Plasthavet i nord

Hvert minutt havner et lastebillass med plast i verdenshavene våre. Det tilsvarer 8 millioner tonn plast hvert år. Siden plastens inntog på markedet for mindre enn et århundre siden har 150 millioner tonn plast akkumulert i havet. I løpet av tiden du bruker på å lese denne rapporten har det havnet mer plast i havet enn det som ble ryddet i hele Nordland av frivillige strandryddere i løpet av 2017.

Marin forsøpling er et av verdens raskest voksende miljøproblemer. Fra hele verden rapporteres det om plastsøppel på strender, på havbunnen og i magen på fisk, fugl og pattedyr. I våre havområder er konsentrasjonene av plast høye og mengden er økende. Kildeanalyser av marin forsøpling viser at det er få andre vi kan peke finger mot enn oss selv og våre naboer.

Kystvakthenterstrandsøppel Bo Eide

Foto av Bo Eide for kbnn:

Det virkelige sjømonsteret

Plast er det ekte sjømonsteret, sa tidligere klima- og miljøminister Vidar Helgesen etter funnet av plasthvalen på Sotra i 2017. Hvalen med 30 plastposer i magen ga den norske befolkning en vekker, og har mobilisert titusenvis av nordmenn ut for å rydde strender de siste årene

Hvalen på Sotra var ikke et enkelttilfelle. Over hele verden dukker det opp marine dyr med magene fulle av plast, og det vitner om at noe er alvorlig galt i verdenshavene våre. I et økosystemperspektiv har marin forsøpling allerede negative konsekvenser, også i nord. 90 prosent av sjøfuglen i havhest som lever i nordsjø-området har plast i magen. Forekomst av plast i blåskjell i europeisk Arktis ligger også på 90 prosent, mens 20 prosent av snøkrabber har plast i magen. Per i dag er det ikke konkludert med at marin forsøpling er direkte årsak til nedgang i populasjonsnivå eller på hele økosystemer, men marin forsøpling er en tilleggsfaktor som presser økosystemene våre i tillegg til klimaendringer, havforsuring og overfiske.

Plast som flyter kan transporteres over store avstander. På disse plastgjenstandene kan det feste seg organismer, og dermed fungere som et fartøy for organismene. Havplast kan dermed være en kilde til spredning av invaderende arter. Farvann i nord er ofte for kalde for at disse vil overleve, men klimaendringer og varmere hav kan gjøre at disse artene vil kunne trives.

Plast i alle størrelser er en trussel mot det marine liv. Marine pattedyr fanges blant annet i tapte fiskeredskaper, såkalte spøkelsesgarn. Disse redskapene er produsert nettopp for å fiske, noe som fører til at dyrene dør av drukning eller utmattelse. Mindre organismer trues i større grad av de mindre plastbitene, mikroplast og nanoplast

Marine-litter_-Bo-Eide

Foto av Bo Eide for kbnn:

Den lille trussel

Når plast havner i havet utsettes den for UV-stråling, temperaturendringer, salt og store bevegelser i bølger eller mot land. Dette gjør at plasten blir sprø og brytes opp i mindre biter. Det er dette vi kaller mikroplast, og defineres som plastbiter under en halv centimeter.

Marine dyr forveksler disse bitene med mat, både på grunn av sin form og på grunn av lukt. Slik havner plast i næringskjeden. I alle ledd av næringskjeden er det oppdaget plast i fordøyelsessystemet hos organismene, fra de minste dyreplankton til de største hvalene.

Direkte konsekvens av mikroplast er at dyrene rett og slett sulter ihjel i mangel på næring. De langvarige konsekvensene av mikroplast i miljøet vet vi lite om. Forskere ved Lund Universitetet i Sverige har studert hvordan fisk påvirkes av inntak av nanoplast. Resultatene av studien fra 2017 er urovekkende. Sammenliknet med kontrollfisken så forskerne forandringer i hjernen til fisk som var fôret med nanoplast. Fisken ble slappere, svømte saktere og var mindre interessert i å jakte på mat.

