Flere trenger leiebolig i Nord-Norge, men tilbudet holder ikke tritt. Mangel på leieboliger presser prisene opp og gjør det vanskeligere både å finne et egnet hjem og å rekruttere arbeidskraft.
Leiemarkedet har blitt en stadig viktigere del av boligmarkedet. De fleste bor fortsatt i eid bolig, men andelen boligeiere har falt de siste årene. Høyere boligpriser, økte renter og svak boligbygging gjør det vanskeligere å kjøpe egen bolig. Flere er derfor avhengig av et velfungerende leiemarked,
Et strammere leiemarked merkes både i byene og i distriktene i landsdelen, så hva ligger bak presset i det nordnorske leiemarkedet?
Hvor mange leier?
Nasjonale tall fra SSB viser at rundt 713.000 husholdninger bodde i en leid bolig ved inngangen til 2025, noe som utgjorde 27,3 prosent av alle husholdninger i landet.
Tilsvarende tall for Nord-Norge var om lag 67.000 husholdninger, 28,5 prosent av landsdelens husholdninger. Dette utgjorde om lag 106.000 personer, tilsvarende 20 prosent av den nordnorske befolkningen. Sammenligner man med 5 år tidligere, var det en økning på nesten 3.600 personer, noe som var litt høyere enn folketilveksten i perioden.
De 15 kommunene i Nord-Norge med høyest andel husholdninger som leier bolig (2025).
Rammer bredere enn leietakerne
Økt press i boligmarkedet gjør det vanskeligere for folk å finne en bolig som passer behov, økonomi og livssituasjon, og kan bidra til større sosiale forskjeller. Tilgangen på leiebolig påvirker ikke bare enkeltpersoner, men også arbeidsmarkedet, fordi mangel på egnede leieboliger kan gjøre det vanskeligere å rekruttere arbeidskraft til både privat og offentlig sektor. Et presset leiemarked øker med andre ord både risikoen for sosial ulikhet og fortrengning, og begrenser tilgangen på kompetanse.
Prosentandel som leier i Nord-Norge etter alder.
Den største andelen av de som leier, er unge i alderen 20–29 år, hvor studenter og personer i tidlig yrkeskarriere utgjør en stor del. Under en fjerdedel av studentene leier gjennom en studentsamskipnad, og det er derfor viktig at det finnes et privat leiemarked som fungerer i studentbyene. Årets Studentindeks viser imidlertid at studentenes tilgang til det private leiemarkedet er svekket. Andelen private utleieboliger som en student har råd til, falt fra 57 til 54 prosent det siste året, og studiestøtten alene er ikke nok til å dekke kostnadene ved noen av boligene som inngår i analysen. For mange studenter har deltidsjobb dermed blitt en forutsetning for å kunne skaffe seg bolig.
Leie er en sentral del av boligmarkedet og ikke bare en midlertidig løsning. Når leiemarkedet fungerer godt, bidrar det til mobilitet, fleksibilitet og et mer balansert boligmarked. Når det fungerer dårlig, rammes særlig personer i sårbare situasjoner, men også de som ellers kunne klart seg uten offentlig bistand. De siste årene har leieprisene også økt og gjort det mer krevende for de som har behov for å leie bolig.
Etterspørselen øker raskere enn tilbudet
Leiemarkedet har blitt strammere. Pris- og rentevekst gjør at stadig flere ikke har mulighet til å kjøpe bolig og derfor må leie. Samtidig har tilbudet av leieboliger ikke økt i takt med etterspørselen.
Lavere lønnsomhet ved langtidsutleie gjennom økte kostnader og strengere skatteregler for utleiere, samt mer korttidsutleie enkelte steder, har redusert tilbudet. I tillegg har lavere boligbygging, sentralisering, flere små husholdninger og flere aleneboende økt presset. Nord-Norge skiller seg også ut med hensyn til å ha bosatt en høy andel ukrainske flyktninger i forhold til folketallet i kommunene, noe som har bidratt til presset i leiemarkedet, særlig i små kommuner.
Summen er et marked der flere konkurrerer om en leiebolig. I de største kommunene kan dette dels forklares med tilstedeværelsen av utdanningsinstitusjoner, sykehus, Forsvaret og et bredt næringsliv. Reiselivsregioner med høy aktivitet vil merke dette særlig godt.
I distriktene handler utfordringen i større grad om få private utleiere, lite nybygging, mindre variasjon i type boliger, mange eldre boliger med lav standard eller «feil» beliggenhet. Andre boliger, som kunne vært solgt eller brukt som utleieboliger, trenger heller ikke være tilgjengelige i markedet, for eksempel ved at de brukes som fritidsboliger.
Situasjonen nå er at det er mangel på egnede leieboliger i mange kommuner, noe som i seg selv bidrar til høyere leiepriser.
