Stein Vidar Loftås: Donald Trump, eller Kamala Harris, har det egentlig noe å si for oss som bor i Nord-Norge? Dette er Nord-Norge i verden. Mitt navn er Stein Vidar Loftås.
Stein Vidar Loftås: Natt til i går sto den første debatten mellom Trump og Harris. Vi skal snakke om det ganske straks. Men vi skal også snakke om valget i USA, om det har noen betydning for oss som bor i Nord-Norge. Og så skal vi snakke litt om hva som gjør at nordmenn er så utrolig opptatt av amerikansk politikk. Til å belyse dette temaet har vi fått med oss en som er ekspert på amerikansk politikk – jeg vet hun ikke liker å bli benevnt som 'amerikaekspert', men jeg gjør det likevel. Og hun er også finnmarking, nemlig førsteamanuensis ved Oslo Nye Høyskole, Hilde Restad.
Hjertelig velkommen til Nord-Norge i verden, Hilde!
Hilde Restad: Tusen takk, veldig hyggelig å bli invitert.
Stein Vidar Loftås: Den gleden er på vår side. Du er i Austin, Texas. Vi har deg med på langlinje, som det het i gamle dager. Hvordan er det å være i USA om dagen?
Hilde Restad: Det er jo helt fantastisk. Det er jo ikke helt tilfeldig at jeg er her akkurat i høst. Jeg er gjesteforsker ved University of Texas i Austin, som er et enormt offentlig universitet. 50.000 studenter som svirrer rundt mellom tacotruckene. Her er det nesten like varmt som i Nord-Norge, kan vi vel fastslå.
(latter)
Hilde Restad: Og det er jo veldig gøy, å bare få lov å oppleve valghøsten i USA. Det er jo skikkelig kult.
Stein Vidar Loftås: Og valghøsten er også preget av splittelser, det skal vi snakke mye om i denne episoden. Men jeg leste helt nylig en artikkel om splittelsen i USA, der det ble slått fast at så mange som 16 prosent av amerikanerne, som var spurt, riktignok, nå mente at faren for borgerkrig var ganske overhengende. Er det så ille?
Hilde Restad: Jeg vet ikke om det er så ille, men jeg har jo skrevet en bok som heter 'Det amerikanske paradokset', som handler om amerikansk politisk historie. Og da ser man jo at det er jo på en måte ikke så uvanlig at det er et veldig høyt konfliktnivå i USA. Og med jevne mellomrom så bryter det ut ganske alvorlige konflikter omkring hva slags land USA skal være, hvem som skal få lov å være definert som amerikanere, hvem som skal få lov å ha politisk makt, hvem som skal få lov å være representert. Det er på en måte en sånn pågående debatt i USA som de aldri har blitt helt enige om. Så jeg tror at USA er inne i en sånn debatt på nytt, der Trump-fraksjonen representerer en sånn reaksjonær gruppering som har klangbunn i amerikansk historie – som er veldig voldelig. Altså terror og ekstremisme fra høyresida har vært et problem i amerikansk politisk historie helt fra starten av. Så sånn sett så er det på en måte ikke sånn veldig nytt at det er høy konflikt og en god del politisk vold og høyreekstremisme og terrorisme. Men for at det skal bli en borgerkrig, så er det på en måte ... da må man tenke gjennom hva slags premisser må da være innfridd. For da må du jo ha – i hvert fall en stor andel ... Du må ha en side i USA, om det er en andel delstater eller en annen type organisering, som har nok militærmakt til å utfordre føderalstaten. Og jeg ser ikke helt at det skal gå, men jeg ser det så mye mer sannsynlig at du har det ganske høye nivået av politisk vold fra høyresida, for det har man jo.
Stein Vidar Loftås: Ja. Og så er det et godt poeng, selvfølgelig, at da de hadde borgerkrig sist, var det nord mot sør. Det er enklere å organisere en krig langs sånne skillelinjer. Jeg hadde tenkt å spørre deg om det, for du befinner deg i Texas, der Austin regnes for å være en ganske liberal by, mens Texas er en relativt konservativ stat. Her, fra vår side av Atlanteren, får vi servert budskap om at noen stater er røde, og noen er blå. Men hvor stor er forskjellen innad i den enkelte stat?
