Stein Vidar Loftås: Norge og Nord-Norge tjener gode penger på å produsere oppdrettsfisk – spesielt laks. Men andelen fisk med skader og sår, den øker nå kraftig. Og økt havtemperatur fører også til mer sykdom i merdene. Men i dag skal vi snakke om løsningene på disse utfordringene. Dette er Nord-Norge i verden. Mitt navn er Stein Vidar Loftås.
▾
Stein Vidar Loftås: Ja, de to siste årene har havbruksnæringen opplevd betydelige utfordringer knyttet til sykdom, vintersår, lus og maneter. Det har ført til at veksten har stagnert. Nesten 40 prosent av all oppdrettslaks som hentes opp fra merdene i Norge har altså nå såpass mye skader at den ikke kan eksporteres direkte. Den må bearbeides før den kan gjøres om til menneskemat. For å komme dette til livs investerer næringen nå mange milliarder kroner for å finne nye løsninger som både skal forbedre fiskevelferden, øke kvaliteten og ikke minst gjøre havbruksnæringen enda mer bærekraftig. En av de som har inngående kjennskap til hva som gjøres i næringen er Øyvind Hilmarsen. Han er fagsjef for havbruk i Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF).
Hjertelig velkommen til oss, Øyvind!
Øyvind Hilmarsen: Tusen takk!
Stein Vidar Loftås: Det var et langt navn for selskapet ditt, og vet at dere kaller det bare for FHF. Kan ikke du starte med å si hva FHF er og hva mandatet deres er?
Øyvind Hilmarsen: FHF ble startet for 20 år siden gjennom en egen lov på Stortinget. Vi er den, på en måte, lille ukjente søstra til Sjømatrådet, og kaltes før for Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond. Vi er et finanseringsinstrument for å finansiere forskning innenfor villfisk og havbruk.
Stein Vidar Loftås: Dere finansierer, og hvor kommer pengene til den finansieringen ifra?
Øyvind Hilmarsen: Det er en eksportavgift på all norsk sjømat, hvor litt over halvparten går til Sjømatrådet, og resten går til FHF – som skal prøve å løse de fellesutfordringene som havbruksnæringa og fiskerinæringa har.
Stein Vidar Loftås: Hvor mye penger er det snakk om? Kan du si det?
Øyvind Hilmarsen: Det er ca. 500 millioner kroner i året.
Stein Vidar Loftås: Ja. Og det her skal altså brukes til å løse felles utfordringer, som du er inne på, for næringen. Snakker vi da om det som jeg var inne på i innledningen? Er det fiskevelferd og miljø, eller er det andre utfordringer også, som dere har satt dere fore å finne løsninger på?
Øyvind Hilmarsen: Det er et bredt spekter av utfordringer. Gjøre næringslivet og samfunnet generelt bærekraftig. Å få ned utslippene. Men det er en vedvarende utfordringer med lus. Lus er hovedutfordringen for næringen, og det fører med seg mange andre konsekvenser. Mye behandling av fisken som kan føre til skader. Det er hovedutfordringa, og der ligger det i at man prøver å utvikle nye produksjonsformer, som skal beskytte fisken for lus, men også naturen for lus fra fisken – i all hovedsak. Så det er den største utfordringa man har i dag. Men vi ser også plutselige miljøutfordringer, som disse perlesnoremanetene som har kommet over store deler av Nord-Norge, og også på Vestlandet. Som skader fisken og fører til sår. Så det er mange komplekse utfordringer man har når man er i naturbasert næring, som er avhengig av havtemperaturer og det som skjer i økosystemet i havet.
Stein Vidar Loftås: Perlesnormaneter. Når man løser én utfordring, så kommer det en annen – som det vil være i naturen?
Øyvind Hilmarsen: Ja, det er det. Bare i Troms fylke var temperaturene på tre meters dyp fire grader høyere enn normalt i september. Altså et mye, mye varmere hav enn det var. Dette førte til en eksplosiv oppvekst av lus her oppe.
