Fortellinger fra nord: Maria Kvernmo Andreassen, 31 år, fra Tromsø

Maria bor utenfor Finnsnes og arbeider om bord i en selfangstskute. Hun er ofte lenge borte hjemmefra. Hun og samboeren planlegger å stifte familie. Det er dyrt å bygge bolig på bygda utenfor Finnsnes, men de ønsker å bli boende i landsdelen.

Maria-018-web

Pappa som byssegutt

Nå er jeg på «Havsel». Det er en selfangstbåt, men vi tar ulike oppdrag. Her arbeider jeg som kokk. Jeg gikk på Tromsø kokk- og stuertskole i sin tid, det siste året den eksisterte. Først jobbet jeg som lærling på Skarven i to år, og så var jeg på Sydspissen hotell ei stund, men så begynte jeg å reise på havet. Det er ti år siden. Faren min er jo kokk – det var nok derfor jeg valgte dette yrket. Han har gjort mange spennende ting og vært på havet. Han har vært kokk på båter og vært på selfangst. Det er vel der jeg har fått det fra. Han var med meg som kokk på Svalbard i sommer. Han er pensjonist, men han var med som byssegutten min (ler). Han har ennå reiselyst.

Jeg er født og oppvokst i Tromsø med to eldre søsken. Søsteren min er musikkpedagog, og broren min er vekter. De har valgt helt andre yrkesveier enn meg.

Maria-007-web

Frilanser på havet

Selfangstskuta er mest sesongarbeid, men det blir bare mer og mer jobb. Jeg har vært på selfangst to ganger, og så reiser vi på oljevernoppdrag i Barentshavet og til Svalbard om somrene. Noen ganger er jeg tre måneder ute på havet, andre ganger bare en måned. Det varierer veldig. Det kommer an på hvilket oppdrag vi har. Jeg vet nesten aldri hvor lenge jeg skal være ute. Turene til Svalbard er mer forutsigbare enn oljevernoppdragene. På oljevernoppdragene ligger man ofte ved kai, standby, og venter i tilfelle man må ut. Jeg trives med dette livet. Jeg har sagt mange ganger at jeg skal få meg et roligere liv, og begynne å jobbe på land … men jeg klarer det liksom ikke.

Dette er et spennende liv – jeg får se andre ting og møte andre mennesker. Det er mange spennende mennesker, særlig på turene til Svalbard. Man blir kjent med veldig mange nye folk. Jeg har andre jobber innimellom. I 2011 var jeg på Bjørnøya, og noen ganger jobber jeg litt på land. Jeg trives om bord. Det blir et spesielt samhold der, og man blir godt kjent med hverandre. Man blir som en familie etter hvert. Jeg tjener jo ekstra godt og kan ta meg ekstra fri når jeg vil.

Det er tøffe tilstander til tider

Jeg har vært av og på denne selfangstbåten siden 2010 – det var tilfeldig at jeg begynte her. De som eier båten, er i slekta. De spurte meg, den sommeren for lenge siden, om jeg ville være med til Svalbard. Og siden har jeg vært her, av og på. Det er tøffe tilstander til tider.

Det er også en utfordring å arbeide slik; man kan ikke planlegge så mye. Jeg vet jo aldri når jeg skal på jobb. Nå ble jeg ringt for ei og ei halv uke siden og spurt om jeg kunne komme. Det skjer plutselig. Friperiodene mine er også veldig forskjellige. Nå har jeg hatt fri ganske mange måneder, men utover vinteren og sommeren har jeg fullt opp. Jeg skal snart ut på oljevern i en måned, og så skal vi til Vestisen. Deretter skal båten på selfangst. Men det skal ikke jeg være med på. Jeg har fått nok. Det er så mye folk der, mye styr og dårlig vær. Også er man så lenge ute på havet. De første dagene er jeg sjøsyk, men så gir det seg. Man blir jo vant til det etter noen dager.

Det er også en utfordring å arbeide slik; man kan ikke planlegge så mye. Jeg vet jo aldri når jeg skal på jobb.

«Hva gjør du hvis noen prøver seg på deg?»

Det er et ganske spesielt liv. Jeg er ofte alene jente på jobb. Jeg har hatt med hjelp på kjøkkenet, og i sommer var det en venninne som var sammen med meg etter at pappa dro hjem. Da var vi jo seks uker på Svalbard, og det var full båt. Vi måtte være to på kjøkkenet. Jeg har hatt en del messepiker opp gjennom tida som har hjulpet meg. Hvis det er ekstra folk. Det er et mannsdominert miljø. Jeg er vant med det, men jeg blir litt lei mannfolkene til slutt (ler). Jeg har en egen lugar og deler hvis det er andre jenter om bord. Jeg har alltid følt meg trygg om bord. De unge folkene nå for tida har mye mer respekt for kvinner. Men jeg har også vært mer vernet; skipperen og maskinisten er i slekta mi. Så de passer på meg – det er ingen som tør å gjøre meg noe. Nei, jeg har aldri opplevd noe ubehagelig. Jeg føler at jeg får mye respekt.

