Stein Vidar Loftås: Det er samenes nasjonaldag. Det skal vi snakke om i denne episoden av Nord-Norge i verden … Og så har vi ny programleder! Så da sier jeg: Dette er Nord-Norge i verden. DITT navn er Jørn Resvoll.
▾
Stein Vidar Loftås: Det er en stor glede å kunne si hjertelig velkommen! Endelig har jeg fått en … hva skal man si? En 'partner in crime', en medprogramleder, etter noe over fem år og noe over 200 episoder. Så det var kanskje på høy tid, vil mange si. Og Jørn Resvoll, velkommen som medprogramleder!
Jørn Resvoll: Takk. Ja, vi måtte gjøre noe med alle de klagene på dialekten din, det var på tide.
(latter)
Stein Vidar Loftås: Det tar tid å slite ned en dialekt som har satt seg. Du har helt rett i det. Det er nok mange som kommer til å kjenne igjen både navnet ditt og stemmen din. For du har vært på eteren før?
Jørn Resvoll: Ja, det har jeg vært ganske mange ganger. Jeg jobbet fra 2002 fram til 2018 i NRK Troms og sto veldig tidlig opp. Altfor tidlig opp, og hadde veldig mange morgensendinger på P1. Så kanskje noen av våre eldre lyttere, i hvert fall, har hørt meg der.
Stein Vidar Loftås: Morgenfugler og a-mennesker, de har hørt Jørn Resvoll. Jeg har hørt deg òg, før på radioen. Det er nok langt flere enn bare de eldre lytterne som har hørt deg. Men jeg skal overlate stafettpinnen til deg. Jeg kommer til å komme tilbake igjen med jevne mellomrom. Vi skal dele på ansvaret her. Dette er din første episode. Jeg har allerede introdusert temaet. Jeg sier bare: Masse lykke til!
Jørn Resvoll: 6. februar, samenes nasjonaldag, markeres til minne om det første samiske landsmøtet som ble holdt i Trondheim tilbake i 1917. Dette var første gangen samene var samlet for å jobbe for felles samiske saker over nasjonalstatsgrensene. Siden 1993 har denne dagen blitt markert. Det er en stor glede for meg å ønske velkommen til sametingspresident Silje Karine Muotka. Gratulerer med dagen!
Silje Karine Muotka: Lihkku beivviin ja ollu giitu! Gratulerer og tusen takk!
Jørn Resvoll: Kan jeg spørre først, hva betyr 6. februar for deg personlig?
Silje Karine Muotka: Det er en veldig fin dag der det er feiring og markering av veldig mye som er bra, nemlig det å være i lag, vise det samiske mangfoldet, høre god musikk, spise god mat – rett og slett å være sammen. Det er det som er viktig med nasjonaldagen.
Jørn Resvoll: Jeg regner med det ligger en del forberedelser også for din del, og for de andre som jobber mye med dette?
Silje Karine Muotka: Ja, jeg skal være ærlig og si at for meg er det jo en viktig arbeidsdag. Jeg har jo fått den gleden og muligheten til i veldig mange år å være et stort hovedinnslag i forbindelse med nasjonaldagsfeiringen. Dette innebærer jo i korte trekk at vi holder tale for dagen og deltar på mange arrangementer. Ofte så blir det litt medieoppmerksomhet også når det er nasjonaldag.
Jørn Resvoll: Kan du si litt om hvordan dette har endret seg opp gjennom årene? Det begynner å bli mange markeringer nå. Er det annerledes nå enn det var for eksempel for 20 år siden?