Stein Vidar Loftås: Ja, riktig. Da vet vi hva utfordringene er, men hvordan jobber ditt selskap med å komme disse utfordringene til livs?
Øyvind Hilmarsen: Nei, vi er jo et instrument for næringsfinansiert forskning. Vi er eid av Fiskeri- og næringsdepartementet som et statlig aksjeselskap. Men vi har faggrupper nedsatt innenfor de forskjellige sektorene. Innenfor havbruk, flere for villfisk, konvensjonell, vi har pelagisk industri. Så vi har mange faggrupper der det sitter representanter fra sjømatselskapene, fra næringen, som hvert år jobber med en handlingsplan for hva vi skal prioritere av forskning. Dette er langsiktig arbeid. Forskning – det tar lang tid å gjøre. Vi starter opp et prosjekt, det kan ta et halvt år før det kommer i gang. Og det går kanskje ett-to-tre år før man kommer fram til svarene. Men vi lyser ut alle midlene til en åpen nasjonal og internasjonal konkurranse om midlene. Så det beste prosjektet, den beste søknaden, den beste forskningsideen for å løse en utfordring, er de som får tildeling og tilsagn av midler fra FHF.
Stein Vidar Loftås: Ja, riktig. Så det er ikke dere som sitter i FHF og gjør forskningen, det er det forskningsmiljøene som gjør. Men dere finansierer det?
Øyvind Hilmarsen: Vi finansierer forskning, og vi har et viktig prinsipp som er en brannmur mellom de som finansierer forskning og de som utfører forskning. Så når vi har tildelt midlene til et forskningsinstitutt eller til en bedrift, så er det de som eier prosjektet og eier resultatene, og står fritt til å tolke de resultatene de kommer fram til. Det er et veldig viktig prinsipp når du har næringsfinansiert forskning som vi forvalter.
Stein Vidar Loftås: Og så har dere drevet med dette over et par tiår. Hvis man skal snakke om suksessraten deres, hva slags koder har dere greid å knekke på den tiden?
Øyvind Hilmarsen: Man snakker ofte om man ønsker å løse et problem, men ofte er dette veldig sammensatte problemer, kalt 'wicked problems' på fagspråket. Der det ikke er én teknologisk løsning, det er ikke én kunnskap som løser alt, men det er et samspill mellom offentlige reguleringer, mellom næringens innovasjonskraft og forskningsmiljøene, som prøver å løse en del av disse komplekse utfordringene i en naturbasert næring som havbruk og fiskeri er. Men det er klart at hvis man ser på hvordan det har gått med norsk havbruksnæring de siste 20-40 årene, så har det vært en formidabel vekst i verdi. Norges nest største eksportnæring, som er til stede over hele kysten. Kysten er avhengig av havbruks- og fiskerinæringen, men også næringen er avhengig av at man har et skikkelig godt næringsliv, at det bor folk langs hele kysten. For det er her oppdrett skjer.
Stein Vidar Loftås: Ja. Det kjenner vi spesielt på i vår del av landet. Du nevner villfanget fisk. Vi skal holde oss til havbruksnæringen, til oppdrettsnæringen, i dette intervjuet. Når vi snakker om oppdrett, tror jeg de aller fleste vil tenke på merder i fjordene, som vi har sett siden begynnelsen av 1990-tallet, kanskje ennå før det. Men det foregår også mye på land i dag. Hvordan går det, og hva håper man å oppnå med landbaserte anlegg?
