Avtalen, som bærer navnet «Kunming-Montreal Global Biodiversity Frame» blir omtalt som naturens Paris-avtale, som henviser til FNs klimaavtale som ble vedtatt i 2015. Den to uker lange konferansen som ledet frem til avtalen var den 15. i rekken for medlemslandene i konvensjonen for biomangfold (CBD), og blir også kalt COP15 (Conference of the Parties). Avtaleforhandlingene fant sted i Montreal i Canada, etter først å ha blitt flyttet fra Kunming i Kina på grunn av koronapandemien. Den har også blitt utsatt en rekke ganger av samme årsak.
Rapporter
Naturavtalen og Nord-Norge
I desember 2022 ble verdens ledere enige om en ny historisk avtale for naturen som innebærer at 30 prosent av all natur i verden skal beskyttes eller bevares innen 2030. Hvordan vil den nye internasjonale naturavtalen påvirke Nord-Norge?
Konsensus til besvær
I FN forhandlinger er målet at alle land skal være enige om ordlyden. I forhandlingenes siste timer understreket Kongo at de ikke kunne støtte avtalen, ifølge NRK. Avtalen ble likevel banket gjennom av det kinesiske presidentskapet, noe som skapte sterke reaksjoner fra flere afrikanske land. Årsaken til misnøyen handler blant annet om finansiering av tiltak. For mange av verdens fattige land har løfter om store finansielle overføringer fra rike til fattige land, vært en forutsetning for å kunne godta avtalen.
Lytt til podkast:
Status for naturen
I 2019 kom FNs naturpanel med sin første hovedrapport om naturens tilstand. Rapporten konkluderer med at en million arter på verdensbasis er iferd med å forsvinne. Til alle tider har arter blitt utryddet og nye kommet til, men utrydnigstempoet vi ser nå, er ifølge rapporten, uten sidestykke i menneskets historie.
Naturpanelet peker på fem hovedårsaker til de drastiske endringene i naturen. Felles for dem alle er menneskelig aktivitet.
Årsakene er, i prioritert rekkefølge:
- Endret bruk av arealer både på land og til havs
- Rovdrift på dyr- og plantearter og uttak av naturressurser ut over naturens tåleevne
- Klimaendringer
- Forurensning
- Spredning av fremmede arter
Naturavtalens innhold
Naturavtalen innholder fire mål med en tidshorisont frem til 2050, og 23 delmål som medlemslandene har forpliktet seg til å nå innen 2030.
De fire målene som skal nås innen 2050 innebærer en forpliktelse til å stanse menneskelig ødeleggelse av natur, stanse tapet av truede arter, og ivareta, opprettholde og forbedre verdens økosystemer. Avtalen skal bidra til effektiv forvaltning av biologisk mangfold og økosystemer, noe som igjen skal støtte opp under en bærekraftig utvikling. I tillegg skal avtalen sikre rettferdig bruk og betaling av digital geninformasjon og sørge for tilstrekkelig implementering og finansiering av tiltak.
DSI – naturens genbank
Et av hovedsporene under naturforhandlingene i Montreal var opprettelse av en genbank for natur. Det skriver
Regjeringen på sine nettsider. Mål knyttet til rettferdig bruk og betaling av geninformasjon, har vært en av de viktigste sakene for Norge å få fremdrift i under forhandlingene, ifølge politisk rådgiver for Klima og miljøminister Espen Barth Eide, Maria Varteressian. Hun poengterer at mange fattige land har store genetiske ressurser, men at utnyttelsen av disse sjelden kommer landene som eier dem til gode. Norge ledet dette arbeidet under naturtoppmøtet.
Teknologien som skal sørge for fri tilgang til geninformasjon blir kalt for Digital Sequence Information (DSI), og handler om digital lagring av data fra DNA og RNA. Etter isolering av DNA og RNA kan forskere laste opp informasjonen i en digital database som fritt kan brukes av forskere verden over, ifølge FNs konvensjon for biomangfold (CBD) og ABS Capacity Development Initiative.
FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) konkluderer i en rapport fra 2021 at DSI spiller en fundamental rolle i forsking på utvikling av nye produkter knyttet til jord-, skog- og havbruk, i tillegg til utvikling av medisiner. Rapporten vektlegger at tilgang til digital geninformasjon kan avsløre illegal handel og identifisere risikofaktorer for truede arter.
