Befolkningen i Nord-Norge har lavere formue enn gjennomsnittet for Norge, hvor lavere lønnsnivå over tid er en viktig forklaring. Utviklingen de siste årene tyder likevel på at man er i ferd med å tette gapet til resten av landet.
Sparing er ikke en direkte observerbar størrelse, og må dermed beregnes ut ifra endringen i formue fra én periode til den neste.
Mens inntekt er rimelig godt målt på personnivå, kan det bli litt tilfeldig hvem som står registrert med hvilke formuesposter i et (ekte)par, særlig fordi de skatter sammen. For eksempel kan både bolig, gjeld og aksjefond stå på den ene parten, mens den andre bare har en bankkonto i sitt navn. Likevel vil det vi observerer være basert på deres felles beslutninger, så det vil normalt være best å måle sparing på familie- eller husholdningsnivå, og ikke personnivå.
Når det kommer til sparing vil gjerne medianverdien være et bedre tall enn gjennomsnittet, da dette i mindre grad påvirkes av svært negative og positive verdier. For sparing på regionsnivå er ikke dette tallet tilgjengelig, og den gjennomsnittlige endringen over en 3-årsperiode benyttes dermed for å ikke la årlige utslag få for stor forklaringsverdi.
For finanssparing vil sparingen være et uttrykk for endring i formuesverdi mellom årene. Formuesverdien kan enten øke ved at det kjøpes flere andeler, eller ved at (urealisert) verdi på eksisterende portefølje øker.
Tallverdiene i dette dokumentet er basert på personer over 17 år som har de ulike gjelds- og formueskomponenter i sin ligning. Det vil si at gjennomsnittsverdier er kun basert på de som ligner for disse forholdene, og ikke for befolkningen som helhet.
Analysen er basert på statistikker fra SSB. De tilgjengelige statistikkene strekker seg ikke lengre enn til 2018, og analysene tar dermed for seg perioden 2010-2018.
Generelt betyr lavere inntekt mindre disponible midler, og dermed mindre sparing. Et lavere inntektsnivå i Nord-Norge over lang tid kan dermed ha vært utslagsgivende for at bosatte i Nord-Norge i gjennomsnitt har lavere formue enn landet som helhet.
Av de nordligste fylkene er det Troms som har hatt høyest inntektsnivå, mens nivået har vært lavest i Finnmark.
I 2018 var gjennomsnittsinntekten i Nord-Norge rett under 440.000 kroner, mens den i Norge var i overkant av 470.000 kroner. Det betyr at gjennomsnittet for Norge var over 7 prosent høyere enn gjennomsnittet for Nord-Norge.
Det ser likevel ut til at inntekstforskjellene jevnes ut over tid. Veksten i gjennomsnittsinntekt har vært 33,4 prosent for Nord-Norge i perioden 2010-2018, og 30,2 prosent for hele Norge i samme periode.
I årene frem til 2016 var gjennomsnittet for landet rundt 10 prosent høyere enn gjennomsnittet for Nord-Norge, men de siste årene har gapet gradvis blitt redusert.
Bruttoformuen er den økonomiske verdien av alt en person eier, før gjeld tas med i betraktning, og er dermed en indikator på størrelsen på en persons formue.
Bruttoformuen har vært langt høyere for Norge som helhet, enn for personer bosatt i Nord-Norge. I 2018 var den gjennomsnittlige bruttoformuen for alle bosatt i Norge på i underkant av 1,3 millioner kroner, mens den var på nærmere 950.000 kroner for bosatte i Nord-Norge. Det utgjør en forskjell på om lag 34 prosent.
Personer bosatt i Nord-Norge her lavere formue i forhold til inntekt (inntektsvektet formue) sammenlignet med gjennomsnittet for Norge.
Mens en gjennomsnittlig nordmann hadde en bruttoformue på omtrent 2,7 ganger brutto årsinntekt i 2018, hadde en gjennomsnittlig person i Nord-Norge en formue på omtrent 2,15 ganger brutto årsinntekt.
