Myter, sagn og overtro har til alle tider preget livet på sjøen, med en tøff arbeidshverdag i stor natur mot små mennesker. Skillet mellom stille og storm og liv og død har vært hårfint, og fiske har til alle tider vært ansett som en av våre farligste og barskeste yrker.

Én av mange seiglivede myter i denne bransjen handlet fra gammelt av om kvinner: Å ha en kvinne om bord betød ulykke.

I våre dager skal du heldigvis lete lenge for å nektes adgang om bord på en båt som kvinne, men det er fremdeles svært få kvinnelige yrkesfiskere i Norge.

Ved utgangen av 2019 stod kun 329 norske kvinner til rors på et fiskefartøy.

Ser man på andelen kvinnelige fiskere over tid, er trenden relativt stabil: De blir verken betydelig færre eller flere.

Hvordan har utviklingen av kvinnelige fiskere vært de siste fire tiårene?

Kvinnene er vedvarende underrepresentert til sjøs

I 1983 var kun 0,8 prosent av Norges fiskere kvinner. Til gjengjeld var det totale antallet fiskere betydelig høyere: Nesten 22.500 personer var registrert med fiske som hovedyrke i 1983.

Disse fiskerne fordelte seg på nesten 26.000 fiskefartøy, mot de omlag 6.000 fartøyene som opererer norske farvann i dag.

I 2019 var totalt antall fiskere mer enn halvert til knapt 9.400. 3,5 prosent av disse, eller 329 personer, er kvinner. En marginal oppgang fra året før med 325 kvinner bak roret.

Norge har altså få kvinnelige yrkesfiskere, men enda færre kvinnelige fiskebåteiere.

I 2017 var det kun 137 kvinnelige båteiere mot 5.997 mannlige båteiere blant registrerte yrkesfiskere i 2017.

De tjener også betydelig mindre enn sine mannlige kollegaer. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at årslønnen til en mannlig fisker i snitt var 905.000 kroner i 2017, mens kvinnelige fiskere i snitt tjente 515.000 kroner.

1980-tallet: Et tiår med store omveltninger i fiskeriene

Utover 1980-tallet var det en sterk økning i antall kvinner som studerte fiskerifag og antall kvinner i ulike jobber innenfor fiskerinæringen – også på havet: Fra 182 registrerte kvinnelige fiskere i 1983 til hele 583 i toppårene 1991 og 1992.

Noe av økningen er et resultat av fabrikkskipenes inntog på fiskefeltene på 1980-tallet. Med fabrikkskipene oppsto nye arbeidsoppgaver til sjøs – som filetproduksjon. Så kom fiskestopp og innføring av kvotesystemet i 1989 – og kvinneandelen sank igjen utover 1990-tallet.

I 1991 ble Fiskerinæringens kvinneutvalg opprettet. Dette var et rådgivende utvalg til Fiskeridepartementet, og kan sees på som et symbol på økningen i kvinnenes deltakelse i fiskeriene og fiskerinæringen. Utvalget ga en stemme til kvinner i næringen og i kystsamfunnene.

Det er forsket forholdsvis lite på kvinner i fiskerinæringen. Ett av unntakene er professor Siri Gerrard ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet. Hun har blant annet vist hvordan fiskerinæringen har vært preget av betydelig færre likestillingstiltak enn andre næringer.

Offentlige utvalg har ofte hatt få kvinnelige medlemmer fra fiskermiljøer. Det er sjelden en leser om kvinners stilling i fiskeriene i relevante offentlige utredninger og stortingsmeldinger. Derfor er det også få tiltak som er rettet mot kvinner i fiskeripolitikken.

Situasjonen ble ikke bedre av at Fiskerinæringens kvinneutvalg ble avviklet i 2004.

Men til tross for at det er få registrerte kvinner i fiskerinæringen, har kvinnene hatt en betydelig rolle i fiskeriene som ‘bakkemannskap’.

Til alle tider har kvinner bidratt med roller tilknyttet mennenes fiskevirke, som bøting av garn, produksjon av teiner, egning av liner, rengjøring av båter, bokføring og filetering av fisk. Mange kvinner utgjorde derfor det viktige fiskemannskapet på land.

Mange kvinner, ofte gift med fiskere, var også «landmenn». Landmannen var formann i egnerbua og ansvarlig for egnerne og klargjorde linestampene før fiskebåtenes avgang. I tillegg hadde kvinnene også ansvar for husholdet og barna når mannen rodde fiske.

Mange bidro også med inntekt i vanskelige tider og var ofte ledende i fiskeværets sosiale aktiviteter. De var dessuten en viktig samtalepartner, ikke minst for fiskerne i den minste delen av flåten.

