Nordnorsk kommuneøkonomi i konstant omstilling

Kommunene har de siste tiårene stått overfor en rekke omstillinger som har satt kommuneøkonomien under betydelig press. Statlige reformer, økende investeringsbehov og demografiske endringer har gitt høyere utgifter, økt gjeld og et større ansvar for velferdstjenester – med eldreomsorgen som den mest krevende oppgaven fremover.

Overføring av mer ansvar til kommunene

Samhandlingsreformen fra 2012 ga kommunene ansvar for utskrivningsklare sykehuspasienter og førte til store investeringer i lokale helse- og omsorgstjenester. I tillegg måtte kommunene betale avgifter dersom pasienter ble liggende for lenge på sykehusene, noe som i dag utgjør en betydelig utgiftspost.

Det har vært en dobling i bruk av helsetjenester i hjemmet, fra 6.237 brukere i 2007 til 12.866 i 2024. Samtidig har det vært en nedgang av brukere av langtidsopphold på institusjon, fra 4.037 beboere i 2007 til 3.410 i 2024. Noe av økningen i bruk av hjemmetjenester henger sammen med at det er billigere på kort sikt enn bruk av institusjonsplasser.

I 2022 kom Barnevernsreformen, som innebar at kommunene fikk økt ansvar for barnevernstjenester. Dette styrket tjenestene lokalt, men økte også kostnadene, særlig knyttet til fosterhjemsplasseringer og forebyggende tiltak. Reformen førte dessuten til behov for flere ansatte til å administrere barnevernstjenestene.

Økonomisk balansekunst

Samtidig med økte driftsutgifter har kommunene tatt opp store lån, hovedsakelig for å finansiere investeringer i eiendom, som skoler og helseinstitusjoner. De nordnorske kommunenes gjeld per innbygger har i snitt økt med 165 prosent siden 2003, fra i underkant av 52.000 (2024-kroner) til litt over 136.000 i 2024. Selv om dette gir mulighet for å løse viktige behov, utfordrer det også kommunenes økonomiske handlingsrom.

Frie inntekter per innbygger (målt i 2024-kroner) økte med 70 prosent i samme periode, men har ikke helt holdt tritt med de samlede utgiftene. Landsdelens kommuner står derfor i en krevende balanseøvelse mellom nødvendige investeringer og bærekraftig økonomistyring.

Kommunene er nødt til å tilpasse seg i større grad, for eksempel gjennom økt interkommunalt samarbeid. Samtidig er det fortsatt rom for videre utvikling og samarbeid på tvers av region og stat.

Netto driftsresultat er en av de viktigste indikatorene for økonomisk balanse i kommunesektoren. Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) anbefaler at netto driftsresultatet over tid bør utgjøre minst 1,75 prosent av brutto driftsinntekter.

I både 2023 og 2024 ble den økonomiske situasjonen for kommunene svekket, mot resultater over anbefalt nivå de tre foregående årene. Den svake utviklingen må ses i sammenheng med skattesvikt og at kommunene trenger tid til å tilpasse seg lavere realinntekter som følge av det høye kostnadsnivået, og i sammenheng med høy utgiftsvekst blant annet for barneverns- og sosialtjenester.

Samhandlingsreformen har hatt betydelig innvirkning på kommunenes økonomi ved å gi dem større ansvar for helsetjenester kombinert med sterke økonomiske insentiver fra staten. Kommunene ble nødt til å bygge opp nye tjenester og kapasitet lokalt, noe som i mange tilfeller har styrket forebygging og pasientflyt, men også skapt et betydelig økonomisk press. Mens større og ressurssterke kommuner ofte klarer å utnytte insentivene til å utvikle kostnadseffektive løsninger, har mindre og økonomisk svake kommuner ofte hatt større utfordringer.

Hele 47 av 80 kommuner i Nord-Norge hadde negativt driftsresultat i 2024. Nivået var nær uendret fra 2023 (48). Som følge av kraftig fall i netto driftsresultat har mange kommuner måttet bruke av oppsparte midler for å dekke inn underskudd.

Eldrebølgen – fra fremtid til nåtid

Samtidig som kommuneøkonomien er presset, øker utfordringene på grunn av demografiske endringer. Antallet eldre i Nord-Norge har økt betydelig siden midten av 1990-tallet, og utviklingen akselererer når etterkrigskullene når pensjonsalder. I 2050 vil landsdelen ha om lag 40.000 flere innbyggere over 67 år enn i dag, og 27.000 flere over 80 år. Det betyr en økning i pleietrengende eldre på nær 50 prosent, noe som kan kreve rundt 10.000 flere helsefagarbeidere dersom dagens tjenestenivå skal opprettholdes.

Eldrebølgen forsterker presset på kommuneøkonomien i Nord-Norge. Løsningene kan ligge i en kombinasjon av mer sentralisering av helsetjenester, økt familieomsorg med statlig kompensasjon og at flere står lenger i arbeid. Uansett vil det kreve store endringer i måten velferdstjenestene organiseres og finansieres på.

Veien videre – nødvendige valg

Kommunene i Nord-Norge står dermed overfor en dobbel utfordring: å håndtere konsekvensene av tidligere reformer og gjeldsoppbygging og å håndtere den demografiske utviklingen, som krever mer ressurser til eldreomsorg og helsetjenester. Spørsmålet er ikke om kommunene må tilpasse seg, men hvordan de skal klare det på en måte som både sikrer bærekraftig økonomi og en verdig alderdom for fremtidens eldre.