Hilde Restad: Det er veldig dumt og kjedelig å snakke om røde og blå delstater, for det beskriver ikke så veldig mye. Den største skillelinja i USA er urbane områder versus mer landlige områder. Enhver delstat vil ha relativt liberale byer, og så blir det mer konservativt jo lenger ut på landet man drar. Så uansett hvilken delstat man snakker om, også Mississippi, Alabama ... Louisiana med New Orleans ... Det gir ikke helt mening å snakke om blå og røde delstater.
Stein Vidar Loftås: By mot land er noe vi kjenner til her også, hvis man kan si det så forenkla.
Hilde Restad: Ja, absolutt!
Stein Vidar Loftås: Hva er det som først og fremst skiller de røde fra de blå, da?
Hilde Restad: De røde og de blå er ikke en konstant størrelse lenger, fordi det som var det republikanske partiet frem til og med George W. Bush, er jo ikke lenger det republikanske partiet. Så denne mer høyreradikale MAGA-bevegelsen under Trump har på en måte tatt over det republikanske partiet og har erstatta veldig mange republikanske politikere på delstats- og føderalt nivå med mer ekstreme politikere. Så i dag vil jeg jo si at det som definerer MAGA-republikanere er identitetspolitikk. De er veldig opptatt av at USA skal være et hvitt, kristent land, og er veldig opptatt av derfor at den historien som elevene får servert i lærebøkene i grunnskolen, er en patriotisk historie som snakker om alt det fine, hvite kristne amerikanere har fått til gjennom amerikansk historie – og som ikke fokuserer for mye på alt det andre som har foregått. Og det henger sammen med innvandring. Trump prøvde jo i går i debatten å snakke om innvandring innimellom, når han huska på hva det var han skulle gjøre. Og det er skremselsbildet av at USA lar 'feil type folk' komme til USA, som gjør at USA blir mindre hvitt og mindre kristet. Så jeg tror at det er andre ting også, men veldig mye kommer fra denne hvite identitetspolitikken, som har blitt Trumps varemerke.
Stein Vidar Loftås: Det er et interessant perspektiv du reiser der, for uansett hvordan det går i valget så kan vi slå fast at Trump kommer til å få mange titalls millioner stemmer. Er dette nye velgere, eller er det de gode gamle republikanerne som ikke ser at de har et alternativ til venstre for skillelinjen? Er det her helt nye mennesker som da kjenner seg igjen i MAGA-politikken, men ikke ville kjent seg igjen i forrige århundrets republikanske retning?
Hilde Restad: Det er begge deler. Så man skulle jo tro at når Trump kom på banen i 2015 og egentlig sa imot veldig mye av det republikanske partiprogrammet, at han ville bli avvist fordi han ikke egentlig var en republikaner... Men det var jo ikke det som skjedde, blant annet fordi han i nominasjonsvalgene i 2016 klarte å tiltrekke seg en del velgere som vanligvis kanskje ikke stemmer. Så ved å tiltrekke seg en litt annen type velgere, så har han på en måte da klart å skremme det republikanske partiet til å godta at han tar over. Men de har også tapt velgere. De har tapt velgere og politikere som er opptatt av utenrikspolitikk. Alle de såkalte neokonservative fra Bush-æraen, som vi husker fra krigen mot terror, har jo vært noen av dem som har vært mest klar og tydelig i sin fordømmelse av Donald Trump. Og dette er jo det som gjorde at Biden vant i 2020, blant annet: Det at de er så ekstreme for eksempel på ting som abort og andre ting, gjør at de støter fra seg en del relativt konservative velgere som er kanskje litt mer mot midten. Som ikke er så interessert i identitetspolitikk og andre ting, og som blir irritert når det handler om å forby abort heller enn å senke skattene. Men her er det som er så utrolig frustrerende med det amerikanske politiske systemet, for i et annet politisk system så hadde ikke Trump vunnet. Han har jo aldri vunnet flertallet av noen velgere, men slik som de politiske institusjonene er, så vant han i 2016 likevel, selv om han tapte nesten tre millioner stemmer til Hillary Clinton. Han vinner rundt 46 prosent av stemmene. Det er jo mye! Det er jo altfor mye! Det er jo en stor utfordring for USA at så mange velgere stemmer på en sånn ekstrem kandidat.