Øyvind Hilmarsen: Hovedsakelig starter livet til laksen på land. Det har det alltid gjort fra man begynte med dette på 1950- og 1960-tallet. Så starten av livet: Du klekker den, du har påvekst og kjører den fram til den er klar til å gå i havet. Laksen lever sitt liv i ferskvann, og så i sjøvann, og så opp i ferskvann igjen. Så Norge er klart best på landbasert oppdrett i verden. Vi har kanskje kapasitet til 100.000 tonn på settefiskanlegg. Luseutfordringa har gjort at du ønsker å få fisken stor nok på land før du setter den i sjø. At du får kort tid i sjøen, og at risikoen blir kort i sjø. Derfor har det vært en enorm bygging av landbaserte settefiskanlegg langs hele kysten. Bare i Troms er det nok mellom fem og sju milliarder som har investert de siste sju årene i landbasert oppdrett. Så det er en enorm industrialisering langs kysten i disse landbaserte oppdrettsanleggene i Norge. Så er det et par anlegg som har dette fullsyklus matfisk som er kommet. Og det handler jo om at det er mye kapital i denne næringen, og det er mye kapital utenfor denne næringen som vil inn i næringen, fordi man har gode marginer. 10-20-30 prosent på de beste oppdretterne. Og det er klart det gjør at andre har lyst til å investere midlene i næringen. Så det er en enorm innovasjonskraft. Har man ikke plass til å vokse i Norge, så vokser man i Irland eller Chile eller i andre land, og også PÅ land. Som vi har eksempler på, også i andre land der de satser på laks. Så det skjer en utvikling fordi det er så enormt lønnsom næring.
Stein Vidar Loftå: Men er ikke dette en potensiell konkurransemessig fare for Norge? For vi har jo hørt at fordelen Norge har, er at vi har fjordene våre, strømsystemene som er der, temperaturen i havvannet og så videre. Hvis man klarer å utvikle landbaserte anlegg, vil ikke vi da automatisk komme til å tape konkurransen mot Kina og andre land?
Øyvind Hilmarsen: Det handler i stor grad om kostnader. Det å produsere laks i vanlige plastmærer som man har i dag, i vanlige nøter i sjøen der naturen sørger for friskt vann og utskifting av oksygen og den type ting, så er det den laveste kostnaden du har. Selv om kostnadene har økt på grunn av dette luseproblemet, så har også kostnadene økt på tradisjonelt oppdrett. Men denne teknologien som brukes i dag, har vært kjent i kjempelang tid. Og at andre satser på dette, er jo helt naturlig. Du har god lønnsomhet. Folk vil ha laks over hele verden. Det er et enormt sug i markedet etter gode og sunne proteiner. Da investeres det midler i lakseproduksjonen. Man skal ikke undervurdere clusteret av kompetanse som er i Norge på lakseoppdrett. Det er et enormt cluster med vanvittig flinke leverandører, vanvittig flinke oppdrettere, som innoverer veldig fort, bruker store midler. Plutselig bygger du merde til én milliard kroner – en havfarm i Vesterålen som Nordlaks bygde til en milliard kroner, for de vil teste ut et nytt konsept. Så den innovasjonskraften som er i Norge og den kompetansen som er i Norge, det er det få andre land som kan konkurrere med. Derfor tror jeg Norge kommer til å være i førersetet – eller norsk kapital vil være i førersetet – når lakseoppdrett kommer til å fortsette å vokse framover.
Stein Vidar Loftås: Vi frykter ikke konkurransen?
Øyvind Hilmarsen: Nei, egentlig ikke. Det er klart at som land må vi ta vare på våre komparative fordeler. Når man regulerer næringa, må man huske på hva som er våre fordeler, og ta vare på de overordna, samtidig som man tar vare på miljøet – samtidig som man tar vare på naturen. Men det er viktig at Norge, sånn helt overordna næringspolitisk, vet å bruke de komparative fordelene vi har i en internasjonal, hard konkurranse som denne næringen, og mange andre næringer, er i.
Stein Vidar Loftås: Og ett av de komparative fortrinnene kan man kanskje si er det du var inne på nettopp, nemlig havbaserte anlegg. Nå snakkes det om konsesjoner på å drive oppdrett ute i åpent hav, for å si det litt folkelig, fra 2025. Hvordan ligger det an?
