Innflyttede unge voksne flytter oftere

44 prosent av unge voksne i Nord-Norge er innflyttere, 35 prosent har bodd i kommunen hele livet, og 20 prosent er tilbakeflyttere. Sammenlignet med Sør-Norge er andelen innflyttere høyere der (51 prosent), mens andelen tilbakeflyttere er lavere (16 prosent). Andelen som har bodd i kommunen hele livet er tilnærmet lik i nord og sør.

Totalt vurderer eller planlegger 37 prosent av unge voksne i Nord-Norge å flytte innen de neste fem årene. Kun 11 prosent har konkrete planer. I de åpne svarene vektlegges særlig økonomi, bolig, arbeidsmarked og kultur- og fritidstilbud som viktige forhold.

Innflyttere er minst stabile

Det er særlig unge voksne innflyttere som vurderer å flytte. Nærmere 50 prosent av denne gruppen vurderer eller har konkrete planer om å flytte fra nåværende bosted. Til sammenligning gjelder dette rundt 30 prosent blant tilbakeflyttere og blant dem som har bodd i kommunen hele livet.

Dette indikerer lavere bostedsstabilitet blant innflyttede unge voksne. Mange befinner seg i en fase der de fortsatt avklarer jobb, sosiale nettverk og framtidsplaner.

Sentralitet ser ikke ut til å påvirke andelen med flytteplaner i særlig grad. Andelen som vurderer å flytte er lik i mellomsentrale og minst sentrale kommuner (27 prosent). Samtidig har innbyggere i de minst sentrale kommunene noe oftere konkrete planer om å flytte (13 prosent, mot 9 prosent i mellomsentrale kommuner).

Finnmark skiller seg ut

Det er tydelige fylkesforskjeller. I Finnmark vurderer eller planlegger 48 prosent av unge voksne å flytte, mot 42 prosent i Troms og 30 prosent i Nordland. Forskjellen skyldes særlig at flere i Finnmark har konkrete planer om å flytte (16 prosent), sammenlignet med Troms (11 prosent) og Nordland (9 prosent). Andelen som vurderer å flytte er derimot lik i Finnmark og Troms (begge 32 prosent).

Flyttemotivene er i hovedsak like mellom fylkene, med nærhet til familie og venner samt jobb og karriere som viktigst. Finnmark skiller seg likevel tydelig ut ved at langt flere oppgir lavere reisekostnader som flyttemotiv (17 prosent, mot 4–5 prosent i Troms og Nordland). Dette kan tyde på at tilgjengelighet og reiseutgifter spiller en særlig viktig rolle i Finnmark, og bidra til at flere der har kommet lenger i flytteprosessen. I Troms og Nordland oppgis økonomi og boutgifter oftere som flyttemotiv enn i Finnmark.

Flytting handler ofte om familie – ikke mistrivsel

Blant innflyttede unge voksne som vil flytte, oppgir halvparten nærhet til egen familie som årsak. Mange nevner også jobb og karrieremuligheter, nærhet til partnerens familie og klima. Kun seks prosent av innflytterne sier at de ikke føler seg hjemme på bostedet.

Til tross for dette er det få som oppgir at de ikke trives der de bor. Samtidig er det færre innflyttede unge voksne som sier at de føler sterk tilhørighet til bostedet. Dette tyder på at flytting i mange tilfeller handler mer om relasjonell forankring og livslogistikk enn om misnøye med stedet. Man kan trives i hverdagen, men likevel mangle den dypere forankringen som ofte utvikles gjennom familie, langvarige relasjoner og tilgang på sosial støtte.

Dette er særlig relevant i etableringsfasen. For unge voksne, og spesielt i samlivs- og småbarnsfase, kan nærhet til familie være knyttet til barnepass, emosjonell støtte og praktisk hjelp i hverdagen.

Blant innflyttede unge voksne med flytteplaner og høy trivsel oppgir 52 prosent nærhet til egen familie som flyttemotiv, mot 28 prosent blant dem med flytteplaner og lav eller middels trivsel. Dette peker mot at flytteønsket ofte drives av forhold utenfor bostedet – såkalte «pull-faktorer» – snarere enn lav lokal trivsel. Tiltak for trivsel og inkludering kan derfor være viktige, men vil ikke nødvendigvis påvirke flytteplaner som i hovedsak er familiedrevne.

