Del 3: Samfunnsdeltakelse og påvirkning: Tett på eget liv

Saker tett på engasjerer mest

Det er en god bredde i hvilke saker deltakerne engasjerer seg i. At mange er mest opptatt av saker tett på eget liv, er noe som går igjen. Det kan for eksempel være saker knyttet til ulike utfordringer en selv har erfart, eller forhold som påvirker egne muligheter i studietiden eller i arbeidslivet.

Dette gjelder også for en kvinnelig deltaker i begynnelsen av 30-årene. Hun er ufør på grunn av egen helsetilstand, og engasjerer seg i foreninger innenfor kvinnehelse som kjemper for den diagnosen hun selv har.

Et annet eksempel er småbarnsmoren vi intervjuer. For henne er det viktig at barn skal ha det bra. Hun opplever saker relatert til barn som tett på eget liv. Det er samtidig en mulighet til å gjøre en forskjell for barn som har andre forutsetninger enn hennes egne.

I intervju med en mann i begynnelsen av 30-årene som er innvandrer fra Sør-Europa, er klimakrisen den saken han er mest opptatt av. Klimakrisen føles tett på eget liv. Han har både sett og ser hvordan konsekvensene av klimakrisen påvirker folk han kjenner og er glad i:

Høyt engasjement, men lav involvering

Deltakerne opplever de store politiske spørsmålene som litt langt unna egen hverdagen. Dette til tross for at det er nettopp gjennom hverdagen at engasjementet i ulike saker kommer til utrykk.

I intervjuene har alle en eller flere saker de har et ekstra engasjement for. Spørreundersøkelsen viser at kun 13 prosent oppgir at de ikke har en sak som de er ekstra engasjerte i. 46 prosent svarer også at de er helt elle delvis enige i at de kjenner på et større behov for å påvirke nå som verden føles mer usikker og urolig.

Til tross for høyt engasjement og større behov for å påvirke i en mer usikker verden, er det få som svarer at de involverer seg aktivt i sakene de er opptatte av. En samfunnsengasjert student setter det på spissen da han forklarer hvordan han forholder seg til å engasjere seg aktivt. Etter å ha diskutert flere saker han er engasjert i, som lokalpolitikk, turisme og boligmarkedet, reflekterer han over at andre han kjenner er større forkjempere enn han selv.

Han opplever å være engasjert, men han påvirker ikke aktivt i sakene han er opptatt av. Det samme gjelder for denne kvinnen som går på videregående skole i en storby i Norge:

I intervjuet resonnerer kvinnen seg frem til at hun egentlig ikke gjør noe aktivt i sakene hun er opptatt av. Det har hun ikke tenkt så mye over. Hun ser på seg selv som samfunnsengasjert, men innser at hun ikke gjør noe. Dersom hun skulle ha gjort noe, så kobler hun det til det å være politisk aktiv.

Sakene deltakerne forteller oss at de er opptatte av er ofte politiske, selv om de ikke alltid tenker over at det selv. Da vi spurte en mannlig deltaker i 30-årene om det var noen saker han engasjerte seg aktivt i, svarte han:

Selv om han har flere verv i lokale lag, og er med på å legge til rette for barn og unges deltakelse, tenker han ikke umiddelbart at dette er “å engasjere seg aktivt i en sak”. Det virker som om de store politiske spørsmålene er for langt unna hverdagen. Dette til tross for at det faktisk er gjennom hverdagen at politisk endring kommer til uttrykk.

Flere av deltakerne opplever en stor avstand mellom hva de selv mener og hva beslutningstagere gjør i enkelte saker, som for eksempel klima- og naturkrisen. Det å påvirke i treige prosesser over tid er slitsomt. Arbeidsforskningsintituttet ved Oslo Met skriver at det som beskrives som “medvirkningstrøtthet” snarere er en form for forvirring og frustrasjon over å ikke se meningen med å engasjere seg. Påvirkning i uklare eller langsomme medvirkningsprosesser kan føre til “meningskollaps”, som svekker lysten til å delta senere.