Øyvind Hilmarsen: Det foregår et kunnskapsbasert arbeid der man utreder hva konsekvensene er, hvor det er best å legge disse anleggene. Dette er en erkjennelse av at dette er en næring med et stort potensial i framtida, der man vokser utover langs kysten. Det er kanskje mer snakk om eksponerte anlegg som vi har utenfor Vengshøya her på Fellesholmen, som er et nytt oppdrettskonsept som kom, der du ligger lenger ute på kysten, der det er større bølger og mer uvær. Men så er det også store aktører som har gått hardt inn i offshore havbruk. Men det er et vanvittig stort løft i forhold til det man har gjort hittil.
Stein Vidar Loftås: Hvorfor det?
Øyvind Hilmarsen: Nei, du skal ut i det åpne havet. Du skal ut der det kan være både 20 og 30 meter høye bølger. Det er sterk strøm der. Klarer laksen å stå i den sterke strømmen over lang tid?
Stein Vidar Loftås: Mmmm.
Øyvind Hilmarsen: Du skal drive operasjoner med å sette ut fisk, du skal fôre den, du skal fjerne dødfisk, du skal være og passe på et anlegg som kanskje er 10 og 20 ganger større enn et tradisjonelt anlegg med fisk for kanskje én milliard kroner eller to i den merda. Så da er det et helt annet game. Da handler det om å forvalte slik man gjør i olje- og gassnæringen: Du forvalter ei blokk til det beste for samfunnet, og for det beste for å drive økonomisk forsvarlig. Da må du samarbeide innenfor ei stor blokk. Og jobbe med å gjøre dette på en god og smart måte i forhold til biosikkerhet og risiko og disse tingene. Men det er noe annet å holde masse fisk levende ute på det store havet enn det er inni en skjermet fjord.
Stein Vidar Loftås: Ja, man kan jo bare tenke på rømning, for eksempel, når bølgene blir 20-30 meter. Det blir spennende å følge den delen av næringen videre. En annen del av næringen som det kanskje snakkes litt for lite om, det er torskeoppdrett. Torsk har jo vært Nord-Norges gull i veldig mange hundre år. Og nå ser vi at torskeoppdrett – det kommer, etter å ha vært forsøkt før og nesten døde ut, så er det tilbake igjen. Hvordan ligger det an nå, kan det bli en viktig del av den norske eksportmiksen?
Øyvind Hilmarsen: Ja, det vil absolutt si. Det som er hovedutfordringa for torskeoppdrett er tilgang på areal og lokaliteter – å få klarert et område for å drive oppdrett i. Det er ganske enkelt, egentlig. Det er den store utfordringa til torskeoppdrett. Man har på en måte løst det biologiske, man har løst det teknologiske. Man er egentlig klar til å gå videre på mange områder med torskeoppdrett. Men det er dette å få tildelt areal og få holde risikoen på et akseptabelt nivå for å drive og vokse på torskeoppdrett. Men her er også Tromsø i en helt sentral posisjon med det nasjonale avlsprogrammet for torsk, som har vært drevet herfra i 20 år. Og nå har du en godt avlet fisk som presterer godt. Så det har absolutt et potensial. Men da er det areal langs kysten. Det er ganske tett mellom merdene, og da må du kunne gjøre det på en god og smart måte. Som det også jobbes med teknologiutvikling for å utvikle teknologi omkring oppdrett. Det å lukke merdene i større grad, både for å beskytte miljøet fra fisken, men også for å beskytte fisken fra miljøet. Når du får så varme temperaturer eller maneter, så må du beskytte fisken.
Stein Vidar Loftås: Ja.