Reisekostnader forsterker flyttepresset

Fly- og reisekostnader trekkes også fram som en viktig årsak til flytting blant innflyttede unge voksne. En respondent beskriver det slik: «Jeg tror det vil hjelpe hvis man får billigere flyreiser ned til Oslo. Per nå er det veldig ‘utilgjengelig’ å bo her.» En annen sier kort: «Reisekostnader gjør at mange drar.»

Når vi skiller mellom unge voksne med og uten barn, ser vi noen variasjoner i flyttemotiv. Unge voksne uten barn oppgir oftere jobb og karrieremuligheter som motiv for å flytte, og noe oftere nærhet til egen familie enn unge voksne med barn. Ellers er flyttemotivene relativt like.

Dette kan henge sammen med livsfase. Unge voksne uten barn befinner seg oftere i en fase preget av utdanning, etablering i arbeidsmarkedet og høy mobilitet, mens barnefamilier i større grad vektlegger stabilitet og hverdagslogistikk.

Samtidig viser funnene at manglende tilgang på praktisk hjelp kan ha betydning. Blant unge voksne med konkrete flytteplaner oppgir 12 prosent at de ikke kan be slektninger, venner eller naboer om praktisk hjelp ved behov. Blant dem uten flytteplaner er andelen tre prosent.

Samlet peker funnene mot at flytteplaner blant unge voksne i stor grad er knyttet til livsfase, relasjonell forankring og rammevilkår som bolig, arbeidsmarked og reisekostnader – og at innflyttede unge voksne framstår som den minst stabile gruppen.

Færre opplever bolig som vanskelig

Andelen unge voksne som mener det er vanskelig å finne en bolig tilpasset husholdningens behov i nærområdet, har gått ned siden 2023. I 2025 oppgir 43 prosent at det er vanskelig å finne passende bolig, mot 49 prosent i 2023. En mulig forklaring kan være endrede rammevilkår for boliglån, blant annet at kravet til egenkapital er redusert fra 15 til 10 prosent. Samtidig kan boligpriser, renteutvikling og etterspørsel trekke i ulike retninger.

Det er likevel klare geografiske forskjeller. I Troms oppgir 54 prosent av unge voksne at det er vanskelig å finne egnet bolig, mot 37 prosent i Finnmark og 36 prosent i Nordland.

Ulike boligmarkeder kan forklare noe av dette. I Troms kan utfordringen i større grad være knyttet til prisnivå og tilgang på rimelige boliger, særlig i områder der korttidsutleie som Airbnb er utbredt. En lignende problemstilling finnes også i deler av Lofoten i Nordland, der turismen påvirker boligmarkedet.

Konjunkturbarometeret for Nord-Norge 2025 viser sterk vekst i Airbnb, noe som kan skape utfordringer i pressområder som Tromsø og Lofoten. Når vanlige boliger brukes til korttidsutleie, presses prisene opp og boforholdene blir mer uforutsigbare.

Dette reflekteres tydelig i åpne svar fra unge voksne:

• «Alt av privat boligmarked går til Airbnb, og det er umulig for studenter og nyinnflyttere å etablere seg.»

• «Reguler turismen – sats på fastboende, ikke bare turister.»

I mindre sentrale kommuner beskrives utfordringen oftere som lav tilgjengelighet og få boliger på markedet. Dette må ses i sammenheng med en markant nedgang i boligbyggingen i Nord-Norge. Kunnskapsbankens tall for igangsettingstillatelser viser at nivået i 2025 var svært lavt i et historisk perspektiv.

Svært mange unge voksne trekker fram behovet for bedre botilbud når de blir spurt om hva som kan gjøre bostedet mer attraktivt. Forslagene spenner fra flere leiligheter og bedre tilgang på tomter, til lavere boligpriser, boplikt og mindre byråkrati i kommunale prosesser. Noen av de åpne svarene inkluderer «Bedre og flere bomuligheter», «Bedre botilbud, flere leiligheter […]», «At det blir enklere å få tak i tomter for å bygge boliger selv (ikke gjennom entreprenør) […]», «Billigere hus og tomter og boplikt», «Det må legges til rette for bolyst, spesielt for unge og barnefamilier. Det er per i dag vanskelig å få boligtomt til å bygge nytt og selv det å komme inn på boligmarkedet er vanskelig. I tillegg er store deler av kommunen påvirket av å være i LFNR-område» og «Det største problemet hinderet slik jeg ser det i dag, er politikere som viser uvilje til å la nye boligprosjekter og botiltak skje raskt uten byråkrati».