Stein Vidar Loftås: Ja, man kan undres over det. Spennende å se om tidligere konservative velger å gi sin stemme til Kamala Harris for å demme opp for Trump. Jeg så den egentlig dypt konservative Dick Cheney var ute i forrige uke og ga sin 'endorsement', som de sier, til Harris. Så det er jo åpenbart en bevegelse av velgere ganske langt ut på høyresiden og over skillelinja.
Hilde Restad: Ja, jeg satt i salen da Liz Cheney var her i Austin på fredag, var det vel, og satt i salen da hun annonserte at hennes far kommer til å stemme på Kamala Harris. Og det var en sånn helt utrolig mottakelse i det auditoriet. Og Liz Cheney satt på scenen og sa at hun følte når hun hadde sett på det demokratiske landsmøtet, at de har gjort veldig mye for å ønske velkommen velgere som ikke nødvendigvis er demokrater. Og det drev jo også Joe Biden og jobbet med i 2020, og prøvde å appellere til sånne typer velgere. Så det er jo ikke sånn at når det republikanske partiet gikk til høyre, ganske langt til høyre, at det demokratiske partiet i form av de kandidatene de har nominert i presidentvalgene, har gått veldig langt til venstre på samme måte. Selv om Det demokratiske partiet har blitt mer sosialliberalt de siste tiårene, ved å fremme mer … være for homofilt ekteskap, være klar og tydelig på at man skal ha rett til abort, og sånne ting, så har de likevel forsøkt å inkludere uavhengige velgere, eller mer moderate velgere, på en måte som Trump-versjonen av Det republikanske partiet gir blaffen i. Det forsøker han seg aldri på.
Stein Vidar Loftås: Rett og slett. Du, Hilde, vi må snakke om den debatten som nettopp er ferdig, når vi spiller inn dette, i hvert fall. Hva er dine refleksjoner rundt det du fikk se i går kveld?
Hilde Restad: Vanligvis så er ikke debatter sånn superviktig, egentlig. Selv om den debatten i juni var et godt unntak. Men fordi at hun jo er en fersk kandidat, så var jo denne debatten var ganske high stakes, for det er vel den eneste gangen i løpet av valgkampen hun kommer til å ha et så stort publikum som hun kan måtte snakke direkte til. Så det var en sånn: Ok, her er sjansen Kamala Harris har til å introdusere seg. Det er mange velgere når de blir spurt i meningsmålinger, som sier: 'Vi kjenner henne ikke og vet ikke hva hun står for. Vi vil høre mer fra henne.' Så det her var den sjansen. Hadde ikke hun gjort en god figur, så hadde det vært en katastrofe. I andre presidentvalg så kan man ha dårlige debatter, og man kan komme seg tilbake, og det går helt fint. I 2012, da Obama stilte til gjenvalg, den første debatten mot Mitt Romney var en katastrofe, han gjorde det veldig dårlig. Han vant valget likevel, det er ikke nødvendigvis så viktig. Men akkurat denne debatten var veldig viktig for Kamala Harris. Og hun gjorde det veldig, veldig bra. Hun hadde åpenbart forberedt seg veldig godt. Hun var veldig on point, on message. Hver gang hun fikk et spørsmål, så så du at hjulene – de gikk en runde i hjernen og bare: 'Ah, ja: Her er det jeg ønsker å si om den tingen.' Hun var ekstremt disiplinert. Og så hadde hun det gøy innimellom også. Mens Trump … Kontrasten kunne jo ikke vært noe større. Han var sint, udisplinert, han hadde åpenbart ikke forberedt seg, og han lot seg vippe av pinnen hele tida. Men igjen så er det sånn ca. 46 prosent av amerikanske velgere som ikke bryr seg om det. Og det er ekstremt frustrerende. De blir kontinuerlig vurdert på veldig ulike måter. Alle som stiller mot Trump blir vurdert som vanlige, normale presidentkandidater som må oppfylle visse krav, mens Trump bryter alle reglene og blir sjelden straffa.
Stein Vidar Loftås: 'Let Trump be Trump' var vel en valgkampstrategi i 2016, å la ham være det han vil. Men er det det du sier, egentlig, at for Kamala Harris debatten hadde en mulig nedside? Hvis hun hadde gått på trynet, så ville det vært katastrofe. Når hun gjorde det godt, så spiller det egentlig ikke noen veldig stor rolle. De som har bestemt seg for å stemme på Trump, gjør det helt uavhengig av hvor dårlig han gjør det i en slik debatt?
