Uten ukrainske flyktninger ville Nord-Norge hatt en rekordstor nedgang i folketallet i fjor. Fødselsunderskudd, svakere arbeidsplassvekst og utflytting er noen av årsakene.
Befolkningsveksten i Nord-Norge har gjennomgått flere faser siden år 2000. Fra 2000 til 2008 opplevde landsdelen en nedgang i folketallet. Arbeidsplassveksten i denne perioden var svakere enn i resten av Norge, noe som resulterte i høy netto utflytting. Nedgangen i folketallet ble imidlertid dempet av et fødselsoverskudd.
Fra 2008 til 2018 var det en periode med befolkningsvekst i Nord-Norge. Arbeidsplassveksten i landsdelen var sterkere, sammenlignet med resten av landet, og i visse perioder overgikk Nord-Norge faktisk resten av Norge i arbeidsplassvekst. Parallelt med dette opplevde Norge høy innvandring, og nettoinnvandringen til Nord-Norge var proporsjonalt sett høyere enn i sør.
Fra 2018 til 2022 så man igjen en nedgang i folketallet. Utflyttingen til andre deler av Norge økte, og nettoinnvandringen minket både i nord og i sør. Fødselsoverskuddet i landsdelen ble også kraftig redusert i denne perioden, noe som betydde at nedgangen i folketallet var større enn i perioden mellom 2000 og 2008.
I 2022 opplevde Nord-Norge imidlertid en vekst i folketallet, drevet utelukkende av innvandring fra ukrainske flyktninger. Uten disse flyktningene ville folketallet ha sunket enda mer. Arbeidsplassveksten i landsdelen var samtidig svakere enn i resten av landet det året.
Mellom 2000 og 2008 opplevde Nord-Norge en nedgang i folketallet. Det laveste registrerte innbyggertallet kom i 4. kvartal 2007, med 461.399 innbyggere. Deretter fulgte en periode med befolkningsvekst som strakte seg til 1. kvartal 2019, hvor innbyggertallet hadde økt til 486.452.
Etter denne perioden begynte en ny nedgang i folketallet. Nedgangen i de tre påfølgende årene var mer markant enn tidligere.
Befolkningsendringene kan deles inn i tre komponenter:
Summen av disse tre bestemmer befolkningsendringene på et gitt sted.
I Nord-Norge har det frem til nylig vært et fødselsoverskudd. Imidlertid har dette i det siste året endret seg til et fødselsunderskudd. Dette innebærer at landsdelen må oppleve netto innflytting for å forhindre en nedgang i folketallet.
Den innenlandske nettoflyttingen representerer flyttebalansen mellom Nord-Norge og resten av landet. Hvert år siden 2000 har denne balansen vært negativ for Nord-Norge. Landsdelen har tapt mellom en halv og én prosent av folketallet årlig grunnet denne flyttebalansen.
Nettoinnvandringen til landsdelen har vært positiv i alle årene etter 2000. På det laveste har nettoinnvandringen bidratt med 0,2 prosent befolkningsvekst, mens på det høyeste, i perioden fra 1. kvartal 2022 til 1. kvartal 2023, bidro den med en befolkningsvekst på hele 1,6 prosent.
Hvis vi summerer den innenlandske nettoflyttingen med nettoinnvandringen, får vi den samlede nettoflyttingen til Nord-Norge.
Den kraftige veksten i innvandringen de siste kvartalene kan tilskrives de mange ukrainske flyktningene som har kommet til Norge.
Vi kan sammenligne befolkningsendringen i Nord-Norge med utviklingen i resten av landet ved å trekke fra landsgjennomsnittet.
I 2000 hadde Nord-Norge omtrent samme fødselsbalanse som Norge som helhet. Men etter dette har fødselsbalansen i Nord-Norge blitt lavere enn i resten av landet.
I noen perioder har nettoinnvandringen til Nord-Norge vært høyere enn landsgjennomsnittet, men ikke i alle. Fra 2005 til 2012 var nettoinnvandringen til Nord-Norge faktisk lavere enn i resten av landet. Den relative nettoinnflyttingen (som inkluderer innvandring) var på sitt laveste i 2007 og 2008. I disse årene var det både høy utflytting fra Nord-Norge, og nettoinnvandringen var lavere enn landsgjennomsnittet. I 2017 var den relative nettoflyttingen i en kort periode på linje med landsgjennomsnittet. Da hadde Nord-Norge betydelig høyere innvandring enn resten av landet, mens den innenlandske utflyttingen var relativt lav.
