Stein Vidar Loftås: Mange snakker om de unge. Vi har snakket med de unge. Det har blitt til Perspektivmelding Ung 2025. Og det vi har fått innsikt i der, forteller oss mye om en generasjon som kanskje har fått et litt urettferdig stempel på seg. Hjertelig velkommen til Nord-Norge i verden. Mitt navn er Stein Vidar Loftås.
▾
Stein Vidar Loftås: Kunnskapsbanken – kbnn.no – har altså gjennomført en omfattende studie av unge i hele Norge. Mer enn 1.600 unge har deltatt i studien, og man har i tillegg gjennomført en rekke dybdeintervjuer. Unge mennesker mellom 15 og 34 år har delt av sine erfaringer. Det er vi utrolig takknemlige for. Og de har gitt oss et ganske godt innblikk i hva det vil si å være ung i dag. Og funnene er tydelige, om enn kanskje litt overraskende: De aller fleste sier at de har det bra. Vi har kanskje fått et inntrykk av at det ikke er sånn tilstanden er, men sånn er det altså. Likevel forteller de om press, de forteller om bekymringer, og de forteller om en følelse av ikke alltid å passe helt inn. Nå skal vi prøve å forstå enda mer av det vi har fått tilbakemeldinger på gjennom perspektivmeldingen. Til å hjelpe oss med det, har vi fått to representanter fra de unge – altså de mellom 15 og 34 år. Martine Lødding, leder True North 2026, eller Europeisk ungdomshovedstad Tromsø, som er det som ligger bak betegnelsen True North. Og Luna Drecker, tidligere leder av ungdomsrådet, nå ambassadør for det samme konseptet, også vært medlem i Ungdommens fylkesråd i Troms og aktiv i AUF. Da har vi fått med oss alt, tror jeg. Hjertelig velkommen til dere begge to!
Martine Lødding: Takk!
Luna Drecker: Takk, takk!
Stein Vidar Loftås: Ja, vi skal gå inn i temaene fra perspektivmeldingen og forsøke å forholde oss noenlunde kronologisk til det. Men jeg har lyst til å starte med å spørre dere begge to. Hvis dere skal beskrive, med få ord, hvordan det er å være ung i Nord-Norge i dag. Hva vil dere si da? Vi starter med deg, Martine.
Martine Lødding: Jeg tror jeg ville sagt fullt av muligheter, når du er ung i nord akkurat nå. Og så ser vi jo også, som du var inne på, litt utfordringer. Så jeg tror også jeg kanskje ville brukt ordet ensomhet. Tror det er mye ensomhet der ute som vi ikke er klar over. Samtidig som hvis man velger å gripe dagen, så er det mange muligheter da.
Stein Vidar Loftås: Ja, litt sånn hva slags holdning man har kanskje? Luna, hva tenker du?
Luna Drecker: Ja, siden jeg begynte å engasjere meg da jeg var 15 år, så lærte jeg fort hvordan det generelt kan være å bo i Arktis. Da tenkte jeg at Arktis det er "valuable and vulnerable". Det er det jeg brukte om Arktis. Jeg tror det er sånn det er å være ung i Nord-Norge også. At man er seg selv på en egen måte, fordi det er egne problemstillinger som er her, som også møter resten av verden, som kanskje er litt vanskeligere å håndtere når man er færre eller når det er mørketid. Men så er det også veldig verdifullt av de samme grunnene som Martine går inn på, at man har mulighetene hvis man griper dagene, og hvis man griper dem, så ser man at det er mange.
Stein Vidar Loftås: Ja, der har vi glasset halvfullt eller glasset halvtomt-perspektivet, egentlig, fra dere begge to. Men hvis vi ser på det som de unge har svart, og det er ikke veldig forskjellig fra det dere sier nå, men undersøkelsen viser at bare 5 prosent – bare 5 prosent – selv om fem av 100 kan være mange, så er det bare 5 prosent som sier at de er direkte misfornøyd med livet sitt. De aller fleste sier at de har det bra, eller til og med veldig bra. Men så er det altså én av tre som sier at de føler seg ensomme, ukentlig eller oftere. Og nesten halvparten sier at de er alene oftere enn de ønsker. Og nå har du jobbet med ungdomshovedstaden, eller med True North 2026 en god stund.
Martine Lødding: Mmm.
Stein Vidar Loftås: I det jeg sier nå, kjenner du deg igjen i dette når du jobber med de unge?
Martine Lødding: Ja, det vil jeg absolutt si. Vi har akkurat vært på en idéturné rundt i hele Nord-Norge, besøkt 14 ulike steder, møtt 1.000 unge mennesker rundt om i hele regionen fra 15 til 35 år. Og det vi ser, er at det stemmer ganske godt. Folk har det fint, folk er glad for den hverdagen man har, samtidig som man ønsker seg litt mer, ønsker seg flere møteplasser. Den ensomheten som du beskriver, er det de også rapporterer tilbake om. Selv om det generelt sett er veldig fint, da.
Stein Vidar Loftås: Er det slik at det som da kommer frem i perspektivmeldingen, spesielt på dette temaet, det er ikke overraskende for deg?
Martine Lødding: Nei, egentlig ikke. Og det er jo fint. Det er kjempefint at det bare er 5 prosent som føler seg litt utenfor. Og det betyr jo at 95 prosent egentlig har det veldig fint, og det er jo veldig bra.
