Nord-Norge i metaverset (ord for ord)

Dette er en transkripsjon fra podkasten Nord-Norge i verden. Under finner du en avskrift av alt som er sagt i episoden. Vi gjør oppmerksom på at gjestene ikke har fått forberede seg på spørsmålene, og forsøker å svare så enkelt som mulig på kompliserte spørsmål.

Programleder Stein Vidar Loftås har med seg redaktør i NRKbeta, Marius Arnesen, på telefon. I studio stiller VR-gründer og daglig leder i tromsøselskapet ConnectTheDots, Siva Snarby.

Lytt til episoden her:

Stein Vidar Loftås (SVL): En rekke store teknologiselskap bruker nå milliarder av dollar på å utvikle metaverset. Men hva er egentlig et metavers, og hvilke muligheter gir det for deg og meg? Og ikke minst: Kan metaverset være med på å løse noen av de utfordringene vi har i Nord-Norge? Dette er Nord-Norge i verden, mitt navn er Stein Vidar Loftås.

***

SVL: Om litt skal vi snakke med Siva Snarby, som er fra Tromsø og som har gründet et VR-selskap som lager programvare rettet mot helsesektoren. Men først: 25 prosent av oss kommer til å bruke minst én time hver dag i metaverset innen 2026. Det mener i hvert fall det amerikanske konsulentselskapet Gartner. Men hva i all verden er et metavers? Marius Andersen er redaktør i NRKbeta, som er NRKs sandkasse for teknologi og medier. Og nå er han med oss her i Nord-Norge i verden. Og velkommen til oss, Marius!

Marius Andersen (MA): Takk!

SVL: Skal vi starte med å forsøke å forklare hva et metavers er for noe?

MA: Vi kan forsøke. Det er ikke lett. Det er jo tidlig. Jeg vil si at det fremfor alt er et ord og en tanke, der vi står nå. Og så er det mye fight rundt det. Det er mange som snakker mangt og mye rundt akkurat begrepet metavers, men: Det vi kan være enige om er at det er en tanke om hvordan neste generasjons internett skal se ut. Mange mener at et metavers er neste bølge, der datamaskiner rett og slett blir en VR-brille. Og alt innholdet befinner seg i skyen. Altså en virtuell virkelighet der kryptopenger og blockchain, virtuelle varer og du har en 3D-representasjon av deg selv som går rundt i en verden, da. Det er tanken. Det er dit man snakker om at man vil, da.

SVL: Så i realiteten så er det slik at man uavhengig av hvor man er, så skal det virke som man like godt kan være i det samme rommet?

MA: Ja, det er det som er tanken. Det at du blir en del av internettet, og at internettet ikke er en skjerm som er foran deg, rett og slett.

SVL: Det høres fascinerende ut, og litt skummelt ut. Hvordan kommer dette til å påvirke deg og meg og alle?

MA: Nei, man kan jo si at deler av metaverset allerede påvirker oss. Veldig mange som spiller vil jo kjenne seg igjen i mange av bestanddelene i det som beskrives som The Metaverse. Spesielt med Fortnite og Roblox, som trekkes frem som de to spilluniversene, som har mange av elementene, da. Der går du rundt i en 3D-verden, du har en representasjon i form av en avatar. Det er mange sosiale funksjoner rundt, ikke sant, som venner å snakke med, kjøp og salg av digitale varer – det foregår jo også konserter, arrangementer… Og så er det ikke så utbredt ennå med den VR-biten av det. Men de to store spillene som Fortnite og Roblox er, de påvirker jo oss allerede. Det er jo en helt annen måte å bruke internett på i dag.

SVL: Men under pandemien, Marius, så er det jo veldig mange som har snakket om at det skal bli fint å komme tilbake til en ‘nær’ hverdag, der du faktisk kan ta på folk, slik det var før. Hvorfor tror vi at det på en måte skal være det naturlige neste steget for menneskeheten?

MA: Nei, og det er jo det store spørsmålet her. Og tidligere forsøk med VR-briller har jo vist at det å sitte med briller på seg er terskelen her. Og den terskelen er ganske stor. Det er mange som har forsøkt, og alle husker sikkert Google Glass, som jo var noe annet enn dette er – men det å få folk til å ha på seg briller er nok den store terskelen. Så det er ikke sikkert at man kommer dit. I hvert fall ikke på alt. Men man kommer dit, helt sikkert på deler – og det ser vi allerede i dag.