Hvordan mikroplast påvirker mennesker vet vi enn så lenge lite om. Spor av mikroplast er funnet i havsalt, honning, øl og drikkevann. Trolig passerer mikroplast gjennom fordøyelsessystemet til mennesker, men de langvarige konsekvensene av inntak av mikroplast har vi per i dag liten kunnskap om.

Marine-litter-bo-eide

Foto av Bo Eide for kbnn:

Er plast alltid verst?

Plast ble introdusert på forbrukermarkedet på 50-tallet. Som produkt ble det nærmest oppfattet som et vidundermateriale da det er svært holdbart, vanntett, formbart, lett og billig. Plastens egenskaper gjør det velegnet som materiale i alt fra bil- og flydeler til medisinsk utstyr og engangsemballasje.

I 1950 produserte verden 1,7 millioner tonn plast, i underkant av en kilo per person. Siden den gang har plastproduksjonen mangedoblet seg. Ved midten av 70-tallet hadde produksjonen økt til 12 kilo per person, totalt 47 millioner tonn årlig. I følge Plastics Europe lå plastproduksjonen i 2016 på 335 millioner tonn. Hver og en av oss bruker 43,5 kilo hvert år.

Det er ingen tvil om at plast har hatt en stor betydning i hverdagen vår.

Kajakkifjæra Bo Eide

Foto av Bo Eide for kbnn:

Halvparten av plasten som produseres i dag anvendes til engangsprodukter. 6 prosent av verdens oljeproduksjon og 1 prosent av verdens klimagassutslipp er relatert til plastproduksjon, i følge Ellen MacArthur Foundation. Innen 2050 kan dette øke til 20 prosent av oljeproduksjonen og 15 prosent av klimagassutslippene dersom plastforbruket øker i takt med befolkningsveksten

Det er ingen tvil om at plast har hatt en stor betydning i hverdagen vår. Plast har gjort bilene og flyene våre lettere som gir lavere utslipp av klimagasser. Den sørger for at matvarene våre holder lengre og tryggere å transportere. Medisinsk utstyr har blitt tryggere og billigere etter plastens inntog. Plasten har mange positive egenskaper, og det er kanskje nettopp de positive egenskapene som også gjør plasten til et problem når den havner på avveie.

At plast er svært holdbar gjør at det kan ta flere hundre år før den forsvinner om den havner i havet. Lav vekt gjør at den kan fly avsted og transporteres over store avstander. Den lave prisen på plast gjør også at den er å foretrekke fremfor andre materialer, og produksjonen øker.

Utfordringen med plast på avveie er relatert til mange faktorer. Store mengder plast på markedet gjør sannsynligheten for at den havner på avveie høyere. Dette gjelder spesielt engangsprodukter. Manglende avfallssystemer, lav gjenvinnbarhet og dårlig infrastruktur gjør at plasten havner i miljøet. I følge International Solid Waste Association (ISWA) ligger 38 av verdens 50 største landfyllinger i tilknytning til hav- og kystområder.

Ryddermedsekker Bo Eide

Foto av Bo Eide for kbnn:

Barentshavet – en blindgate for havplast


Kyst- og Atlanterhavsstrømmen er livliner for menneskene i nord. Strømmene bringer med seg varme og næringsrike vannmaser som gir grunnlaget for en høy biologisk produksjon i havet og som sørger for milde temperaturer på land. Samtidig bringer strømmen med seg plast og annet avfall nordover, der den ender opp på havbunnen, på strender eller flytende i store strømbelter. Barentshavet er rett og slett endestasjon for plast i Nord-Atlanteren.

Det finnes ikke gode estimater for hvor mye plast som finnes i Barentshavet. Det er også vanskelig å tallefeste hvor store mengder plast som slippes ut fra nordnorske landbaserte kilder eller fra aktivitet på havet hvert år. Noen enkeltstudier gir oss likevel en pekepinn på hvor mye søppel som finnes i havområdene i nord.

Havforskningsinstituttet har dokumentert at det i gjennomsnitt er 194 søppelobjekter per kvadratkilometer og at den totale vekten av søppel på havbunnen i Barentshavet sør for Svalbard er på 79 000 tonn. Forskning fra Alfred Wegner-instituttet viser at plastkonsentrasjonen i havområdene mellom Svalbard og Grønland ble fordoblet fra 2002 til 2014.