Stein Vidar Loftås: 5 prosent har det altså dårlig, men nesten halvparten sier de ofte er ensomme. Vi er jo omgitt av mennesker hele tiden, Luna. Hvorfor er det sånn at man føler seg ensom når man på en måte er midt i flokken, på en måte?
Luna Drecker: Nei, det handler jo ikke om fysisk tilstedeværelse, det handler om å bli sett og hørt. Alle unge kan nok kjenne seg igjen i det, og når man snakker om ensomhet, kan det kanskje kjennes ut som et veldig abstrakt konsept, men man har jo alle kjent på at man står i et rom og så føler man seg kanskje som den dummeste i verden fordi man kjenner ikke at noen der skjønner deg. Og – jeg vet ikke – jeg har jo opplevd det, og sikkert du og alle de som hører på, har jo kjent på at de har vært omringet av masse mennesker uten at de føler at "noen her kommer til å stå opp for meg hvis noe galt skjer nå". Eller "ingen her …" altså, "hvis jeg rekker opp hånda, så kommer ikke noen til å heie på det jeg sier uansett fordi de ikke står ved min side". Og det tror jeg er ... Altså: Det har jo jeg selv opplevd at hvis man har en periode hvor det er lite støtte hos de menneskene rundt deg, eller hvis du kommer på en arena hvor du kjenner få, så er det vanskelig å komme ut av skjellet sitt. Og da er jo jeg veldig takknemlig for at jeg ofte kan vite at i ryggen min så har jeg veldig mange folk som heier på meg, og som ønsker meg godt. Og da gjør det at hvis noen sier noe stygt, eller hvis noen er litt uhyggelig, eller hvis noe bare ikke går helt i min retning, så kan det prelle rett av fordi jeg vet jeg har den støtten. Men det krever jo at de er der for meg – noen ganger fysisk også.
Stein Vidar Loftås: Er det noe vi kunne gjort for at det skulle blitt enklere?
Martine Lødding: Jeg tror vi trenger flere ekte rollemodeller. Jeg tror vi trenger å vise frem det ekte mennesket som har gjort litt forskjellig, og som det har gått bra med, og det går helt fint. Du kan ta et friår, eller du kan ta to friår, du kan velge feil utdanning ...
Stein Vidar Loftås: Men hvordan skal vi vise dem frem? Hva tenker du?
Martine Lødding: Jeg tenker kanskje at det kan være en god idé å gjøre det mindre stigmatiserende. Jeg har jo lest perspektivmeldinga og syns at den er utrolig interessant. En av de tingene som slo meg, var en ung person som sa: "Det er vanskelig å dele en halvtenkt tanke, fordi du blir møtt med motstand eller at du tar feil, eller mange andre motargumenter". Men hvis man klarer å gjøre det mindre polariserende og si hva man mener å være seg selv, så tror jeg det kan nå en lang vei med å skape ekte rollemodeller. Så må vi være flinkere til å vise frem de ekte menneskene vi har rundt oss. Snakke frem. Det er kanskje å ta et friår, eller det at det er et hav av muligheter, eller vise frem noen. Kanskje ... Nå vet ikke jeg, jeg kjenner ikke til disse menneskene, men kanskje ... Noen som har en veldig kul jobb, kunne ha sagt: "Nei, jeg ble banksjef, men jeg tok tre friår, og det gikk fint, på en måte."
Stein Vidar Loftås: Ja. Det er et godt poeng. Luna, hva tenker du rundt ... Jeg tilkjennegir jo nå at jeg er litt forundra over at man føler så tungt på det ansvaret. Og jeg representerer jo kanskje de som først og fremst er i styrende roller og organer. Tar vi "voksne" – for å bruke et sånt begrep – tar vi for lett på det alvoret de unge føler i dag?
Luna Drecker: Om dere tar for lett på det?
Stein Vidar Loftås: De bagatelliserer det på en måte?
Luna Drecker: Nei, jeg vet ikke. Altså, jeg opplever jo at mange unge i dag kanskje ... det kommer veldig an på vennegjeng til vennegjeng. Og at hvis man har en trygghet rundt seg, og en trygghet i seg selv, så er det ikke så skummelt og å skulle ta det friåret eller ta den lille pausen man trenger for å finne seg selv. Men det er jo avhengig av at man er rundt mennesker som ikke stigmatiserer, og at man har åpenhet rundt seg selv og åpen dialog med familien sin. Men jeg tror jo at det er helt sant at det er rollemodeller det står på. Nå er det veldig mye TV-serier, veldig mange profiler i media som er veldig opptatt av at man skal tjene veldig mange penger, at man skal kle seg på en viss måte. Hvis du bare ser hvordan unge kler seg i dag, så er det veldig mye dyre merkeklær. Alt det her går igjen tilbake til penger, og det går igjen tilbake til at man kanskje kjenner et press man ikke ... Ja, nødvendigvis aldri har kjent før. Man blir møtt med mye mer motstand hvis man ønsker å gjøre noe kreativt, eller noe som ... ja, som er under risk på en annen måte enn den som er typisk å gjøre når det kommer til at man ikke skal investere. Så ... ja.
