Klimapanelets rapport – hva er nytt?

Midt under den norske valgkampen publiserte FNs klimapanel (IPCC) første del av sin sjette hovedrapport. FNs generalsekretær António Guterres slo fast at dette var «kode rød for menneskeheten».

Rapporten legger nemlig frem bevismateriale for at det haster å få slutt på verdens avhengighet av kull og fossil energi. «Alle forhandlingsland bør sette en stopp for leteaktivitet og produksjon og skifte subsidier fra fossil til fornybar energi» (António Guterres, UNRIC 2021). Klimarapporten legger tydelige føringer for FNs klimaforhandlinger i Glasgow fra 31. oktober til 12. november i år.

Men hva var det i FNs sjette hovedrapport som fikk alle alarmklokker til å kime?

Oppsummerer vitenskapen

Rapporten er den første av tre delrapporter, og oppsummerer vitenskapen på feltet til nå. Bak rapporten står 700 forskere og eksperter fra 90 land – hvorav 19 fra Norge.

De to neste rapportene skal ta for seg henholdsvis påvirkning, tilpasning og sårbarhet samt skadebegrensning av klimaendringene. Disse rapportene kommer i februar og mars neste år. Høsten 2022 kommer panelets synteserapport, som oppsummerer og sammenstiller hovedfunn fra alle rapportene.

Delrapporten som ble publisert i august kunne tydelig bevise at klimaendringene allerede er i gang, og at ekstremvær, tørke og andre klimarelaterte hendelser øker over hele kloden.

Temperaturen har allerede økt med 1,2 grader, og oppvarmingen har akselerert (António Guterres, UNRIC 2021).

Temperaturen øker fortere enn forskerne noen gang har observert, og skaper mer omfattende, raskere og mer intense endringer enn forventet.

Samtidig inneholder også IPCC-rapporten mye kjent stoff. I korte trekk sier den at vitenskapen og metodene vi i dag har om klimaendringene er blitt sikrere og bedre. Den slår fast at det er uomtvistelig at menneskelig aktivitet har påvirkning på oppvarmingen av atmosfære, hav og land. Den legger frem bevis på at endringene som observeres er uten historisk sidestykke og rapporten er også mer detaljert i vurderingen av regionale endringer. Videre legger den frem et rammeverk som gjør at vi bedre kan forstå hvordan fysiske endringer påvirker samfunn og økosystem. Den har også et eget kapittel om kortlevde klimadrivere, som i Norge trigget diskusjoner rundt metanutslipp. Til slutt finnes det en integrert analyse av klima og luftforurensning, og et helt nytt verktøy i form av et interaktivt atlas.

FNs generalsekretær kom med svært tydelige føringer på hva som må til for å begrense det han ser som en «umiddelbar trussel for millioner av mennesker». Guterres ba verdens politikere handle umiddelbart for å stoppe investeringer, eller politiske virkemidler, som bidrar til økte utslipp.

Fysiske klimaendringer i dag

Konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren er den høyeste på 2 millioner år (IPCC, 2021).

Siden førindustriell tid har middeltemperaturen over landområdene økt med 1,6 grader og over havoverflaten med 0,9 grader (Miljødirektoratet, 2021). Havet er blitt surere og har steget med 20 centimeter siden starten av 1900-tallet (IPCC, 2021).

Ekstreme hetebølger, som vi tidligere har sett hvert tiende år, vil forekomme hyppigere – sannsynlig nesten tre ganger i tiåret (IPCC, 2021). Dersom temperaturen fortsetter å øke med 1,5 grader vil de såkalte ‘tiårshetebølgene’ forekomme mer enn fire ganger i tiåret.

Også hyppigheten av tiårsflommer vil sannsynligvis øke med temperaturøkningen (IPCC, 2021). Globalt er det allerede mer enn 6 prosent våtere nå enn perioden før 1850-1900.

