Korona-brief: Hva menes med #FlattenTheCurve?

I dette notatet fokuserer vi på mulige konsekvenser for smittespredning og evnen til behandling av syke med bakgrunn i tiltakene som er gjennomført i Norge – og etter hvert i store deler av verden.

Statsminister Erna Solberg understreket nylig behovet for tiltak mot koronaviruset for å “unngå for bratte topper i smittekurven”. Dette betyr at jo flere som blir syke samtidig, jo større blir belastningen for helsevesenet. Dermed risikerer vi flere dødsfall som kunne vært unngått.

Tiltak som kan bremse smittespredningen gjør at færre trenger hjelp samtidig, og øker sannsynligheten for at alle som trenger hjelp, faktisk får hjelp når de trenger det.

Det er ingen tvil om at tiltakene som gjennomføres er ekstremt kostbare for samfunnet, og ingen vet hvor dyrt dette blir. Vi vet heller ikke hva kostnadene ville vært ved å gjennomføre mindre drastiske tiltak.

I dette notatet fokuserer vi på mulige konsekvenser for smittespredning og evnen til behandling av syke med bakgrunn i tiltakene som er gjennomført i Norge – og etter hvert i store deler av verden.

Et eksempel fra virkeligheten viser utviklingen i antall smittede for Hubei-provinsen i Kina, hvor viruset oppsto, og naboprovinsen Henan. Vi bruker her data fra John Hopkins University. I Hubei hadde smitten rukket å spre seg betydelig mer enn i Henan før Kinas drastiske tiltak for å begrense smittespredning ble gjennomført.

1

Kilde: Capia/ kbnn:

Forskjellene er ekstreme. Utviklingen i antall døde illustrerer også forskjellene (her viser figuren totalt antall døde):

2

Kilde: Capia/ kbnn:

Forskjellen illustrerer konsekvensene av å utføre tiltak tidlig. Både Henan (94 millioner innbyggere) og Hubei (58,5 millioner innbyggere) er store provinser, og sett i forhold til innbyggertallet er det en svært liten andel av befolkningen som er døde av viruset. Ifølge John Hopkins University er dødstallet i Hubei-provinsen vel 3.000 personer, som kun utgjør 0,005 prosent av befolkningen. Figuren illustrerer likevel effekten av tidlige tiltak mot smittespredning.

En figur som illustrerer effekten av å utføre tiltak mot smittespredning har blitt hyppig delt i sosiale medier og nyheter de siste dagene (i flere ulike varianter), ofte under hashtaggen #FlattenTheCurve:

Denne figuren viser to ting: (1) Helsevesenet har begrenset kapasitet (markert ved den stiplede vannrette linjen), og (2) tiltak som bidrar til spredning av sykdommen over en lengre tidsperiode øker sannsynligheten for at alle som trenger hjelp faktisk får hjelp. Begge disse funnene er riktige. Figuren er imidlertid kraftig forenklet, noe vi skal se nærmere på her:

Den første og kanskje mest opplagte forenklingen er at figuren forutsetter at helsevesenet har en konstant kapasitet gjennom hele utbruddet (markert ved den stiplede rette linjen). Uten tiltak (den røde kurven) vil en rekke ansatte i helsevesenet også bli syke, noe som gjør at kapasiteten til helsevesenet vil bli lavest nettopp på det tidspunktet hvor utbruddet er på sitt sterkeste. Dette innebærer at alle som trenger hjelp fra helsevesenet vil få problemer med å få hjelpen de har behov for, ikke bare de som er syke på grunn av koronaviruset.

I storbyen Wuhan (hovedstaden i Hubei-provinsen), hvor utbruddet startet, var hele 63 prosent av helsepersonellet som er testet, smittet av viruset. I andre deler av Kina har smitten blant helsepersonell vært betydelig lavere (3,8 prosent), mye hjulpet av innføring av smittevernstiltak blant helsepersonell etter at kunnskapen om virusutbruddet ble kjent.

Dette fører oss til neste forenkling: Hva vil egentlig skje med helsevesenets kapasitet når en rekke tiltak mot smittespredning gjennomføres både i Norge og andre land?

Ved innføring av tiltak vil heller ikke helsevesenets kapasitet være en rett linje.

We need time” Head of infectious medicine ved Niguarda sykehus i Milan, Massimo Puoti

Norge og mange andre land gjennomfører nå ekstreme tiltak som reduserer spredningen av viruset. Dette kjøper verden tid til å produsere og distribuere utstyr som brukes til behandling av syke, og som kan beskytte helsepersonell. Dette er utstyr som hele verden nå har et enormt behov for.

Test, test, test” Generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon Tedros Adhanom Ghebreyesus

Det samme gjelder utstyr for å påvise koronasmitte, som Norge og de fleste andre land i dag kun tilbyr til personer som oppfyller visse kriterier. Og alt henger sammen: Jo flere som er smittet i befolkningen, jo vanskeligere er det å oppdage og isolere ytterligere smittespredning. Dette øker sannsynligheten for at hjemmehjelper, sykehjems- og sykehusansatte – og annet helsepersonell – blir smittet og sprer sykdommen til nettopp de har størst behov for å beskyttes mot smitte. Ettersom testutstyr er en mangelvare i mange land, kjøper vi oss tid til å øke testkapasiteten. Dette er ekstremt viktig i arbeidet med å begrense spredningen av viruset.

Vi kjøper oss også tid til til å rekruttere tilgjengelig helsepersonell samt til å lære og innhente kunnskap om hvilke medisiner og behandlinger som fungerer best. Vi kjøper oss tid til å organisere behandlingen av syke for å minimere smittefaren mellom koronasmittede, og mellom ansatte og pasienter som trenger behandling av andre årsaker. Lengre fram i tid kan en vaksine bli utviklet, noe som selvsagt vil være verdifullt for å stoppe spredningen.

Her er en modifisert versjon av figuren vist over, som illustrerer effekten av alle tiltak som bidrar til å utsette spredningen:

Vi vet fortsatt ikke hvorvidt vi kjøper oss nok tid til å sikre alle god nok behandling, eller hvilke tiltak som er mest effektive. Det vi vet er at nettopp tid sjeldent har vært mer verdifullt enn den er akkurat nå.

Mer fra KbNN

Les videre