SVL: Ja, og så sier Gartner, som jeg sa i innledningen her, at allerede i 2026 kommer vi til å bruke, i hvert fall 25 prosent av oss, kommer til å bruke én time. Hvor lang tid vil du … og det kan jo være en optimistisk antakelse – men hvor lang tid tror du det vil ta før metaverset preger oss, for å si det slik?

MA: Det tror jeg nesten er umulig å si nå. Jeg synes Gartner virker veldig optimistisk. Hvis vi skal se på spill, da, så er det fortsatt ganske lave tall av dem som spiller, som også bruker briller. To prosent av Steam-brukere oppgir at de har et VR-headset – både i 2021 og 2022. Slik at vi er langt unna å få store tall på dette her. Men at det skjer en bevegelse, det er det ingen tvil om. Både når det kommer til teknologi og ikke minst penger og vilje fra de store.

SVL: Penger og vilje er selvfølgelig … det kommer til å styre den utviklingen her også, og vi vet at Meta, eller Facebook, er én av de som har sterke planer for å utvikle dette her. Og alle som kjenner Facebook vet at det er helt andre ting som er drivkraften deres – de tjener mange penger på annonser og så videre. Hvem er det nå som leder an i denne utviklingen av metaversene, i tillegg til det vi allerede har nevnt, da?

MA: Der er jo Meta, som du sier altså, Facebook og Mark Zuckerberg en stor aktør. Både gjennom at man har brandet om et selskap, men de eier også Oculus, som er den overlegent største produsenten av VR-briller. Det er en grei posisjon å ha. Og så er Sony store. PlayStation VR, de har sitt eget headset. De har PlayStation-plattformer for spill. Epic Games, som har Fortnite, eier jo på en måte det som ikke er hardwaren, men det som faktisk er den virtuelle verden, eller én av dem. Apple ryktes å lage sitt eget headset. Og så er Microsoft, spesielt nå gjennom oppkjøpet Activation Blizzard, også at de har Hololens som sin brille, er én av de store aktørene. Så det er bigtech som har meldt seg på her, og som også ser at dette kan bli det neste internettet, potensielt sett, da.

SVL: Men snakker man om flere metavers? Er det slik at du på en måte må bytte briller og fokus, alt etter hva du skal gjøre?

MA: Jeg er ikke spesielt optimistisk med at de store kommer til å klare å samarbeide om ett happy, godt og stort metavers for alle inni. Altså: Det minner litt om operativsystemkrigene vi har sett før. Her er det posisjonering nå, og det er liten, eller så og si ingen vilje til samarbeid. Det er ingen standard. Vi er på ingen måte der nå. Så foreløpig så tror jeg vi må belage oss på det.

SVL: Ja, så får vi se hvordan det blir fremover. Du nevner spillindustrien, som selvfølgelig har tatt en lederposisjon i bevegelsen mot metaverstilværelsen. Men er det andre bransjer du ser som kommer til å ha stor nytte av dette her, og som man da må kunne anta kommer til å lede an i utviklingen?

MA: Det er jo som du sier spill. Men så ser man jo også at både industrien og spesielt, kanskje, utdanning har fått en slik boost de siste to årene, når vi likevel har sittet hjemme foran skjermene våre. Så de to bransjene er også på ballen her.

SVL: Ja, fremtiden vil vise. Som jeg sa i stad: Jeg er usikker på om jeg er fascinert, eller om jeg er mest skremt av dette her. Men vi kan vel slå fast at det kommer til å komme, enten vi vil eller ikke?

MA: Ja, det tror jeg det gjør. Og så er det ofte slik med teknologiutvikling at det oppleves som det går veldig, veldig sakte – veldig lenge – helt til det går veldig, veldig raskt. Og det er jeg redd for at vi kanskje kommer til å oppleve her også.

SVL: Tusen takk for at du kunne være med oss, Marius Arnesen, redaktør i NRKbeta.