Vil du vite mer om DSI og hvordan det fungerer? Vi kan anbefale webinarserien om DSI fra 2020, arrangert av FNs konvensjon for biomangfold (CBD) i samarbeid med ABS Capacity Development Initiative.
Ett av avtalens viktigste punkter er at 30 prosent av verdens natur, både på land og i havet, skal være vernet eller bevart innen 2030. Områdene skal være representative, hvilket betyr at det for landene ikke er nok å bevare bare én naturtype. Avtalen skal sikre at områder med særlig økologisk verdi blir bevart. I tillegg til bevaring, skal 30 prosent av naturområder som i dag er delvis ødelagte, være restaurert innen 2030.
Naturavtalens innhold
Arealer benyttet i primærnæringene, slik som landbruk, havbruk, fiskeri og skogbruk skal forvaltes bærekraftig. Det samme gjelder bruk, høsting og handel med ville arter. Avtalen skal i tillegg minimere påvirkning på økosystemer som følge av bifangst. Innen 2025 skal medlemslandene også identifisere insentiver og subsidier som regnes som naturfiendtlige, og disse skal fases ut eller reformeres innen 2030. Spredning av fremmede arter skal reduseres og forhindres, og i noen tilfelles utryddes eller kontrolleres. Dette gjelder spesielt i prioriterte områder, slik som øyer.
Innen 2030 skal i tillegg forurensingsrisikoen fra alle kilder ned til et nivå som ikke er skadelig for biomangfold og økosystemfunksjoner. Dette inkluderer blant annet halvering av den totale risikoen fra utslipp av plantevernmidler, næringsstoffer og svært farlige kjemikalier.
Resultatet fra forhandlingene er opprettelse av en naturgenbank med fri tilgang til informasjon. Produkter som utvikles ved bruk av genressurser og informasjon fra denne banken må betale en form for avgift. Disse midlene vil gå inn i et fond som skal finansiere bevaring og restaurering av natur i fattige land.
I tillegg opprettes det et fond hvor rike land skal bidra til å dekke kostnadene av tiltak i lavinntektsland. Innen 2030 skal dette fondet mobilisere 200 milliarder amerikanske dollar årlig.
Fiskeri og akvakultur
Nordnorsk næringsliv er i stor grad basert på bruk av naturressurser. Av de naturbaserte næringene i nord, er fiskeri og havbruk en av de største. Sjømatnæringen er motoren i Nord-Norge, og salgsverdien innenfor oppdrett og tradisjonelt fiske i nord var på 48 milliarder kroner i 2021.
Naturavtalen legger vekt på bærekraftig høsting av ville arter og vil minimere bifangst som kan påvirke økosystemene. Det vil si opptak av andre arter enn de som er tiltenkt å høste, eller individer som er av en størrelse som er ulovlig å ta opp. Kan dette få betydning for regulering av norsk fiskerinæring?
Seniorrådgiver i Norges Fiskarlag, Maria Pettersvik Arvnes, sier det allerede er strenge reguleringer for bifangst i Norge.
– Det er ingen som ønsker bifangst, sier hun. For fiskerne er risikoen at fiskefelt blir stengt dersom fangsten består av mye annet enn målarten.
Fiskarlaget har ikke fått signaler om at implementeringen av naturavtalen vil føre til nye strenge reguleringer for bifangst av fisk, fugl eller sjøpattedyr. Heller ikke Sjømat Norge har fått signaler om hvordan naturavtalen vil slå ut for deres medlemmer. Avtalen sikter blant annet mot et mål om å halvere utslipp av næringssalter innen 2030.
Marit Bærøe er fagsjef miljø og helse i Sjømat Norge. Hun sier at de nylig har sendt en forespørsel til myndighetene om hvordan implementering av avtalen vil påvirke sjømatnæringa.
Vi avventer svar fra myndighetene på hvordan de kommer til å ta avtalen videre. Enn så lenge har vi veldig lite å jobbe ut fra, sier hun.
Naturbasert turisme
En annen næring som kan bli påvirket av bevaring og vern er reiseliv. Omlag 40 prosent av Norges naturbaserte reiseliv har tilhørighet i Nordland, Troms og Finnmark, ifølge en rapport utgitt av forskere ved NMBU i 2018. Naturavtalen nevner ikke regulering av turisme spesielt, men endret arealbruk kan likevel gi konsekvenser for næringa.