Stein Vidar Loftås: I realiteten er det slik at vi er kanskje flinke til å si at det er lov å feile, vi er flinke til å si at du må prøve masse, men hvis man velger å gjøre det, så blir man møtt med en motstand, og det vi viser frem som det perfekte, det er de som egentlig ikke gjør det, men som er lock-on-target og går den veien som vi alltid har syntes har vært den optimale.
Luna Drecker: Ja, jeg vet ikke... Jeg antar at veldig mange bare lengter etter en trygghet, da, egentlig. At det er jo veldig skummelt å skulle risikere noe, og at det er stigmatisert å skulle feile. Både fordi at det er så synlig hvis man forsvinner fra sosiale medier, hvis man slutter å ... eller hvis man fortsetter å se vennene dine gå forbi deg og seire i sine områder, mens du blir sittende igjen tilbake, så sitter man jo på en annen følelse enn man kanskje gjorde før. I tillegg til at – jo da, man har jo foreldre som har veldig høye forventninger til én. Man er generasjon prestasjon og ser at karakterene bare ... altså, det er jo kjempeinflasjon på karakterer på videregående skoler fordi alle sammen vil inn på de høyeste studiene. Det er veldig mange ting som man kanskje ikke har tenkt på er problemer før, som kommer opp etter hvert som man jobber, da. Og det er jo noe man må ta i tankene når man skal ansette mennesker, og når man skal pushe frem rollemodeller.
Martine Lødding: Jeg tenker også at institusjonene vi har rundt oss, også har mye å si for dette. Ta for eksempel Lånekassa. Kjempeviktig institusjon for unge som skal ta utdanningsvalg. Og man blir fortalt at det er det beste lånet du kan få, det dør med deg, ikke tenk på det… Og så ender du opp med å ta én utdanning, kanskje du avbryter den, så begynner du på en annen, så sitter du der med seks-syv års utdanning, kanskje. Og 700.000-800.000 i lånekassegjeld. Enormt mange penger. Det er ingen som forteller deg nødvendigvis at det vil si at du kanskje ikke får og kjøpte din første bolig. Så det er også en oppgave for institusjonene å skulle formidle hva som faktisk er konsekvenser av de valgene du tar, da.
Stein Vidar Loftås: Det er godt det var det poenget jeg prøvde å få frem. Jeg hørte det ble utydelig, men vi sier hvilke muligheter man har, men vi agerer ikke etter det. Vi agerer etter den gamle metoden. Det er note to self og note til alle de som sitter og faktisk har reell makt til å endre ting. En annen ting vi ser gjennom perspektivmeldingen, er utydelighet rundt begreper. Vi snakker om begreper som fellesskap, om utenforskap i særdeleshet. Vi ser at de unge legger en annen substans i disse begrepene enn det min generasjon gjør, for å bruke det som eksempel igjen. For eksempel utenforskap. De som styrer, tenker på det som et arbeidsmarkedsperspektiv: Enten er du i jobb, eller så er du ikke i jobb. Enten er du i studier, eller så er du ikke i studier. Mens de unge beskriver det mer som en følelse – en følelse av utenforskap. Du kan ha jobb, du kan være i studier, men du kan allikevel oppleve at du står utenfor. Hvis jeg spør deg da, Luna, hvis du skal prøve å beskrive når du er innenfor og når du er utenfor ... Litt abstrakt måte å spørre på kanskje, men hva vil du si da?
Luna Drecker: Nei, altså ... Det å være innenfor og det å være utenfor ... Måten jeg ser det på, er jo det å være akseptert av det fellesskapet du står innenfor eller ikke. At du opplever at du blir sett, og at det er noen som har lyst til å ha deg der. Mens hvis du er utenfor, så føler du kanskje ikke at du har den ene personen du kan sette deg med på forelesning. Eller du har ikke de folka som ler av vitsene dine når du prøver å være morsom fordi de er glad i deg. Uansett om du var morsom eller ikke...
(latter)
Luna Drecker: Det er følelsen å være innenfor. Og jeg tror … Altså: Jeg har selv kjent på det mange ganger hvor dum man føler seg hvis man prøver å si noe morsomt, og så er det ingen som ler. Eller hvor skummelt det er å måtte sende melding til noen du egentlig ikke kjenner så godt, og være sånn: "Kan jeg sitte med dere i lunsjen?" Fordi at det ikke er den tryggheten. Og jeg har snakket med flere som har snakket om at når de begynte på studiet – jeg går jo jus nå. Det er et enormt studie med 200 mennesker bare på mitt år. Først i fadderuka er det sånn man blir puttet i en gruppe, og så forhåpentligvis finner man et fellesskap der. Hvis ikke så er man jo fort utenfor. Og hvis man ikke finner noen i løpet av de første ukene, så har man ingen å dra til forelesning sammen med, og så drukket man i et hav med 200 mennesker, man har ingen å dra på biblioteket med, og man har ingen å spise lunsj med. Og da er man jo plutselig utenfor. Da har man ingen motivasjon til å fortsette. Nå som jeg har mange venner, så ser jeg jo at i dette havet av 200 mennesker er det mange folk jeg kan være nær, og som jeg kommer til å bli kjempeglad i. Og jeg har fått mange venner som motiverer meg til å ikke bare levere inn innleveringene fordi det er viktig at jeg får en utdanning, men fordi det er viktig for meg å fortsette å se disse menneskene hver dag. Og da er jeg jo innafor. Og det fellesskapet og den motivasjonen, den mangler man når man er utenfor.