Øyvind Hilmarsen: Det drives for eksempel nå med dyp drift på laks, hvor man kommer under lusebeltet. Lus er ca. bare 15 meter ned i vannsøyla, så nå flyttes merdene ned på dypet. 15 meter ned. Du legger en not på toppen av merden, så senker du den ned. Så sørger du for at laksen har en luftkuppel han kan gulpe luft fra, for den har åpen svømmeblære. Så kommer du under lusebeltet. Det er en teknologiutvikling som har skjedd veldig fort nå, det å ha dyp drift på kysten for å redusere luseproblemet.
Stein Vidar Loftås: Ja, teknologien er viktig, men hvis vi skal holde litt fast i torsken og arealproblematikken: Når du sier at det er, eller du indikerer kanskje at det er litt mangel på areal. Er det slik at man har brukt de gode arealene til laks, og det ikke er noen gode arealer igjen, eller er det restriksjoner på hvor mye man totalt sett kan bruke til oppdrett?
Øyvind Hilmarsen: Det handler om … Det har jo skjedd en utvikling på type lokalitet, som havbruksnæringen ønsker på laks. At du kanskje flytter fra mindre lokaliteter som ikke er optimale, kanskje litt langt inn i en fjord, til å flytte ut på mer gode, strømsterke lokaliteter der fisken produserer bedre. Men så er det jo offentlig planlegging, plan- og byggingslov, interkommunale arealplaner for sjøareal. Der du kan prøve å bytte en lokalitet med en annen for å prøve å åpne opp for torskeoppdrett, for eksempel, så er dette veldig lange og utfordrende prosesser for å sørge for at du ikke påvirker villfisk, for eksempel villtorsk. Man kan jo si at hvis du flyr over kysten, så ser du at det er nok plass her. Vi er en 91.000 kilometer lang kyst, så vi bør ha nok plass, kan man tenke. Men dette skal skje, det er havstrømmer, det er lokaliteter, noe er grunt, noe er dypt. Det handler egentlig om god planlegging og å være villig til å åpne opp for denne type næringsvirksomhet langs kysten. Det er et spørsmål som ethvert kommunestyre til syvende og sist tar stilling til.
Stein Vidar Loftås: Når man snakker om problemer rundt oppdrett og baserer seg på erfaringene fra lakseoppdretten. Mange vil hevde at villaksen har måttet vike for oppdrettslaksen. Rømninger og ting som skjer i elvene som ikke burde skje og så videre. Torsken er utrolig viktig for Nord-Norge. Er det en fare hvis vi øker fokuset på torskeoppdrett, at det kan gå utover den opprinnelige torskestammen? Både når det gjelder kysttorsk og skrei?
Øyvind Hilmarsen: Det er jo en utfordring hvis du får store rømminger. Hvis du får mye gyting i merdene, for eksempel. Man ser på mulighetene med å ha bare ett kjønn i hver merde. Eller ett kjønn på en lokalitet. Du sorterer bare etter kjønn. Teknologien er der. Du kan gjøre det på laks og torsk. Man ser på muligheter for å ta ned risikoen. Det gjøres risikovurderinger fra Havforskningsinstituttet hvert år. Så akkurat nå har Mattilsynet holdt igjen på dette, fordi man vet ikke helt hva risikoen er. Det er viktig at man har et godt kunnskapsgrunnlag. Der kommer ofte FHF inn ved at vi sørger for at det er et kunnskapsgrunnlag, slik at man kan ta kunnskapsbaserte beslutninger i framtida. Den type ting kan FHF være med å finansiere, slik at de som forvalter dette arealet, kan nyttiggjøre seg av kunnskap.
Stein Vidar Loftås: Vi må snakke litt om bærekraft også. Det er jo nesten ikke en eneste podkast med respekt for seg selv som ikke trekker inn bærekraft. Det skal også vi gjøre. Bærekraft er jo selvfølgelig særdeles viktig, vi har jo vært inne på det allerede. Alt som handler om rømninger og arealplanlegging og whatnot, er jo med utgangspunkt i at man skal være bevisst bærekraftmessig. Men hvis man ser på de mer tradisjonelle utslippsområdene av bærekraft, så har også havbruksnæringen nå tungt fokus på det. Man snakker om å fase ut diesel til fordel for fornybar energi. Hvor er det man bruker diesel i fiskeoppdrett?
