Kompetanse

Følger folk jobbene eller følger jobbene folk? Og hvorfor er det viktig å forstå dette samspillet for å utvikle Nord-Norge? Vi vet at et av hovedproblemene for regional utvikling er mangel på kompetent arbeidskraft, som ble påpekt i Konjunkturbarometeret for Nord-Norge i 2006 og 2018.

Kompetent arbeidskraft og kompetansearbeidsplasser kan være drivkrefter for regional utvikling, og to alternative strategier peker seg derfor ut:

1) bedriftsrettede tiltak som er siktet inn mot etablering av kompetansearbeidsplasser

2) personrettede tiltak som er siktet inn mot arbeidskraft med høyere utdanning

Bakgrunn

Regjeringen oppnevnte i 2010 et utvalg som skulle utrede tiltak for spredning av kompetansearbeidsplasser over hele landet. Arbeidet resulterte i NOU 2011: 3.

Parallelt ble det satt i gang et prosjekt på Universitetet i Tromsø med støtte fra Sparebank 1 Nord-Norge som et kompletterende korrektiv til utredningsarbeidet som pågikk sentralt i statens utvalg om tiltak for spredning av kompetansearbeidsplasser over hele landet. Det finnes ingen tidligere slike studier som er basert på data fra flere nordiske land, og heller ingen basert på norske data.

Forskningsartikkelen vi her skal presentere, er et resultat av dette prosjektet, som ble gjennomført av et internasjonalt nordisk forskerteam med regionaløkonomiske eksperter fra universitetene i Tromsø, Umeå og Jyväskylä.

For å forstå utviklingen i den geografiske konsentrasjonen av kompetansearbeidsplasser så forskerne på samspillet mellom tilgang på arbeidskraft og arbeidsplasser regionalt, ved å se på lokaliseringsbeslutningene til folk og bedrifter. Internasjonalt finnes det mange slike studier.

Det nye i denne nordiske studien som vi presenterer, er vektleggingen av folk med høyere utdanning og kompetansejobber og samspillet med folk med lavere utdanning og jobber som ikke krever høyere utdanning – det vi kaller «vanlige» jobber.

Det finnes ingen tidligere slike studier basert på data for flere nordiske land og heller ingen basert på norske data, noe som gjør at denne studien tegner et nytt bilde.

• Studien viser at tilgangen på arbeidskraft med høyere utdanning spiller en nøkkelrolle for å skape lokal økonomisk vekst.
• I tillegg viser studien at tilgangen på vanlige jobber og kompetansejobber forsterker hverandre gjensidig og skaper en synergieffekt som er viktig for bærekraftig regional utvikling.

Dette betyr at man kan stimulere lokal økonomisk vekst på flere måter. Det kan skje gjennom at man tiltrekker seg folk med høyere utdanning (for eksempel gjennom selektive personrettede tiltak), eller det kan skje ved å stimulere til etablering av vanlige jobber (selektive bedriftsrettede tiltak) med den tilleggseffekten at stimulansen vil bli forsterket gjennom at vanlige jobber tiltrekker seg kompetansejobber, som igjen tiltrekker seg vanlige jobber. Dette samspillet skaper derfor en synergieffekt.

Tiltak for bedrifter eller for folk?

Tradisjonelt tenkte man at bedriftsrettede tiltak – for eksempel gunstige skatteregler for kapitalinvesteringer – kunne gjøre det attraktivt å etablere virksomhet et sted, og så tok man det for gitt at folk ville følge etter arbeidsplassene.

Senere har man også tenkt at personrettede tiltak – for eksempel nedskriving av studielån – kan gjøre det attraktivt for folk å bosette seg og jobbe et sted, og så har man gått ut fra at dette også vil påvirke tilbudet av arbeidsplasser positivt.

Men dersom det er slik at jobbene følger folk samtidig som at folk følger jobbene – altså at årsakssammenhengen går begge veier – finnes det allerede løsninger.

Flere regionaløkonomer pekte allerede for 30 år siden (se for eksempel Massey, 1990) på at det mest effektive vil være å stimulere bedrifter dersom «folk følger jobbene»-effekten er sterkest, og sette i verk personrettede tiltak dersom «jobbene følger folk»-effekten dominerer.

Men hvordan vet man hvilken effekt som dominerer, slik at man kan velge det mest bærekraftige tiltaket? Hvis man kan tallfeste disse effektene, har man et grunnlag for å komme med fornuftige anbefalinger om politikk som kan skape bærekraftige synergier innenfor rammen av trange offentlige budsjetter.

Under overflaten

For å få fram denne kompleksiteten må vi forlate den enkle modellen til Carlino og Mills, der det ikke ble skilt mellom ulike typer arbeidskraft eller ulike jobber, og se på et rammeverk der vi skiller mellom arbeidskraft med og uten høyere utdanning på den ene siden og kompetansejobber og «vanlige» jobber på den andre siden. Kompetansejobber og arbeidskraft med høyere utdanning blir i studien vi bygger på, kalt «Smart Sector», mens vanlige jobber og arbeidskraft uten høyere utdanning blir referert til som «Main Sector» – vanlig sektor.