Den teknologiske utviklingen innenfor fiskerinæringen har ført til effektivisering både på land og til sjøs. Dette har redusert behovet for arbeidskraft om bord i fartøyene. Samtidig har fangstmengden per fartøy økt betydelig.

En strukturering av fiskeflåten har ført til at kvotene er fordelt på færre hender, med færre og større fartøy. Den totale mengden fisk landet langs norskekysten har gått noe ned fra om lag 2,8 millioner tonn i 1983 til 2,5 millioner tonn i 2019. Dette tallet varierer fra år til år ettersom kvotene for de ulike fiskeslagene varierer.

Kvinnene dominerer i Møre og Romsdal, Nordland og Finnmark

Andelen kvinner i fiskeryrket varierer også sterkt geografisk. Ses alle årene under ett kommer Møre og Romsdal sterkest ut på kvinneandelen blant yrkesfiskere: På 36 år har Møre og Romsdal hatt flest kvinnelige fiskere i 18 av årene. Hakk i hæl følger Nordland med flest kvinner 16 av årene.

De siste tre årene har det skjedd et skifte, hvor Finnmark har gått forbi Møre og Romsdal og Nordland: I årene 2017, 2018 og 2019 var henholdsvis 71, 80 og 82 av de om lag 300 kvinnelige yrkesfiskerne registrert i Finnmark.

At antall kvinner er størst i disse tre fylkene henger naturlig sammen med antallet fiskere totalt.

Om man ser på andelen kvinner blant alle registrerte fiskerne i de fire største fiskerfylkene for nøkkelårene 1983, 1989, 1999, 2009 og 2019 finner man det følgende:

• Kvinner har gjennomsnittlig utgjort 3 prosent av fiskerne i Møre og Romsdal, 2,7 prosent av fiskerne i Nordland, 3,1 prosent i Finnmark og kun 1,7 prosent i Troms.

Den høyeste andelen i hele perioden 1983-2019 har Finnmark, hvor kvinner i fjor utgjorde 6,8 prosent av fiskerne.

En annen interessant trend er nedgangen i antall yngre kvinner registrert som yrkesfiskere. I 1990 var 49,5 prosent av de kvinnelige fiskerne under 30 år, mens andelen var sunket til 21,5 prosent i 2017.

En mulig forklaring er at kvinner i større grad enn menn ser ut til å arbeide som fiskere en kortere periode av arbeidslivet:

• Mannlige fiskere har en større tendens til å ta fiskerierfaringen med seg til sin neste jobb, eksempelvis gå fra kystfiske til offshore-arbeid i petroleumsindustrien. Mens kvinnelige fiskere oftere går over til helt andre yrker etter fiskekarrieren.

En del av forklaringen på at yngre kvinner forlater yrkesfisket kan også ligge i perioden de stifter familie og får barn. Kvinnelige fiskere ser ikke ut til å ønske å kombinere arbeidet på havet med barneoppdragelse i samme grad som menn.

En viktig andel av fiskeryrket pågår på land

Stadig er det flest menn i Norge som er yrkesfiskere, eier fiskebåter, kvoter, og som tjener mest som fiskere.

Men kvinners rolle innenfor fiskerinæringen er betydelig: Internasjonale beregninger anslår at kvinner bidrar en verdiskaping omregnet til realverdi på omlag 250 milliarder kroner inn i fiskerinæringen.

Disse tallene er ofte ikke beregnet inn i offisielle beregninger for fiskerienes globale omsetning, ettersom mye av denne fisken går til kvinner selv og deres familier og ikke nødvendigvis omsettes på markedet.

Kvinneforsker Siri Gerrard mener det er grunn til å tro at det reelle tallet kan være enda større: Den sterke kjønnsdelingen i fiskeriene har vedvart, men kvinnenes arbeidsinnsats både på land og til sjøs har en tendens til å utelates når fiskeryrket omtales.

På verdensbasis bidrar om lag to millioner kvinner i kystfiske. De senere år er det spor av et større fokus på unge kvinner i kystfiskene, med flere eksempler på overføring av fiskebåtrederier til kvinnelige arvinger.

En større andel av de som er registrert som kvinnelige fiskere i de senere år har sin arbeidsplass i kystfiske. Videre har man sett en økning av kvinner som har fått verv i fiskernes organisasjoner. Flere av disse er opptatt av kvinners kår og likestilling.

Kvinnelige yrkesfiskere i Norge er altså få, men de utgjør en betydelig tilstedeværelse og bærer håp om en framtid med enda flere kvinner til rors.