Øyvind Hilmarsen: Det er hovedsakelig brønnbåter som bruker diesel.
Stein Vidar Loftås: Riktig.
Øyvind Hilmarsen: Så brukes det diesel på lokaliteter som ikke har vært mulig å koble til strømnettet.
Stein Vidar Loftås: Aggregat, altså?
Øyvind Hilmarsen: Ja. Tradisjonelt var det jo det man drev flåte med, og så har over halvparten nå fått kobla seg til strøm. Men vi finansierte et prosjekt som SINTEF drev, som heter EnerSea, der man kartla begrensningene for å få elektrifisert resten av lokalitetene, og også landbasert industri. Og da er det sånn at det ikke er strømnett i Norge i dag til å gjøre næringen bærekraftig.
Stein Vidar Loftås: Man har ikke nettet? Det er tilgang på nettet og ikke kraften som er problemet?
Øyvind Hilmarsen: Nettet er problemet, å få effekt nok på nettet. Det er en utfordring for eksempel på Senja for fiskeindustrien på Husøya, å få koble seg til nettet og være med å finansiere nettutbygging. Nettet er 100 prosent bompengefinansiert i Norge, så man må være med å betale, og det blir for dyrt for en fiskeindustri som kanskje ikke har så høye marginer.
Stein Vidar Loftås: Ja, riktig.
Øyvind Hilmarsen: Vi har et eksempel her fra Ringvassøya da det ble lagt et stort settefiskanlegg, nesten en milliard kroner i investeringer i Dåfjorden. Så måtte selskapet betale 50 millioner kroner for en strømledning fra Hessfjord til Dåfjord. Fullt og helt. Nettet er fullt, både i transmisjonsnettet, sentralnettet, regionalnettet og lokalt. Det prosjektet fikk fram de resultatene. Det er ikke nett nok i Norge, og det nettet du har i dag, er det nettet du har om ti år.
Stein Vidar Loftås: Det tar tid å bygge ut.
Øyvind Hilmarsen: Det tar så lang tid. Så det er hovedutfordringen. Så er det ikke noen kommersielt tilgjengelig teknologi – det var et av resultatene fra de prosjektene nå – som bare kan erstatte dette utpå havet. Og dette gjelder ikke bare havbruksnæringen, det gjelder hele norsk næringsliv. Det er bestilt så mye kraft for å gå gjennom det grønne skiftet og bli bærekraftig, at nettet i Norge er egentlig fullt.
Stein Vidar Loftås: Så selv om viljen er til stede, så kan det her bli for dyrt. Hvis man likevel ønsker å gå i en grønn retning for denne havbruksnæringen, risikerer man da å ende opp med et produkt som ikke er konkurransedyktig på pris, fordi produksjonskostnadene blir for høye?
Øyvind Hilmarsen: Ja, jeg tenker … Slik som jeg ser på det: Alt næringsliv må jo bli bærekraftig. Vi står jo i en krise, selv om man kan se noen globale tendenser til at noen kanskje ikke vil bry seg så mye om den, og heller konkurrere beinhardt på billig energi, som er en av de viktigste innsatsfaktorene for å være konkurransedyktig. Men slik jeg opplever havbruksnæringen, så er det en enorm vilje til å bli bærekraftig. Og man ønsker å gjøre dette ganske raskt. Men der sliter man da for eksempel med nettilgang og muligheten til det. En brønnbåt krever rask og mye lading. Det er som å lade en cruisebåt, da krever det svære kontakter og tjukke ledninger. Og det er det ikke muligheter til å gjøre i dag. Og så er det det andre store: Ca 70 prosent av CO2-utslippet fra havbruksnæringen kommer fra fôret. Å gjøre noe med fôret er kanskje det aller viktigste i forhold til CO2-utslipp.