Privatpersoner eier over halvparten av utleieboligene
De som leier ut, kan kategoriseres etter om de er privatpersoner, studentsamskipnad, borettslag eller private, kommunale og statlige foretak. Statlig eid bolig omfatter boliger eid av fylkeskommunene, Forsvaret og helseforetak. Privatpersoner er den klart største utleiergruppen i Nord-Norge, men andelen er noe lavere enn på landsbasis.
Privatpersoner leier typisk ut sekundærbolig eller deler av egen bolig (sokkelleilighet), men det finnes ikke eksakte tall for hvor mange sokkelleiligheter som leies ut. I en rapport fra 2025 ble det anslått at rundt 27 prosent av utleieboligene i Norge ikke er registrert som egne boenheter, og dette gjaldt særlig sokkelleiligheter. Mangelfull registrering har for eksempel betydning for kommunenes dimensjonering av tjenester og beredskap. Husbanken jobber med å få bedre innsikt, også for å få bedre forståelse av boligmarkedet.
Andel leietakere i Nord-Norge fordelt på utleierkategori (2024).
Et og samme leiemarked skal dekke svært ulike behov. Når markedet blir strammere, øker risikoen for at folk må akseptere boliger som er for dyre, for små, i dårlig stand eller ligger feil i forhold til arbeid, skole og tjenester.
Det har blitt vanskeligere å finne en egnet bolig ut fra den enkeltes behov. Det er flere årsaker til dette, blant annet at utleieboligen blir omdisponert til utleiers egen bruk, selges eller skal brukes til korttidsutleie. En annen årsak kan være at leietakeren har fått dårligere råd. Dette kan føre til at leietakere ikke kan bo der de ønsker, eller at boligen ikke har den standarden de trenger.
Sentralisering skaper mer press i sentrumsnære områder, men høye byggekostnader, til dels lange kommunale saksbehandlingsprosesser og rekkefølgekrav til utbyggere drar prisene opp, og boligbyggingen har avtatt kraftig de siste årene. Dette bidrar også til å begrense muligheten til å bo sentralt og kan føre til økt fortrengning. Det vil si at folk må finne boliger de har råd til andre steder enn der de helst vil bo, og også bo i mindre egnede boliger ut fra behovet.
Det offentlige må i større grad bistå med å skaffe bolig
Kommunene og Husbanken spiller en viktig rolle når det private leiemarkedet ikke klarer å dekke behovet. Det er stadig flere som må søke bistand fra kommunen for å få seg bolig, men mange kommuner har problemer med både å fremskaffe nye boliger og vedlikeholde den boligmassen de allerede disponerer. Høye byggekostnader og svak kommuneøkonomi begrenser handlingsrommet.
I tillegg er ikke de kommunale boligene alltid tilpasset dagens behov når det gjelder størrelse, standard, beliggenhet eller tilgjengelighet. Undersøkelser fra 2023 viser at så mange som 60 prosent av kommunene i Norge har utfordringer med å vedlikeholde kommunale boliger som følge av prisvekst og svak kommuneøkonomi. Søknader om kommunal bolig har økt, samtidig som færre får innvilget søknadene på grunn av innstramminger.
Konsekvensen er at personer i sårbare situasjoner, som unge med svak økonomi, barnefamilier med lave inntekter og personer som har utfordringer med rus eller psykisk helse, ofte har svært begrenset tilgang til egnede boliger. Disse risikerer å måtte bruke midlertidige botilbud.
Det finnes ikke fullstendig statistikk som viser etterspørsel etter leiebolig og hvor stor dekningsgraden er, men både kommuner og Husbanken har vekst i søknader fra personer som trenger bistand. Kommunene kan for eksempel tildele boliger, startlån og bostøtte, de to siste finansiert av Husbanken.
Antall søknader om kommunal bolig økte 13 prosent mellom 2022 og 2025, samtidig som færre fikk innvilget søknaden.
Søknader og avslag (med andel) om bolig som kommunene i Nord-Norge disponerer.
Hvem kan få tildelt bolig fra kommunen?
De som har behov for bolig og ikke klarer å skaffe seg det selv, kan søke om tildeling av boliger gjennom kommunen. Kriterier for tildeling omfatter dårlig økonomi, nedsatt funksjonsevne og helsemessige eller sosiale problemer. I tillegg har kommunene et ansvar for å bosette flyktninger.
Kommunene kan tildele ulike boliger ut fra behovet, inkludert boliger hvor leietakeren i stor grad klarer seg selv, og tilrettelagte boliger for personer som har utfordringer med rus og/eller psykisk helse. I mange kommuner inngås det også avtaler med private utleiere som kommunen kan tilvise til.