Noen steder i Barentshavet er plastkonsentrasjonen høyere enn i havområdene utenfor tett befolkede områder i Sør-Europa.

Søppelfilming Bo Eide

Foto av Bo Eide for kbnn:

Den arktiske plastsuppen

Det er fem områder i verdenshavene som har høye konsentrasjoner av plast i havoverflaten. Dette skyldes corioliskraften, som er skapt av jordens rotasjon og som sørger for at vind- og havstrømmer trekkes inn i et roterende system. I hverdagen kan vi blant annet oppleve corioliskraften når vi trekker proppen ut av badekaret, hvor vannet forsvinner roterende ned i sluket. Vind- og havstrømmene i verdenshavene bringer med seg store mengder plast til et sentrum. På veien dit fragmenteres plasten i småbiter og ender opp som en plastsuppe. Områdene blir kalt gyrer, og finnes i dag i de nordlige og sørlige delene av Atlanterhavet og Stillehavet, samt i Indiahavet. Liknende værsystemer finnes i Barentshavet, og det vil kunne skapes en plastgyre i havområdene utenfor Svalbard.

Til tross for relativt høy konsentrasjon av plast i Barentshavet, har Polhavet enn så lenge lave konsentrasjoner av plast. Årsaken til dette kan være at isen i Polhavet fungerer som en barriere for spredning. Økt smelting av polis kan derfor gjøre polhavet mer eksponert for forurensing. Plast som flyter i overflaten fragmenteres til mindre biter når den blir utsatt for sollys og høye temperaturer. I Polhavet er temperaturene lave og UV-strålingen mindre enn ved ekvator. Det gjør at plasten kan ha en lengre levetid i Polhavet enn i varmere havområder.

Plasten kommer fra kilder nær oss

Sammenliknet med resten av verden, er plastutslipp fra Norge og landene i Nord-Europa lave. Dette skyldes at vi har gode avfallshåndteringssystemer og en relativt lav befolkningstetthet. Hele 80 prosent av den marine forsøplingen internasjonalt stammer fra fem land i Asia, men plasten som finnes på nordnorske strender og farvann kommer ikke fra Asia. Kilden til marin forsøpling i nord kommer fra nord.

Kompetansebedriften SALT har gjennomført detaljerte undersøkelser av havplast for å finne kildene til marin forsøpling i nord. Undersøkelsene fra 2018 viser at 70 prosent det identifiserbare avfallet på Svalbard er norsk, mens rundt 20 prosent er av utenlandsk opprinnelse. Utenlandsk avfall kan i hovedsak spores tilbake til våre naboland eller til utenlandske fartøy som opererer i norske havområder.

Undersøkelsene som SALT har gjennomført viser at fiskerirelatert søppel, spesielt fra trålere, dominerer avfallet som ender opp på Svalbards kystlinje. Tråling er den dominerende fiskemetoden i disse områdene, og har i tillegg høyere sannsynlighet for tap og ødeleggelse av redskap sammenliknet med andre fiskemetoder. I og med at fiskeutstyr er laget for å synke, forventes det at de fleste passive redskaper som garn, line og tegner ikke ender opp på strendene, men men som avfall på havbunnen.

Hvert år gjennomfører Fiskeridirektoratet et oppryddingstokt for å sokne etter tapt fiskeriutstyr. Fra 1980-årene og frem til 2014 har 18 000 garn og store mengder andre redskaper som tau og trålvaier blitt hentet opp. Det er beregnet at 20 prosent av den marine forsøplingen globalt stammer fra maritim virksomhet og særlig fra fiskeriaktivitet. I Norge som helhet er maritim virksomhet kilde til 37 prosent av avfallet som ender opp på norske strender, ifølge organisasjonen Hold Norge Rent. Nord-Norge, Barentsregionen og Arktis skiller seg ut fra resten av verden ved at avfall fra fiskerinæringen utgjør den største delen av marin forsøpling. Dette skyldes at vi har en stor fiskeriaktivitet i disse områdene og at befolkningstettheten er lav. Kystområdene som grenser til Norskehavet og Nordsjøen har i større grad avfall som kan spores tilbake til privat forbruk.