Silje Karine Muotka: Ja, det er litt artig, for jeg var leder i Unjárgga Sámesearve, en sameungdomsforening, da det kom beskjed fra samekonferansen om at de hadde vedtatt en nasjonaldag. Det var jo en sameforening, og så var det vi i ungdomsforeningen. Jeg tror vi hadde opp mot 80 medlemmer bare på et bittelite sted, så det var jo kjempebra medlemsdeltakelse. I alle fall kom det beskjed til oss om å markere dagen, og vi kunne bestemme hvordan dette skulle skje. Vi var veldig opptatt av at barn måtte være i sentrum. Vi tok den utfordringen, og ungene skulle være i sentrum. Og så fant vi ut at vi skulle ha fakkeltog…
(latter)
Silje Karine Muotka: Så det ble gjennomført fakkeltog. Jeg tror inspirasjonen kom fra 17. mai, med tog – og det er kanskje tidspunktet som gjorde at fakkeltog var det «riktige». Men jeg har registrert at fakkeltog ikke er en del av feiringa i dag, men fortsatt er det fokus på barn og unge, og det synes jeg er veldig bra.
Jørn Resvoll: Hvordan blir dagen i år for din del?
Silje Karine Muotka: I år skal jeg feire i Alta, og det gleder jeg meg til. Jeg kommer til å være med på mange arrangementer, som er her i byen i anledning 6. februar. Så jeg skal både innom campus på universitetet og et felles arrangement i byen – og flere andre aktiviteter som er lagt opp på denne dagen. Jeg gleder meg veldig, og i år får jeg med meg hele familien siden jeg er i Alta, hvor jeg bor. Det blir en fin dag.
Jørn Resvoll: Det er bare noen uker siden regjeringen lanserte den første nasjonale handlingsplanen mot hets og diskriminering av samer, som da er bygd på jobben som ble gjort i Sannhets- og forsoningskommisjonen. Vi snakker litt om den, og hva tenker du først om denne handlingsplanen?
Silje Karine Muotka: Jeg er glad for at regjeringen har kommet med en handlingsplan. De har ønsket at regjeringen må sette opp nettopp en egen plan for å forebygge og hindre samehets. Og Sametinget har også laget en slik handlingsplan selv, og vi er i gang med å gjennomføre aktiviteter knyttet til det. Det er bra at en slik handlingsplan lanseres, men det er også uendelig trist at det er nødvendig. Og dette er noe jeg stadig vender tilbake til. Og i alle debatter vi har i hele Nord-Norge, så er jo det et spørsmål: Hvordan skal vi liksom sikre bosettingen, og at folk har lyst til å komme og bo her i nord? Vi snakker om at vi har et arbeidskraftunderskudd, vi snakker om at vi trenger arbeidsplasser. Vi trenger innovasjon og å skape ting. Det kan vi ikke gjøre når vi behandler hverandre dårlig. Og det som er ekstra trasig, det er jo det at antallet krenkende tilfeller og dårlige eksempler, det øker jo lenger nord man kommer. Og det sier meg noe om at vi må ha gått glipp av noe veldig viktig, nemlig det at nesten ingen mennesker kan trives og utvikle seg og blomstre i miljøer som bidrar til å skade kjernen i det som dette mennesket er. Og det viser meg at vi har fortsatt masse vei å gå. Og en handlingsplan som regjeringen kom med, gir oss bare muligheter til at vi kan snakke mer om det og bli mer bevisst på det. Men det er ganske så sikkert at det skjer ingen kunnskapsutvikling hvis ikke vi har tatt vare på de som skal være driverne i den kunnskapsutviklingen, nemlig menneskene. Vi får ikke til at flere har lyst til å bo og bygge livet sitt i nord hvis vi behandler hverandre dårlig. Og vi får heller ikke til vekst eller trivsel knyttet til verken det sosiale, det frivillige, ikke på næringsutviklingen. Og det her er rett og slett en ... Ja, det er en slags sykdom eller en slags ... Det er noe grunnleggende som ødelegger våre muligheter som kollektiv. Så det må bekjempes, og jeg skulle ønske at det var tema i alle styrerom i næringslivet. Hvorfor skjer det her? Gjør vi noe da for å hindre det, eller gjør vi noe bra for å sikre at det her ikke skjer? Og hva hvis det her er noe som skjer mellom våre ansatte, for eksempel. Eller med våre kunder eller de som skal bruke våre tjenester, hva er det som egentlig foregår her? Så det skulle jeg ønske at en handlingsplan bidrar til. Men så vet jeg jo også at det er lang vei fra en handlingsplan blir lansert til at det er tema på klasserommene, rundt på arbeidsplassene, og til at det er tema inne i styrerommene og i næringslivet, og hvor det nå enn måtte være på skolene, i eldreomsorgen, på helsesentre rundt omkring. Så det er jo målet med en slik plan.