Stein Vidar Loftås: Og det er et viktig fellesskap å ha nesten uansett hva man skal i livet. Men når politikerne da snakker om ungt utenforskap, tenker du at de er helt på vidden, eller?
Luna Drecker: Nei, det er det. Jeg tror at man kanskje tenker at utenforskap ... Jeg sa det tidligere at det kjennes veldig abstrakt, fordi at man hører det først og fremst fra politikere. Men når man går inn i hva det betyr å være utenfor og innenfor, så har nok de aller fleste unge kjent på det i forskjellig skala. Så jeg tror absolutt at enten det er en 15-åring som fortsatt går på ungdomsskolen, som fortsatt ikke helt har funnet sin gjeng, eller om det er noen som skal begynne på videregående og prøver å finne russegruppa si, om det er noen som går studiet og synes at det er vanskelig å finne noen å se på forelesningene med, eller om det er at man er enda eldre igjen og opplever et utenforskap fordi andre glir forbi på sosiale medier, jeg tror at dette er et begrep som favner veldig bredt. Og kunne man finne hva det kan innebære, så finner man seg selv i det.
Stein Vidar Loftås: Og det er viktig når man skal løse, at man vet hva man faktisk skal løse, og at man ikke løser feil problem. Det var utenforskap. Så er det fellesskapene og der, Martine, viser rapporten at fellesskap for den unge generasjonen, det handler først og fremst om de nære, som egentlig Luna allerede var inne på nå, hun beskrev det om å være innenfor. Og med nære er det så nære venner eller nær familie. Mens de mer abstrakte fellesskapene, som kanskje var mer aktuelt da jeg var ung, som Nord-Norge for eksempel, eller Norge for den saks skyld, er ikke en del av beskrivelsen av et fellesskap for de unge. Da er det nærliggende å spørre deg, som skal jobbe med True North, ungdomshovedstaden, når dere skal definere fellesskap som da ikke er til å ta og føle på, hvordan gjør dere det? For å få noe som treffer alle?
Martine Lødding: Jeg tror det er viktig å anerkjenne at du kan være innenfor og utenfor på flere forskjellige områder. Du er ikke enten innenfor eller utenfor i hele livet ditt, men du har ulike roller og grupper som du er innenfor eller utenfor på. Selv om du kanskje er utenfor på studiet ditt, så kan du være innenfor vennegjengen din som du hadde fra videregående.
Stein Vidar Loftås: De nære fellesskapene?
Martine Lødding: For eksempel. Men når vi jobber med det gjennom True North, er vi opptatt av å snakke om inkludering. Vi vil ikke snakke om utenforskap, men om inkludering. Hvordan får vi med så mange som mulig? Det være seg at du er utenfor utdanning eller jobb, men det er også om du har en annen legning, eller hvis du har en fysisk funksjonsvariasjon, eller hvis du har en annen religion, og så videre. Så for oss så handler det om å inkludere så mange som mulig, lage inkluderende møteplasser. Jeg nevnte jo at vi har vært på idéturné rundt om i hele Nord-Norge. Og nesten alle vi har møtt, av de 1.000 unge, sier vi trenger en plass å møtes. Det er litt forskjellig ut fra hvilken aldersgruppe de er en del av. Hvis de er ungdomsskole- og videregåendeelever, så er det ofte en fritidsklubb eller en alkoholfri konsert eller andre uformelle møteplasser. Hvis du ser på de litt eldre, gjerne unge voksne som er i sin første jobb eller sånn, så ønsker de også seg møteplasser. Men det kan være ... Noen av dem sa de ønsket seg "barneidrett for voksne". Altså at du møtes i en gymsal og spiller fotball og kanonball og du bare har det artig...
Stein Vidar Loftås: Lavterskel?
Martine Lødding: Ja, faktisk lavterskel. Du trenger ikke å bli proffspiller selv om du har lyst til å spille fotball en gang i uka. Det som var litt overraskende for oss, var at det var mange av dem som ikke nødvendigvis ønsket seg en ny pub. De ønsket seg alkoholfrie alternativer, om det var turgruppe eller allidretten eller brettspillkvelder. Men bare uformelle steder møtes. Det trenger ikke å være en fysisk plass, men at man har en gruppe man møter som man også er velkommen i. Så det jobber vi ganske mye med og har lyst til å få til mer av.
Stein Vidar Loftås: Og det høres jo veldig fint og tilforlatelig ut, men hvis jeg trekker paralleller til det Luna sier om at du kan sitte på en forelesning. Det er et fellesskap? Altså, du har samme studieretning. Det kan være 200 mennesker der, men du føler deg likevel utenfor. Hvordan klarer man å lage møteplasser der man ikke opplever at folk kommer, men likevel føler seg utenfor?
Martine Lødding: Ja, det er jo en kjempeutfordring. Og det må vi bare prøve å legge til rette for. Vi har jo inngått et samarbeid sammen med Samfunnsløftet. Jeg skal skryte litt av dere, egentlig.
Stein Vidar Loftås: Nå smilte jeg, men jeg greide ikke å la være å smile igjen.