Stein Vidar Loftås: Produseres fôret i Norge, eller?
Øyvind Hilmarsen: Ja, mye av det produseres i Norge. Men det er jo mye som importeres. Både soyaprotein, fiskemel og fiskeolje importeres. Vi har en begrensa ressurs med fiskeri i Norge også. Men vi har sett for eksempel at makrelloljeprisene er så høye at makrell går rett til oljeproduksjon for å være innsatsfaktor på andre deler. Og så satses det jo nasjonalt på bærekraftige fôrråvarer. Fra FHF sin side har vi finansiert i to runder ca. 76 millioner kroner til forskning på nye bærekraftige fôrråvarer. Mye av det kommer fra sjøen. Det kan være børstemark. Det kan være tunikater. Det kan være tang og tare. Så det er en fantastisk mulighet for at vi langs kysten går for lavtrofiske arter: Børstemark eller svart soldatfluelarver – maggot på godt nordnorsk. Maggot investeres det milliarder på milliarder i gjennom fabrikker i Europa, som produserer denne type proteiner.
Stein Vidar Loftås: Til fiskeoppdrett?
Øyvind Hilmarsen: Nei, fiskeoppdrett er kanskje ikke de som betaler mest, men kjæledyrfòr er dyrt. Så der er det et stort potensial for denne type ting. Men det investeres mye i bærekraftig protein- og fettsyreproduksjon i verden. Og dette håper man jo at havbruksnæringa skal klare å … at man skal klare å utvikle de rette fettsyrene og de rette proteinene til det som laksen trenger. Og at man kan gjøre dette også nasjonalt. Regjeringa har satt i gang dette samfunnsløftet for bærekraftig fôr, som nasjonen Norge da satser på. Så der er det også veldig store muligheter for næringslivet i Nord-Norge. Å produsere disse fôrråvarene. Kjempestort potensial. La oss si i Balsfjorden. En industrikommune nær strømnettet. Du har en fôrfabrikk der. Store muligheter. Du har Nutrimar ute på Senja, det gigantiske videreforedlingsanlegget som SalMar har bygd på Silsand. Svær fabrikk. Og her er det muligheter i Nord-Norge. For egentlig trenger du bare rent vann, energi og kompetanse til å produsere mat. Og er det noe vi har, så er det de tre tingene. Så egentlig er dette en stor mulighet for Norge. Jeg har lyst til å nevne Akvaponiet, som jeg har et stort hjerte for. De nitrogenstoffene som fisken har, ammoniakk og urea som fisken slipper ut: Fire slike settefiskanlegg som er bygd i Dåfjorden, har nok nitrogen til å produsere alt norsk forbruk av tomat. Fire anlegg. Så det er en enorm mulighet her, hvis de tør å ta den og jobbe rett også i Nord-Norge. Så har man store muligheter, fordi havbruksnæringen trekker nordover på grunn av sjøtemperaturer. Produksjon skjer her oppe.
Stein Vidar Loftås: Men her trenger vi at noen ser og tenker holistisk og får til disse verdikjedene, som kanskje ikke er oppe i dagen for alle.
Øyvind Hilmarsen: Nei, og det skjer store prosjekter andre deler i landet der man bygger store industriparker. Hvis du skal drive landbasert oppdrett av laks, så trenger du masse oksygen. Hvis du produserer oksygen, så får du masse hydrogen. Får du masse ammoniakkutslipp av denne fisken, som du kan videreføre til salat og tomat, så kan du bygge en industriell symbiose. Så her er det også noe som SpareBank 1 Nord-Norge bør se godt på og være med å finansiere det næringslivet framover som produserer denne kjempelønnsomme matproduksjonen, som andre store – som Google, som Amazon, investerer i USA. De store investerer i mat. Det er gode marginer i mat, som vi alle vet.