Etter 2017 har den totale nettoflyttingen til Nord-Norge svekket seg, hovedsakelig på grunn av økt innenlands nettoutflytting.
Innvandrere utgjør en betydelig del av den innenlandske flyttingen.
Når en innvandrer ankommer Norge, blir det registrert som innvandring så snart innvandreren får oppholdstillatelse. Senere, hvis den samme personen flytter fra en kommune til en annen, blir dette registrert som innenlands flytting. Ukrainske flyktninger får oppholdstillatelse raskere enn andre flyktninger, noe som betyr at de raskt registreres som innvandrere etter ankomst til et mottak. Når de deretter blir flyttet til en bosettingskommune, registreres dette som innenlands flytting.
Figuren nedenfor viser at den innenlandske flyttebalansen for Nord-Norge ser ut til å ha bedret seg i de siste kvartalene. Dette kan delvis skyldes at en rekke ukrainske flyktninger har flyttet til Nord-Norge fra mottak lenger sør i landet.
I løpet av det siste året har det kommet et stort antall ukrainske flyktninger til Norge, anslagsvis mellom 40.000 og 50.000.
I forhold til folketallet har Nord-Norge tatt imot flere ukrainske flyktninger enn Sør-Norge. Når vi ser på befolkningsutviklingen i landsdelen både med og uten ukrainere, blir det tydelig at Nord-Norge ville ha opplevd en rekordstor nedgang i folketallet i 2022 uten disse flyktningene. Antallet innbyggere med ukrainsk statsborgerskap i Nord-Norge økte med 4.397 personer i løpet av året. Derimot sank antallet innbyggere uten ukrainsk statsborgerskap med 2.798. Nedgangen i antallet ikke-ukrainske innbyggere var dermed større i 2022 enn i de foregående årene.
Distriktskommunene tok imot langt flere ukrainske flyktninger i forhold til folketallet enn kommuner i sentrale strøk.
Denne tendensen er tydelig både i nord og i sør. Dermed opplevde mange distriktskommuner en overraskende befolkningsvekst i 2022.
Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til ukrainernes bevegelser de kommende årene. Vil de flytte tilbake til Ukraina? Eller vil de flytte videre til en mer sentral kommune etter hvert? Mye vil avhenge av hvor godt bosettingskommunene lykkes med sitt integreringsarbeid.
Telemarksforsking har analysert flyttemønstrene i norske kommuner over mange år. Gjennom denne forskningen har vi identifisert fire drivkrefter som i stor grad forklarer om en kommune opplever inn- eller utflytting.
Kommunens sentralitet: Alt annet likt vil kommuner med høy sentralitet oppleve mer innflytting enn gjennomsnittet, mens kommuner med lav sentralitet vil oppleve utflytting.
Kommunens arbeidsplassvekst: Arbeidsplassveksten i en kommune påvirker nettoflyttingen positivt. Jo høyere arbeidsplassvekst, desto større nettoinnflytting. Arbeidsplassveksten i kommuner som innbyggerne pendler til påvirker også nettoflyttingen på denne måten.
Demografien i kommunen: Kommuner med mange innbyggere i 60-årene opplever økt innflytting. Dette er fordi mange går av med pensjon og dermed skaper ledige jobber.
Innvandringen til Norge: Når det er høy innvandring til Norge, øker nettoinnvandringen til samtlige kommuner omtrent likt.
Sentralitet betyr tetthet av folk, arbeidsplasser og ulike servicetilbud. I sentrale kommuner kan innbyggerne nå mange flere arbeidsplasser og servicetilbud innenfor en kort reiseavstand. I mindre sentrale kommuner, som distriktskommuner, vil innbyggerne ha tilgang til langt færre arbeidsplasser og tilbud. Statistisk sentralbyrå (SSB) har laget en sentralitetsindeks, den siste ble publisert i 2020. I denne sentralitetsindeksen er sentraliteten i alle kommuner målt ved å tallfeste antall arbeidsplasser og antall servicetilbud innbyggerne kan nå innenfor en praktisk reisetid. Arbeidsplasser og servicetilbud blir gitt større vekt jo kortere reisetiden er. I analysene som er gjort her, er det tatt utgangspunkt i antall arbeidsplasser som kan nås fra hver enkelt kommune.