Havstrømmene bringer med seg avfall fra sør, men undersøkelsene fra Nord-Norge og Svalbard viser at avfallet ikke reiser så langt som først antatt. Det betyr at mye av plastproblemet i nord kan løses i nord.

Skyldes marin forsøpling i nord dumping av avfall?

SALTs undersøkelser fra Svalbard viser at avkapp fra tau utgjør en stor andel av avfallet, både i antall og i noen tilfeller også i vekt. Nærmere studier av taustumpene viser at disse stammer fra bøting av trål og not

En stor del av strandsøppelet på Svalbard er deler av trålnett. I mange tilfeller er det tydelig at disse trålnettene er kuttet med kniv og sannsynligheten er stor for at disse er kastet på havet i forbindelse med reparasjoner som foregår om bord på fartøyene. Nærmere undersøkelser viser at nettene er yngre enn fem år, noe som tilsier at dette er en praksis som fremdeles pågår.

I prosjektet «Redusere marint avfall fra fiskeflåten» (REMAFISK) har Nordlandsforskning intervjuet seks kystfiskere om deres rutiner for håndtering av avfall om bord. Fiskerne forteller at det gjennomføres små reparasjoner på fiskeredskaper om bord på båtene. Dette skjer om lag seks til sju ganger i løpet av et år, mens større reparasjoner gjennomføres på land på bøteriene. Kystfiskerne rapporterer om ulik praksis rundt håndtering av bøtekapp etter reparasjon, og noen forteller at taustumper havner over rekka. I rapporten fra Nordlandsforskning nevnes det at øvelsen er så innarbeidet at avkappet går over ripa uten at fiskerne tenker over det. Andre forteller at avkapp blir sopet sammen og samlet inn i sekker sammen med restavfallet.

Fiskebåtogpadlere Bo Eide

Foto av Bo Eide for kbnn:

Fiskerne tar ansvar

Rapporten fra Nordlandsforskning viser at fiskerinæringen er bekymret for den økte tilførselen av plast i havet fordi fiskerinæringen er avhengig av et rent hav. Økte mengder plast i norske havområder kan i verste fall true matproduksjonen, matsikkerheten og omdømmet til norsk fisk

Intervjuobjektene i rapporten forteller om en holdningsendring blant fiskerne i løpet de siste ti årene – spesielt blant den yngre garde.

«Det vil være totalt ødeleggende dersom det kommer ut at havet er en søppeldynge», uttaler en av fiskerne i rapporten.

Norges Fiskarlag har gjort en massiv innsats mot marin forsøpling de siste årene og vedtok i 2018 en strategi mot marin forsøpling. Strategien inneholder seks prioriterte tiltak som innebærer holdningsarbeid blant medlemmene, samarbeid nasjonalt og internasjonalt, og utredning og innføring av løsninger for fiskeflåten.

I dag finnes det ikke et enhetlig system for levering av avfall i havn, og mange småhavner har ikke gode avfallsløsninger. Ifølge Miljødirektoratet mangler halvparten av alle havner i Norge avfallsplaner, til tross for at dette er et krav i norsk og europeisk regelverk. Fiskerne som er intervjuet av Nordlandsforskning, etterlyser muligheten til å levere avfall samme sted som de leverer fisk.

Fiskerne påpeker at det i dag genereres mer plastavfall enn tidligere. Fiskeriutstyr ble tidligere produsert av nedbrytbart materiale, mens det i dag stort sett er produsert av plastmaterialer. Husholdningsavfall har også mer plastemballering enn tidlige. Økt bruk av plast i utstyr og emballasje fører til mer plastavfall, og for fiskere er det vanskelig å bringe avfall til land fordi de mangler plass til avfallshåndtering om bord på båten.

Plast og annet avfall, spesielt tapt fiskeriutstyr, ender opp som uønsket bifangst under ordinært fiske. «Fishing for litter» er et prøveprosjekt som tar tak i denne utfordringen. Et titall fartøy er i dag en del av ordningen som sikrer at de deltakende fartøyene kan levere oppfisket avfall vederlagsfritt i havn. Over 100 tonn oppfisket avfall har blitt levert og håndtert gjennom ordningen i 2018. SALT Lofoten administrer «Fishing for litter» på vegne av Miljødirektoratet.