Dette kan være en av grunnene til at en ikke organiserer seg for å påvirke saker en er opptatt av. Vi ser også andre grunner til at deltakerne ikke organiserer seg for å påvirke. En grunn er manglende kunnskap om hvordan organisere seg for å påvirke og en annen grunn er at en opplever at egen stemme blir liten i det store bildet.

Lav kunnskap om hvordan påvirke saker

Flere i intervjuene sier at de tror det er mulig å påvirke, men vet ikke hvordan de skal gå frem for å gjøre det. Da vi spør en kvinne på videregående skole om hva hun tenker om sine muligheter til å påvirke saker hun er opptatt av, forteller hun:

Hun tror det finnes muligheter for å påvirke, men kan ikke fortelle hvordan det kan gjøres. En kan “prøve” å si det til “de” som “faktisk kan gjøre noe med ting”, er så konkret hun klarer å forklare det.

De med fartstid fra organisasjonsliv, politikken eller tidligere erfaring med påvirkning har større oversikt over hvilke muligheter som finnes. En mann i begynnelsen av 30-årene som er politisk aktiv, svarer dette om muligheten de unge har til å påvirke:

Han har lang erfaring med påvirkning, og har bedre kjennskap til hvilke muligheter for påvirkning som er tilgjengelig. Samtidig ser han få unge som bruker disse mulighetene.

Gjennom intervjuene fremkommer det et gap mellom offentlig sektors ønske om å få til ung medvirkning, og deltakernes kunnskap om og bruk av eksisterende kanaler. Det er også lite kunnskap om unges rettigheter til å bli hørt. Det er få som vet at unges rett til å bli hørt i saker som angår dem er nedfelt i grunnloven, og at offentlig sektor er pålagt å lytte til deres perspektiver. Det finnes en rekke kanaler og virkemidler for ung påvirkning som imøtekommer dette kravet. Gjennom for eksempel ungdomsråd eller studentdemokratiet har unge mulighet til å påvirke saker kommunen og universitetssektoren jobber med. De kan også sette saker på agendaen som de selv er opptatt av.

Deltakernes opplevelser knyttet til påvirkning og engasjement kan sees i sammenheng med del fem. Der skriver vi om hvordan demokratiet oppleves som noe vi "har", og "ikke noe vi gjør" i hverdagen. Demokratiet oppleves fjernt fra hverdagslivet, og selv om de aller fleste er enige i at demokratiet er viktig, er det vanskelig å snakke om hva det faktisk betyr i hverdagen.

I den internasjonale demokrati- og medborgerskapsundersøkelsen ICCS, kommer det frem at norske 14-åringers kunnskap om demokrati har gått ned. Den nyeste undersøkelsen, fra 2022, viser at de yngste har minst kunnskap om og forståelse for demokrati og medborgerskap, og at kunnskapen blant denne aldersgruppen har sunket. Fra 2016 til 2022 har Norge den største nedgangen av de 15 landene som deltok.

Spørreundersøkelsen viser at 5 prosent sier de er aktive i politikken for å engasjere seg i saker som er viktige for en, og 13 prosent sier de er engasjerte i organisasjoner for å påvirke saker de er engasjerte i. Dette kan ses i sammenheng med at det er lav kunnskap blant deltakerne om hvordan de kan organiserer seg for å påvirke saker de er opptatte av. Samtidig er mange deler av samfunnet og styringen av det blitt mer komplekst, med deling av ansvar mellom kommuner, privat sektor, fylker, nasjonalt og EU. Demokratiforskerne peker på at lav samfunnskunnskap gjør det vanskeligere å engasjere seg i demokratiet. Det er også vanskelig å oversette enkle eller abstrakte idéer om endringer en ønsker seg til konkret politikk og tiltak.