Hilde Restad: Ja da, absolutt. Så dette handla mer om at hun hadde en mulighet til å...
Stein Vidar Loftås: …Til ikke å gå på trynet?
Hilde Restad: Ja, men også kanskje til å få en del velgere som ikke vet om de skal stemme, til å kanskje da si: Ok, jeg kan stemme på henne. Så hun har på en måte muligheten til å få flere velgere til å stemme på henne. Han har et ganske høyt gulv, men lavt tak. Han har veldig lite spillerom der, da.
Stein Vidar Loftås: Hvis vi ser det som skal skje nå, fra her vi står og inn til 5.-6. november, da valget står: Hva kommer til å prege innspurten av valgkampen, tror du?
Hilde Restad: Nå er det gjerne sånn at man vet aldri helt hva som skjer, og ofte kommer det sånne 'October surprises' og ting man ikke hadde forutsett, som kan endre på ting. Det kan være utenrikspolitiske ting som skjer, eller det kan være innenrikspolitiske ting som skjer. Men det som er strategien til Trump-kampanjen, er jo at fordi de aldri kommer til å vinne et flertall av velgernes stemmer, så er det et strategisk fokus på velgerundertrykkelse i ulike delstater, hvor ulike republikanere forsøker å gjøre det vanskeligere å stemme for demokratiske velgere, for å forhindre at for mange demokrater stemmer. Så det som kommer til å skje fremover er at Trump kommer til å forsøke å vinne ved å jukse, og Kamala Harris kommer til å forsøke å vinne på helt vanlig, gammeldags vis. Og det er helt uklart hvem av dem som kommer til å klare det.
Stein Vidar Loftås: Så du tenker at det kommer til å være likt hele veien inn, med mindre det skjer en ny pandemi eller en krig eller uventede oktoberhendelser, som du peker på?
Hilde Restad: Ja, for uansett hva Trump gjør, så har han en veldig dedikert, lojal base som støtter ham. Når han gjør noe veldig dumt, så kan han få litt mindre støtte, men så kommer de tilbake etter hvert. Så det er veldig, veldig jevnt. Og det er ekstremt frustrerende at det er så jevnt mellom en vanlig politisk kandidat og en ekstrem politisk kandidat. Men det er jo det som er ... Det er jo et symptom på at USA er i en politisk krise.
Stein Vidar Loftås: Og så må vi snakke litt om påvirkning utenifra. For det vet vi har skjedd ved de siste valgene. Vi vet at Russland har tunge interesser av utfallet. Vi vet at Kina har interesse av det. Vi hører at det betales – influensere betales – og vi så at Putin for et par uker siden var ute og ga sin “støtte” til Kamala Harris, plutselig. Selvfølgelig med en eller annen baktanke. Når du peker på mobilisering av de som kanskje ellers ikke ville stemt, under forutsetning av at de i det hele tatt får lov til å stemme, kan Kina og Russland og dets like spille en avgjørende rolle for hvem som kommer til å stikke av med seieren?
Hilde Restad: Det er jo veldig vanskelig å si sikkert. Men USA er i en pågående politisk krise som handler om at for mange i USA lar seg lokke av autoritære budskap. Og de budskapene forsterkes av aktører som for eksempel Russland. Så Russland har jo vært veldig smart og aktiv lenge nå med å prøve å forsterke budskap innad i USA som splitter amerikanere. I 2016 var for eksempel en av de tingene Russland gjorde, var at de forsøkte å skape splid i sosiale medier. Skape falske grupper, 'Black voters for Trump', for eksempel. Å skape splid og ikke minst prøve å oversvømme sosiale medier med negative, falske nyheter om Hillary Clinton, for å dempe entusiasmen til Clinton-velgere og eventuelt få dem til å stemme på tredjepartier. Og så er det ikke sånn at man kan bevise at det Russland gjorde i 2016 førte til at Trump vant, men tredjepartier var veldig viktige i 2016. Det var massive forsøk på å dempe støtten til Clinton, og Trump ønsket velkommen slik type innblanding fra Russland. Så det betyr jo at du har, i tillegg til en politisk krise, en sånn nasjonal sikkerhetskrise, fordi ett av de to partiene, det republikanske partiet og deres presidentkandidat i 2016, 2020 og 2024, ønsker velkommen innblanding fra andre aktører, så lenge det hjelper ham. Så han er jo i seg selv en sikkerhetstrussel. Trump er en nasjonal sikkerhetstrussel mot USA. Og det er jo kjempekrise.