Administrerende direktør i NordNorsk Reiseliv, Trond Øverås, bekrefter at større og flere verneområder vil sette større krav til forvaltningskompetanse i reiselivssektoren. Samtidig er det allerede bevissthet i næringen rundt forsvarlig bruk av naturen, forteller han videre.
– Reiselivsnæringen med kobling til naturområder som råvare arbeider med en balanse mellom uthenting og bruk av råvaren. Gjestene er interessert i å få oppleve råvaren så ren som mulig, sier Øverås.
Øverås mener bestemmelser rundt etablering av verneområder bør skje i dialog mellom næringene og politikerne for å sikre at interesser blir ivaretatt.
Et eksempel på hvordan vern kan praktiseres i dialog med næringene, er tiltaket om frivillig vern som ble satt i gang i år 2004 for å dempe konfliktnivået mellom skogeiere og vernemyndighetene. Siden ordningen ble innført, har skogvernet i Norge økt fra 1,6 til 5,2 prosent.
Jordbrukets rolle
Tall fra SSB for Nordland viser 2 prosent jordbruksareal, mens 28 prosent av arealene i fylket er skog. I Finnmark er under en prosent jordbruksareal, og 26 prosent skog. Likevel står jordbruket for nærmere 9 prosent av landsdelens klimagassutslipp.
Naturavtalen skal sørge for at medlemslandene innen 2025 identifiserer insentiver og subsidier som regnes som naturfiendtlige. Disse skal fases ut eller reformeres innen 2030. Hva som regnes som miljøfiendtlige subsidier etter naturavtalen er lite spesifisert.
Seniorrådgiver i Bondelaget, Finn Erlend Ødegård sier at ingen av dagens subsidier har til formål å ødelegge natur, men at nesten alle subsidier vil ha økologiske fotavtrykk.
– Norge har et mål om å øke landets selvforsyningsgrad. Tilskuddsordninger er nødvendige for å kunne ha landbruk over hele landet, fastslår Ødegård. Seniorrådgiveren i Bondelaget håper naturavtalen kan bidra til smartere arealplanlegging, og til å senke presset på utbygging av dyrket mark, skog og utmark.
– Den nye naturavtalen kan bidra til restaurering og bærekraftig høsting av naturressursene, sier Ødegård.
Beskyttelse og vern eller vern gjennom bruk?
I kjølvannet av forhandlingene dukker spørsmål om hva som regnes som bevaring eller beskyttelse opp, og om dette nødvendigvis betyr vern? Ødegård sier at Bondelaget leser lovteksten dithen at målene om bevaring ikke nødvendigvis betyr vern slik dette er definert i den norske naturmangfoldsloven.
– Slik vi har forstått avtalen kan det settes vilkår om bruk, slik som at økosystemene skal være intakte, men at det fremdeles skal være mulig å høste av ressursene, sier Ødegård. Han understreker at arter som lever i tilknytning til kulturlandskap, er avhengige av skjøtsel av arealene.
Marint vern
Vern er også et tema under vann. Norge har i dag 17 marine verneområder. Ni av disse ligger i Nordland, Troms og Finnmark, samt landsdelens foreløpig eneste marine nasjonalpark i Lofoten. I Norge i dag finnes det kun ett verneområde med totalforbud mot fiske. Dette ligger i Tvedestrand. Maria Pettersvik Arvnes i Fiskarlaget tror ikke målet om økt beskyttelse av natur til havs vil bety fiskeforbud.
– Vi er positivt avventende til tiltak knyttet til naturavtalen, og har tro på at godt forvaltede havområder kan øke bærekraftig uttak av biomasse. Samtidig er vi opptatt av at de gode fiskeområdene ikke får et vern som fører til at det ikke går an å fiske der lengre, sier Pettersvik Arvnes. Norge ønsker å fremstå som en fiskerinasjon, så vi er heller ikke bekymret for det utfallet, avslutter hun.
Status for vern i Norge og verden
Norge har i dag vernet 17,6 prosent av natur på land, ifølge Miljødirektoratet. Mye av dette er fjell. Til havs er 3,6 prosent av sjøarealene innenfor territorialgrensen for Fastlands-Norge vernet. Enn så lenge åpner ikke loven opp for bevaring eller vern av havområder utenfor 12 nautiske mil. Den nye Havmiljøloven som er på trappene, vil muliggjøre vern inntil 200 nautiske mil fra land, altså innenfor hele norsk økonomisk sone.