Min stemme i det store bildet

I en mer usikker og urolig verden kjenner mange på et større behov for å påvirke. Samtidig opplever flere at egen stemme blir liten i det store bilde. Det er vanskelig å se at en selv kan være med å utgjøre en forskjell. Dette gjelder spesielt når det kommer til globale forhold som klima- og naturkrisen eller krig og konflikter. Men det gjelder også både på nasjonalt og lokalt nivå. Kun ti prosent er helt enige i at de opplever at de kan være med å påvirke større globale kriser.

I intervjuene forteller flere at det oppleves nytteløst å prøve å påvirke i det store bildet. Da vi spurte en mann i 20-årene om hvordan han forholder seg til krig og uro i verden, forteller han:

En annen deltaker forteller at han holder seg oppdatert, men synes det er vanskelig å forholde seg til:

Han er opptatt av at verden preges av mer uro og usikkerhet, men vet ikke hva han kan gjøre for å påvirke det. Hans mestringsstrategi er å ikke tenke for mye på de store utfordringene, selv om han holder seg oppdatert på utviklingen gjennom ulike aviser.

Sitatene over viser en måte å tenke rundt uro og usikkerhet i verden som går igjen hos flere av deltakerne. Til tross for at mange føler et økt behov for å påvirke i mer urolige tider er det vanskelig å vite hva en kan gjøre. Da er det flere som mener at det beste er å tenke på det en kan gjøre noe med, selv om en slik tilnærming også kan oppleves vanskelig:

Én av grunnene til at flere av deltakerne ikke engasjerer seg i globale saker, er at de opplever at det blir for stort, og at deres stemme ikke betyr noe. Dette argumentet ser vi også når det kommer til det nasjonale.

Denne kvinnen forteller at hun føler seg som en liten bit av store Norge. Det preger hva hun tenker om egne muligheter til å påvirke. Mange reflekterer over at deres stemme er liten i den store sammenhengen:

Når vi spør en småbarnsmor om hun opplever at hun kan påvirke saker lokalt og nasjonalt forteller hun:

Påvirkning på nasjonalt nivå blir for stort og langt borte, men som engasjert i lokalsamfunnet får hun mulighet til å være med å forme stedet hun bor, og aktivitetene der. Lokalt føler hun at hennes stemme er viktig. Hun er engasjert i aktiviteter som barna hennes er med på, og opptatt av at nabolaget hennes skal være et bra sted å leve for alle som bor der. Påvirkning blir en måte å skape gode resultater som gir effekt på eget liv og livskvalitet.

Når vi spør en kvinne i 30-årene om hun opplever hun har mulighet til å påvirke saker, forteller hun:

Sitatene over får frem et paradoks hvor deltakelse føles uviktig selv om en vet at det er viktig. En ser ikke enkeltindividets betydning i det større bildet, og hvordan enkeltindividets handlinger i sum som et fellesskap kan påvirke saker. Når en lener seg til en forståelse av at det ikke nytter å påvirke, fordi egen stemme har så liten betydning, blir det også vanskeligere å se hvorfor en skal bruke tiden på å påvirke.

Én av to opplever at de ikke kan påvirke saker i nærmiljøet

Mange tenker at de i større grad kan påvirke saker lokalt enn nasjonalt. Likevel svarer én av to i spørreundersøkelsen at de er helt eller delvis enige i at de ikke opplever at de kan påvirke saker i sitt nærmiljø.

Det er ingen signifikante forskjeller mellom by, bygd og storby blant de som er uenige i denne påstanden.

Samtidig er deltakerne opptatt av, og bekymret for, flere samfunnstema knyttet til det lokale. Det er saker som for eksempel boligmarkedet, ensomhet, skole og kulturtilbud for barn og unge og transportmuligheter.

