Transport for reiseliv i nord mot 2060

I denne artikkelen har vi staket ut tre mulige utviklingstrekk for reiselivsnæringen i landsdelen frem mot 2035. En sentral faktor i disse bildene er den gryende innfasingen av nullutslippsfly og behovet for bedre ladeinfrastruktur langs veiene og særlig der mye turisttrafikk hoper seg opp. Hvordan vil så behovet for transportinfrastruktur se ut i de påfølgende tiårene? For å kunne si noe om dette må vi ha et bevisst forhold til de sentrale driverne bak etterspørselen etter reiselivstjenester. Overordnet er det tre drivere som styrer størrelsen og sammensetningen av reiselivstjenester i Nord-Norge på lang sikt:

1. Prisen på reiser til og fra Nord-Norge: Ettersom det er store avstander fra de store befolkningssentrene i Europa, Øst-Asia og Amerika vil prisen på flyreiser på lang sikt være avgjørende for hvor stor tilstrømming av turister man kan vente seg frem mot 2060. Pris betyr også mye for norske turister, men på lang sikt er det de store befolkningsgruppenes reisemønstre som vil prege utviklingen. Prisen kommer høyst sannsynlig til å styres av klimapolitikk. Dersom man ikke finner klimavennlige løsninger på fremdriftssystemer for langdistanseflygning (over 100 mil) vil prisen kunne legge en tung demper på veksten i antall tilreisende til Nord-Norge på lang sikt. Hvis man derimot finner gode løsninger er det mye som taler for at nordnorske destinasjoner vil kunne vinne markedsandeler internasjonalt på grunn av de unike naturopplevelsene.
2. Inntektsutviklingen for store befolkningsgrupper: Dersom vi i tiårene fremover opplever en inntektsutvikling som enten stagnerer eller blir stadig mer skjev i utviklede land med store befolkningsgrupper, vil etterspørselen etter reiser til Nord-Norge svekkes, selv om prisen på reisene skulle bli relativt lav. Det er ikke gitt at den gode inntektsutviklingen de siste tiårene til store befolkningsgrupper i Kina, India og store deler av Europa vil fortsette. Med økt proteksjonisme, større sikkerhetspolitisk usikkerhet og voksende ulikheter internt i land vil denne utviklingen fort kunne snus. Da vil det høyst sannsynlig vokse frem en mindre gruppe med høy inntekt som vil ha råd til å ta i bruk Nord-Norge som feriemål.
3. Kvaliteten på reiselivsproduktet: Over tid vil selve produktet som tilbys de reisende kunne endre seg. Dels styres dette av endringer i teknologi, og dels av tjenestenes opplevelsesinnhold. For de tilreisende til Nord-Norge er tid-til-destinasjon en helt avgjørende egenskap ved produktet. En ny pågående analyse av Grünfeld og Aamo (2022) viser at reisetid fra flyplass til reiselivsdestinasjon i Nord-Norge er av stor betydning for omsetning på destinasjonen. Også endring i reisetid betyr noe for besøk og omsetning. Både i dag og i fremtiden vil de tilreisende ha begrenset med tid på sin reise og dette avgrenser antallet og typer destinasjoner som kan inkluderes i et reiselivsprodukt. I dag er det eksempelvis langt lettere å inkludere Sommarøy i en pakketur enn et opphold på steder som er vanskeligere å nå til med dagens transportteknologi. Med ny transportteknologi kan dette endres. I 2060 vil også reiselivsproduktet kunne bli påvirket av klimaendringer. Skulle været bli langt mer ustabilt i Nord-Norge så reduseres både attraktiviteten og fremkommeligheten. Skulle derimot de klimatiske forholdene i større grad påvirke attraktiviteten til konkurrerende destinasjoner (eksempelvis i Sør-Europa og Alpene), så vil Nord-Norge som destinasjon kunne hente ut økt etterspørsel på sikt.

Nedenfor drøfter vi behovet for transportinfrastruktur i tre scenarioer som kombinerer disse tre drivkreftene. Til en viss grad hviler de på de samme utviklingstrekkene som lå til grunn for Agenda Nord-Norge og Kunnskapsbankens fremtidsscenarioer mot 2050 i studien «Vi og havet» fra 2018. Vi tildeler ikke disse scenarioene noen form for sannsynlighet, men det ligger en implisitt vurdering til grunn for midt-scenarioet at dette er et fremtidig utfall med høyere troverdighet.

Scenario lav: Høye transportpriser, skjev inntektsutvikling og mer ustabilt klima

I dette scenarioet vil mangel på klimavennlige transportløsninger for lange flyreiser inn og ut av Norge og Nord-Norge legge store begrensninger på veksten i reiselivsnæringen. Det er betydelig usikkerhet knyttet til når man får frem kommersielt drivbare flykonsepter med lang rekkevidde basert på hydrogen eller ammoniakk. Det kan fort gå 30 år fra i dag før slike fly får prege flåten på de lengre strekningene. Videre antar vi i dette scenarioet at inntektsutvikling fremover vil bli skjev og begrense andelen av befolkningen som har råd til å reise til Nord-Norge. Når i tillegg klimaet blir mer ustabilt svekkes opplevelsenes attraktivitet på lang sikt.