Den mest sentrale kommunen er Oslo. Ingen andre kommuner har så mange arbeidsplasser så nær.
Alle de ti mest sentrale kommunene i landet ligger i nærheten av Oslo.
Stavanger, Bergen og Trondheim er også sentrale kommuner etter denne definisjonen. En liten kommune kan være sentral, dersom den ligger i nærheten av en større by. I Nord-Norge er det Tromsø og Bodø som har høyest sentralitet.
Åtte av de ti minst sentrale kommunene i landet ligger i Nord-Norge.
Høy sentralitet øker nettoflyttingen systematisk. Dette medfører at kommunene i det sentrale Østlandet opplever bedre flyttetall. Distriktskommunene, som er markert i rødt på kartet, tenderer mot å ha netto utflytting, med mindre de opplever høy arbeidsplassvekst eller lykkes med å skape stor bostedsattraktivitet.
Arbeidsplassutviklingen har direkte innvirkning på flyttestrømmene. Steder med høyere vekst i antall arbeidsplasser enn gjennomsnittet vil oppleve bedre nettoflytting. Det er den relative arbeidsplassveksten som påvirker flyttetallene, det vil si arbeidsplassveksten på et sted justert for den nasjonale veksten. I perioder hvor antall arbeidsplasser nasjonalt reduseres, kan en kommune oppleve positiv relativ vekst selv om antall arbeidsplasser forblir uendret. I perioder med sterk vekst vil den relative veksten bli negativ for en kommune hvis den prosentvise veksten er lavere enn landsgjennomsnittet.
Antall arbeidsplasser i Nord-Norge har økt siden 2000, både innen næringslivet og i offentlig sektor. Veksten i landsdelen har likevel vært markant lavere enn veksten i resten av landet siden 2000. Næringslivet i nord har hatt en vekst som er 9,0 prosent lavere enn landsgjennomsnittet i denne perioden, mens antall arbeidsplasser i offentlig sektor har hatt en vekst som er 12,1 prosent lavere i Nord-Norge sammenlignet med landet som helhet.
Lav arbeidsplassvekst i landsdelen har bidratt til netto utflytting fra nord til sør siden år 2000.
Befolkningens alders- og kjønnsfordeling påvirker også flyttemønstrene. I Nord-Norge er det en høyere andel personer i 60-årene sammenlignet med resten av landet. Når disse går over i pensjonistenes rekker medfører det ofte at arbeidsplasser blir ledige. Dette kan sammenlignes med effekten av å etablere en ny arbeidsplass. Steder med en høy andel innbyggere som nærmer seg eller er i pensjonsalder kan derfor oppleve en positiv effekt på nettoinnflytting. Dette fenomenet har bidratt til at Nord-Norge har mottatt flere innflyttere.
For befolkningsutviklingen samlet sett er det riktignok ingen fordel å ha en eldre befolkning ettersom dette fører til et fødselsunderskudd.
Vi kan nå oppsummere den forventede nettoflyttingen til Nord-Norge i de siste årene, basert på de ulike drivkreftene vi har identifisert.
Innvandringen til Norge var høy mellom 2007 og 2017. Dette førte også til økt tilflytting til Nord-Norge i denne perioden. Fra 2017 til 2021 avtok innvandringen, noe som førte til redusert tilflytting til landsdelen. I 2022 økte innvandringen igjen, og dette bidro til en økt tilflytting til Nord-Norge.
Nord-Norges sentralitet er lavere sammenlignet med andre landsdeler. Resultatet av dette er en tendens til økt utflytting. Dette har redusert nettoflyttingen til Nord-Norge med 0,4 prosent av folketallet årlig.