Flere opplever at de har begrensede påvirkningsmuligheter både nasjonal og lokalt. Dette kan forklares med lav kunnskap og manglende tro på betydningen av egen stemme i det store bildet. I tillegg kan økt individualisering, hvor større fellesskap som lokalsamfunnet blir svekket, være en del av forklaringen. Dette skriver vi om i del to.

Vi ser også at flere forsøker å påvirke på andre og mer individualiserte måter. Det er påvirkning som går utenfor fellesskapet, og som ikke innebærer organisering.

Påvirke på egne premisser

Det er lav kunnskap om hvordan organisere seg for å påvirke gjennom interesseorganisasjoner, politiske partier, studentforeninger og lignende. Flere engasjerer seg derimot på andre måter som gjør at en selv har kontroll over hva en vil gjøre, hvor mye en vil gjøre og når det skal skje. Påvirkning på egne premisser tar utgangspunkt i ens egne verdier og holdninger.

Eksempler på denne typen påvirkning, som deltakerne benytter seg av er:

• Å påvirke gjennom egne valg og vaner i hverdagen
• Å påvirke gjennom å diskutere saker med venner og familie
• Å påvirke gjennom sosiale medier

Axel er i slutten av 20-årene. Avgiftsnivået i Norge og påvirkningen det har på folks økonomi er en av de sakene han er mest opptatt av. På spørsmål om han har vurdert å engasjere seg for å være med å påvirke i saken, svarer han:

Selv om skatter og avgifter er en av de viktigste sakene i stortingsvalget 2025 og blir mye diskutert av medieprofiler og interesseorganisasjoner, så synes han det er vanskelig å se for seg å være en del av et fellesskap som jobber for saken.

Spørreundersøkelsen viser at de mest brukte måtene å engasjere seg i saker på er:

• Å stemme ved valg (68 prosent)
• Å diskutere med venner, familie og kolleger (64 prosent)
• Å endre egne vaner i hverdagen (33 prosent).

Dette er tre ulike måter å engasjere seg på som alle er i tråd med å være fleksible og på egne premisser med tanke på hva en vil gjøre, hvor mye en vil gjøre og når det skal skje. Rammene for valgdeltakelse er klart annerledes enn de to andre, men der er det lagt inn fleksibilitet med tanke på hvor og når en har mulighet til å avlegge stemmen sin. I tillegg tar valg utgangspunkt i egne verdier og holdninger, noe det har til felles med de to andre måtene å påvirke på. De tre alternativene er også måter å påvirke på som er godt innarbeidet hverdagslivet til mange.

Behovet for fleksibilitet og individuell tilpasning gir også utslag i hvordan deltakerne tenker om deltakelse i partipolitikk. Erik er en mann tidlig i 30-årene. Han er opptatt av å verne om natur fra nedbygging, vindmøller og fiskeoppdrett, og er medeier i flere bedrifter. Han forteller at han opplever at ingen av de politiske partiene er på linje med alle meningene hans. Derfor er det vanskelig for han å engasjere seg politisk:

Mange deltakere forteller at de er opptatt av å være effektive i måten de bruker tiden sin på, og at de er opptatt av å dyrke egne ferdigheter, som vi skriver mer om i del to. Behovet for fleksibilitet og effektivitet i hverdagen, og lengre frivillige forpliktelser kan være vanskelig å forene, uten at deltakerne selv trekker dette frem som årsaker til at de engasjerer seg på mer individuelle måter.

Det er interessant å se ønsket om å påvirke på egne premisser opp mot trenden punktfrivillighet, ofte betegnet som ad-hoc frivillighet. Punktfrivillighet er frivillig arbeid knyttet til spesifikke hendelser eller arrangement, og har typisk avgrensede oppgaver og kortere engasjement. Frivillighetsbarometeret 2025 viser at for 77 prosent av befolkningen er den viktigste betingelsen for å engasjere seg frivillig at en selv kan styre hvor mye tid og energi en bruker på aktiviteten. Flere nå en tidligere engasjerer seg gjennom bidrag i konkrete aktiviteter, og litt færre i varig organisasjonsaktivitet som møter og styrearbeid. Nordmenn er fortsatt i verdenstoppen på frivillig engasjement, men flere unge, og spesielt unge menn er mindre lojale til de frivillige organisasjonene og kunne like gjerne gjort arbeid for andre lignende organisasjoner. For unge, i høyere grad enn andre deler av befolkningen, er aktivitetene viktigere enn organisasjonene og organisasjonsfellesskapene.