Bosatte i Finnmark hadde både lavest inntekt og formue. Personer bosatt i Troms hadde høyest gjennomsnittsinntekt i Nord-Norge, og samtidig høyere formue relativ til inntekt sammenlignet med gjennomsnittet for Nord-Norge.
Forholdet mellom inntekt og formue tydeliggjør dermed at lavere inntekt har en negativ påvirkning på sparingen.
Selv om tallene viser at bosatte i Nord-Norge hadde lavere bruttoformue både i verdi og i forhold til inntekt, viser figuren over at Nord-Norge hadde noe større vekst i formuen i forhold til inntekt over perioden 2010-2018.
For en gjennomsnittlig person med bosted i Nord-Norge økte inntektsvektet formue med omtrent 25 prosent i løpet av perioden, mens økningen for hele landet var på 20 prosent.
Dersom vi måler sparing som endringen i bruttoformue, finner vi at en gjennomsnittlig person (med formue i ligningen) i Nord-Norge sparte i underkant av 53.000 kroner årlig fra 2016-2018, mot et gjennomsnitt på 65.000 kroner for hele Norge.
Oslo og Akershus har generelt et høyere inntektsnivå, og bosetter en stor andel av landets «rike». Disse fylkene trekker dermed normalt opp landsgjennomsnittet.
Utelater vi Oslo og Akershus får vi et landsgjennomsnitt på i overkant av 47.000 kroner, som indikerer at sparerne i Nord-Norge totalt sparer mer enn landet med unntak av de to «rikeste» fylkene.
Figuren nedenfor viser utviklingen i de ulike komponentene samt gjeld for landsdelen.
Den samlede bruttoformuen i Nord-Norge økte med 80 prosent fra 2010-2018. Størst var økningen i realkapital med 85 prosent, mens økningen i finanskapital var 75 prosent.
For samme periode har den helhetlige veksten for Norge vært 73 prosent for bruttoformuen, 87 prosent for realkapitalen og 62 prosent for finanskapitalen.
I 2018 var gjennomsnittlig nettoformue (skattepliktig bruttoformue minus fradragsberettiget gjeld) i Nord-Norge om lag 243.000 kroner. Tilsvarende tall for hele Norge var 436.000 kroner.
Fra 2010-2018 økte den totale gjelden i Nord-Norge med 52 prosent, mot 60 prosent for hele Norge. Den sterke veksten i formue relativ til gjeldsveksten i Nord-Norge førte til en økning i nettoformue på hele 282 prosent over perioden. Til sammenligning var økningen i nettoformue 105 prosent for hele Norge.
Nettoformuen i Nord-Norge har dermed økt i snitt med 175.000 kroner, mens den har økt med 200.000 kroner i hele Norge.
Ser man bort fra Oslo og Akershus har gjennomsnittsformuen i Norge økt med 139.000 kroner i perioden.
Tall på sparing beregnet ut fra bruttoformue inkluderer verdiøkning på bolig, kalt urealiserte kapitalgevinster.
Denne gevinsten forblir urealisert så lenge boligen ikke selges for å kjøpe noe billigere. I denne forbindelse antas det at de aller fleste eier sin egen bolig for å bo i den, og ikke for å selge den og tjene penger.
Dermed kan det være rimelig å ta bort prisgevinster på egen bolig fra målet på sparing.
I likhet med dette kan også urealiserte gevinster knyttet til aksjekurs elimineres dersom målet er å si noe om beløpet som aktivt spares i løpet av et år.
Tilgjengelig tallmateriale på regionsnivå inneholder ikke informasjon som muliggjør dette, og analyser av sparing for Nord-Norge baseres derfor på et helhetlig bilde av endringer i aktuelle beløper.
Brutto finanskapital (bankinnskudd, aksjer og fond, m.m) er langt høyere for Norge som helhet enn for Nord-Norge. Mens gjennomsnittlig finanskapital var i underkant av 470.000 kroner i Nord-Norge, var gjennomsnittet for Norge 650.000 kroner i 2018.