Det vil være totalt ødeleggende dersom det kommer ut at havet er en søppeldynge

Ryddere Rekvika Bo Eide

Foto av Bo Eide for kbnn:

Strandrydding er mest effektivt

Hvert år havner det 8 millioner tonn plast i verdenshavene våre. Det viktigste tiltaket mot marin forsøpling er å stoppe tilførselen av nytt søppel, men for å redusere de økologiske og økonomiske konsekvenser av dette problemet må vi også rydde opp avfall som har havnet i havet.

Beregninger viser at 94 prosent av plasten som ender opp i havet, synker til bunns. Om lag én prosent finnes i havsøylen eller i havoverflaten, og fire prosent er antatt å ende opp langs kystlinjen. Ved første øyekast er det lett å tenke at ryddeinnsatsen bør konsentreres om havbunnen. Ser vi på konsentrasjonen av søppel, blir bildet et annet. På havbunnen er konsentrasjonen av plast 70 kilo per kvadratkilometer, ifølge det britiske konsulentfirmaet Eunomia. I vannmassene er konsentrasjonen en kilo, mens den er 18 kilo i gyrene. I strandsonen er konsentrasjonen hele to tonn per kvadratkilometer. Opprydding langs kystlinjen er derfor langt mer effektivt enn å rydde vannmassene eller havbunnen.

Pionerer i Nordland og Troms har drevet systematisk opprydding av marint avfall i en årrekke. I Finnmark og Svalbard har interessen for strandrydding økt betraktelig de senere årene.

Strandrydding i Nordland økte med 35 prosent fra 2016 til 2017 målt i antall aksjoner, mens Troms økte med 47 prosent i samme periode. I disse fylkene har lokale avfallsselskaper og kommuner tatt et stort ansvar for å organisere frivillige strandryddere og håndtere avfallet som har blitt ryddet.

I Finnmark og på Svalbard har den frivillige ryddeaktiviteten vært relativt lav, ifølge innrapportering til Hold Norge Rent. Dette skyldes nok at befolkningstettheten er lav og strandlinja lang og til dels utilgjengelig. Likevel er det tydelig at ryddeaktiviteten er på vei opp, og fra 2016 til 2017 ble aktiviteten doblet.

Plastsøppelifjæra Bo Eide

Foto av Bo Eide for kbnn:

Frivillige strandryddere gjør en stor innsats for et rent hav

Titusenvis av nordmenn deltar i frivillig strandrydding hvert år. Hold Norge Rent har nylig gjennomført en spørreundersøkelse for å finne ut hva som er motivasjonen til frivillige ryddere. Halvparten av respondentene svarer at de motiveres av å se at nærområdene blir rene.

Norut har gjennomført en spørreundersøkelse der de forsøker å avdekke hvor mye nordmenn er villig til å betale for at strende våre skal være rene. Undersøkelsen viser at vi er villige til å betale mellom 2000 og 5000 kroner per husholdning for at strendene i Norge skal være rene. Den pågående studien viser også at turister på Svalbard er villig til å betale mellom 500 og 1000 kroner per besøk for rene strender. Sammenliknet med andre miljøsaker er denne betalingsvilligheten svært høy. Dette kan tolkes som at marin forsøpling oppleves som en trussel mot folks velferd og opplevelse av naturen. At betalingsvilligheten blant turistene på Svalbard er så høy, kan tyde på at marin forsøpling er en trussel for turistnæringen.

Profesjonell rydding

Teknologi for opprydding av marint avfall er på trappene, også i Norge. Den maritime næringsklyngen Marine Recycling Network består av bedrifter som ser på forretningsmuligheter innenfor overvåking, opprydding og behandling av marint avfall. Mange av bedriftene holder til i Nord-Norge og ønsker å eksportere sine produkter og tjenester til et internasjonalt marked.

Norwegian Oil Spill Control Association (NOSCA), en organisasjon som samler norske oljevernteknologiselskaper, ser i dag på muligheten for å benytte oljevernteknologi i innsatsen mot marin forsøpling.