Jeg husker intervjuet første gangen jeg skulle til Bjørnøya. Da spurte de meg: «Hva gjør du hvis noen prøver seg på deg?» Jeg husker ikke hva jeg svarte – jeg sa sikkert: «Jeg slår!» (ler). Men det var da et merkelig spørsmål å stille i et intervju? Jeg klarer jo å ta vare på meg selv. Jeg var jo ganske ung den gangen, kanskje det var derfor de spurte? Jeg var 23 år da. Nei, dette er ikke et liv som kan kombineres med et familieliv. Det er kanskje derfor jeg gjør det nå, før jeg får unger.

Maria-015-web

Det er vanskelig for oss, som et ungt par i etableringsfasen

Jeg og samboeren min møttes på Bjørnøya. Vi møttes heldigvis før Tinder kom (ler)! Vi var begge på jobb der i 2011. Vi var venner lenge før vi ble sammen. Vi ville aldri møttes ellers. Jeg var aldri på Finnsnes før jeg flytta dit. Men jeg trives godt der – det er ikke lange veien om man skal ta seg en bytur heller. I år feiret vi vår første jul sammen etter å ha vært kjærester i syv år. Thomas har vært borte hver jul siden vi møttes.

Vi skulle bygge hus ti minutter utenfor Finnsnes. Det er ingen nybygg der. Samboeren min har fått ei tomt fra foreldrene. Hus i Tromsø var for dyrt for oss, og Thomas ville ikke bo der. Men nå ser det ut som at vi må kjøpe et hus fremfor å bygge et sjøl. Man må ha så mye egenkapital når man skal bygge nå – det er blitt så strengt. Strenge regler. Jeg vet ikke hva de styrer med. Det er ikke helt til å bli klok på. Vi måtte ha 900 000 i egenkapital for å bygge et hus til 2,5 millioner. Banken skal ha så mye sikkerhet når huset ikke er ferdig.

Jeg og Thomas forstår ikke disse reglene. De krever mer enn når man kjøper et hus – kanskje de tenker på om det blir byggestopp eller noe. Jeg vet ikke. Det er nye regler som har kommet de siste årene. Vi må spare opp penger. Det var for mye i egenkapital for oss, sjøl om vi tjener godt begge to. Vi har nok penger til å kjøpe hus, men ikke til å bygge – ennå. Vi ser etter hus nå, men det er ei vanskelig tid å lete etter hus nå. Det er vanskelig for oss, som et ungt par i etableringsfasen.

Nå bor vi i en leilighet nær sentrum. Vi har bestemt oss for å bli i Nord-Norge. Jeg lurer noen ganger på hvorfor vi ikke flytter sørover (ler). I alle fall om vinteren. Da det regnet mye i vår, så Thomas på sydenturer og hus sørpå. Det var skitvær. Men det er her vi kommer fra og har familie og venner. Alle vi kjenner, bor her. Når vi etablerer en familie, vil vi at ungene våre skal vokse opp her. Jeg tror at folk her nordpå føler en tilhørighet og vil være nær sine nærmeste.

Alle deltakere og involverte parter i fortellingene har gitt samtykke til publisering av sine historier

Les videre

Wibecke-016-web

Fortellinger fra nord

Det fins mange ulike framstillinger av Nord-Norge og det nordlige. Dette bildet er i endring. Fortellinger om råvarer og eksotisk natur er byttet ut med egne nordnorske, samiske og arktiske identitetsfortellinger. Landsdelen preges av forskning, vitenskap og utdanning.

Ayilascooter

Fortellinger fra nord: Ayla Iselin Hætta Isaksen, 15 år fra Tana

Jeg er femten år. Jeg har alltid bodd her i Tana, og går på sameskolen. Begge foreldrene mine jobber i politiet. Pappa er reinpoliti, og mamma … Jeg tror mamma er lensmann akkurat nå (ler). Ja, det er hun. Jeg har en søster, Ella Marie, hun er blitt ganske kjent de her siste månedene. Hun er fem år eldre enn meg.

Wibecke-013-web

Fortellinger fra nord: Wibecke Årst, 46 år, fra Tromsø

Wibecke er tidligere rusmisbruker og har en voksen datter. Wibecke startet opp og har drevet sin egen arbeidsplass i ni år. På Brukerbasen leder hun en tjeneste som hjelper tidligere rusmisbrukere tilbake til samfunnet. I dag har hun sin egen leilighet på Fagereng og sitter som representant i Rusreformutvalget.