På få år har strømmene av arbeidstakere til og fra Nord-Norge endret seg betydelig.
Det kommer kanskje ikke som en stor overraskelse at det er flere som pendler ut av landsdelen for å jobbe enn andelen som pendler inn. Det som overrasker mer, er at pendlingsbalansen er i stor bevegelse. De siste årene har pendlingen endret seg betraktelig.
Men la oss starte med det det vanskeligste spørsmålet: Er pendling bra eller dårlig for kommunene i landsdelen?
En del av næringsvirksomheten i landsdelen er sesongbasert, og da gir pendling av arbeidskraft mulighet for å dekke arbeidskraftsbehov i perioder. Enkelte virksomheter har også behov for kompetanse som ikke er lett tilgjengelig, og da kan innpendling være en god mulighet for å skaffe seg denne.
En av utfordringene er at arbeidskraft som pendler, sjelden er varig.
Mange vil kunne akseptere en pendlertilværelse i noen år, men sjelden så mye lengre. Arbeidskraft som pendler inn, gir ofte mindre konsum i regionen enn om arbeidstakerne var bosatt her.
Et annet punkt som ofte trekkes frem er at innpendling av arbeidskraft går på bekostning av å rekruttere lokalt, eller lokal kompetansebygging.
Motivet for å pendle ut for å arbeide er som regel at man finner arbeid hvor man får brukt sin kompetanse, og i mange tilfeller er lønn og turnusordninger med lengre friperioder en motivasjon. Dette er blant annet årsaken til mange for å jobbe offshore. Samtidig er dette ofte godt betalte jobber som igjen kan gi økt konsum/ringvirkninger i bostedsregionen når man ikke er på jobb.
I Nord-Norge har man flere bo- og arbeidsmarkedsregioner. Det vil si at man kan bo i én kommune og ha arbeidsplass i f.eks. nabokommunen.
Store infrastruktur- og samferdselsinvesteringer i landsdelen har muliggjort denne typen pendling mellom bo og arbeidssted. At man krysser kommunegrensen på vei til jobb, er ikke fokuset i dette notatet.
Her fokuserer vi på pendling over større avstander (i hovedsak mellom landsdeler), og med større tidsforbruk.
Det finnes mange definisjoner av hva pendling er. Felles for de fleste, er at de tar utgangspunkt i at pendling er det samme som en byrdefull arbeidsreise. Ofte er man borte fra familie og bolig, og mange må overnatte. Det er også et tidselement med betydelig reisetid.
Skatteetaten definerer pendlere som overnatter utenfor bosted, mens dette notatet ser på forskjellene mellom hvor personer bor og arbeider.
Statistisk sentralbyrå definerer pendling som at man bor i en kommune (bostedskommunen) og arbeider i en annen (arbeidsstedskommunen).
Bostedskommune er kommunen man er bosatt ifølge Folkeregisteret, mens arbeidssted bestemmes av beliggenhetsadressen til virksomheten hvor personen arbeider.
Registerbasert sysselsettingsstatistikk er fra og med 2015 basert på et nytt datagrunnlag for lønnstakere. Hovedkilden fram til og med 2014 var NAVs Arbeidstakerregister (Aa-registeret).
I 2015 ble rapporteringen til NAV til dette registeret samordnet med rapportering av lønns- og personelldata til Skatteetaten og SSB. Vi anser ikke at omleggingen av statistikken har gitt vesentlige utslag for historikken.
I 2019 hadde Nord-Norge som region en arbeidsplassdekning på 98,6 prosent. Det vil si at det var nærmere 99 arbeidsplasser for hver 100 sysselsatt som var bosatt i regionen. Nordland og Finnmark trakk ned snittet, med henholdsvis 97,7 prosent og 98,5 prosent.
I Troms var det likevekt, hvor det var likt antall arbeidsplasser som sysselsatte med bosted i fylket.
Ubalansen i Nordland og Finnmark betyr at det var flere som pendlet ut for å arbeide.
Det var 6.139 personer som pendlet inn til landsdelen i 2019 for å arbeide. Tilsvarende antall som pendlet ut, var 9.523. Det vil si at landsdelen hadde en negativ pendlerbalanse på 3.384.
