Kraftintensiv industri vil i hovedsak benytte sjøtransport fra egne havneanlegg eller industriparker, men etablering av lokale leverandørkjeder avhenger også av god landbasert transport fra Nordland til fabrikker i Sør-Norge, Sverige og Finland.
Den økte eksporten fra industrietableringene vil i hovedsak fraktes sjøveien ut av landet. Det vil bli behov for dypvannskaier og ladeinfrastruktur for å møte behovet for utslippsfri shipping. Det er i stor grad egne havneanlegg eller havner i industriparker næringen vil benytte. Eventuell etablering av lokale leverandørkjeder for batteriindustrien avhenger også av god landbasert transport fra Nordland til fabrikker i Sør-Norge, Sverige og Finland. Den store veksten i kraftintensiv industri forventes i hovedsak å være midlertidig, slik at veksten flater ut på 2030-tallet.
Vi forventer at omsetningsveksten i næringen blir mye høyere enn veksten i volum. Der eksisterende kraftintensiv industri frakter store volumer av varer med lav kilopris, frakter nyetableringene mindre volumer av varer med høyere verdi.
Eksisterende kraftintensiv industri i Nord-Norge benytter i hovedsak sjøveien for sin transport av varer. En stor andel av selskapene befinner seg ved vannkanten og opererer egne havneanlegg, mens andre ligger i industriparker ved havner.
Hydrogen kan transporteres enten langs landeveien (lastebiler), til sjøs (skip) eller ved bruk av rør. Transport av hydrogen langs landeveien brukes kun ved mindre volum. I tillegg er det knyttet betydelige kostnader til denne formen for transport, ettersom vekten av tankeren/beholderen hydrogenet fraktes i er svært høy. Internasjonalt brukes rørledninger til å transportere og distribuere hydrogen til industrielt bruk, og globalt er det bygget ut mer enn 4.500 km med hydrogenrørledninger. I Norge fraktes ikke hydrogen i rør over lengre distanser, imidlertid gjennomføres det i dag studier i Norge som ser på muligheten til å ta i bruk rørledninger til olje og gass for å frakte hydrogen.
Ettersom det er betydelige kostnader knyttet til transport av hydrogen, og det mangler infrastruktur for hydrogen, vil flertallet av hydrogenprosjektene som utvikles i dag i Nord-Norge på kort sikt betjene et lokalt marked. Sagt med andre ord forventes det at dagens hydrogenproduksjons-prosjekter vil plasseres i nærhet av bruker – enten det er til maritim anvendelse (drivstoff til ferjer) eller til industrielt bruk.
Overskuddsproduksjonen vil trolig transporteres til sjøs ved hjelp av skip. Bakgrunnen for dette er både at det er mer kostnadseffektivt å transportere til sjøs enn på land, særlig over lengre distanser, samt at et flertall av de planlagte hydrogenprosjektene i regionen etableres ved sjøen.
Ammoniakk lar seg frakte lettere og ved mindre kostnad enn hydrogen, først og fremst fordi ammoniakk ikke trenger å kjøles ned like mye som hydrogen for å ta flytende form. For ammoniakk eksisterer det allerede en veletablert transportinfrastruktur til havs, grunnet den utstrakte bruken av ammoniakk som gjødsel. Risikohåndtering ved transport og oppbevaring av ammoniakk er dermed regulert gjennom veletablerte standarder. Infrastrukturen for å frakte ammoniakk langs viktige skipsfartsruter er dermed i noen grad allerede på plass.
For hydrogen- og ammoniakknæringen er transportinfrastrukturbehovet relativt tilsvarende behovet til den eksisterende kraftintensive industrien. Selskapene trenger en spesialisert havn som de selv etablerer, eventuelt i samarbeid med kommunene.
Batteriene som produseres i Norge skal i all hovedsak eksporteres til markeder utenfor Norden, hvor den foretrukne transportformen vil være skip. For Freyr vil batteriene transporteres ut fra havneanleggene i Mo i Rana. Intervjuobjekter har også nevnt muligheten for å eksportere battericeller på tog til Europa, og det er mulig dette kan gjøres for en mindre del av produksjonen. Slik sett er batterinæringens transportbehov tilsvarende behovet til den eksisterende kraftintensive industrien.
Leverandørkjeden til batterinæringen har imidlertid et litt mer komplisert transportinfrastrukturbehov. Det er også planer om mange batterifabrikker i Norden utenom Nord-Norge fremover, for eksempel i Skjellefteå i Sverige og i Vaasa i Finland.
Det eksisterer et potensial i å lage et nordisk batteribelte med leverandører som leverer til fabrikker i alle disse tre nordiske land.
For en slik verdikjede vil transportinfrastrukturen internt i Norden være vesentlig for hvor leverandørene vil plassere seg.