Studien begynner likevel med å basere seg på sammenstilte størrelser for hver region i Norden for å kunne sammenligne resultater med tradisjonelle Carlino-Mills-studier basert på data fra andre steder. I de sammenstilte dataene ser vi en sterk statistisk signifikant «folk følger jobbene»-effekt. Der er ingen signifikant «jobbene følger folk»-effekt. I et slikt tilfelle ville den naive politikkanbefalingen være å gå for bedriftsrettede tiltak og be politikerne glemme de personrettede tiltakene.

Når studien videre deler inn økonomien i smart og vanlig sektor og ser hver sektor for seg, finner vi at det i hver sektor er en «jobbene følger folk»-effekt (sterkt signifikant i smart sektor og svakt signifikant i vanlig sektor), men ingen «folk følger jobbene»-effekt. Med andre ord følger kompetansearbeidsplasser høyt utdannet arbeidskraft, og vanlige jobber følger lavt utdannet arbeidskraft. Da vil den naive anbefalingen plutselig være å satse på personrettede tiltak og glemme de bedriftsrettede tiltakene.

Forklaringen ligger i samspillet mellom de to sektorene, altså i synergien som oppstår i mangfoldet sektorene representerer.

Carlino-Mills-studier legger vekt på regionale endringer i arbeidskraft og arbeidsplasser fra et arbeidsmarkedsperspektiv. Men vi kan også tenke oss andre motiver som er viktige for husholdninger og bedrifter. Carlino og Mills (1987) fant for eksempel basert på sine amerikanske data at industriproduksjon er arealkrevende, og at tomteprisene i regioner med mye folk er høye, slik at industri heller etableres der presset i eiendomsmarkedet er mindre og prisene lavere – altså utenfor byene.

Dette er helt parallelt med vår studie. Som Carlino og Mills kan vi tenke at dette skjer fordi vanlige jobber, som er arealkrevende, blir flyttet ut av pressområder med høye eiendomspriser til områder der prisnivået er lavere. Et eksempel er bryggeriet Mack, som flytter produksjonen fra lille Tromsøya til Balsfjord.

Men samme resonnement kan også anvendes for husholdningene: Vi kan forestille oss at folk med høyere utdanning følger jobber der en ikke trenger høyere utdanning på grunn av boligbehov.

Selv om vi ikke har data for å underbygge disse spekulasjonene direkte i vårt materiale, stemmer det overens med det vi observerer i våre data. Den kjente byforskeren Richard Florida finner også dette plausibelt. Florida er særlig kjent for bestselgeren The Rise of the Creative Class fra 2002, som kom i revidert og utvidet utgave i 2012. Du kan lese mer om Richard Florida og hans påvirkning i Norge i Arkitektnytt 08/2017.

I et blogginnlegg på nettstedet citylab.com omtaler han vår studie (vår oversetting):

Det er her analysen virkelig blir interessant. Hva kan forårsake dette flertydige resultatet hvor jobber tiltrekker seg folk når man ikke differensierer mellom ulike sektorer, men folk tiltrekker seg jobber når økonomien er delt inn i en smarte sektor og en alminnelig sektor?

Grunnen er ifølge studien at smarte jobber på noen steder fortrenger vanlige jobber. Nøkkelfaktoren er konkurranse om arealer. Høyt utdannede folk med kompetansejobber kan kjøpe dyrere bolig enn lavt utdannede folk i «vanlige jobber», som presses ut av bysentrene.

Hva forteller denne studien oss?

Den økonomiske logikken er at konsentrasjon av kompetansearbeidsplasser og høyt utdannet arbeidskraft driver opp eiendomsprisene, og at dette skaper vekst.

Studien viser også at tilgangen på vanlige jobber og kompetansejobber forsterker hverandre gjensidig og skaper en synergieffekt som er viktig for bærekraftig regional utvikling.

Selv for Kina finnes det studier som peker på at byene er for små ut fra et effektivitetsperspektiv (se for eksempel Au og Henderson, 2006). - Hva skal vi så tenke om småbyer som Tromsø og Bodø – eller Oslo, for den saks skyld?

På den andre siden kan vi stille spørsmål ved om effektivitetshensyn er så viktig at dette er noe vi må ta hensyn til. Som Richard Florida skriver, er kanskje det vi trenger, et nytt sett politiske virkemidler som kan bygge bro over motsetningene som oppstår på grunn av geografisk, økonomisk og utdanningsmessig ulikhet.

Det er da snakk om virkemidler som kan bidra til å opprettholde velstand i regioner som henger etter, og for grupper som er vanskeligstilt – tiltak som kan reparere den sosiale kontrakten mellom ulike samfunnslag og forebygge populisme.

Mens Florida i 2002 trolig ville understreket funnet i undersøkelsen vår som viste at tiltak rettet mot folk med høyere utdanning gir vekstimpulser, ville han i dag trolig heller pekt på det resultatet som viser synergieffekter mellom etablering av ulike typer arbeidsplasser og at tiltak som er rettet direkte mot etablering av et mangfold av arbeidsplasser, både gir vekstimpulser og kan være mindre konfliktskapende og mer bærekraftige i et lengre tidsperspektiv.