Martine Lødding: Fordi Samfunnsløftet gir to millioner til studentforeninger rundt om på Nord universitet, UiT og på Samisk høgskole. Kjempefint! Det skal gå rett ut til foreningen, der et av kravene er at det skal være lavterskel. Sånn at foreningen rundt om i Nord-Norge kan lage aktivitet som skal være åpen for alle, som folk kan bare dukke opp på hvis de vil. Så jeg tror det med å være tydelig på at dette er åpent, og det gjelder en løpegruppe eller hva som helst, være tydelig om at dette er åpent, du kan komme alene, du kan komme som du vil. Jeg tror det er viktig at det ikke nødvendigvis blir en etablert institusjon kun for de få inviterte som tilfeldigvis var på det første møtet, men at man også kan bre det ut. Og der har vi et felles ansvar, arbeidsgivere har et ansvar, vi som sosiale vesen har et ansvar. Individer rundt omkring, men også større institusjoner som kommunen for eksempel eller SpareBank 1 Nord-Norge eller andre som kan utløse enten midler eller andre ting som kan gjøre det lettere å få til lavterskel møteplasser.
Stein Vidar Loftås: Lavterskel møteplasser. Så må jeg allikevel bare spørre, for vi peker jo på alle som kan gjøre noe. Og så er det jo individet selv som alltid vil være den som kan si at dette blir bra eller ikke. Hva er ens eget ansvar for å inkludere seg selv? Det er et vanskelig spørsmål, men finnes det et sånt ansvar?
Martine Lødding: Det vil jeg si.
Luna Drecker: Mmm.
Martine Lødding: Jeg startet jo med å si at det er mange muligheter i Nord-Norge. Men man må også gripe de mulighetene. Man kan ikke sitte og vente på at noe skal skje.
Stein Vidar Loftås: Noen skal fikse for deg…
Martine Lødding: Nei, man har ansvar i eget liv. Det er du som skal være hovedpersonen i ditt eget liv, så da må du også satse – eller jobbe for at man skal gjøre det. Så den der ventingen tror jeg vi må slutte med.
(latter)
Stein Vidar Loftås: Det var fint det du sa om at du sendte en melding om du kunne få sitte med noen i lunsjen.
Luna Drecker: Ja-ja.
Stein Vidar Loftås: Man gjør faktisk sånne ting?
Luna Drecker: Absolutt! Og generelt så er det jo å kjenne seg selv. Jeg har jo ... Altså: Fellesskap er jo løsningen på veldig mye. Det er jo åpenbart at det at man føler seg sett gir en motivasjon til å fortsette. Jeg fortsetter gjerne på utdanningen min fordi jeg har et fellesskap som vil ta meg imot. Jeg tror også at som enkeltpersoner så har man et eget ansvar til å kjenne seg selv. Da jeg var liten, så drev jeg med ting som for eksempel orkester eller ballett eller teater, og fikk fellesskap der også. Men jeg kjente ikke mestring, nødvendigvis, fordi jeg var ikke noe god i verken piano eller fiolin eller ingen av de tingene. Og da kjente jo jeg, selv om jeg hadde et fellesskap å være med, at jeg ikke var tilpass. Og så pleier mammaen min å fortelle meg en historie om at en gang så satt jeg bare inne på rommet mitt og bare så ut i luften, og så tenkte hun at vi må få Luna til å bli aktivisert på en annen måte snart. Og så satte hun seg ned med meg, og så så vi gjennom en nettside hvor det var bare alle de forskjellige ungdomsorganisasjonene som eksisterte. Og så seinere så stilte jeg da til elevrådet, for jeg tenkte at nå må jeg prøve noe nytt, og så var jeg glad i å kverulere og alt mulig.
(latter)
Stein Vidar Loftås: Det visste din mor antakeligvis.
(latter)
Luna Drecker: Ja, det var noe med det. Og siden det så har jeg jo kommet inn på det stedet hvor jeg har mitt aller viktigste fellesskap, hvor jeg også kjenner en mestring som jeg kan følge opp, og ja, nei, det er noe jeg unner alle. Og når vi prøver å få med folk i for eksempel AUF, så er det jo fordi jeg også håper at noen kan finne det fellesskapet og den gleden av det som jeg gjør.
Stein Vidar Loftås: Det var en klok mor bak der, og det får meg til å tenke på en annen klok mann som er død for lenge siden, Steve Jobs. Han sa en gang at "du kan kun være på topp hvis du elsker det du gjør og hvis du ikke er sikker på om du elsker det du gjør, skal du bare fortsette å lete". Så ender man kanskje opp i AUF, eller True North for den saks skyld. Vi skal snakke litt om sosiale medier. Det har vært nevnt flere ganger allerede. Den generasjonen vi snakker om her, er de som er født inn i det digitale. Den første generasjonen som kanskje er det. Selv om vi kan si at de unge er mer påkoblet enn noensinne, og har mer tilgang på nyheter enn noensinne, så ser vi at man er mer usikker på hvor man bør hente nyhetene sine. Halvparten av de spurte sier at sosiale medier er den kanskje viktigste nyhetskilden. Samtidig så er 60 prosent bekymret for falske nyheter og propaganda. Parallelt med dette, så sier de at det er blitt vanskeligere og vanskeligere å våge å si sine egne meninger høyt. Det kan kanskje være en rød tråd mellom de punktene der. Men hvis jeg spør deg, Martine, du er snart 31, som du sa. Du selv og de unge du møter, hvor er det nyhetene hentes fra? Er det TikTok og Instagram, eller bruker man fortsatt Dagsrevyen, sånn som man gjorde da jeg var ung?