Samtidig tyder funnene på at bolig alene ikke forklarer flytteplaner. 47 prosent av dem med flytteplaner oppgir at det er vanskelig å finne passende bolig, mot 40 prosent blant dem uten flytteplaner. Forskjellen er relativt liten.

Blant unge voksne med konkrete flytteplaner ønsker flest å flytte til en mest sentral kommune (47 prosent), altså en større by i Sør-Norge. Deretter følger mellomsentrale kommuner (33 prosent) og minst sentrale kommuner (21 prosent).

Tiltakssonen: Viktig, men ikke tilstrekkelig

I 1990 ble det etablert en tiltakssone i Nord-Troms og Finnmark for å gjøre det mer attraktivt å bo, jobbe og drive næringsvirksomhet i sonen. Tidligere analyser viser at befolkningstallet i tiltakssonen har gått ned, og at effekten av ulike tiltak har hatt begrenset varighet når det gjelder å opprettholde bosettingen over tid. I tillegg har verdien av tiltakene blitt redusert over tid, sett i forhold til utviklingen i lønnsnivå og boligpriser.

De åpne svarene i denne undersøkelsen peker på at levekostnader er særlig viktige for unge voksne i de nordligste områdene. Derfor er det relevant å se nærmere på hvordan tiltakene i tiltakssonen vurderes.

Blant unge voksne som bor i tiltakssonen, vurderes lavere skatt som det viktigste tiltaket: 82 prosent oppgir at dette er viktig for at de skal bli boende. Nedskriving av studielån vurderes også som viktig, mens øvrige tiltak rangeres lavere.

For unge voksne med barn er lavere skatt, nedskriving av studielån og gratis barnehage de viktigste tiltakene. For dem uten barn er lavere skatt og studielån viktigst. Funnene samsvarer med kvalitative utsagn som: «Beholde tiltakssonen – det er en av de få tingene som tiltrekker unge mennesker nå.»

Sammenlignet med 2023 er vurderingene i stor grad stabile. Ett unntak er at fritak for el-avgift vurderes som viktigere i 2025. Samtidig peker flere på at høye leve- og reisekostnader kan spise opp gevinsten av tiltakene: «Gratis barnehage hjelper lite når hele skattefradraget spises opp av én flyreise sørover.»

Gratis barnehage viktigst i minst sentrale kommuner

Sentralitet ser i liten grad ut til å påvirke hvordan unge voksne vurderer tiltakene i tiltakssonen, med ett tydelig unntak: gratis barnehage. Unge voksne mellom 25 og 39 år som bor i de minst sentrale kommunene, anser gratis barnehage som viktigere for å bli boende enn tilsvarende gruppe i mellomsentrale kommuner.

Dette indikerer at tiltak som reduserer direkte hverdagskostnader for barnefamilier har størst betydning der avstandene er store og alternative tilbud færre.

Samlet sett tyder funnene på at økonomiske virkemidler i tiltakssonen, særlig lavere skatt og nedskriving av studielån, oppleves som viktige for å bli boende. Gratis barnehage framstår som spesielt relevant for barnefamilier og for unge voksne i de minst sentrale kommunene.

Samtidig viser respondentutsagn at høye levekostnader – og særlig reisekostnader – kan redusere den faktiske gevinsten av tiltakene. Dette peker mot at tiltakssonen kan ha betydning for rekruttering og bostedsstabilitet, men at effekten må forstås i sammenheng med øvrige rammevilkår som boligmarked, tilgjengelighet og transportkostnader.

Dette samsvarer med Vista Analyses evaluering av de personrettede tiltakene i tiltakssonen, som konkluderer med at effekten har vært begrenset, og i beste fall midlertidig.