Arbeidsplassveksten i Nord-Norge har generelt vært lavere enn i resten av landet. Imidlertid opplevde Nord-Norge en bedre arbeidsplassvekst enn Sør-Norge i 2017 og 2018, noe som ga bedre flyttetall.
De siste tre årene ble arbeidsplassutviklingen i Nord-Norge betydelig svakere.
Befolkningen i Nord-Norge har eldet raskere enn i resten av landet, noe som har resultert i mange ledige jobber. Dette har gradvis økt den forventede innflyttingen til landsdelen.
De grå søylene i figuren nedenfor viser avviket mellom faktisk og forventet vekst. Dette er en indikator på bostedsattraktivitet. Hvis et sted har en positiv verdi, indikerer det at flyttetallene er bedre enn det som er forventet ut fra sentralitet, demografi og arbeidsplassvekst.
Fra 2005 og fremover kan vi identifisere tre faser:
Kommuners sentralitet har en tydelig og direkte innvirkning på flyttestrømmene. Folk har en tendens til å flytte mot mer sentrale områder. Når vi sammenligner nettoflyttingen mellom Nord-Norge og Sør-Norge, må vi vurdere at kommunene i nord har lavere sentralitet enn de i sør.
I henhold til SSBs sentralitetsindeks er kommunene inndelt i seks sentralitetsklasser.
1: Oslo og fem nabokommuner tilhører sentralitetsklasse 1.
2: Bergen, Trondheim, Stavanger og 16 andre sentrale kommuner er i sentralitetsklasse 2. Det finnes ingen kommuner i Nord-Norge som tilhører sentralitetsklasse 1 eller 2.
3: Tromsø og Bodø er plassert i sentralitetsklasse 3, som inkluderer 51 kommuner.
4: Åtte kommuner befinner seg i sentralitetsklasse 4.
5 og 6: Det store flertallet av kommunene i Nord-Norge ligger i de minst sentrale kategoriene, klasse 5 og 6.
For å forstå bedre kan vi se på flyttestrømmen mellom kommunene i nord og sør innen de ulike sentralitetsklassene, spesielt i perioden fra 2019 til 2022. Da ser vi en økt negativ flyttetrend i Nord-Norge.
Kommunene i sentralitetsklasse 3 i Sør-Norge hadde en netto innenlands tilflytting på 1,3 prosent av folketallet i denne perioden. Til sammenligning hadde kommunene i sentralitetsklasse 3 i Nord-Norge en netto innenlands utflytting på 2,3 prosent.
Basert på dette, kan det synes som om flyttestrømmen fra Nord-Norge til Sør-Norge har styrket seg de siste fire årene, og dette gjelder både de mest og minst sentrale kommunene i Nord-Norge.
2022 var et spesielt år for befolkningsutvikling og flytting. Aldri før har Norge opplevd så stor nettoinnvandring. Dette skyldtes hovedsakelig den store tilstrømmingen av flyktninger fra Ukraina.
I forhold til folketallet tok Nord-Norge imot flere flyktninger enn andre deler av landet. Dette bidro til en vekst i folketallet i landsdelen i 2022.
Når vi ser på den innenlandske nettoflyttingen, viser tallene for Nord-Norge en forverring sammenlignet med tidligere år. Alle sentralitetsklassene i Nord-Norge opplevde svakere nettoflytting enn tilsvarende kommuner i Sør-Norge for den gitte sentralitetsklassen.
Forskjellene i innenlandsk nettoflytting virker å ha økt.
Selv om flyktningestrømmen bidro til befolkningsvekst i Nord-Norge, medfører den store tilstrømmingen av flyktninger en betydelig usikkerhet rundt fremtidig befolkningsutvikling. Vil det fortsatt være en stor tilstrømming av ukrainere? Eller vil mange vende tilbake til Ukraina? Vil de mange ukrainske flyktningene i distriktene flytte til mer sentrale områder?
Tidligere observasjoner viser at innvandrere med flyktningbakgrunn ofte flytter fra distriktene til mer sentrale områder. Hvis denne trenden også gjelder for ukrainske flyktninger, kan vi forvente en økt netto utflytting fra distriktskommunene i fremtiden.
Vær først ute og hold deg oppdatert med innhold fra kbnn: direkte på e-post.