Den gjennomsnittlige finanskapitalen trekkes opp av fylker med spesielt høye verdier. For eksempel hadde Oslo et gjennomsnitt på over 1 million kroner samme året. Holder man Oslo og Akershus utenfor reduseres gjennomsnittet til 556.000 kroner, og er dermed fortsatt en god del høyere enn Nord-Norge.
Selv om nivået var lavere for Nord-Norge, har de nordligste fylkene hatt høyere vekst. Fra 2010-2018 har gjennomsnittlig finanskapital i Nord-Norge økt med 63 prosent, mot 46 prosent for Norge og 47 prosent for Norge eksklusiv Oslo og Akershus.
For finanssparing, herunder også aksjer, så vil sparingen være et uttrykk for endring i formuesverdi mellom årene. Formuesverdien kan enten øke ved at det kjøpes flere andeler, eller ved at (urealisert) verdi på eksisterende portefølje øker.
Finanssparingen beregnes som gjennomsnittlig endring i brutto finanskapital.
I perioden 2016-2018 sparte bosatte i Nord-Norge i overkant av 25.000 kroner årlig i finansmidler, da i hovedsak gjennom bankinnskudd. Sparingen for hele Norge var i overkant av 26.000 kroner i samme periode. Dersom Oslo og Akershus ekskluderes fra landsgjennomsnittet reduseres dette til om lag 20.000 kroner.
Gjennomsnittet for perioden 2010-2018 var omtrent likt for Nord-Norge, men høyere for hele Norge med i underkant av 33.000 kroner årlig, og 27.000 kroner uten Oslo og Akershus.
Sett i forhold til Norge eksludert Oslo og Akershus har den nordnorske finanssparingen styrket seg, mens den fremdeles er lavere enn for landet som helhet.
Fra 2010 til 2018 økte den samlede finanskapitalen i Nord-Norge med 75 prosent. Til sammenligning økte den samlede finanskapitalen i Norge med 62 prosent i samme periode.
Bankinnskudd, aksjer og verdipapirer står for den største delen av finanskapitalen, både i Nord-Norge og i Norge.
Veksten i aksjer og verdipapirer er den viktigste forklaringen bak at finanskapitalen har økt mer i Nord-Norge enn i Norge.
I løpet av perioden har den samlede kapitalen bundet opp i aksjer og verdipapirer økt med 127 prosent i Nord-Norge, mens økningen var 85 prosent for landet som helhet.
Bankinnskudd utgjorde 57 prosent av finanskapitalen i Nord-Norge i 2018, mens aksjer og verdipapirer utgjorde 33 prosent. I forhold til landet som helhet utgjorde aksjer og verdipapirer en mindre andel i Nord-Norge. Når vi ser på hele Norge samlet var andelen i aksjer og verdipapirer på 42 prosent, mens bankinnskudd utgjorde 45 prosent.
I perioden 2016-2018 sparte innbyggerne i Nord-Norge i snitt 12.500 kroner årlig i form av bankinnskudd, og dette utgjorde om lag halvparten av finanssparingen i landsdelen. Nivået var likt som landsgjennomsnittet. Nær alle personer på 17 år og eldre har bankinnskudd.
For bankinnskudd snakker vi dermed om hele den voksne befolkningen. Gjennomsnittlig bankinnskudd for personer bosatt i Nord-Norge var 269.000 kroner i 2018, mot 294.000 kroner for hele Norge. For bankinnskudd skiller det dermed ikke mye, verken når det kommer til andel av befolkningen som har bankinnskudd eller gjennomsnittlig beløp per person.
Utviklingen i gjennomsnittlig bankinnskudd er jevnt stigende fra år til år, men veksten har vært litt høyere for Nord-Norge, med rundt 58 prosent fra 2010-2018 , mot 48 prosent for Norge som helhet.
I 2018 hadde 11 prosent av befolkningen i Nord-Norge penger plassert i aksjer og verdipapirer. Dette var litt lavere enn andelen for hele Norge på 13 prosent.