Tidligere rapporter fra FNs klimapanel har presentert modeller for mulige fremtidige konsekvenser av klimaendringer. Ekstremværet vi ser rundt om i verden i dag, er det forskerne tidligere har advart mot – og utviklingen har gått raskere enn forventet.

Hva er nytt?

Konsekvensene av klimaendringer har stått på dagsorden i ulike FN-fora i mer enn 30 år. Det er nå 8 år siden forrige hovedrapport fra FNs klimapanel kom ut, men de globale utslippene fortsetter å øke. Forskerne kommer med en tydelig melding i den sjette hovedrapporten: Karbonbudsjettet krymper raskt.

Ifølge klimarappporten haster det med å iverksette tiltak, og det haster mer enn før. Under første del av koronapandemien estimerer Det internasjonale energibyrået (IEA) at de globale klimagassutslippene ble redusert med 5,8 prosent – eller nesten 2 gigatonn CO2. Men reduksjonen ble kortvarig: I 2021 har utslippene økt i samme takt som før pandemien.

Mellom 2020 og 2030 må de globale utslippene årlig kuttes med 7,6 prosent for å nå Paris-avtalens mål, konkluderer FNs miljøprogram i en rapport fra 2019 (UNEP, 2019).

Vi må altså ha større årlige utslippskutt fremover, enn det pandemiens stillstand medførte.

Det viser hvilken enorm omstilling verden står overfor, hvor mye som kreves og hvor lite tid vi har til rådighet.

Nye ord og begreper

Hvor forskerne tidligere har vært mer beskjedne i bruk av kraftfulle uttrykk for å beskrive faglig sikkerhet og sannsynlighet, uttrykker de seg tydeligere. For eksempel konkluderer forskerne i rapporten med at det er ‘utvetydig at menneskelig påvirkning har varmet opp atmosfære, hav og land’, og at observerte økninger i klimagasser siden 1750 ‘uomtvistelig er forårsaket av menneskelige aktivitet’.

De sier også at det er veldig sannsynlig at menneskelig aktivitet er hoveddriveren for den globale tilbaketrekningen av isbreer siden 1990-tallet, og at det er ekstremt sannsynlig at menneskelig påvirkning er hoveddriveren til økt temperatur i havets øvre del.

Det er disse ordene: Ekstremt, veldig, uomtvistelig og utvetydig som brukes hyppigere i den sjette hovedrapporten enn tidligere. Det er sterke ord fra forskere som ellers kvier seg for å fremstå som skråsikre.

Brannvær

Det er ikke bare en ny ordlyd som presenteres i klimarapporten fra august. Det presenteres også nye begreper. Et begrep omtalt i rapporten, som vi kommer til å høre oftere fremover, er ordet brannvær («fire weather»).

Når lange perioder med varme og tørke etterfølges av nedbør med lyn, torden og vind, skapes det gunstige forhold for skogbranner. Ilden varmer opp bakken som varmer opp luft som danner vind. Brannen skaper altså et eget værsystem.

Utviklingsbaner og utslippsbaner

Et annet teoretisk begrep som tas i bruk i større grad enn tidligere er Shared Socioeconomic Pathways, eller SSPer. De tidligere IPCC-rapportene har brukt representative baner for konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren kalt Representative Concentration Pathways (RCP) for å beskrive mulige scenarier for utslipp. Disse utslippsbanene angir økning i klimagasser, og indikerer hvordan ulik konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren vil gi ulike temperaturendringer.

Nå blir denne typen scenarietankegang også brukt for å skape baner for mulige sosiale og økonomiske utviklingstrekk. Disse utviklingsbanene går altså mer i dybden på hva som kan skje med verdens utvikling i økonomisk, sosial, industriell og befolkningsmessig forstand. De gir oss innblikk i hvordan samfunnsmessige utviklingstrekk vil påvirke utslippene, og ulike utsikter til hvordan vi kan nå målene våre.

I de neste to rapportene vil disse utviklingsbanene få stor betydning fordi forskerne her også vil beskrive de samfunnsmessige konsekvensene av klimaendringene.

