Foto: Edvard Kristiansen

Hvordan har de unge i Nord-Norge det?

Hvordan går det med de unges mentale og fysiske helse? Og får de støtten og oppfølgingen de har behov for?

Landsdelens utfordringer med arbeidskraftressurser og en aldrende befolkning vil forsterkes. Derfor er det viktig at det jobbes forebyggende med helse fra ung alder. Nordnorsk ungdom har det stort sett bra, men på enkelte indikatorer er nivået noe svakere enn det nasjonale. Utviklingen går heldigvis i rett retning for mange av dem, noe som også gjenspeiles i at flere gjennomfører videregående opplæring.

Det er en rekke indikatorer som kan benyttes for å beskrive hvordan unge har det, blant annet livskvalitet, venner, framtidsutsikter og helse. Nasjonale studier tyder på at livskvaliteten har vært forholdsvis god for de fleste, også gjennom koronapandemien. Dette inkluderer følelse av mestring og framtidsoptimisme. Likevel er det fortsatt en liten andel som svarer at de ikke har det så greit, og som har fått det verre.

De aller fleste ungdommer i Nord-Norge har en fortrolig venn. Andelen som svarer at de trives godt eller svært godt på skolen, er litt lavere enn for Norge, men fortsatt svarer mer enn 4 av 5 elever at de trives på skolen.

Når det gjelder framtidsutsikter, svarer et stort flertall at de tror de vil fullføre videregående skole, men nivået er litt lavere enn for Norge. Det er samme bilde når vi ser på om elevene tror de kommer til å ta høyere utdanning, selv om usikkerheten er noe større.

Helsemyndighetene har uttalt at alle ungdommer bør ha et kommunalt helsestasjonstilbud. I 2020 hadde 84 prosent av kommunene i Norge et slikt tilbud, eller så samarbeidet de med andre kommuner om dette. Nord-Norge hadde dårligst tilbud i landet. Det er flest små kommuner i mindre sentrale strøk som mangler tilbud til ungdommen. Ifølge SSB kan mulige forklaringer være dårlig kommuneøkonomi, utfordringer med å rekruttere kompetent arbeidskraft og store reiseavstander i kommuner med spredt bosetting.

Kommunenes helsestasjoner og skolehelsetjeneste gjør en viktig jobb for å forebygge sykdom og skader, og fremme god fysisk og psykisk helse. Tjenesten skal også bidra til å fremme gode sosiale og miljømessige forhold. Utdanning henger sammen med tilknytning til arbeidslivet og har stor betydning for utvikling av både fysisk og psykisk helse. Å redusere antall frafallselever er et viktig tiltak for å redusere de sosiale ulikhetene, som igjen bidrar til bedre helse. En tverrfaglig skolehelsetjeneste er viktig for å fange opp de som risikerer å falle utenfor skolen.

Det er avgjørende at tilbudet som gis, er godt, slik at de unge får en best mulig oppvekst og utvikling. Et dårlig tilbud kan øke faren for at unge faller utenfor samfunns- og arbeidsliv, med de negative konsekvensene det medfører.

Det er stor variasjon mellom kommunene, og en rekke kommuner i Nord-Norge ligger langt under landssnittet med hensyn til avtalte årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (46,3 per 10.000 innbyggere i alderen 0–20 år). En nylig studie viser at det er mangel på helsesykepleiere i hele landet, og denne yrkesgruppen utgjør om lag halvparten av de ansatte i tjenesten. Rapporten synliggjør også et stort behov for flere helsesykepleiere i landsdelen. Forklaringen på underdekningen er sammensatt, men manglende prioritering som følge av presset kommuneøkonomi og for få utdannede er sannsynlige årsaker.

Manglende gjennomføring i videregående utdanning er en betydelig risikofaktor for ekskludering, psykiske og fysiske lidelser, utenforskap og behov for å motta økonomiske trygdeytelser. Personer som ikke har fullført videregående, har gjennomsnittlig lavere inntekt, høyere arbeidsledighet og benytter seg oftere av offentlige stønader og trygd enn de som har fullført.

Siden 2011 har andelen som er i opplæring eller har fullført og bestått videregående opplæring, økt med over 10 prosent. Fortsatt er andelen som ikke fullfører videregående opplæring i landsdelen, høyere (14,4 prosent) enn snittet for landet (11,5 prosent), men trenden viser tydelig at forskjellen minker.