Forskere peker på at frivilligheten er utsatt for individualisering, en samfunnstrend beskrevet nærmere i del to. Flere ønsker å realisere personlige mål, enn å la organisasjonene mål og interesser styre den frivillige innsatsen. Unge under 30 år er i større grad enn personer i andre livsfaser motivert av frivillighet som en mulighet til læring, og at det gir verdifull erfaring på CV-en.

Å påvirke gjennom valg i hverdagen

Det er som nevnt 33 prosent som oppgir at de engasjerer seg i saker de er opptatte av gjennom å endre egne vaner og hvilke valg de tar i hverdagen.

Denne deltakeren snakker om hvordan hun bruker penger, tid og prioriterer handlinger rettet mot saken hun brenner for. Hun sier videre at hun savner det samme engasjement hos flere.

Småbarnsmoren i slutten av 20-årene er opptatt av hvordan hun kan redusere eget forbruk, og dyrke egen matberedskap. Hun gjør dette gjennom å handle brukt til seg selv og barna, reparere det hun kan, og dyrke mat i egen kjøkkenhage. Holdningene og verdiene hennes er en rettesnor for hva hun gjør i hverdagen, og hvordan hun bruker pengene sine.

Han er opptatt av miljøpåvirkningen oppdrettslaks har på områdene den produseres i, og velger derfor å unngå det. Han bruker allergenlista på konferanser som et virkemiddel for å påvirke saken.

Disse tilnærmingene står i kontrast til mer kollektive tilnærminger, som å engasjere seg i politisk påvirkning for hvordan landbruket og matproduksjonen organiseres nasjonalt, eller næringspolitiske tiltak for mer sirkulær økonomi og mindre masseproduksjon.

Handlingene samsvarer derimot godt med at en som forbruker blir bedt om å ta aktive valg som påvirker. Dette er også en måte å legge ansvaret over på enkeltindividet. Samtidig er det mange av deltakerne som problematiserer denne måten å påvirke på, fordi det tross alt er store og internasjonale selskaper og hele land som har mest å si for sakene de er opptatt av.

Å påvirke gjennom å diskutere med familie, venner og kolleger

Brian er en ung mann som er opptatt av likestilling for menn og at deres utfordringer blir tatt på alvor. Dette er utfordringer beskrevet av det Regjeringsutnevnte Mannutvalgets utredning NOU 2024: 8 Likestillingens neste steg. Samtidig forteller han mest om problemstillingen gjennom hva som blir snakket om i media og hvordan han snakker om det sammen med venner:

Det han ønsker seg, er at en prater mer om problemene til menn både i hverdagen og i media.

Nora er et annet eksempel på en person som engasjerer seg gjennom å snakke med andre rundt seg. Hun forteller at hun er engasjert i mange temaer, men at hun ikke er god på å gjøre noe aktivt som å melde seg inn i organisasjoner eller si sin mening i demonstrasjoner eller lignende. Hun kommer frem til at det hun gjør mest, er å snakke med venner om saker som opptar henne:

Iris er opptatt av helse, ernæring og personlig økonomi. Hun forteller at hun har venner hun diskuterer økonomi med, men hun gjør det stort sett med dem hun vet er interesserte. Ultraprosessert mat, diskuterer hun både med venner og samboer:

Det er 64 prosent som sier at de bruker det å snakke med familie, venner eller kolleger som den måten de engasjerer seg i saker de er opptatte av. I del fire skriver vi også om hvordan de nærmeste relasjonene, som venner og familie, er viktige for å diskutere og gjøre seg opp en mening i ulike saker.