Det sentrale argumentet for å plassere seg i Nordland heller enn i for eksempel Tyskland vil være nærhet til batterifabrikkene. For at dette skal være en fordel, kreves det imidlertid at transportinfrastrukturen er god nok for at landtransport fra Nordland til fabrikkene i Sør-Norge, Sverige og Finland faktisk er å foretrekke sammenlignet med skipstrafikk. Hvis de landbaserte transportårene ikke er tilstrekkelig gode, vil fordelen med å være lokalisert nær batterifabrikkene bortfalle.
Det primære transportinfrastrukturbehovet til de fremvoksende næringene vil fortsatt være spesialiserte havneanlegg. Dette innebærer altså et tilsvarende transportbehov som den eksisterende kraftintensive industrien, med den forskjellen at nyetableringene frakter varer som i høyere grad er høyverdivarer.
Det er stor interesse for utslippsfri transport i næringen, og overgangen til utslippsfri shipping er derfor en mulighet – og en utfordring. Noen av bedriftene undersøker mulighetene for utslippsfri transport via jernbane, men dette fordrer at Nordlandsbanen blir utslippsfri.
Elektrifisering av Nordlandsbanen er vanskelig, da det vil kreve utvidelse av et stort antall tunneler.
Det kan være mer gjennomførbart å gå over til hydrogen eller ammoniakk. På kort sikt er altså jernbanetransport noe næringen etterspør for å redusere sitt klimaavtrykk. Det dreier seg imidlertid om en svært liten del av kraftintensiv industris transport. På litt lenger sikt forventes også skipsfarten å bli utslippsfri. Da forsvinner mange av argumentene for togtransport i forbindelse med frakt av varer fra kraftintensiv industri. De store infrastrukturbehovene er derfor i høyere grad tilknyttet overgangen til grønn skipsfart.
I tillegg vil næringen ha et økt behov for transport av pendlere. Nye Mo i Rana lufthavn vil kunne bidra til tilgang på pendlere som arbeidskraft. I Salten-området vil Bodø lufthavn være knutepunktet for pendlende arbeidskraft, mens Evenes lufthavn ligger sentralt i Lofoten, Ofoten og Vesterålen-området.
To sentrale barrierer kan frem mot 2035 legge begrensninger på veksten til kraftintensiv industri: mangel på kompetent arbeidskraft, og hvorvidt tilgangen på billig, fornybar energi fortsetter. På lang sikt frem mot 2060 er det tilgang på billig og grønn kraft som vil være den store barrieren.
Nyetableringene innen kraftintensiv industri gjør at antall ansatte i industrien i Nord-Norge trolig vil vokse frem mot 2035. Vekst i antall ansatte i kraftintensiv industri er imidlertid et unntak fra den historiske utviklingen for næringen både i Nord-Norge, Norge og Vesten generelt. Produktivitetsvekst har gjort at antallet sysselsatte generelt har vært fallende, til tross for at produksjonen i industrien har økt.
Dette har eksempelvis skjedd i USA. Selv om antallet ansatte i industrien har falt, har omsetningen vokst kraftig over de siste 30 årene. Grunnen til dette er at inflasjonsjustert omsetning per sysselsatt stiger, som et resultat av teknologiske nyvinninger som blant annet automatisering i næringen. I figuren under viser vi utviklingen i omsetning per sysselsatt i Norge fra 1970, for både industribedrifter og næringslivet generelt.
I 1970 var omsetningen per sysselsatt omkring lik i industrien og i næringslivet generelt, men over de siste 50 årene har utviklingen ført til at omsetning per sysselsatt er over 75 prosent høyere i industrien. Dette er et resultat av at industrien blir mer spesialisert.
Fremover vil automatisering og robotisering av industrien sannsynligvis bidra til at denne trenden fortsetter. Spesialisert kompetanse vil dermed bli viktigere, mens antallet sysselsatte innen kraftintensiv industri vokse relativt mindre enn omsetningen.
Den billige, grønne kraften er som tidligere diskutert en sentral grunn til at mange aktører innen kraftintensiv vurderer å etablere seg i Nord-Norge. På kort sikt ser det ut til at dette konkurransefortrinnet forsvinner, som følge av at forventet kraftforbruk vil øke betydelig mer enn forventet kraftproduksjon.
Det er vanskelig å se hvordan Nord-Norge på sikt skal ha mye lavere strømpriser enn Sør-Norge og Europa. Flere faktorer er viktige for dette, blant annet må det bygges ut økt kraftproduksjon i landsdelen, samtidig som økt overføringskapasitet ikke jevner ut prisene. For å bygge ut kraftproduksjon i regionen, må det imidlertid gjøres investeringer som investorene kan regne hjem. Hvis det ikke foreligger særegne konkurransefortrinn for Nord-Norge i kraftproduksjonen, er det vanskelig å se hvorfor investorer skal bygge ut i landsdelen til en lavere strømpris, heller enn andre steder.