En av utfordringene teknologiselskapene står overfor, er at det per i dag er et manglende marked for ryddeteknologi. Eierløst avfall, slik marin forsøpling er, har sjelden et opplagt opphav. Det medfører at det er få som føler økonomisk ansvar for opprydding av marint avfall, og markedet uteblir. På sikt vil dette trolig endres fordi flere og flere land setter seg ambisiøse mål for reduksjon av marin forsøpling. Plastprodusenter vil muligens få et større ansvar for avfall på avveie, mens stater muligens vil bevilge midler til å oppfylle nasjonens mål om reduksjon av marin forsøpling. På sikt kan dette skape et marked for opprydningsløsninger.

I Nord-Norge og på Svalbard har turister fått tilbud om strandrydding som en opplevelsespakke. Både Hurtigruten og ulike cruiseoperatører på Svalbard er eksempler på aktører som har tilbudt dette.

Teknologi for opprydding av marint avfall er på trappene!

Drone-1006886_1920

Havplast som ressurs

Plast er en ressurs, og i et sirkulærøkonomisk perspektiv er plast som havner på avveie, også ressurser på avveie. Når plasten først har havnet i havet, endres plastens egenskaper, og den blir svært vanskelig å resirkulere.

Noen produsenter forsøker likevel å benytte resirkulert havplast som råmateriale for produktene sine. Adidas forsøker å bruke havplast som råmateriale for joggesko. Både solbrilleprodusenten Karun og skateboardprodusenten Bureo benytter havplast eller nylon fra kassert fiskeriutstyr i produktene sine.

Lys i tunnelen


Marin forsøpling er et alvorlig og raskt voksende miljøproblem, men det er lys i tunnelen. FN vedtok i 2017 en nullvisjon for marin forsøpling etter forslag fra Norge. Dette målet kan sammenliknes med 1,5-gradersmålet i klimasamarbeidet. Det neste skrittet på veien vil være å få til en internasjonalt bindende avtale med mål om utslippsreduksjoner, en slags Paris-avtale for marin forsøpling.

2018 var nok et rekordår for strandrydding i Norge. I løpet av året var over 100 000 nordmenn ute på norske strender for å fjerne plast fra kystlinjen.

Regjeringen har satset mye på marin forsøpling og bevilger årlig 65 millioner kroner til opprydding av marin forsøpling over statsbudsjettet. I tillegg har regjeringen bevilget 400 millioner kroner i bistandsmidler for å redusere marin forsøpling i utviklingsland. Senter for oljevern og marint miljø åpnet i Lofoten i 2018. Senteret skal samle og formidle kunnskap om oljevern og marin forsøpling.

Når vi vet at mesteparten av plasten i nordnorske havområder kan spores
tilbake til lokale kilder, betyr det at løsningene ligger lokalt.

Tidligere klima- og miljøminister Vidar Helgesen omtalte marin forsøpling som det ekte sjømonsteret. Det er et sjømonster som kan bekjempes, men det kreves en innsats både lokalt og globalt. Når vi vet at mesteparten av plasten i nordnorske havområder kan spores tilbake til lokale kilder, betyr det at løsningene ligger lokalt. Hver og en av oss kan bekjempe marin forsøpling gjennom valg vi gjør i hverdagen som å velge bort overemballerte produkter, sørge for at avfall ender opp på riktig plass, eller delta på en strandrydding. Politikerne kan følge opp det folkelige engasjementet og gjøre det enkelt for forbrukeren å gjøre bærekraftige valg.

Les videre

Kjetil-kristensen-amazon-alta

– Næringslivet i Alta frykter ikke Amazon

Nasjonale og internasjonale nettbutikker skremmer ikke næringslivet i Alta. De svarer på økt konkurranse med mer samarbeid.

2W1B9771-RGB

Tall fra Telleren: Sterkeste befolkningsnedgang på over 20 år

Befolkningen i Nord-Norge har sunket med over 2000 innbyggere siden nyttår. Dette er den sterkeste befolkningsnedgangen på over 20 år. Hva skjer i Nord-Norge?