(latter)
Martine Lødding: Det er lenge siden jeg har sett på Dagsrevyen…
Stein Vidar Loftås: Ja, se der.
Martine Lødding: …det er som regel når mamma er på besøk…
Stein Vidar Loftås: Der fikk jeg den… Takk skal du ha…
(latter)
Martine Lødding: Neida. Det er nok mye sosiale medier. Men jeg vet ikke ... Hvor man henter nyheter, er ikke noe som er et vanlig samtaletema.
Stein Vidar Loftås: Ikke?
Martine Lødding: Jeg er i hvert fall ikke vant til å snakke med vennene mine om hvor jeg leser nyheter. Men personlig så sjekker jeg NRK, VG, Nordlys, iTromsø ...
Stein Vidar Loftås: De litt tradisjonelle nettstedene?
Martine Lødding: Ja, men handler også litt om hvilken type nyheter jeg er ute etter.
Stein Vidar Loftås: Er du selektiv i din måte å innhente nyheter på?
Martine Lødding: Det kommer an på hva jeg er ute etter. Men ja, hvis jeg er ute etter litt bedre journalistikk – litt gravejournalistikk for eksempel – om spesielle saker, så går jeg gjerne til Aftenposten eller NRK. Men hvis jeg bare vil ha en kjapp recap av hva som skjer, så er VG mye bedre på det. Så det kommer veldig an på. Men jeg tror kanskje Luna kan bedre svare på spørsmål om hvor unge henter nyhetene sine fra.
(latter)
Stein Vidar Loftås: Ja, da setter vi ordet over til Luna.
Luna Drecker: Ja, jeg opplever jo at det er veldig mye sosiale medier, at jeg og vennene mine kan sende frem og tilbake TikTok-er. Og da hjelper det jo veldig at store medier som for eksempel VG, Aftenposten, tror jeg i hvert fall, NRK, de har jo sosiale medie-kontoer, som gjør at man kan få ganske riktig og viktig informasjon rett på skjermen. Men så er det veldig mye falsk informasjon. Og det er veldig vanskelig å navigere og være kritisk. Da jeg gikk på videregående, tenkte jeg: Fytti, så mye vi lærer om det å være kildekritisk – det er jo veldig overkill, rett og slett. Men så skjønner jeg jo at jeg er jo ... Jeg blir lurt hele tiden, og jeg tenker ikke over det. Og ingenting var så flaut som da jeg gikk ned til lillebroren min og sa "Har du hørt at det her har skjedd", et eller annet, jeg husker ikke … Sikkert noe med Trump eller et eller annet. Og så svarer han: "Luna, det må du jo skjønne at det ikke er sant." Og så tenkte jeg at ... Jeg leser mye nyheter. Jeg ser gjerne på Dagsrevyen. Men jeg lot meg likevel lure av bare en enkel TikTok om Donald Trump fordi det var så troverdig. Og det syns jeg er fryktelig skummelt. I tillegg til at jeg vet at broren min har nevnt at på hans TikTok kan det komme opp helt syke ting. Man har jo algoritmer som gjør at man får opp veldig spesifiserte ting. Og han kan få opp virkelige løgner om historien. Han har snakket om at vennene har nevnt at Holocaust ikke er ekte fordi de har fått opp mange nok ganger på TikTok. Ekte ekkokammer er noe man ikke skal undervurdere, og det skjer jo virkelig hele tiden, og det skjer med hvem som helst. Og om mitt ekkokammer er å komme inn på nyheter om Donald Trump som ikke stemmer, så er jo det én ting, og så er det andre som kan få opp ting som ... Ja, som virkelig gjør det skummelt å skulle ...
Stein Vidar Loftås: Men jeg vil tilbake til det som jeg sa innledningsvis om at selv om man har tilgang på nyheter, så er flere og flere redde for å ytre meningen sin. Kan det være en årsak? Man blir bombardert med nyheter, man er usikker på, selv om man lærer om kildekritikk, hva som er sant og ikke sant. Kan det være en grunn til at man ikke tør å bringe dette videre, som i det tilfellet der du ble lurt?