Stein Vidar Loftås: Og mat går aldri av moten.
Øyvind Hilmarsen: Nemlig. Så her er det en unik mulighet for næringslivet i Norge og i Nord-Norge.
Stein Vidar Loftås: Sirkulær økonomi, og en rak puck til SpareBank 1 Nord-Norge, den tar vi med oss. Helt til slutt, Øyvind: Det er sagt veldig ofte at intet tre kan vokse inn i himmelen. Havbruksnæringen har vokst. Mange vil sikkert hevde at den har vokst litt over stokk og stein, selv om vi hører nå at det er god kontroll og et høyt fokus også på bærekraftsbiten av det. Hvis vi ser 10-20-30 år fram i tid, hva tenker du om potensialet for fortsatt vekst og innovasjon innenfor denne næringen i vårt kjære Nord-Norge?
Øyvind Hilmarsen: Det er en enorm innovasjonskraft i denne næringen, så jeg tror den kommer til å vokse videre. Og den kommer til å vokse videre blant mange akser. Du går nedover i de trofiske nivåene i havet, plankton, type algeproduksjon, som man gjør i Finnfjordbotn, og du har mange organismer nedover i næringskjeden du kan drive oppdrett på. Den kommer til, slik som jeg ser det, å gå lenger ut langs kysten og offshore til slutt, tror jeg. Så vi har jo en enormt stor 200 mils økonomisk sone, som er hjertet av Norge, og som har vært hjertet av Norge i all sin tid. Fisk og olje og gass, som er så viktig. Jeg synes jo symbolet på det hele under oljepriskrisen, så var en 4,5 kilos laks mer verdt enn et fat med olje.
Stein Vidar Loftås: Ja, ikke sant.
Øyvind Hilmarsen: Og det sier noe om potensialet, synes jeg. Og så er vi nødt til å bli bærekraftige på alle mulige måter i matproduksjonen. Og produksjonen av oppdrett i vann, altså akvakultur ... Du har en kultur i vann, om det er en hvilken som helst organisme, det kan være en laks. Så trenger du mye mindre energi for å produsere den i vann enn du gjør på landjorda. Du slipper å holde varmen. Så der ligger den store muligheten med at vi har kysten, vi har sjøen, vi har havet, og her kan vi produsere sunn og bærekraftig mat som verden trenger. Det er en fantastisk mulighet, og det er veldig artig å være en del av denne næringen og jobbe for disse tingene. Utrolig givende.
Stein Vidar Loftås: Gjort riktig så er fremtiden lys for både Nord-Norge og for næringen som vi har snakket om i denne episoden av Nord-Norge i verden. Tusen takk skal du ha, Øyvind Hilmarsen!
Øyvind Hilmarsen: Takk for at jeg fikk komme!
▾
Stein Vidar Loftås: Ja, det er altså enorme muligheter fortsatt innenfor havbruksnæringen, innenfor fiskeriene, kan man kanskje si, i det store og hele. Men det er problemer som må løses, og vi hører at FHF er på ballen. Så vil bare fremtiden vise om man klarer å løse problemet og bli ferdig, eller om det bare kommer nye problemer seilende på nye fjøler. Hvem hadde trodd at havtemperaturen i Troms skulle stige med fire grader på ett år, for eksempel? Det er vanskelig å planlegge for sånt. Men det er i hvert fall godt å vite at vi har et organ som er finansiert av næringen selv, og som hele tiden forsøker å løse både de eksisterende utfordringene og de neste utfordringene, slik de ser de komme. Og så vet vi det at: Lykkes vi med dette, så vil Norge ha et komparativt fortrinn til evig tid. Fordi vi ligger såpass langt foran de land vi konkurrerer med. Verden trenger bærekraftig protein. Norge og Nord-Norge har som ambisjon å være hoffleverandør av det.