Enkelt forklart var det flere som pendler ut av landsdelen for å jobbe enn inn. De som pendler til landsdelen kom fra Oslo og Viken (2.125), Vestlandet (1.524), Trøndelag (1.357), Agder og Sør-Østlandet (770) og Innlandet (363).
Av de som pendler ut av landsdelen for å jobbe, dro flest til Oslo og Viken (3.852), fulgt av Vestlandet (2.470) og Trøndelag (1.656). 513 personer pendlet fra landsdelen og til jobb offshore.
Det som er verdt å merke seg er at i 2010 var det 5.718 flere som pendlet ut av landsdelen for å arbeide enn inn. I 2019 var tilsvarende tall 3.384. Det betyr at balansen mellom ut- om innpendling hadde bedret seg med 2.334 sysselsatte.
Den netto endringen forklares med at det var 1.387 flere som pendlet inn til landsdelen for å jobbe, mens 947 færre pendlet ut. Til sammenligning var det kun to kommuner i landsdelen som hadde en sysselsettingsvekst som var høyere enn denne endringen i samme periode, Tromsø (6.075) og Bodø (2.442).
Det var særlig i årene 2014-2018 at den netto bedringen kom. Fra 2018 til 2019 økte netto pendling ut fra landsdelen med 48. Endringen kan forklares med at det var en betydelig vekst i pendlingen til Vestlandet.
Figuren viser utviklingen i pendlingen ut av landsdelen med utgangspunkt i 2010, og deretter endringen fra foregående år.
I 2010 var det 10.470 personer som pendlet ut av landsdelen. Det påfølgende året var det 156 færre som pendlet ut. Det er kun mindre variasjoner i nivået mellom årene frem til 2015.
Størst endring var det i 2015 og 2016, og disse årene ble pendlingen ut fra landsdelen redusert med totalt 1.832 sysselsatte. Den mest nærliggende forklaringen er at dette skyldes oljeprisfallet disse årene, og behov for omstilling i næringen med dertil redusert behov for arbeidskraft i andre deler av landet.
Svært mye av denne reduksjonen i pendlingen ut (1.067 årsverk) kom for sysselsatte bosatt i nord med arbeidssted på kontinentalsokkelen og på Vestlandet. I perioden 2017-2019 økte pendlingen fra Nord-Norge igjen.
Pendlingen til landsdelen har som nevnt tidligere økt betydelig, og særlig i årene 2016-2018. Disse tre årene økte pendlingen inn til Nord-Norge med 1.435 sysselsatte.
I 2015 ble falt andelen arbeidskraft som pendlet inn med 602 personer. Kommunene med størst reduksjon i innpendlingen dette året var Tromsø (-128), Andøy (-117) og Sør-Varanger (-109).
Det er uklart hva reduksjonen i Tromsø skyldtes, men den kom innen varehandel, reiseliv og tjenesteytende sektor. Endringen i Andøy skyldes lavere aktivitet og endringer i selskapsstrukturer i bygg og anlegg. I Sør-Varanger skyldes nedgangen at Sydvaranger Gruve AS gikk konkurs.
Fra 2016 var det igjen vekst i antall pendlere til Nord-Norge. Veksten i perioden 2016-2018 var sterkest i Tromsø, Bodø, Vefsn og Hammerfest. I Tromsø har det vært en generell vekst i flere næringer, hvor ingen peker seg ut i noen særlig grad.
I Bodø og Vefsn skyldes veksten i hovedsak oppstart av større veiprosjekter (Bypakke Bodø og E6 Helgeland Sør). Veksten i Hammerfest kan knyttes til petroleumsvirksomheten, og særlig retting av feil og mangler på Goliat-plattformen, samt revisjonsstans på Hammerfest LNG landanlegg i 2017.
Figuren viser endring i netto pendling mellom årene, hvor en positiv verdi betyr at det er flere som pendler til landsdelen eller færre som pendler fra, eller en kombinasjon. En negativ verdi betyr på samme måte at det er en økning i antallet som pendler fra, eller færre som pendler til, eller en kombinasjon av disse.