Å påvirke gjennom sosiale medier

Del én handler om hverdagsliv og trivsel. Vi beskriver hvor integrert sosiale medier er i hverdagen til deltakerne når det kommer til det sosiale liv. Vi ser også at sosiale medier som påvirkningskanal tas i bruk av flere fordi det ligger tett på hverdagslivet.

Denne deltakeren opplever at det er begrenset hva hun kan være med å påvirke, men når hun engasjerer seg bruker hun sosiale medier:

Da vi spør en videregående elev hvordan hun kunne tenke seg å påvirke en sak hun er engasjert i forteller hun:

Som elev på videregående er fraværsgrensa en sak tett på hennes liv. Hun forklarer at å poste på sosiale medier er en foretrukket form for påvirkning, fordi hun ikke vet hva annet hun kan gjøre. Sosiale medier er viktig i hverdagen hennes, da hun bor et stykke unna vennene sine. Påvirkningskanalen ligger tett på eget liv.

Sosiale medier har stor betydning for de unges hverdagsliv. Ifølge "Digitalt samfunnsengasjement. Omfang, utvikling og ulikskap" (2025), er digital teknologi en integrert del av hverdagslivet og det politiske livet til unge på en annen måte enn for eldre grupper.

Det handler delvis om at de bruker flere og andre sosiale medier enn de som er eldre, men også at de tidligere adopterer nye løsninger når de kommer på markedet. Dette påvirker hvordan unge bruker sosiale medier for påvirkning og engasjement. Mens eldre deler av befolkningen i større grad bruker Facebook for meningsutveksling og påvirkning, er de unge mer fragmenterte og bruker flere plattformer som Instagram, Snapchat, YouTube og TikTok i tillegg. I hvor stor grad en er engasjert i samfunn og politikk i det digitale, er ifølge internasjonale metastudier, påvirket av om en er engasjert i samfunn og politikk generelt, også utenfor digitale medier. Sosiale medier i seg selv påvirker i mindre grad hvorvidt mennesker er orienterte mot politikk og samfunn. Likevel gir sosiale medier noen nye muligheter for engasjement og påvirkning, som en ser særlig hos de unge.

Når vi spør en deltaker om hun opplever å kunne påvirke saker hun er engasjert i forteller hun:

Hun opplever at hennes eget ambisjonsnivå for påvirkning speiler ambisjonsnivået til politikerne. Hun hører at politikerne snakker mye om klima og natur, men at det skjer lite handling. Det svekker hennes egen motivasjon til å påvirke. Hun er usikker på effekten av å dele meninger på sosiale medier, men hun kan i hvert fall se helt konkret at det når ut til folk gjennom oversikten over hvem som har sett posten. Det gir henne en opplevelse av at hun bidrar, uansett om hun ikke kan si hvilken verdi det har.

Samtidig er det andre som problematiserer denne måte å påvirke på:

Det å poste i sosiale medier er for enkelt, mener hun. Hun tviler på om "posting" egentlig gir resultater i de store utfordringene, og mener det er viktig å gi av egen tid og ressurser for å påvirke. At det føles utrygt å legge ut noe, er en annen grunn til at noen deltakere ikke legger ut eller deler meninger i sosiale medier. Opplevelsen av at det er blitt vanskeligere å dele egne meninger beskrives nærmere i del fire.

I spørreundersøkelsen er det kun 13 prosent som svarer at de engasjerer seg gjennom at de kommenterer eller deler andres innlegg på sosiale medier. Når deltakerne i intervjuene likevel trekker frem sosiale medier, kan det være fordi det er en måte å påvirke og si sin mening på som er kjent for dem og som flere har prøvd ut. Det er også en måte å engasjere seg på som allerede er nær og en del av hverdagen deres.