Stein Vidar Loftås: Og nå skal vi forsøke å ta dette ned til et lokalt nivå. Fordi det er veldig mange som er opptatt av det som skjer i USA, det skal vi også snakke om ganske snart, men har det noen betydning overhodet for Norge og for Nord-Norge, vårt kjære Nord-Norge, om det blir Kamala eller om det blir Donald som blir president?
Hilde Restad: Jeg tenker at det kommer litt an på på hvilket nivå eller perspektiv man har, da. Trump i seg selv er jo en trussel mot Nato. Så i den grad man er opptatt av at Norge skal være et medlem av Nato, og at Nato skal være en sterk allianse, så er det selvfølgelig veldig skummelt å tenke på at Trump kan bli valgt inn på nytt, fordi han er motstander av Nato. Det var altså overordnet nivå. Hvis man ønsker å være en nær alliert av USA, og ønsker at USA skal opprettholde sine forpliktelser internasjonalt, så er det skummelt hvis Trump blir valgt, og mer business as usual hvis Kamala Harris blir valgt inn. Samtidig er det jo mer nyanserte bilaterale relasjoner også, der Norge på grunn av vår strategiske geografiske beliggenhet ikke er et hvilket som helst Nato-land, eller hvilken som helst partner eller hvilken som helst alliert for USA, men at vi har særlig nytteverdi for USA. Særlig vis-à-vis Russland, ikke sant. Og der kan det jo være andre ting som slår inn uansett om Trump er president, eller Kamala Harris er president … Selv om Trump er imot Nato, og om han skulle bli valgt igjen, gjør et eller annet crazy, så kan det jo fortsatt være at det norsk-amerikanske bilaterale forholdet forblir nært, ikke sant. Vi ser jo at det har vært en massiv økning i amerikansk militær tilstedeværelse i Nord-Norge og Barentshavet. Det avhenger litt av hvilket nivå man ser det på. Trump, overordnet, er en ustabil aktør som kommer til å destabilisere internasjonal politikk, men det er ikke sikkert det betyr noe for basen på Evenes, ikke sant?
Stein Vidar Loftås: Men vi kan slå fast at det er tryggere med Kamala enn det med Trump?
Hilde Restad: Ja, det er det åpenbart, fordi at ikke bare av egoistiske grunner, som hvis man ønsker at Nato skal forbli og bestå og være en sterk allianse, men også fordi at Trump er veldig upålitelig og uberegnelig. Den ene dagen så kan det være at han ser Putin som en fiende, og neste dag så kan det være at de er venner, det er veldig vanskelig å forholde seg til ham som president, uansett om det er politiske spørsmål eller økonomiske spørsmål eller militære spørsmål.
Stein Vidar Loftås: Hilde, når det gjelder engasjementet vårt for ... Nå er jo du en amerikanerd, selvfølgelig, på alle nivåer, og jeg er ikke så veldig forskjellig fra deg, jeg heller – men det er også en gjennomgående sterk interesse for amerikansk politikk i Norge, der det kanskje ikke er spesielt sterk interesse for norsk politikk. Hva er grunnen til det?
Hilde Restad: Altså, for det første så er amerikanerne sjalu på nordmenn om at vi har kjedelig politikk. Når jeg sier det, så er det mange som bare sukker, og så sier de: Å, det høres deilig ut. Så det skal vi ikke være lei oss for. Men jeg får det spørsmålet hele tida, så hva tror du er svaret på hvorfor nordmenn er så besatt av amerikansk politikk?
Stein Vidar Loftås: Vi har jo alltid vært fascinert av USA. Alt fra litteratur til rockemusikk til filmer, så vi har jo et nært forhold til dem. Og tar jeg meg i å lure på om det er sirkuset vi savner litt. At vi blir for kjedelige. Du sier at det er deilig at man er nedpå, i hvert fall ser man det slik gjennom amerikanske øyne, men kanskje skulle man vært litt mindre nedpå. Uten å gå hele veien opp til nivået som Trump eller amerikansk politikk er på i dag. Jeg vet ikke.