Luna Drecker: Ja ... nei. Jeg tror at ... jeg tror det henger veldig mye ... Jeg tror at det er veldig sant at folk syns at det er vanskelig å navigere mellom hva som er sant og usant, men jeg tror også veldig mange unge leser nyheter til vanlig. Husker da jeg var på videregående skole, så pleide jeg å se meg rundt og se på PC-skjermene til folk at når de ikke fulgte med, så satt de gjerne inne på Nordlys å leste. Så jeg tror at hvis man ønsker å ytre seg, så er det ikke vanskelig å finne riktig informasjon å ytre seg om. Så dette med å synes at det er vanskelig å ta ordet, det tror jeg at mange assosierer for eksempel med det som har blitt kalt en woke kultur. At man ikke kan si det man ønsker lenger, uten å få sanksjoner. Det her tror jeg er oppspinn, men det blir jo min subjektive mening. Jeg tror at veldig mange har full mulighet til å ytre seg. Jeg tror det er veldig mange som for første gang på lenge er fryktelig komfortable med å si veldig rasistiske ting på sosiale medier. Veldig sexistiske ting, altså fryktelig slemme ting i kommentarfeltet til andre på sosiale medier på en helt annen måte enn jeg så for bare noen år siden. Så jeg opplever ikke at folk har vanskeligheter med å ytre seg. Jeg tror de bare er vant til at tanken om ytringsfrihet, det skal være at man ikke kan få noen sanksjoner på det man sier. Det er jo ikke sannheten i det hele tatt. Sannheten er jo at hvis du ytrer deg og sier noe som er transfobisk, homofobisk, så er ikke det akseptert av samfunnet. Da står du fritt til å si det du mener. Men da må du også la andre fritt komme med sine svar og ytre seg på den måten. Så hvis man opplever at det er vanskelig å ytre seg, så kan det jo være fordi at ytringene dine ikke er noe som deles av majoriteten i samfunnet – og da er det noe eget modig å stå i det. Men så er det også det Martine nevnte tidligere, at det er vanskelig å formulere en halvtenkt tanke fordi samfunnet blir mer og mer polarisert. Ja, jeg vil jo ikke føle meg dum heller når jeg snakker, og hvis jeg skal si noe jeg ikke er helt sikker på, så sier jeg sikkert: "Men jeg vet ikke helt' fem ganger underveis i setningen.
Stein Vidar Loftås: Ta forbehold.
Luna Drecker: Ja, ja!
Martine Lødding: Jeg tror også det er litt forskjeller. Det er litt forskjell på hva man tør å ytre på sosiale medier, for eksempel, når man sitter bak en skjerm, enn det man tør å si i sitt nære fellesskap, som er familie og venner. Og når man faktisk må si de ordene med sin egen munn, med sitt eget ansikt, til en gruppe mennesker. Og jeg tenker det henger ganske mye sammen med en del av de andre tingene vi har snakket om. Det med fellesskap, det å føle seg trygg. Hvordan vi som medmennesker har et ansvar. For ikke å nøre opp under den polariseringen som vi ser. Et annet ganske interessant sitat fra perspektivmeldinga – den var jo gjort rett før valget i år – og der var det noen som sa sånn: "Jeg tør ikke å si til vennene mine hva jeg skal stemme. Fordi de er bare opptatt av hva man skal stemme. Hvis jeg sier at jeg stemmer noe annet enn dem, så sier dem at jeg er dum. Eller at jeg tar feil. Eller at det dem stemmer er mye viktigere enn det jeg skal stemme." Så den medmenneskeligheten og hvordan vi reagerer på hverandre, tror jeg er et viktig poeng i det hele. At man er åpen for at vennene sine eller familien sin har andre utgangspunkt enn det man selv har.
Stein Vidar Loftås: Men samtidig så er jo ... Vi burde ikke vært redde for debatt. Hvis jeg hadde sagt at jeg hadde stemt et parti, og du hadde sagt at "nei, du er jo helt teit", så hadde det vært en mulighet for å utveksle forskjellige synspunkter. Om man ikke hadde overbevist hverandre, så kunne man kanskje fått litt større forståelse for hverandres synspunkter. Er det i ferd med å smuldre vekk? At man bare lar være å si hva man tenker, i redsel for at du skal bli motbevist?
Martine Lødding: Det virker sånn. Og ikke nødvendigvis motbevist, men bare motsagt.
Stein Vidar Loftås: Motsagt, ja!
Martine Lødding: Men også det at det virker som om samfunnet er veldig enten-eller.
Luna Drecker: Mmm.
Martine Lødding: Enten så mener du det, og da er du sånn, og da blir du satt i den boksen. Eller så mener du sånn, og da blir du satt i den boksen. I stedet for at man har muligheten til å diskutere ...
Stein Vidar Loftås: Polarisert.
Martine Lødding: Ja, rett og slett polarisert. Muligheten for å diskutere og komme frem til felles løsninger. Og det er også noe som vi finner når vi snakker med unge, er at de ønsker rom der man kan snakke om ting, og der man kan dele, og der man kan diskutere seg frem til noe uten at man blir satt i den båsen. Det å kunne skille mellom sak og person, det å kunne diskutere spennende ting uten at man blir tenkt på som "den type menneske". Det vet jeg også perspektivmeldinga fant, og det er utrolig fascinerende og spennende ... Og på en måte litt skummel vei samfunnet har tatt hvis de rommene ikke finnes nå, som jeg opplever at de ikke gjør.
Stein Vidar Loftås: Og det er interessant, for vi har jo også spurt om demokrati. Dette er jo en av grunnpilarene i demokratiet, og når vi spør de unge om demokratiet, sier de aller fleste at ja, demokratiske verdier er viktige. Så er den generasjonen her, på sett og vis en litt sånn heldig generasjon, som har vært født inn i kanskje det mest stabile systemet verden noensinne har hatt, de siste 20-30 årene. Så det bærer preg av at man tar demokrati litt for gitt, og det er jo naturlig, man har ikke opplevd noe annet enn det. Men samtidig sier halvparten at de føler at de ikke kan påvirke. Altså de har et demokrati, de er glad for at de har et demokrati, men de føler de ikke kan påvirke. Da er det nærliggende å spørre deg, Luna, for du blant annet er politisk aktiv, du er i AUF, som vi sa innledningsvis. Du sitter jo midt i et system der dere jobber for at de unge faktisk skal ha medvirkning. Er det for lang avstand mellom det dere unge mener og ønsker, og det som faktisk skjer politisk?