MA: Bare hyggelig.

***

SVL: Marius Arnesen der, og vi beklager at lyden var dårlig. Det er nesten litt spesielt at vi har dårlig lyd når vi skal snakke om ny teknologi. Men slik er det av og til. Nå skal vi snakke med Siva Snarby, som er gründer og daglig leder i ConnectTheDots, eller CTD, som selskapet vel egentlig heter. Og høsten 2020 så etablerte hun, sammen med sin bror Håvard Snarby, dette VR-selskapet i Tromsø. Og selskapet utvikler programvare som er skreddersydd for helsepersonell. Siden starten har de hentet inn mer enn 11 millioner kroner, og i fjor høst fikk de også to priser under VRINN Awards. Velkommen til oss, Siva!

Siva Snarby (SS): Takk for det, tusen takk!

SVL: Du, jeg må starte med å spørre deg, for du er økonom, egentlig…

SS: Mmm.

SVL: …by trade. Mens din bror er teknolog.

SS: Ja.

SVL: Hvor kommer interessen for VR fra?

SS: Det begynte med at Håvard begynte å jobbe med det på NTNU. Når han skulle skrive mastergrad så var det en professor der som letet etter studenter som kunne jobbe mer mot virtual reality. Og da begynte det med at han jobbet med det. Og så fortsatte han å jobbe med det i ca. fire-fem år. Og midt i det løpet, da, så drev jeg og han å jobbet litt sammen på fritiden. Og da forsto jeg at det var noe jeg ville bruke masteroppgaven min på å se nærmere på, da. Så det jeg gjorde i min mastergrad var å se litt mer på læringseffekten, og om dette var noe helsepersonell kunne ønske å ta i bruk. Og det fant jeg jo ut at de ville, da.

SVL: Ja, og så kom ideen om å gjøre det om fra et masterprosjekt til en bedrift?

SS: Ja, det i tillegg til at det var en doktorgrad som så på læringseffekter … Eller: Om det var like bra som tradisjonell læring, altså den metoden man brukte. Og det fant de også ut at det var. Så det var på en måte de to – samtidig som VR ble trådløst, da – som gjorde at vi forsto at dette må vi satse på.

SVL: Forklar oss hva ConnectTheDots’ forretningsidé er.

SS: Ja, det er å ta på de VR-brillene, og at man kan utføre prosedyretrening i en virtuell virkelighet. Som vil si at du er inne i en verden som ser veldig lik ut som den ekte, da.

SVL: Mmm. Og da snakker vi om helsevesenet …

SS: Ja, primært.

SVL: …og for oss som har litt tungt for det: Prosedyretrening – hva ligger i det?

SS: Ja, prosedyretrening … én av de vi har jobbet med hittil heter ABCDE. Og den handler om at du først sjekker Airways, og så Breathing – altså at du går gjennom en slik systematisk prosedyre – som vil si at du skal utføre handlinger. For eksempel når du skal sjekke Airways, så er det å se at det er åpne luftveier, da. Se at pasienten ikke har noe … en slimklump i halsen, for eksempel, som de kunne hatt.

SVL: Men, hvordan foregår det i virkeligheten? For dette er jo mennesker som gjør noe med mennesker. Egentlig. Tar de på seg briller, og så får de instruksjoner om hvordan de skal gå frem? Er det slik det er?

SS: Ja, det er slik det er. Og så er det jo en virtuell pasient inne i den virtuelle verdenen.

SVL: Ja, rett og slett. Som du da trener på?

SS: Mmmm. Så har man jo medisinske instrumenter der også, til å – for eksempel – måle blodtrykk, eller ulike verdier.

SVL: Men det høres jo helt villt ut. Men dette går an, og det gjør man altså i dag?

SS: Ja, og det kan jo høres litt sånn … at man tenker at ‘blir det virkelighet nok?’. Altså: Får man den innlevelsen man trenger? Og det har vi jo testet på veldig mange helsepersonell, og de begynner jo til og med å stå på tær og skal se inn i pasientens munn, og er veldig sånn … begynner å kjenne litt på det adrenalinet, da, for å hjelpe pasienten sin slik at den skal overleve.