At flere fullfører utdanning, er viktig for å øke livskvalitet og bidrar til å forebygge psykiske problemer. I 2020 økte andelen unge under 30 år som var utenfor arbeid, utdanning og arbeidsrettede tiltak. Veksten var på 0,7 prosent, etter flere år med nedgang. SSB mener at utviklingen kan sees i sammenheng med koronapandemien, hvor det har blitt vanskeligere for særlig de unge å komme inn i arbeidsmarkedet. Utfordringene var tydeligst for nyutdannede innenfor hotell- og restaurantfag, samt unge med grunnskole som høyeste utdanningsnivå.

Samtidig har antall unge uføre (18–29 år) økt siden 2015, og i 2020 var det nærmere 21.000 personer i denne aldersgruppen i Norge som mottok uføretrygd. Andelen i Nord-Norge er litt høyere enn for Norge, og om lag 2.000 unge personer i landsdelen mottok uføretrygd i 2020. Psykiske lidelser er den viktigste grunnen til uføretrygd for unge uføre, og sammen med lav utdanning er det hovedårsaken til at unge står utenfor arbeidslivet.

Opplevelsen av livskvalitet henger tett sammen med personlig økonomi, og den siste fylkeshelseundersøkelsen for Nordland viser at det særlig er unge menn mellom 18 og 29 år som sliter med å få pengene til å strekke til. Undersøkelsen viser også at det er vanskeligst for gruppen med bare grunnskoleutdanning å få husholdningens penger til å strekke til, sammenlignet med de med utdanning på minst fire år fra høgskole eller universitet.

Stortinget godkjente i mars den nye fullføringsreformen, som legger vekt på at flere skal fullføre videregående opplæring for å øke livskvaliteten. Målet er at flere av dagens unge skal tilegne seg relevant kompetanse og øke deltakelsen i arbeidslivet.

Det må også jobbes med å redusere psykiske helseutfordringer, livsstilssykdommer og sosial ulikhet. Dette gjelder i alle aldersgrupper, men de voksende samfunnsutfordringene som en negativ utvikling fører til, gjør det ekstra viktig å legge vekt på barn og unge. Én gruppe som må vies særlig oppmerksomhet, er barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt.

Lavinntekt

I norsk offentlig statistikk settes grensen for lavinntekt til 60 prosent av medianinntekten i samfunnet. Dette er den samme definisjonen som EU benytter. Vedvarende lavinntekt betyr at en husholdning i snitt har tjent under 60 prosent av medianinntekten i Norge i løpet av de siste tre årene.

Det er ulike sider av fattigdom som ikke fanges opp av lavinntektsmålet alene. Det sier for eksempel ikke noe om husholdningenes forbruksbehov eller gjeld, eller verdien av offentlige tjenester.

Sosial ekskludering og manglende mulighet til deltakelse er blant de viktigste levekårsulempene som ofte oppstår for barn i familier med vedvarende lavinntekt. Det er påvist at unges mentale helse påvirkes av å tilhøre en lavinntektsfamilie.

Andel barn i familier med vedvarende lavinntekt (barnefattigdommen) øker stort sett hvert år, i Norge og i landsdelen. Slik har utviklingen vært så langt statistikken går tilbake. Barn med innvandrerbakgrunn er i flertall i lavinntektsgruppen.

I 2019 var det 7.900 barn (under 18 år) i landsdelen som levde i familier med vedvarende lavinntekt. Dette utgjorde 8,7 prosent av barna i Troms, og 9,8 prosent i Nordland og Finnmark. Nivået er fortsatt en god del lavere enn det nasjonale snittet på 11,7 prosent. Siden 2010 har det blitt 2.600 flere barn i familier med vedvarende lavinntekt i landsdelen.

Variasjonen i barnefattigdommen mellom kommunene var stor. Lavest andel barn i familier med vedvarende lavinntekt fant man i Lurøy kommune, med 3,8 prosent, og så fulgte Skånland og flere av de største kommunene i landsdelen (Alta, Bodø og Tromsø) med mellom 6,1 og 6,9 prosent. I motsatt ende av skalaen var Evenes, Kvænangen og Lebesby med mellom 22,3 og 25,4 prosent. I disse kommunene tilhørte omtrent hvert fjerde barn en familie med vedvarende lavinntekt.

Mer fra KbNN

Les videre