Hilde Restad: Ja, du bringer opp underholdningsaspektet.
Stein Vidar Loftås: Ja, dessverre.
Hilde Restad: Og nordmenn kan jo veldig godt engelsk. Så vi konsumerer jo amerikansk underholdning og kultur og politikk direkte. Som gjør at jeg tror kanskje vi konsumerer det litt som vi konsumerer en god TV-serie. Men Norge er vel det landet som sendte flest migranter til USA som andel av befolkningen, bortsett fra Irland, tror jeg.
Stein Vidar Loftås: Det stemmer.
Hilde Restad: Så vi har jo nesten like mange norsk-amerikanere som nordmenn. Så de familiebåndene gjør jo at veldig mange nordmenn har et personlig forhold til USA. Og så er det selvfølgelig det sikkerhetspolitiske forholdet etter andre verdenskrig, hvor viktig USA har vært for oss politisk. Så det er jo mange faktorer, tenker jeg, som pusher nordmenn til å fokusere på USA, selv om vi selvfølgelig burde vært like fokusert på EU, Tyskland, Frankrike – og vår egen politikk – som vi er besatt av USA. Det er selvfølgelig sant. Men sikkerhetspolitisk så har jo USA vært viktigere for oss enn for eksempel EU. Men om Trump skulle bli valgt på nytt, så er jo det kanskje noe vi må revurdere.
(latter)
Stein Vidar Loftås: Ja, det er et godt poeng. Vi kan ta litt sirkus, men vi ønsker ikke noe storming av Stortinget, bare så vi er helt tydelige på det. Du, jeg kommer til slutt i denne podkasten å spørre deg om hvem du tror vinner, men før vi kommer dit hen: Du har allerede flere ganger vært inne på det, de som får flest stemmer, trenger ikke nødvendigvis å vinne valget i USA. Hva er grunnen til det, og hva er disse vippestatene for noe?
Hilde Restad: Det her skriver jeg masse om i 'Det amerikanske paradokset', så for dem som ønsker å nerde på det, så er det bare å plukke den opp i en bokhandel nær deg. Det institusjonelle aspektet er et aspekt som ofte mangler litt i utenlandsk analyse av amerikansk politikk. Det hesteveddeløpet og å se på meningsmålinger og alt det der, det er viktig og interessant, men det må filtreres gjennom det institusjonelle aspektet. Fordi USA er en føderalstat som ble grunnlagt av hvite landeiere, så er det slik at de ulike delstatene, istedenfor at man bare stemmer på president, og så stemmer alle amerikanere, og den som får flest stemmer vinner, så det ville vært et nasjonalt presidentvalg, så har USA et føderalt presidentvalg. Der hver delstat har fått tildelt antall valgstemmer basert på innbyggertall... Så det er den delstaten med flest innbyggere, California, har flest valgmenn, 54, og den delstaten med nest flest innbyggere, Texas, har nest flest valgstemmer, 30. Og da blir det sånn at hvis det er noen delstater som har et ganske godt flertall av noen velgere versus andre velgere, som for eksempel Texas har vært hittil i en del tiår, så har det vært konsekvent flere republikanere som stemmer enn demokrater... Da vet man at da er ikke Texas så veldig interessant, og da driver man ikke valgkamp her på presidentvalgnivå, selv om det er mange andre folk som stiller til valg, som driver valgkamp. Så da får du en veldig merkelig type presidentvalg som er konsentrert rundt noen få vippestater, hvor de velgerne blir veldig viktige, mens andre velgere ikke blir viktige og blir ignorert. Og så har det da noe å si hvilken historie de delstatene har med stemmerettigheter, valgundertrykkelse. I starten så var det slik at sørstatene fikk kunstig justert opp antall valgpersoner de hadde, fordi de fikk gjennom at man skulle telle – for det er basert på innbyggertall – man skulle telle ikke bare de hvite innbyggerne som hadde stemmerett, men man skulle også telle alle slavene de hadde. Slik at sørstatene skulle få flere valgmenn og dermed få mer makt. Så historien om amerikanske valg og valginstitusjoner er en historie om kamp om hvem som skal få lov å være med, hvem som skal være representant. Og vi ser nå at det gamle trikset som var veldig populært frem til 1950-tallet, 1960-tallet, med å manipulere valglover og regler og prosedyrer for å gjøre det mer sannsynlig at sitt eget parti vinner, det er nå i vinden igjen, og det er det republikanske partiet som bruker det. Der det var det demokratiske partiet før som brukte det, så er det det republikanske partiet som bruker det nå. Det er en gammel tradisjon, en dårlig tradisjon, men fordi USA er en føderalstat hvor hver delstat bestemmer sine regler og prosedyrer for valg, så er det mye enklere for at mange delstater kan gjøre ugagn, rett og slett. Så når du spør meg om hvem som kommer til å vinne i november, så er det sånn at jeg er rimelig sikker på at Kamala Harris vinner mange flere stemmer enn Donald Trump, men allikevel ikke sikker på om hun vinner valget. Og det har å gjøre med valgkollegiesystemet og også med velgerundertrykket.