Det er særlig endringen fra 2015-2016 som skiller seg ut. Det store utslaget forklares med at antallet som pendlet ut av landsdelen falt med 683, mens antallet som pendlet inn til landsdelen økte med 473. Altså ble pendlingsbalansen bedret med 1.156.
Det var fortsatt flere som pendlet ut enn inn, men antallet ble redusert fra 4.894 til 3.738.
Figuren angir at den negative pendlingsbalansen i landsdelen i all hovedsak var knyttet til arbeid i privat næringsliv.
Sekundærnæringene (industri, vann og kraftverk, bergverk, oljesektoren og bygg og anlegg m.m.) har i alle år stått for en betydelig andel av den negative pendlingsbalansen.
Det skjedde imidlertid et skifte i årene fra 2014-2016 hvor andelen falt betraktelig. Årsaken var som nevnt tidligere redusert behov for arbeidskraft i petroleumssektoren.
Den andre kategorien i privat næringsliv omfatter i stor grad varehandelen, reiselivet og tjenesteytende sektor. For denne kategorien har utviklingen i antall som pendler ut i forhold til inn bedret seg jevnt og trutt gjennom perioden.
Figuren nedenfor viser netto pendlingsbalanse fordelt på sektorer. Den viser at det var til privat sektor at landsdelen hadde mest negativ pendlingsbalanse (flere som pendler ut enn inn).
I 2019 var dette tallet minus 2.982, altså nærmere 3.000 flere som pendlet ut enn inn til landsdelen. Det var også netto utpendling for offentlig eide foretak.
For kommunal-, fylkeskommunal-, og statsforvaltningen var det netto innpendling til landsdelen. Samlet sto disse for en netto innpendling på 128 sysselsatte.
Sammenligner man tallene med hva som var situasjonen i 2012 (siste tilgjengelige statistikkår), har det enten vært redusert netto utpendling eller økt innpendling til landsdelen for samtlige sektorer.
Figuren viser utvikling i netto pendling for ulike fagfelt.
Det er tydelig at svært mye av netto utpendling er knyttet til naturvitenskaplige fag, håndverksfag og tekniske fag. Her finner man nok mange av de som jobber i bygg- og anlegg og offshore, som er store grupper.
Toppen var i 2014 da det var 2.544 flere som pendlet ut enn inn til landsdelen. Nivået falt noe de på følgende årene før det stabiliserte seg rundt 1.700. I 2019 økte nivået noe, og det var netto nesten 2.000 flere som pendlet ut enn inn.
Det andre fagfeltet som skiller seg ut er allmenne fag, det vil si ansatte som ikke har tatt en spesialisering eller tatt høyere utdanning. Netto utpendling av denne typen arbeidskraft har blitt betydelig redusert i perioden. I 2010 var det 2.083 flere som pendlet ut enn inn, mens nivået i 2019 hadde falt til 920.
For de andre fagfeltene er det i sum om lag like stor innpendling som utpendling. For samfunnsfag og juridiske fag, og helse-, sosial- og idrettsfag har utviklingen snudd fra netto utpendling til innpendling (om enn ikke så stor).
Ser man på utdanningsnivået på sysselsettingen landsdelen får tilført gjennom innpendling, og tilsvarende for den som pendler ut, ser man et tydelig skille:
Mellom fylkene i landsdelen var det 5.067 som pendlet for å arbeide i 2019. 55 prosent (2.799) av disse pendlet fra Nordland og Finnmark til Troms.
Ser man på kommunene kommer forskjellene tydeligere frem, og gir et bilde på de integrerte bo- og arbeidsregionene.
Kommunene med størst arbeidsplassdekning var Alstahaug (111 prosent) og Lenvik (111), fulgt av Evenes (107), Tromsø (106) og Vefsn (106).
I motsatt ende av skalaen finner man Leirfjord (59 prosent), Sørreisa (62), Tranøy (66), og Skånland (71).
Vær først ute og hold deg oppdatert med innhold fra kbnn: direkte på e-post.