For personer med beløp investert i aksjer og verdipapirer var gjennomsnittsbeløpet i Nord-Norge i underkant av 1,4 millioner kroner, mot i overkant av 2 millioner kroner for bosatte i hele Norge.
Sett i sammenheng med at aksjer og verdipapirer utgjør 33 prosent av den samlede finanskapitalen i Nord-Norge understreker disse tallene at aksjer og verdipapirer representerer en betydelig sum, men spares av en liten andel av den nordnorske befolkningen.
Gjennomsnittsbeløpene dras altså opp på bakgrunn av at enkeltpersoner eier store summer i aksjer og verdipapirer, og medianverdien var sannsynligvis langt lavere.
Aksjesparere (personer med beløp plassert i aksjer og verdipapirer) i Nord-Norge hadde i gjennomsnitt spart i underkant av 126.000 kroner over perioden 2016-2018. Til sammenligning hadde aksjesparere i Norge som helhet spart omtrent 119.000 kroner.
Tilsvarende tall for perioden 2010-2018 viser at gjennomsnittet for Nord-Norge var 95.000 kroner, mot i underkant av 117.000 kroner for hele Norge.
De siste årene har det dermed oppstått et skifte i sparingen, og aksjesparere i Nord-Norge sparer nå mer i aksjer enn landsgjennomsnittet. Dersom Oslo og Akershus eksluderes fra landsgjennomsnittet, får vi en gjennomsnittlig årlig aksjesparing i Norge på i underkant av 90.000 kroner for perioden 2016-2018.
Mens stor gjeld reduserer sparing sett som endring i nettoformue, kan gjeld på den annen side sees på som en form for sparing i seg selv.
Boliggjeld nedbetales i form av avdrag. Dermed fungerer gjeld som en form for sparing hvor avdragene er sparebeløpet.
I 2018 var det gjennomsnittlige avdraget for boligeiere i Nord-Norge på 28.466 kroner, mot 38.386 for Norge. Sett i forhold til alle regionene i Norge ligger Nord-Norge generelt lavest med hensyn til størrelsen på avdrag, også når Oslo og Akershus ekskluderes.
At det spares mye i form av avdrag, reflekterer at husholdningene har store lån.
Gjeldsgraden (forholdet mellom gjeld og inntekt) i Norge er økende, og var på 2,4 i 2018. Til sammenligning var den gjennomsnittlige gjeldsgraden i Nord-Norge 2,2.
Bosatte i Nord-Norge har lavere gjeld per person enn gjennomsnittet for Norge. At befolkningen i Nord-Norge har lavere gjeld kunne indikert høyere «oppsparte» verdier i bolig i form av nedbetalt gjeld.
Boligprisene er derimot generelt lavere i Nord-Norge, som kan være forklarende både for hvorfor gjelden er lavere, og også hvorfor man i Nord-Norge betaler mindre avdrag.
Boliglån tas opp med pant i en bolig som skal ha tilsvarende eller høyere verdi enn selve lånet. Det vil si at nettoformuesverdien av et boliglån stort sett er positiv, og utgjør på den måten sparing i form av realinvestering. I perioden etter boligkjøpet betales lånet gradvis tilbake, og gjeldsfinansiert boligkjøp gir dermed langsiktig sparing.
På bakgrunn av dette kan avdrag kan sees på som en slags kontraktfestet sparing. I stedet for å spare opp til boligkjøp, kjøpes boligen først og sparingen skjer gjennom avdrag i etterkant. Nordmenn bruker altså boligen som en spareform, enten gjennom (urealisert) verdistigning, realinvesteringer eller avdrag på lån.
Selv om verdistigning normalt ikke ansees som en del av sparingen, vil den likevel kunne gi mulighet til å øke belåning av boligen. Det ser dermed ut til å være tendenser til at nordmenn i større grad enn før bruker boligen som bank. Altså gjør stigende boligpriser det mulig å øke låneopptaket slik at lån har erstattet tradisjonell banksparing som verktøy for å oppnå jevnt forbruk over tid (SSB).
Vær først ute og hold deg oppdatert med innhold fra kbnn: direkte på e-post.