På lang sikt frem mot 2060 er det altså grunn til å tro at konkurransefortrinnet Nord-Norge har i dag med hensyn til kraftpriser vil utjevnes. Enten ved at forbruket av kraft i landsdelen tar igjen produksjonen, eller ved at det blir bygget økt kraftoverføringskapasitet mellom nord og sør. I et slikt tilfelle kan det være fordelaktig å plassere industrifabrikkene et sted med bedre tilgang på arbeidskraft og kortere vei til markedene. Derfor tror vi ikke at etableringstakten som skjer på kort sikt vil fortsette, men at næringsaktiviteten vil flate ut.
Som nevnt er det kun hvis det foreligger særegne konkurransefortrinn for kraftproduksjon i Nord-Norge, at kraftintensiv industris konkurransefortrinn knyttet til lave priser på fornybar kraft vil fortsette. Historisk har billig vannkraft gitt lave priser og gode betingelser for den kraftintensive industrien. Fremover kan havvind potensielt gjøre det samme.
Norge har planer om å tildele 30 GW kraft fra havvind innen 2040. Bare deler av denne produksjonen forventes å være i drift innen 2040. Regjeringen har for øyeblikket åpnet to områder for havvindutbygging, på til sammen 4,5 GW, som begge ligger i Sør-Norge. Det er vanskelig å si hvor mye av den resterende utbyggingen som vil komme i Nord-Norge. Imidlertid var syv av femten mulige områder som ble trukket frem i NVEs strategiske konsekvensutredning i 2012 om havvind, i Nord-Norge. Disse vises i figuren under.
De syv områdene utenfor kysten utgjør litt over 30 prosent av det samlede arealet for havvindproduksjon i Norge. I konsekvensutredningen var det kun området Sandskallen – Sørøya Nord som ble klassifisert som kategori A, altså at området kunne åpnes uten nevneverdige utfordringer. Fem øvrige var kategori B, som betyr at det var utfordringer enten til tekniske aspekter og/eller eksisterende arealinteresser eller naturmiljø. NVE har fått i oppdrag høsten 2022 å identifisere nye områder for havvindutbygging i Norge, men resultatene av dette arbeidet er foreløpig ikke tilgjengelig.
I konsekvensutredningen ble det også utført produksjonsberegninger for en stor og liten utbygging av hvert område. Figuren under viser produksjonsestimatene.
For de fleste områdene utgjør en liten utbygging omkring 0,3-0,4 TWh og en stor utbygging omkring 1 TWh. For Trænafjorden og Træna vest er tallene klart større. Gitt at alle ble bygget ut, ville en liten utbygging innebære i underkant av 5TWh og en stor utbygging innebære i overkant av 13 TWh. Til sammenligning var Nord-Norges kraftforbruk på litt over 17TWhlitt over 17TWh i 2021.
Det er mange brikker som må på plass for en storskala utbygging, og det vil skje over tid. Hvis havvind får en utvikling slik regjeringen håper, kan det imidlertid bli et positivt samspill mellom strømproduksjon og kraftintensiv industri. En analyse av Menon om havvind på Helgeland trekker frem dette positive samspillet.
Økt aktivitet i kraftintensiv industri vil på kort sikt, alt annet likt, øke presset på kraftmarkedet.
På kort/mellomlang sikt kan man få en negativ kraftbalanse og være avhengig av å importere kraft fra Sør-Norge. Økte priser kan svekke investorattraktiviteten for ny kraftintensiv industri, men legger også til rette for å videreutvikle regionens fornybare energiressurser slik som havvind. Dette samspillet bidrar til et betydelig verdiskapingspotensial regionalt, både i den kraftintensive industrien og fornybarnæringen.
En slik utvikling er det ønskede i Hurdalsplattformen. «Tilgang på rikelig med ren og rimelig kraft har i årtier vært den norske industriens fremste konkurransefortrinn. Regjeringen vil at dette også i fremtiden skal være fortrinnet for norsk industri og bidra til verdiskaping og sysselsetting i hele landet»
Dette er altså et mulig scenario, men det mest sannsynlige er en utflating av veksten. Det er mange faktorer som skal til for at den kraftintensive industrien skal fortsette å vokse på sikt. Havvind må bli billigere enn annen kraftproduksjon, og det må bli lønnsomt å bygge det ut i Nord-Norge. Overføringskapasiteten må være såpass lav at prisene ikke blir utjevnet. Samtidig må det være en lokal politisk vilje til å regulere for utbygging.
Vær først ute og hold deg oppdatert med innhold fra kbnn: direkte på e-post.