SVL: Ok. Så man kan egentlig si at det har utrolig mange likhetstrekk med det vi før kalte et dataspill?

SS: Ja, det er noen likheter, ja. Absolutt.

SVL: Ja.

SS: Vi bruker jo spillteori, da, når vi utvikler det. Samtidig som det er veldig mye fokus på at det skal være virkelighetsnært. Så man kjenner litt på det adrenalinet, og trener på det og mestrer situasjonen når den inntreffer.

SVL: Og i helsevesenet frem til i dag, frem til at man nå etterhvert får denne muligheten her, så har man drevet denne formen for trening på fysiske dukker – er det det man har gjort?

SS: Ja. Enten dukker, eller på hverandre. Altså at helsepersonellet er markører. Men det har vi jo sett har vært et lite problem på grunn av … for eksempel her i nord, som vi kanskje kommer litt tilbake til senere, så er det veldig lange distanser. Så, for eksempel, kommuner i nord må reise hit til Tromsø for å øve. Og det er jo veldig dyrt, det er veldig kostbart – og så er det vikarinnleie, slik at det er veldig mange kostnader knyttet til det – som gjør det veldig vanskelig. Og jeg vet Nordland, for eksempel, der var det flere kommuner som ikke kunne gjennomføre det i år på grunn av covid.

SVL: Ja, naturligvis. Men det slipper man å tenke på når man har alt inne i en brille?

SS: Man blir forhåpentligvis det, ja.

SVL: ConnectTheDots, et ungt selskap. Hvor mange ansatte er dere i dag?

SS: Vi ble nylig fire personer.

SVL: Nylig fire, ja.

SS: Ja.

SVL: Slik at når du ser på potensialet deres fremover: Nå vil jeg nesten si at du er heldig som bor i en landsdel der det er store avstander, som du var inne på selv, som gjør at dette kanskje blir enda mer relevant. Hva er ambisjonene deres fremover?

SS: Ambisjonen er å få testet det ut på en enda større gruppe. Vi jobber veldig tett med Tromsø kommuner og Dyrøy kommune, som en del av USHT Troms og Finnmark (Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester). Og så har vi jo Ahus også som en av våre første kunder, men også en referansegruppe som vi jobber tett med. Så ambisjonen er jo egentlig bare å fortsette å jobbe med det, og få ut produktet til en enda større gruppe. Slik at vi kan få feedback og forbedre produktet. For det vil alltid være ting å forbedre. Og veldig nyttig å få feedback, da.

SVL: Er det mange andre som driver med det samme som dere gjør?

SS: Det er jo noen som satser på det samme. VR er jo, som jeg nevnte, blitt trådløst. Og helse er et veldig sånn … det er jo ganske begrenset med muligheter. Så det er veldig mange som begynner å se mer på VR. Knyttet til akkurat de prosedyrene vi jobber med, så er det jo en nasjonal satsing på disse. Så da er det naturlig at det er flere som jobber med det.

SVL: Vet du noe om hvordan situasjonen er innenfor utdanningsinstitusjonene? For man har jo på en måte … det vil jo kreve en litt annen form for kompetanse, kanskje, den rene teknologiske biten i hvert fall. Er dere inne der også for å påvirke de?

SS: Ja, samtidig som denne satsingen vi jobber med nå heter KlinObsKommune, og der er det satt av midler i Norge – altså i de ulike fylkene og kommunene til å satse og finne nye løsninger. Fordi disse prosedyrene ikke øves nok på. Det har vært flere tilfeller hvor man ikke mestrer de prosedyrene man burde. For eksempel en av de av de jeg brukte masteroppgaven min på var jo blodforgiftning. Og det er veldig mange som ikke kan den prosedyren godt nok. Men det er én av fem som dør av den. Så det er klart at det satses veldig mye på dette området. Og knyttet til teknologi, så jobber vi med å gjøre det så enkelt som mulig, slik at alle kan ta det i bruk. Og der er det veldig nevneverdig å legge til at en i Tromsø kommune, som vi har jobbet med veldig lenge, hun fikk jo de brillene hjem etter bare ti minutter introduksjon, og så kunne hun begynne å lære andre å bruke utstyret deretter.