Samlet sett leder et slikt scenario til at behovet for ny eller utvidet transportinfrastruktur blir svært begrenset. I en slik fremtid vil reiselivsnæringen høyst sannsynlig bli sterkere konsentrert rundt de større byene i Nord-Norge for å begrense reisenes sårbarhet knyttet til vær samt klimaavtrykk på grunn av reisetrafikk. En slik konsentrering av aktiviteten vil også være kostnadsbesparende.

Scenario midt: Moderate priser, skjev inntektsutvikling og bedre reiselivsprodukt

I dette scenarioet ser vi for oss at flyselskapene har faset inn en stor andel med klimanøytrale langdistansefly i sine flåter. Da slipper man karbonavgifter og dersom fornybar energiproduksjon internasjonalt økes markant de neste tiårene vil prisene på reiser til Nord-Norge bli akseptable for en betydelig andel av potensielle turister. Vi legger samtidig inn i dette scenarioet at inntektsutviklingen i de viktige markedene fortsetter å være skjev, slik at antallet tilreisende er begrenset gjennom kjøpekraft. I et slikt scenario vil kvalitet på reiselivsproduktet bli utslagsgivende for etterspørselen blant kjøpesterke turister.

Disse turistene vil være opptatt av å nå destinasjonene raskt og med høy fleksibilitet. I dette scenarioet vil reiser med fleksible nullutslippsfly få en svært sentral rolle. Bruk av bemannede og ubemannede eVTOLs vil prege kortere reiser innen både reiselivsnæringen og arbeidsreiser for andre næringer i landsdelen. Med slike fly vil turistene kunne flytte seg raskt fra de større byene/flyplassene og ut til severdige destinasjoner med reiseavstander opp til 50 mil. Disse flyene vil i stor grad kunne operere uavhengig av det eksisterende kortbanenettet. Samtidig vil et stort antall slike farkoster kreve etablering av et omfattende ladenettverk med høy ladekapasitet (2MW og høyere) for å sikre at flyvirksomheten blir tilstrekkelig lønnsom. Å finne optimal ladeinfrastruktur for slike fly vil bli en logistisk utfordring for transportørene og eierne av infrastrukturen. I dette arbeidet må Avinor, transportørene og regionale aktører finne sammen for å avklare roller og ansvar i årene fremover. Et mer distribuert luftfartssystem i Nord-Norge vil også kreve omfattende investeringer i overvåknings-, koordinerings- og navigasjonssystemer for luftfart.

Når dette er sagt vil behovene for infrastrukturutbedringer på vei frem mot 2035 også være relevante for årene etter. Behovet for større kapasitet på de store flyplassene blir noe høyere mens behovet for investeringer på kortbanenettet begrenses av at nye fly blir mer fleksible med hensyn til landingssteder.

Scenario høy: Lave priser, bred inntektsvekst og klimafordel

I dette scenarioet trekker alle tre drivere i retning av at veksten i turisme vil være høy helt frem til 2060. Her anslår vi årlig vekst i antall turister på seks prosent. Det vil gi firedobling av antall turister fra 2035 til 2060. Dette hviler på en utvikling der luftfarten har løst klimaproblemene for alle typer strekninger, og at inntekten i store befolkningsgrupper blir god. Dette leder til kraftig vekst i etterspørsel etter opplevelsesturisme, samt at klimaforholdene gjør det særlig attraktivt å reise til Nord-Norge for å oppleve natur. En slik utvikling skaper grunnlag for en mer industrialisert reiselivsnæring i Nord-Norge med bruk av mer charter og direkte flyvninger fra store befolkningssentra i Europa, Nord-Amerika og Øst-Asia. Dette er ikke helt ulikt hva man har fått til i finsk Lappland. Her vil pris spille en viktig rolle for turistkonsumet.

Det vil bli behov for å bygge ut kapasiteten ved dagens større flyplasser samt å forlenge rullebane og/eller øke kapasiteten ved utvalgte kortbaneflyplasser. Eksempler på flyplasser som kan egne seg for betjening av store turistgrupper er Leknes, Båtsfjord, Andenes og Hammerfest. Disse flyplassene ligger nært opp til populære turistattraksjoner som ligger relativt langt unna eksisterende større flyplasser. Med større lavutslippsfly som lander på de større flyplassene vil det bli helt nødvendig å etablere effektiv lade- og fylleinfrastruktur for fly som benytter hydrogen og ammoniakk. Erfaringer fra hydrogen på veitransport tilsier at dette er lite kostnadskrevende investeringer.

I et slikt scenario blir turisme såpass omfattende at man vil kunne oppleve økt press på kapasitet på veiene i og rundt de større byene og flyplassene. Vi ser heller ikke i dette scenarioet vesentlig behov for bedre infrastruktur på bane. Denne typen turisme vil i mer begrenset grad benytte seg av mer skreddersydde mobilitetsløsninger i luften (eVTOLs m.m.) ettersom dette vil være mer kostbart å benytte.