme som i de foregående årene, men at det fortsatt er lavere tillit i Nord-Norge enn i resten av landet.

Hvorfor bry seg om tillit?

Hvorfor bør vi bry oss om tilliten er lav eller høy? Svaret er at tillit er avgjørende for et godt samfunn og for å utvikle et godt næringsliv. For eksempel er hele vår økonomi avhengig av at innbyggerne og bedriftene har tillit til at bankene passer på pengene deres og at de til enhver tid kan få tilgang på dem hvis de ønsker det.

Hvis vi ikke stolte på hverandre, så ville enhver pengetransaksjon blitt betydelig dyrere noe som ville gått utover bedriftene. Når bankene låner ut penger til bedrifter og privatpersoner har de tillit til at disse pengene blir tilbakebetalt i avtalte avdrag og renter over lang tid. Dette gjør at entreprenører kan ta risiko, bedrifter kan gjøre langsiktige investeringer og vi som privatpersoner slipper å spare alle pengene før vi kan kjøpe hus.

Samtidig vet vi også at forskjellige former for tillit er avhengig av hverandre. Har du tillit til dine medmennesker er sannsynligheten høyere for at du har tillit til de politiske institusjonene (Almond & Verba, 2015; Inglehart, 1997; Putnam, 2001). Det samme gjelder andre veien.

Ny forskning fra UiT viser at jevnt over er tilliten relativt høy i Norge (målt som tillit til politikerne). Høstens protestvalg, som særlig rammet de store styringspartiene, kan tyde på at dette tillitsgapet er forsterket. Hvordan bidra til å styrke tilliten generelt og til det politiske systemet er en viktig oppgave fremover i Nord-Norge. Det er ikke bare viktig for politikerne, men vel så mye for næringslivet og for innbyggerne.

Hvem har mer tillit enn andre?

For å svare på hvordan skape mer tillit er det viktig å forstå hvorfor tillit varierer innad i befolkningen. Siden tillit er noe som varierer over tid og mellom folk, er det heldigvis mulig å gjøre noe for å endre tilliten.

Modellene som er basert på 20 000 intervjuer i Norge fra 2013-2015, viser at det er noen faktorer som ikke betyr noe for forskjeller i tillit når flere faktorer kontrolleres for. Disse er kjønn, inntekt, alder, fylkesfordelt bruttoprodukt, innvandrere i kommunen. Derimot er det andre faktorer som uten tvil har betydning og mange av dem er det mulig å gjøre noe med.

Tilfredshet med offentlige tjenester

Tilfredshet med offentlige tjenester er en faktor som betyr mye for forskjeller i tillit i Norge. Dette samsvarer med funn i andre land (Hetherington,1998; Rothstein, 2011). Mye av debatten i Norge handler ofte om struktur eller kostnader i det offentlige, men kanskje burde man tenke mer på kvaliteten? Å ha dyktige fagfolk som gir gode tilbud til innbyggerne betyr mye for bolyst og for næringslivet. At det for eksempel er en fungerende arealplan i en kommune gjør at næringsaktører får forutsigbarhet for hvor de kan investere og ikke.

At det er klare og forutsigbare regler i kommunen gjør at alle vet hva man har å forholde seg til. Dette har vært en av de aller viktigste suksessene med den norske modellen. Riktignok er skattetrykket høyt og regelverket strengere i Norge sammenlignet med mange andre land, men reglene er forutsigbare. Myndighetene vil ikke konfiskere eiendommen eller fabrikken til bedriftseierne så lenge han eller hun betaler skatten sin og følger spillereglene i arbeidslivet.

Det interessante er at dette med tilfredshet også har stor effekt på individnivå i land som Norge med relativt små forskjeller og kommuner som skal levere samme velferdstilbud uavhengig av bosted. Noe av forskjell i tillit mellom Nord-Norge og resten av landet forklares av at folk i nord er litt mindre fornøyd med sine tjenester enn de er i resten av landet.

Et eksempel er Tromsø som scorer omtrent på nivå med de største kommunene i Norge, utenom på pleie og omsorg hvor Tromsø ligger under. Imidlertid er det et område hvor Tromsøværingene er suverent mest fornøyd med sine offentlige tjenester, og det er når det kommer til biblioteket. Offentlige investeringer i kvaliteten på bibliotekstjenestene har gitt effekt. Et målrettet arbeid med å styrke kvaliteten på offentlige tjenester og offentlig forvaltning vil kunne bidra til økt tillit.