Aldri før har verdens land forpliktet seg til å bevare mer natur enn nå. Den forrige naturavtalen, Aichi-avtalen, nådde ikke målene sine, deriblant å bevare 17 prosent av verdens land- og ferskvannsarealer, og 10 prosent av kyst- og havområder innen 2020. Heller ikke Norge klarte å oppfylle Aichi-målene, ifølge rapporten Naturens tilstand fra 2020.
FN-sambandet uttrykker på sine nettsider bekymring for om den nye naturavtalen vil lide samme skjebne som Aichi-målene. Samtidig understreker de at uten avtalen fra Aichi ville det stått enda dårligere til med verdens biomangfold.
Urfolks rettigheter
Den nye naturavtalen understreker at tradisjonell bruk av naturen fra lokalsamfunnet og fra urfolk skal beskyttes og oppmuntres.
Maja Kristine Jåma er rådsmedlem i Sametinget. Hun har ansvar for de politiske områdene som omhandler areal, miljø, klima og kultur. Jåma forteller at hun er positiv til avtalen, og sier videre at den inneholder mye sterk tekst som omhandler urfolk. Hun mener det som nå blir interessant er hvordan den blir implementert.
Jåma sier hun har forventning til at Regjeringen sørger for å tidlig involvere Sametinget ved implementeringen av naturavtalen i Norge, og at de i tillegg får være en del av beslutningsprosessene for hva som skal regnes som bærekraftig bruk.
– Vi har erfaring med at dagens forvaltningspraksis i verneområder, er svak på ivaretakelse av urfolks rettigheter, uttaler Jåma.
Hun forteller at den samiske befolkningen opplever et økt arealpress med økt utbygging, særlig utbygging av kraft.
Fornybar Norge anerkjenner at det er en konflikt mellom reindriftsnæringen og utbygging av ny fornybar kraft. I sin bærekraftsrapport (2022), bekrefter de at reindriftsnæringen opplever press på arealer.
– Det er et paradoks at klima- og miljøministeren på den ene siden snakker om at urfolks rettigheter skal ivaretas, mens olje- og energiministeren på den andre siden sier at vi må bygge ut mer kraft, med uttalelser om at alle må ofre noe, sier Jåma.
Daværende administrerende direktør i Energi Norge, Knut Kroepelien, skrev i 2022 en kronikk hos Nordnorsk debatt, at ny kraftutbygging må ta mer hensyn til natur. Videre skrev han at kraftselskapene bør vurdere utbygging i allerede utbygde områder. Kroepelien er i dag iInternasjonal direktør i Fornybar Norge.
I etterkant av naturforhandlingene i Montreal har Miljøpartiet de Grønne foreslått i Stortinget å stanse vindkraftsanlegget Davvi med naturavtalen som begrunnelse. Forslaget er per dags dato til behandling i Energi- og miljøkomiteen.
Lokal forvaltning og forankring
Avtalen stiller store krav til forvaltning av natur fra alle myndighetsnivåer og krav om økt kompetanse i alle ledd, også i kommunene og fylkeskommunene. Dette kan bli krevende for små kommuner, bekrefter Ingrid Slungaard Myklebust som er klimarådgiver i Lofotrådet.
– Det kommer til å bli krevende for både politikere og kommunene å følge opp naturavtalen. Vi behøver bedre kunnskapsgrunnlag, og vi trenger også å utvikle nye og bedre beslutningsverktøy dersom kommunene skal kunne gjøre sitt for å oppnå bærekraftig arealforvaltning, sier hun.
I Lofoten har de seks øykommunene startet arbeidet med arealregnskap for øyriket, gjennom prosjektet De Grønne Øyene. Statsforvalteren i Nordland sendte i 2022 ut et brev til alle kommunene i fylket med krav om arealregnskap. Dette er ikke gjort i Troms og Finnmark. I Finnmark er det Finnmarkseiendommen som eier og forvalter 95 prosent av grunnen, og har egen strategi som inkluderer bærekraftig bruk av landområder.
– Lofoten ønsker å gå i front for dette arbeidet, forteller klimarådgiveren. Vi har eksepsjonell natur som er av internasjonal interesse, men arealene våre er under press.