Jørn Resvoll: Du har tidligere sagt om fornorskningspolitikken at det her ikke er noe som kan helbredes på kort tid, og det er vel det du er inne på nå: At det her kommer til å ta lang tid fortsatt?
Silje Karine Muotka: Ja, den handlingsplanen … Hvis alle tiltakene blir gjennomført i morgen når vi står opp, så er fortsatt problematikken der – rundt oss, og kanskje også inni oss. Mange andre sår, som fornorskningspolitikken, har vart i hundrevis av år og skapt mer enn bare en kultur for nedsettende og hetsende oppførsel. Det har gjort oss respektløse overfor hverandre, men også forårsaket mye annet skadeverk. Et godt eksempel er samiske språk. Mange, mange mennesker har mistet språket sitt, mistet selvfølelsen sin og blitt behandlet dårlig – både av systemene og i hverdagen. Og dette er sår som ikke forsvinner, uansett hvor mange gode tiltak vi gjør. Derfor må vi være tålmodige og innse at det tok lang tid å påføre denne skaden – og like lang tid å reparere den. Den handlingsplanen er én del av løsningen, men det å få slutt på hets, hatprat, trakassering og respektløs oppførsel er noe vi alle må jobbe med. Hele tiden. På alle nivå.
Jørn Resvoll: Er dette det som du vil trekke fram som er det viktigste i denne handlingsplanen?
Silje Karine Muotka: I handlingsplanen er det mye bra. For eksempel er det annonsert at likestillings- og diskrimineringsombudet skal etablere stillinger i nord – det er viktig. Det er også trukket frem at vi må styrke samarbeidet mellom fagmiljøer og skape flere arenaer der gode fagfolk kan møtes, dele kunnskap og finne mer effektive måter å bekjempe dette på. Og det er mange andre gode tiltak i planen. Men viktigst av alt – jeg vil benytte sjansen til å nevne et nettsted Sametinget har laget: samehets.no. Her finner man både veiledning og informasjon om hva man kan gjøre hvis man opplever hets. Det er også lenker til ressurser og noen å snakke med. I tillegg er det materiell som kan bidra til å løfte dette som et tema i samfunnet. Så vil jeg understreke en viktig ting: Etnisk diskriminering, rasisme og trusler – det er faktisk forbudt ved lov. Og det som kan og skal skje, er at slike saker blir påtalt og straffet. For dette er straffbare handlinger. Men så er det også mye ubehagelig atferd som ikke nødvendigvis rammes av lovverket. Og det er nettopp dette vi prøver å komme til livs – hets, krenkelser og trakassering. Ofte foregår dette i grenselandet mellom det som er ulovlig og det som bare er destruktivt. Men selv om det ikke alltid er straffbart, er det like fullt skadelig. Derfor er det aller viktigste at vi blir mer bevisste: Hvorfor skjer dette? Hvorfor tillater vi det? Og hvorfor klarer vi ikke å stoppe det?
Jørn Resvoll: Er du optimist?