Utdanning

Tidligere studier (f.eks. Dalton, 2005) har vist at utdanning er viktig forklaring på individuelle forskjeller i sosial og politisk tillit. Dette kan være fordi mennesker med høy utdanning ofte har høyere inntekter, men inntektsforskjeller forklarer ikke alle forskjellene. En annen forklaring kan være at mennesker med høy utdanning i større grad er integrert i samfunnet og har mer kunnskap om en del av de dilemmaene som ligger i rundt politiske beslutninger og andre samfunnsendringer. Forskningsartikkelen om Norge viser også at utdanning er en klar og betydelig årsaksforklaring for hvorfor noen har høyere politisk tillit enn andre i Norge og i Nord-Norge.

Frivillighet

I 1995 skrev den verdenskjente amerikanske statsviteren Robert Putnam en artikkel som het Bowling Alone: America's Declining Social Capital. Putnam beskriver hvordan han i oppveksten var vant med at folk møttes i egne bowlingklubber. I dag var klubbene nedlagt og folk bowlet fortsatt, men nå gjorde de det alene. Den sosiale effekten var et samfunn hvor folk ble mer atomiserte og ikke lenger var en del av et fellesskap som bowlingklubben og frivillige organisasjoner representerer.

Basert på dette utviklet han en teori om sosial tillit og hvordan frivillige organisasjoner bidrar til å skape sosial tilhørighet og styrker bånd mellom folk. I studien om tillit i Norge og i Nord-Norge fant man også ut at medlemskap i frivillige organisasjoner hadde en positiv effekt på politisk tillit, selv om den er mindre enn både utdanning og tilfredshet med offentlige tjenester.

Demokrati og valgdeltakelse

Den siste avgjørende effekten er om folk deltar ved valg eller ikke. De som ikke stemte ved forrige valg har lavere tillit enn den øvrige befolkningen. Å bidra til at innbyggerne føler at deres stemme betyr noe og at politikerne er opptatt av de sakene som betyr noe for dem i deres hverdag er selvsagt en oppgave for politikerne. Men også resten av samfunnet, forskere og ikke minst media kan også spille en rolle i å formidle hvordan enkeltmennesker gjennom demokratiske valg kan ha påvirkning på beslutningene som fattes. Det er også interessant at de som stemmer på protestpartier har lavere tillit enn den øvrige befolkningen.

Hva kan gjøres?

Det er ikke nødvendigvis en katastrofe at det er noen mindre forskjeller i politisk tillit mellom landsdelene. Men det kan bli krevende dersom man ikke er bevisst på at det er forskjeller og at det ikke gjøres tiltak for å forsøke å redusere forskjellene. Det er nok ikke mulig å gjøre noe med de geografiske avstandene som forklarer en del av forskjellene, men på andre områder er det mulig å gjøre mye.

1. Offentlige aktører; kommuner, fylkeskommuner og statlige etater bør utfordres på hvordan styrke kvaliteten på tjenestene. Dette innebærer ikke bare hvor mye penger man bruker på hvert område, men kanskje vel så mye at man sikrer at alle aktører møte likebehandling, klart regelverk og forutsigbarhet for aktører som er i kontakt med det offentlige.
2. Aktørene som driver med utdanning i Nord-Norge; kommuner, fylkeskommunene og universitetene bør spesielt utfordres på hvordan sørge for at det er utdanning av høy kvalitet og at de som starter på utdanning, uansett nivå, fullfører denne utdanningen innen rimelig tid. Sett i lys av foregående punkt, kan man også diskutere hvordan man kan bidra til at de som allerede er i arbeid får mulighet til å ta videreutdanning som fører til en formalisert grad. Det er allerede noen slike utdanningstilbud, men det er områder som kan og bør styrkes.
3. Hvordan kan man styrke frivilligheten i Nord-Norge? Det er gode støtteordninger spesielt for idrett og kultur, men det er en utfordring at det er relativt få personer flere steder i landsdelen og at det da er ekstra krevende å holde frivillige organisasjoner i gang. Dette kan igjen gjøre at frivilligheten i liten grad representerer et mangfoldig av interesser. Det er kanskje en spesiell utfordring for den delen av frivilligheten som ikke kan kategoriseres under idrett eller kultur, som nyter godt av spillemiddelordningen. For idrett og kultur er det alltid en utfordring med anlegg og scener.
4. Styrk demokratiet! De foreløpige tallene fra Valgdirektoratet tyder på at det er en liten fremgang i valgdeltakelsen ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i Nord-Norge i 2019. Selv om den ligger litt under gjennomsnittet (slik det nesten alltid har vært i Nord-Norge), så er det en positiv utvikling. Tiltak som kan bidra til mer debatter og informasjon om valget bør styrkes.

Til syvende og sist så er tillit også et mellommenneskelig ansvar. Det hviler en forpliktelse på hver og en av oss til å skape et samfunn hvor vi kan ha tillit til hverandre. Det handler både om å ikke misbruke tillit man får av andre, men også om å vise seg verdig den tilliten man får av sine medmennesker.