Slungaard Myklebust sier Lofoten er avhengig av å vite hvilke naturverdier de har, og hvilke økosystemtjenester som er basert på disse. I tiden mot 2025 vil alle Lofotkommunene jobbe for å utarbeide naturmangfoldsplaner. Lofotrådets arealregnskap er prosjektfinansiert gjennom flere ulike aktører, og nettopp finansiering påpeker Slungaard Myklebust er en utfordring.
I arbeidet med denne artikkelen er politisk rådgiver for Espen Barth Eide, Maria Varteressian (Ap), spurt om hvordan de nasjonale myndighetene ser for seg at små kommuner i nord skal klare å følge opp nye krav i lys av naturavtalen.
– Som myndighet skal vi stille krav og stille opp. Mange kommuner ser også på dette som en mulighet for steds- og næringsutvikling, sier hun.
Hun mener kommuner, fylkeskommuner, næringene og departementene må inviteres til dialog for å sørge for lokal forankring.
– Vi må finne en felles enighet om hva problemene er, virkningene av dem og hvordan vi skal snu trenden, sier Varteressian.
Kapitalisering av naturbaserte løsninger
Naturavtalen kan gi både begrensinger og muligheter for næringslivet i nord. Tiden vil vise hva slags type steds- og næringsutvikling avtalen vil medføre, da det fremdeles ikke er klart nøyaktig hvordan avtalen vil implementeres i Norge.
Noen pekepinner finnes likevel. I samarbeid med Verdens Naturfond (WWF) lanserte Deloitte i fjor en rapport om hva naturavtalen og naturrisiko vil ha å si for norsk næringsliv. I rapporten peker de på nye markedsmuligheter og investeringer mot en mer naturpositiv økonomi, eksempelvis naturbaserte løsninger.
Nordisk råd og Nordisk ministerråd har satt i gang et fireårig program om naturbaserte løsninger i Norden. Programmet som går frem til 2024, skal blant annet kartlegge naturbaserte løsninger og gi veiledning på beste praksis. Eksempler på naturbaserte løsninger er ifølge det nordiske samarbeidet, blant annet bærekraftig arealbruk og restaurering av sump eller våtmark.
Vi er inne i FNs tiår for naturrestaurering, og det settes av penger nettopp til dette formålet hos Statsforvalterne. I 2021 lyste statsforvalterne i Norge ut oppdrag knyttet til restaurering av myr for 100 millioner kroner, ifølge en utlysning på Doffin.
Andre naturbaserte løsninger er oppdrett av arter som både kan brukes til konsum, dyrefôr, drivstoff, medisiner eller kosmetikk, men som i tillegg er organismer som bedrer havmiljøet gjennom vannfiltrering, opptak av næringssalter, karbonlagring eller fotosyntese.
Akvaplan-niva AS, Havforskningsinstituttet, Norsk institutt for vannforskning og Samfunns- og næringsforskning kom i 2019 med en rapport som oppsummerer kunnskapsgrunnlaget for nye potensielle arter i oppdrett. Rapporten peker på muligheter for oppdrett av arter som tang og tare, sekkedyr, sjøpung og ulike typer skjell. De fleste av disse kan dyrkes i Nord-Norge. Nord-Norge har et konkurransefortrinn ved at landsdelen allerede har god kompetanse og teknologi knyttet til oppdrettsnæringen, slår rapporten fast.
Havforskningsinstituttet peker på sin side til at vern i seg selv kan bidra til mer bærekraftige fiskerier. Verneområder kan føre til større produksjon av biomasse innenfor verneområdet, og der individer og egg vandrer ut til havområdene utenfor. Større og flere individer kan ifølge Havforskningsinstituttet bidra til høyere langtidsutbytte for fiskerne.
Hva betyr avtalen for deg og meg?
Naturavtalen tar også for seg personlig forbruk, men disse målene er mer overordnet enn mange av de andre avtalepunktene. Eksempelvis skal folk oppmuntres til å ta bærekraftige forbruksvalg, og innen 2030 skal det globale fotavtrykket ha blitt redusert på en rettferdig måte. Disse målene er ikke tallfestet i prosent. Et mål som er tallfestet, er at det globale matsvinnet skal halveres.
Personlig forbruk er ifølge Maria Varteressian en av flere indirekte drivere for tap av natur og skal ifølge naturavtalen reduseres innen 2030.
– Det 16. naturtoppmøtet (COP16) i Tyrkia i 2024 blir første mulighet til å se hvordan vi ligger an her, avslutter Varteressian.