Silje Karine Muotka: Jeg er optimist. Jeg hadde ikke dedikert livet mitt til politikk hvis jeg ikke trodde på at vi mennesker har et enormt potensial. I oss finnes både noe mørkt og det finnes enorme ressurser og muligheter i den menneskeligee drivkraften og viljen – og det fascinerer meg og det har jeg tro på. Historien er full av fantastiske personer som har gjort nettopp det – som gjennom handling har endret hele historien. Det er dypt fascinerende og bra – og gir meg troen på at vi kan få til noe. Det er jeg helt brennsikker på. Mari Boine synger noe i den retningen: 'Jeg er ikke redd for underjordiske og dårlige krefter, men det jeg er redd for, er mørket i mennesket.’ Det er løselig oversatt, da. Men det er klart at det er vel kanskje en av de store tingene som er i verden at vi må la oss fascinere av alt det fantastiske mennesker kan skape og gjøre, men inni oss er det også et mørke, da, som bidrar til mange problemstillinger. Og det er slik verden er, egentlig.
Jørn Resvoll: Vi skal snart få inn en ny gjest i studio, Kine Kjær, som jeg vet du kjenner fra før. En illustratør som har laget illustrasjonene til en barnebok som nettopp er kommet ut, som heter 'Samenes nasjonaldag'. Det er altså en bok som vel retter seg mot barn i barnehagealder, der man får gode tips om hvordan man kan markere 6. februar. Hva tenker du om at det gis ut en slik bok?
Silje Karine Muotka: Kine har noen helt eventyrlige og vidunderlige illustrasjoner. Så hun har designet det som er favorittkoppen min, og kanskje dette blir favorittboka til veldig mange. Det tror jeg på. Og jeg er skikkelig stolt av at vi har gode etablerere som Kine, som klarer å skape et levebrød av kraften i hennes kreative talent. Og det er inspirerende. Så jeg ser nå både frem til at boka kommer, og jeg tror den kan bli veldig, veldig viktig for mange barn. Jeg tror vi alle husker denne barndomsboka som gjorde stort inntrykk på oss. Denne boka kommer til å bli en slik bok for veldig mange barn. Det er jeg sikker på.
Jørn Resvoll: Sametingspresident Silje Karine Muotka, takk for at du kom til Nord-Norge i verden og nok en gang: Lihkku beivviin!
Silje Karine Muotka: Giitu ja lihkku beivviin!
▾
Jørn Resvoll: I januar lanserte forlaget Kappelndam barneboka 'Samenes nasjonaldag', som spesielt retter seg inn mot unger i barnehagealderen. I denne boka møter vi Ole og Hanna, som skal feire samenes nasjonaldag. Fortellinger og fakta kombineres, og vi blir kjent med den samiske veiviseren Elsa Laula Renberg, en av initiativtakerne til det første samiske landsmøtet i Trondheim tilbake i 1917. Det er forfatter Gudny Ingebjørg Hagen som har skrevet fortellingen. Hun er kjent som dramatiker, forfatter og sangtekstforfatter, og har stått bak en rekke bøker og manus som vi kjenner godt, kanskje ikke minst fra barne-tv-verden: Jul i Blåfjell, Månetoppen, Portveien 2 og Sesam Stasjon, for å nevne noe. Illustrasjonene i denne nye barneboka om samenes nasjonaldag er det tromsøkunstner Kine Kjær som står bak. Hun kommer opprinnelig fra Trollvik, nord for Finnsnes, og hun skjønte etter hvert som hun ble voksen at hun har samisk opphav.
Velkommen hit, Kine!
Kine Kjær: Tusen hjertelig!
Jørn Resvoll: Jeg har nettopp snakket med sametingspresidenten om hva samenes nasjonaldag betyr for henne. Hva betyr den dagen for deg?
Kine Kjær: Åh. Ja, godt spørsmål. For meg er det jo … Det var også første gangen jeg tok på meg kofta mi, så det er en merkedag – identitetsmessig, egentlig. Det er veldig viktig for meg å feire denne dagen sammen med andre og være en del av det samiske miljøet. Så det er blitt en veldig viktig dag for meg. Jeg elsker samenes nasjonaldag og gleder meg skikkelig i forkant.
Jørn Resvoll: Vi går litt tilbake i tid. Du er født i 1983, og du vokste opp omtrent på samme plass som meg, Finnsnes i Troms. Hva visste du om din samiske familiebakgrunn da du var liten?