For både startlån og bostøtte var det en liten nedgang i antall søknader fra 2024 til 2025, som i hovedsak skyldtes at den midlertidige reduserte egenandelen ble avsluttet i august 2024.
I tillegg har Husbanken virkemidler som kan brukes til å heve boligkvalitet, lån og tilskudd for både bygging av nye og tilpasning av eksisterende boliger. Virkemidlene til Husbanken retter seg både mot privatpersoner og kommuner.
Mange kommuner i Nord-Norge er store boligbesittere, både gjennom eierskap og leid av private som kommunen disponerer. Eierskapet organiseres ofte gjennom et kommunalt foretak (KF) eller en stiftelse.
Kommunene i nord er også blant de med størst andel kommunalt disponerte boliger per 1.000 innbyggere, særlig i Finnmark og Nordland. Dette kan på en måte være fordelaktig gjennom at kommunen evner å tilby boliger til de som har behov for det, så lenge de er tilpasset og vedlikeholdt. Utfordringen er at i mange kommuner, store som små, er eksisterende boligmasse utslitt, feilplassert eller ikke tilpasset dagens behov, og svak kommuneøkonomi begrenser mulighetene for å gjøre nødvendige tiltak.
Antall kommunalt disponerte boliger per 1.000 innbyggere, de 20 kommunene med høyest andel i Norge (2025).
Om kommunale boliger står ubenyttet eller legges ut for salg, påvirker det tilgangen til de som har behov for kommunal bolig, og boligmarkedet i seg selv.
Ser man på hvor det er høyest andel kommunale boliger som utgjør leiemarkedet, er det et trekk at alle de 15 kommunene er de minst sentrale kommunene. Denne typen kommuner har et begrenset boligmarked, og få andre alternativer for å leie enn hos kommunen. For noen kommuner er andelen lavinntektshusholdninger blant de høyeste i landsdelen. Det er likevel ikke en klar sammenheng med dette eller andre variabler, som lavt utdanningsnivå, høy andel eldre eller stor grad av trangboddhet, og dermed i liten grad mulig å kategorisere dem.
De 15 kommunene i Nord-Norge med høyest leieandel for kommunale boliger (2025).
I disse kommunene kan det private leiemarkedet også være svært begrenset. Vanskeligstilte og flyktninger har rett til bolig, mens eldre og personer som kommer tilflyttende på grunn av jobb, må lete i det ordinære leiemarkedet. For eldre kan ønsket om flytting handle om å skifte ut en enebolig med noe som er mer tilpasset og krever mindre vedlikehold, gjerne litt mer sentralt enn de bor i dag. Det er med andre ord færre reelle valgmuligheter i distriktene enn i mer sentrale deler av Nord-Norge til å finne egnet leiebolig. Det handler ikke bare om antall boliger, men om kvalitet, beliggenhet og om boligene passer behovene til dem som skal bo der.
Behovet for omsorgsboliger i kommunene er stort og vil øke fremover i takt med at det blir flere eldre. Samtidig kan en slutt på krigen i Ukraina bety at flere boliger som i dag huser flyktninger, vil bli tilgjengelige i markedet. En annen endring som kan påvirke markedet, er om det blir mindre attraktivt med kortidsutleie på grunn av nye reguleringer eller lavere etterspørsel, og dermed at flere enheter tilbys med langtidsleie. Slik situasjonen er nå, er det uansett de mest utsatte gruppene som merker de største konsekvensene, og kommunene kan i større grad enn før bare tilby midlertidige botilbud.
Førstehjemindeksen viser at det i perioden 2010–2025 ble færre som har råd til å kjøpe seg sin første bolig i landsdelens tre største kommuner, Tromsø, Bodø og Alta. Samtidig viser indeksen at kjøpekraften har bedret seg eller er nær uendret i kommuner som Fauske, Narvik og Vefsn. Indeksen er en indikator på hvilke kommuner som har størst press i boligmarkedet, hvor en konsekvens er at flere må leie bolig.
At det er størst press i boligmarkedet i noen av de mest befolkningsrike kommunene i landsdelen, er ingen overraskelse i seg selv. Her har universitetene campuser og kan bidra til et visst press i leiemarkedet selv om studentsamskipnadene til dels har god dekning. I tillegg har pendlere til sykehusene, Forsvaret og næringslivet behov for leieboliger.
Disse effektene er mindre i distriktskommunene i landsdelen, selv om det i en del er høyt innslag av sesongbasert arbeidskraft.
I noen kommuner har man forsøkt å løse dette gjennom å satse på mindre boligtyper enn hva som tradisjonelt har vært bygd, for eksempel i Lurøy kommune med tanke på å tilby flyktninger bolig. I tillegg har Kvarøy Fiskeoppdrett tatt initiativ til å bygge nye boliger til sine ansatte.