Digitalt interaktivt atlas

En annen nyvinning fra rapporten er at klimapanelet lanserer et interaktivt atlas. Til tross for at klimarapporten er mange tusen sider lang, skal det godt gjøres å oppsummere detaljert klimaforskning for alle regioner og områder på kloden mellom to permer.

Det interaktive atlaset er åpent for alle og gir leseren mulighet til å undersøke ulike klimascenarier i ulike regioner.

Hva nå?

Rapporten kan oppsummeres kort med at noen dører er i ferd med å lukkes. Det er lite som tyder på at vi vil klare å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Målet vi satte oss i Paris i 2015 ser ut til å være svært vanskelig å nå i løpet av de neste 20 årene. Men hva vil det si for oss å ikke nå 1,5 gradersmålet?

FNs klimapanels spesialrapport om 1,5 graders oppvarming fra 2018 går i dybden av dette, og beskriver hvordan den lille halve graden mellom 1,5 og 2 graders oppvarming kan være vippepunktet for irreversible klimaendringer som kan endre økosystemer for alltid (IPCC, 2018).

Årets rapport slår fast at det vil bli en merkbar økning i ekstremvær for hver 0,5 gradsøkning. Blant eksemplene som trekkes frem er at isen i Antarktis begynner å smelte hurtigere, at økte temperaturer fører til omfattende skogdød og at sirkulasjonen i Atlanterhavet kan kollapse.

Om vi bruker badekar som en metafor: Badekaret fylles sakte opp og rapporten viser at vannet nå begynner å komme farlig nær kanten. Nå må vi både finne ut hvordan vi kan skru av kranen, og hvordan vi kan dra ut proppen.

Selv om kloden overskrider 1,5 gradersmålet kan temperaturen senkes under Paris-målet igjen ved umiddelbare og store utslippskutt. Slike utslippskutt vil kreve teknologi som kan sørge for negative utslipp, som i praksis betyr å fjerne CO2 fra atmosfæren. Slik teknologi, i stor skala, lar imidlertid fremdeles vente på seg – og er så langt svært kostbar.

Vi har i dag naturlige CO2-bindere som ikke er knyttet til teknologi. Naturen selv, og havet spesielt, er jordens egen karbonfangst og lagring. Jordens økosystem har absorbert mye av de menneskeskapte CO2-utslippene og har bidratt til å bremse den globale oppvarmingen. Utfordringen er at jo mer CO2 som slippes ut i atmosfæren, og jo varmere havet blir, dess mindre effektivt blir dette naturlige systemet for karbonopptak og -lagring.

Karbonslukene våre begynner å gå tett.

Klimaendringer i nord

Store avstander og spredt bebyggelse gjør det krevende å utvikle utslippsfrie transportsystemer i nord. Dette byr på ekstra utfordringer i overgangen til et klimanøytralt samfunn der det ikke slippes ut mer CO2 enn det som tas opp av naturen, eller av menneskeskapte karbonfangstsystemer.

Nord-Norge har særskilte utfordringer knyttet til fysisk risiko. Dette fordi klima- og temperaturendringene skjer raskere jo lengre nord vi kommer, og vintertemperaturene vil øke mer enn sommertemperaturene. Et varmere nord betyr et høyere havnivå og større stormflo. Et villere og våtere vær betyr mer nedbør og storm, økt risiko for flom, overvann, og økt fare for ulike former for skred. Disse faktorene øker risikoen for store materielle ødeleggelser og til og med fare for liv og helse.

Selv med et interaktivt atlas er det vanskelig å se klimaendringene spesifikt for Nord-Norge som region. Rapporten sier likevel noe svært viktig om klimaendringer i nord og i Arktis: Endringene vil bli mer prekære i arktiske strøk. En økning på 1,5 grader i den globale middeltemperaturen betyr en økning på 3,5-4,5 grader i nord.