Kine Kjær: Ingenting, egentlig. Det var ... Jeg spilte jo fotball på det tøffeste laget, Vårsol.
(latter)
Kine Kjær: Tapte alle kampene, bortsett fra én. Men da spilte jeg mot andre barn, og det var liksom da det på en måte begynte å ... Hvor jeg begynte å lure på om jeg var litt annerledes, for de spurte alltid hvor jeg var fra – altså de ungene jeg ikke kjente og som ikke hadde sett meg før. 'Hvor kommer du fra?' 'Er du fra Island, eller …?'
Jørn Resvoll: Hvorfor spurte de om det?
Kine Kjær: Jeg tror de synes jeg så litt annerledes ut. For meg så ser jeg bare ut som meg, men jeg tror de lurte på om jeg hadde en annen etnisitet, eller et eller annet. Så det var liksom der kanskje det begynte, da jeg var lita: Hvor er jeg fra?
(latter)
Kine Kjær: Men så var det jo ikke noe snakk om det å ... Troms, altså sånn Senja og det området der, har jo vært sterkt fornorsket, med tvangsfraflytting og alt det der. Ja, så det var egentlig ikke så mye … Man tenkte ikke noe over det.
Jørn Resvoll: Nei, for jeg kan ikke huske at vi lærte noe særlig om samisk kultur på skolen?
Kine Kjær: Nei, ingenting. Vi hadde i O-fagsboka …
(latter)
Kine Kjær: Så var det ett sånt oppslag som nevnte samene, men det var det. Det var ikke noen markering, og det var ingen som snakket samisk. Så det eneste var jo samisk barne-TV, men det så vi ikke på, for vi skjønte jo ikke språket. Så det var ikke så mye.
Jørn Resvoll: Men du skjønte at det kunne være et eller annet, men hvor gikk veien fra den erkjennelsen til at du begynte å undersøke?
Kine Kjær: Det var faktisk da jeg studerte i Australia. Vi hadde en oppgave i et av de kunstfagene om å lage noe trykk fra noe som vi kalte 'hjemme', eller var 'nært', da. Og da begynte jeg å tenke: Men hva er det for meg? Og det er jo hjemme i Nord-Norge, så hadde jeg nok litt hjemlengsel. Så jeg begynte å lete etter bilder, og da hadde jeg lyst, og det var liksom et eller annet inni meg som fikk en sånn dragning mot det samiske, sånn skikkelig, skikkelig sterkt. Så da begynte jeg å finne fram bilder som jeg brukte til inspirasjon. Og så kjente jeg liksom et eller annet indre puslespill som begynte å falle litt på plass. Hei, her er det kanskje noe jeg må se nærmere på… Så det var egentlig da det begynte, og det var vel i 2008. Og så kom jeg hjem, og så begynte jeg å spørre de eldre i familien hvor vi kommer fra, og hva de vet, og sånne ting. Og så har det vært en sånn skikkelig intens reise siden da, hvor ei venninne av meg som har kofte, tok på meg sin kofte, og det var bare sånn: Herregud, det ser jo helt rett ut, og det føles helt rett. Og så har det vært sånne små ting og hatt sånne små veiledere med meg på en måte til å finne ut. Og så har vi jo da noen i familien som er veldig interessert i slektsforskning, så da har det liksom endelig kommet.
Jørn Resvoll: Hvor mange ledd tilbake måtte du?
Kine Kjær: Skal vi se, det blir vel kanskje tre. Men så er det også ikke ferdig forsket. Og på pappas side er det ikke så mye info ennå. Det er litt, men ikke sånn i dybden som ... Det er søskenbarnet til mamma som har satt seg ned, og han syns også det er veldig spennende. Så det er jo fra svensk side, og så har jeg på pappas side masse finsk og svensk, og så ... Ja. Veldig spennende.
Jørn Resvoll: Og du følte, som du sier, at brikker falt litt på plass?