Stein Vidar Loftås: Sier du da at du tror at Trump stikker av med seieren?
Hilde Restad: Nei, jeg vet ikke. Det er rett og slett for jevnt i de vippestatene til å si noe om det. Men jeg er bekymret for de delstatene med republikanske guvernører og delstatsforsamlinger som prøver å trikse og fikse for å gjøre det mer sannsynlig at republikanere skal vinne. Vi ser det her i Texas. Texas har stemt republikansk i mange tiår, men har en stor andel av befolkningen som ikke stemmer i det hele tatt. Enten fordi de ikke orker å stemme, fordi de ikke vil stemme, eller fordi de ikke tør å stemme. Den republikanske guvernøren og den republikanske delstatsjustisministeren har drevet på med systematisk velgerundertrykking i mange år, hvor de prøver å til dels skremme folk fra å stemme. Så ... ja, det er så mange viktige institusjonelle faktorer å ha med seg.
Stein Vidar Loftås: Man kan bli desillusjonert av å høre deg fortelle om dette. Dette skal liksom være verdens fremste demokrati…
Hilde Restad: Ja, det er det ikke, men 'sure…'.
Stein Vidar Loftås: Det kan vi åpenbart slå fast. Og så får vi fasiten da, 5.-6. november, 6. november i Norge…
Hilde Restad: Ja, vi kan håpe vi får svaret den 6. november, jeg frykter at det tar sånn ti dager.
Stein Vidar Loftås: Ja, riktig. Så her kan vi ende opp med fintelling igjen og … ja, og påstander. La oss håpe at vi ikke kommer dit, for demokratiets skyld. La oss håpe at vi ikke kommer dit. Uansett: Tusen millioner takk, Hilde Restad, for at du kunne være med oss – både reflektere og gi oss grundig og god voksenopplæring om det amerikanske systemet – som vi kan slå fast også kommer til å ha en innvirkning på vårt kjære Nord-Norge. Vi får se hvordan den innvirkningen kommer til å bli. Takk skal du ha!
Hilde Restad: Tusen takk for at jeg fikk lov å være med!
Stein Vidar Loftås: Vel, da har vi fått en grundig innføring i amerikansk politikk, og det er fascinerende. Det er fascinerende å høre om de perspektivene som Hilde trekker frem. Valgundertrykkelse. Hvem skulle tro at man drev med valgundertrykkelse i USA i 2024? Men det er altså et faktum, og det er faktisk slik at trolig den eneste måten det republikanske partiet – slik de er blitt med årene – den eneste måten de kan vinne på, er gjennom å sørge for valgundertrykkelse. Da Biden vant i 2020, og Trump hevdet at valget var stjålet, vant han med knapp margin. Likevel vant han med syv millioner stemmer. 'The popular vote', som de kaller det der borte, og som Hilde fortalte oss om hvordan det blir brukket ned på føderalt nivå, det er frustrerende i seg sjøl. Flertallet bestemmer ikke. Det kan være et stort flertall som ender opp med å tape. Til syvende og sist står slaget ikke i Texas, eller California, som er de to mest folkerike statene. Men det står i vippestatene – kanskje aller fremst Pennsylvania. Så man kan ende opp med at en liten håndfull mennesker, og det de velger å stemme på, blir utslagsgivende for hvem som skal være president for 330 millioner mennesker og jeg vil nesten si en hel verden de neste fire årene.