Tiltak for å begrense klimarisiko

Delrapportene som kommer i 2022 skal ta for seg klimarisiko og skadebegrensning. For ikke å foregripe begivenhetenes gang, nevnes klimarisiko i Nord-Norge derfor bare kort i denne artikkelen. Dokumentasjonen i denne rapporten gjør det ikke mulig å gå i detaljer, men rapporten sier nok om de fysiske klimaendringene til å gi en pekepinn på hvordan regionen må tilpasse seg.

Jordskred, havforsuring, kloakk på avveie, nedgang i fiskebestander, oversvømmelser og flom. Dette er eksempler på fysiske konsekvenser av klimaendringer i nord, som med større eller mindre grad av sannsynlighet vil inntreffe.

Når vi tenker på klimarisiko, tenker vi ofte på fysisk risiko. Likevel er det andre risikofaktorer som spesielt næringslivet, kommunene og lokalsamfunn bør ta høyde for. Dette kan være justeringer i skatteregler, økt tempo i teknologiutvikling, endrede preferanser fra forbrukerne eller innbyggerne, nye forsikringsvilkår eller strammere klimapolitikk. For å møte fremtidig risiko må både statlig og privat sektor tilpasse seg en ny klimarealitet.

Klimatilpasningstiltak kan for eksempel være sikringstiltak mot flom og skred, men kan også være forsikring av eiendom eller effektivisering og endring i logistikkløsninger.

I 2020 hadde 11 prosent av nordnorske kommuner søkt om klimatilpasningsmidler fra myndighetene (kbnn, 2020). Prosjektene som fikk tildelt midler handlet i hovedsak om kompetanseheving rundt havnivåstigning, eller risikoanalyser for flom og analyser av beredskapskapasitet. Sammenlignet med resten av landet benyttet regionen seg i langt mindre grad av finansielle ordninger fra Miljødirektoratet og andre klimatilskudd for omstilling og tilpasning.

Ansvar for omstilling og tilpasning til et endret klima

Regjeringen har definert nordområdene som Norges viktigste strategiske ansvarsområde i Nordområdemeldingen av november 2020. Meldingen omtaler grønn omstilling som en driver i utviklingen – en omstilling som også kan være lønnsom. Grønn konkurransekraft skal legge til rette for næringsutvikling med vekt på maritim sektor og fornybar energi i regionen. For å ikke bli skadelidende av klimaendringene, og for å ta aktivt del i verdiskapingen knyttet til det grønne skiftet, må også omstillingstakten for havneutvikling, ladeinfrastruktur og tilrettelegging for nullutslippssamfunnet i Nord-Norge få opp farten.

Enn så lenge finnes ingen særegne insentivordninger eller bidrag tilgjengelig spesifikt for Nord-Norge øremerket til klimatilpasning og -omstilling. Klimaomstillingsutvalget (2020) peker på at det i større grad må være de generelle virkemidlene som bør drive klimatilpasning og -omstilling. Staten har størst mulighet til å øke hastigheten i omstillingene gjennom skatter og avgifter, reguleringer og offentlig innkjøpsreglement.

Det er avgjørende for utviklingen i Nord-Norge at vi lykkes med klimaomstillingen. Det handler både om sikkerhet, samfunnsbygging og konkurransekraft. Kombinasjonen av spredt befolkning og kapasitetsmangel gjør at arbeidet med omstilling og tilpasning for å møte klimarisiko i regionen er krevende.

Samtidig er det store muligheter i Nord-Norge. Rik tilgang til naturressurser er et fortrinn også i det grønne skiftet. Tilgangen til ren energi, mat og mineraler gir store utviklingsmuligheter for næringslivet i nord. Dette kan danne grunnlaget for nye, fremtidsrettede arbeidsplasser – som også bidrar til å redusere verdens utslipp av klimagasser.

For nordnorske politikere og nordnorsk næringsliv er FNs sjette klimarapport en sterk påminnelse om tre ting: Vi må redusere våre utslipp drastisk, vi må tilpasse samfunnet til et allerede endret klima – og samtidig forberede oss på økte endringer i tiårene framover.