Kine Kjær: Ja, veldig. Da skjønte jeg at jeg var ikke fra Island...
(latter)
Kine Kjær: …som ungene lurte på, men at jeg var fra Sápmi.
Jørn Resvoll: Så begynte du da å dra det samiske med inn i kunsten din. Hvordan startet det?
Kine Kjær: Ja, det …
Jørn Resvoll: Eller det startet kanskje, da, i Australia?
Kine Kjær: Ja, det startet i Australia. Ja, for da lagde jeg en hel serie med samiske motiver. Og så fortsatte det, egentlig. For da jeg kom hjem i 2009, var jeg festivalkunstner for Døgnvill – og da brukte jeg også det. Da var det reinhorn og de fargene, og jeg skulle dekorere hele det området rundt publikum.
Jørn Resvoll: Det er forløperen til Rakettenatt, altså en musikkfestival i Tromsø.
Kine Kjær: Stemmer det! Og så lagde jeg som et slags reingjerde, at publikum sto inni et reingjerde med rein som sprang rundt og Snoop Dogg med reinhorn. Ja.. Det var veldig artig.
Jørn Resvoll: Snoop Dogg med reinhorn?!
Kine Kjær: Ja, det ble veldig bra.
(latter)
Kine Kjær: Så det begynte da. Og så var jeg med på flere og flere prosjekter med samisk tema. Og så har det liksom bare ballet på seg. Jeg begynte å interessere meg for kofter og betydninga til koftene, hvor den kommer fra, hvorfor de ser sånn ut, og så tok jeg språkkurs i fjor og begynte i fjor. Ja…
Jørn Resvoll: Ja, hvor mye snakker du nå?
Kine Kjær: Nei, ikke nok… Venninna mi lærer meg det grunnleggende, som er mest bare tøv, men det har man først bruk for. Så har jeg begynt å lære meg å telle og navn og måneder og datoer – å kunne spørre om vanlige ting. Men det er jo et helt annet språk. Det går litt i ball når jeg skal lage setninger, for grammatikken er så vanskelig. Men det er et nydelig språk, nordsamisk, da.
Jørn Resvoll: Men du er jo artist også, du synger. Er det aktuelt å synge på samisk etter hvert?
Kine Kjær: Absolutt, jeg var jo med i et samisk kor. Så jeg har sunget på samisk. Så det er absolutt målet, men jeg vil ikke at det skal høres helt gebrokkent ut.
Jørn Resvoll: Øve litt først?
Kine Kjær: Øve litt først. Men det kommer seg. Det er ikke så langt unna med neste steg.
Jørn Resvoll: Det som har blitt en suksess, er jo koppene dine. Fortell litt om dem.
Kine Kjær: Ja, det er jo disse KJÆRTEGN-koppene. Og det begynte egentlig som et pilotprosjekt gjennom Sametinget, hvor vi var flere samiske håndverkere som solgte produkter, egentlig, med samiske motiver, og hvordan kunne man selge produkter til ikke-samer? Og så tenkte jeg: Hmmm, kopp er jo noe alle har bruk for, i hvert fall. For språket er jo i fare for å dø ut hvis man ikke prater det. Så hver kopp har jo et nordsamisk navn. Så da får man liksom litt av språket og tematikken. Jeg prøver å få med kofter fra de forskjellige plassene. Sånn at du har jo sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. Og så ble det veldig populært. Jeg skulle egentlig bare se hvordan en kopp så ut med samisk motiv, og kanskje ha en liten konkurrent til mummikoppen. For jeg hadde lyst til å lage noe som vi faktisk har, som finnes og eksisterer, og en levende kultur – også det med naturen som vi har rett utenfor døra her. Så det var en liten ode til det, da. Men så ble det veldig populært. Så nå må jeg kanskje oppskalere det litt.
(latter)
Jørn Resvoll: Har du tall på hvor mange som har solgt?