SVL: Ja, fascinerende…

SS: Så det er ganske lett å ta det i bruk sånn sett.

SVL: Ja, og du snakker om prosedyrer, og vi vet jo at veldig mange ‘hendelser’ – altså det som har med helse å gjøre – så er det etablert en prosedyre. Og løsningen deres, det som dere har laget i ConnectTheDots, er det slik at nærmest alle prosedyrer kan legges inn som en treningssak i denne løsningen?

SS: I teorien: Ja. Det er bare noen ting som kanskje er litt mer vanskelig enn andre. Slik som hjerte-lunge-redning er jo én av de tingene vi ønsker å jobbe med. Men det er jo litt avansert, for du må jo ha noe å trykke på, ikke sant?

SVL: Ja.

SS: Men der kan man jo ha den Anne-dukken, men med VR ser en pasient som er mer virkelighetsnær, og får den hele happeningen og ikke bare en dukke som ligger og ikke endrer seg. Ikke endrer verdien.

SVL: Så akkurat det du trykker på kan være nærmest bare en firkantet pute, mens det ser ut inni brillene som at det er en sentral del av en full kropp?

SS: Det kan være det, så det er noe vi skal jobbe videre med. For det er veldig viktig å få det også inn. Det er jo en prosedyre veldig mange vil ha.

SVL: Jeg tror absolutt alle, og i hvert fall de som har vært borti slike situasjoner, de vil ønske muligheter til å få lov til å trene på det, det er viktige situasjoner. Siva: Hvor er ConnectTheDots om ti år?

SS: Om ti år håper vi på å være i … egentlig hele veien til USA. Både Europa og USA. Det vil jo være en lang jobb for å komme dit, men vi jobber jo veldig målrettet for å komme hele veien dit, da. Og det er jo det vi jobber hardt med å rekruttere og jobber på investorfronten også for å kunne vokse og nå disse målene. Men visjonen er jo … og vi håper jo at dette er et produkt som virkelig kan lette hverdagen til helsepersonell. For akkurat nå er det ikke mye tid til overs til å … som vi alle har lest … det er mye press.

SVL: Ja.

SS: …veldig tidsklemme. Men det vi tenker med dette er at de bare kan sette av ti minutter, ikke sant, i ny og ned, og gå tilbake til jobben. Så når folk føler for det. For alle er jo ulike. Noen trenger mer trening enn andre, og det å ha den muligheten da i stedet for … det er vel ett til to kurs i året ca. nå. Og hvis du er forkjølet eller syk, så kan du ikke dra. Og det er ikke noe oppfølgerkurs heller.

SVL: Og med denne løsningen her så kan du ta deg en treningsøkt mellom middagen og desserten, hadde nær sagt?

SS: Det kan du.

SVL: Det høres utrolig fascinerende ut. Vi ønsker dere masse lykke til med ConnectTheDots, og tusen takk for at du kunne komme og være sammen med oss, Siva Snarby fra ConnectTheDots.

SS: Yes, takk! Takk for det!

***

SVL: Så metaverset det er altså her allerede. I hvert fall for de som driver med enkelte typer spill. Og så vet vi da at i årene som kommer, så kommer metaverset til å bli mer og mer dominerende. Og Siva Snarby, og hennes ConnectTheDots, de lager altså da en tjeneste som er skreddersydd for metaverset – og som kan løse mange problemer på én gang. Det kan løse problemet med at helsepersonell har for dårlig tid. Det kan løse problemet med at de får trent for lite. Det kan – til en viss grad i alle fall – løse avstandsproblematikken, som vi i Nord-Norge kjenner veldig på. Og kanskje blir det altså en høyere pasientsikkerhet av det. Slik har vi altså beveget oss fra å drive med spill – til å gjøre spill om til noe som faktisk kan være nyttig for helsesektoren. Det er ganske fascinerende. Så får vi se, da, når vi kommer til 2026, om Gartner har rett i at du og jeg kommer til å bruke én time av de 24 timene vi har i døgnet i metaverset. Det slettes ikke umulig at det blir slik, selv om det akkurat nå kan være litt utydelig for oss hva vi skal gjøre i den timen. Tiden vil fortelle oss også det.