Kine Kjær: Nei, ikke ... Men det er nå noen tusen. Og så er det jo bare meg som har ... Det er mye logistikk i tillegg til vanlig jobb å få ut disse koppene. Så jeg har sittet på gulvet hjemme og pakket og sendt ut og sortert og sånn. Men nå har jeg fått en person til å hjelpe meg til å få ting på plass. For det er mye styr for én person å holde på med.
Jørn Resvoll: Og én av disse koppene står altså på kontorpulten til sametingspresidenten.
Kine Kjær: Ja, det er stas.
Jørn Resvoll: Og så er det da barneboka som nylig er sluppet: 'Samenes nasjonaldag'. Hvordan havna du i det prosjektet?
Kine Kjær: Det var Cappelen Damm som spurte meg. Jeg har gjort noen jobber for dem før. Og så hadde Gudny (Ingebjørg Hagen) sett tegningene mine, og ble veldig glad i fargepaletten min og det uttrykket og sånn. Så de spurte meg høsten 2023 om jeg ville være med på det prosjektet og tegne til den boka. Så det ville jeg selvfølgelig veldig gjerne. Så det har vært en lang prosess. Men det var Ola (Jostein Jørgensen), som er min redaktør, til boka som spurte meg først.
Jørn Resvoll: Hva vil du si om boka?
Kine Kjær: Hva vil jeg si om boka? Ja… Jeg lærte meg jo å lese da jeg gikk i barnehagen, da jeg satt på fanget til mor da hun løste kryssord. Så falt de bokstavbrikkene på plass. Og da leste jeg jo veldig mye til de andre ungene, vi hadde jo en lesekrok i barnehagen. Så jeg har bestandig vært glad i å lese, og jeg husker veldig godt de bøkene som jeg var glad i da jeg var lita. Jeg husker bildene og fargene og historien og alt sånn. Så det å kunne lage ei bok til unger med samisk tema som ikke var der når jeg satt og leste, kanskje jeg hadde skjønt mer når de ungene spurte om hvor jeg var fra og alt det her ... Hvis jeg hadde hatt ei sånn bok, veien hadde vært litt kortere. Sånn at ... Ja, det var veldig viktig for meg i hvert fall å kunne få bidra. Så det vil jeg si om det.
(latter)
Jørn Resvoll: Og det er vel det som er målet med boka også, at man skal kunne lære litt om det samiske, men også hvordan man kan feire 6. februar?
Kine Kjær: Ja, absolutt. Sånn at du får litt kunnskap, og så kan du kose deg med en historie og se på bildene, slik at man kanskje husker det og blir interessert i det og stiller spørsmål. Så jeg håper jo at ungene liker den like godt som mitt indre barn liker den.
Jørn Resvoll: Kine Kjær, skal vi gjøre en avtale om at du kommer tilbake om et års tid, og så fremfører du en sang på samisk?
Kine Kjær: Ja, det er greit.
Jørn Resvoll: Takk for at du kom!
Kine Kjær: Ollu giitu!
▾
Jørn Resvoll: Altså: Jeg har ikke, så vidt jeg vet, noen samisk familiebakgrunn. Men jeg har jobbet med å lage journalistisk og kommunikasjonsfaglig innhold rundt 6. februar i ganske mange år. Og jeg syns jeg merker en ganske stor forskjell fra starten av 2000-tallet og fram til i dag. Før kom det ofte reaksjoner når vi lagde innhold rundt samenes nasjonaldag. Av typen 'dette hører ikke hjemme i NRK', eller 'dette skal vi ikke høre noe av', og til diskusjoner rundt navnet. Skal det hete samefolkets dag, eller samenes nasjonaldag? Det her syns jeg det heldigvis har blitt mye mindre av de siste årene. Så vi er kanskje på rett vei, selv om jeg tror sametingspresidenten dessverre har rett når hun sier at dette ikke er noe som helbredes i et jafs, og at det trengs tiltak på både kortere og lengre sikt.