Luna Drecker: Altså: Jeg som sitter i ungdomspartiet til partiet som styrer kommunen, fylkeskommunen og staten, opplever jo at jeg har veldig god påvirkningskraft, aktiv dialog og et system som er bygget opp for å sørge for at vi skal kunne påvirke på en mest mulig og en effektiv måte.
Stein Vidar Loftås: Også fra de unges synspunkt?
Luna Drecker: Ja, altså fordi at AUF er bredt demokratisk forankret på et landsmøte hvor det er 350 delegater, det er mer enn på Arbeiderpartiets landsmøte. Så har man jo åpne diskusjoner hvor det er åpent for at man skal kunne stille seg helt til høyre eller helt til venstre innad i politikken så langt det er mulig i AUF. Og så påvirke derfra. Så i akkurat den posisjonen jeg sitter i nå, så føler jeg at jeg har et kjempegodt utgangspunkt til å påvirke. Og jeg tror at veldig mange som kommer inn, også kjenner på det. Også fordi det er kort dialog til veldig viktige politikere, og fordi jeg opplever at jeg virkelig blir hørt på. Men dette kommer fra en lang rekke av at jeg har engasjert meg. Som sagt var jeg 15 år da jeg begynte, eller 14-15. Og allerede da jeg ble leder for Ungdomsrådet, eller ble med der, så kjente jeg at ... Jeg husker jeg satt på bussen og snakket med venninnene mine. Og så var jeg sånn: Ja, nå sitter vi på den bussen her, og hvis jeg vil, så kan jeg faktisk få dem til å gå dobbelt så ofte. Og den makten trodde jeg at jeg faktisk hadde, og så var det kanskje ikke helt sånn, men ... Men det er jo noe som jeg så at når man fikk gjennomslag for noe, når man kjente at her er det en sak vi har brent for, som politikerne tar på alvor ... De ønsker å høre på oss. Og ikke bare det, men de ønsker å gjennomføre politikk på vegne av oss fordi vi mente det. Da er man engasjert til å faktisk fortsette å engasjere seg mer, til å komme på bedre saker, flere saker. Så, ja…
Stein Vidar Loftås: Og da er du på innsiden av de politiske systemene. Og i undersøkelsen så er det veldig mange som sier at de er engasjerte, men de føler ikke at engasjementet deres gir noen uttelling, er svaret på det da at man må komme slik inn i et miljø der man faktisk har tett kobling til det som styres, ellers vil ikke stemmen din telle like mye? Det er det du egentlig sier da?
Luna Drecker: Nei, ja ... Nei, altså: Jeg tror at alle har muligheten til å engasjere seg på en eller annen måte. Og jeg tror at det kjennes ut som en veldig høy terskel for å begynne å engasjere seg. Og noen steder så er det det. Noen ganger så må man kanskje ha bygd seg opp en stor følgebase politisk, og bygd et sterkt nettverk. Men sannheten er at det er utallige politiske organisasjoner som ser etter engasjement. Og jeg kunne jo sittet her og ramset dem opp, men det er jo fullt mulig å bare søke. Og enten det er gjennom et parti fordi du er enig med partiet, eller fordi du har lyst til å endre det partiet. Eller fordi det er en organisasjon som driver med klimaaktivisme, eller ...
Stein Vidar Loftås: Det er det du syns er viktig?
Luna Drecker: Rett og slett. Eller så er det jo elevråd, ungdomsråd, den type instanser. Alle de er jo kjempegode måter å få en direkte påvirkningskraft. Jeg opplever at de ... Grunnen til at jeg gikk inn i AUF, ikke et annet ungdomsparti, er fordi at jeg hadde lyst til å ... Ja, fordi jeg var veldig enig med dem, for det første. Men også fordi jeg hadde lyst til virkelig å påvirke verden. Og det opplevde jeg at jeg kunne gjøre gjennom den organisasjonen. Og så får man jo igjen det her fellesskapet som gir tilbake for å engasjere seg. Men jeg opplever at det er flere unge nå som engasjerer seg. Det er flere som bruker tiden sin på politikk. Det kan jo være fordi at det politiske klimaet er så opptent at ... Før valget så var det veldig mye tøyer på sosiale medier. Hvor det var krangling, hvor folk virkelig hetset på hverandre. Eller hvor folk var fryktelig uenige. Men også fordi politikere på alle sider har vært flinke til å ytre seg. Og flinke til å sette ting på spissen, men også gå i dybden. Og da tror jeg at flere føler at de kan ta en del av debatten. Flere føler at de har kunnskap om politikken, og igjen da kan engasjere seg.
Stein Vidar Loftås: Det det politiske til side: Det er mulig å påvirke hvis man engasjerer seg og setter det engasjementet i rammer. Men hvis jeg spør deg, Martine, for meldingen slår vel egentlig fast at vi er flinke til å snakke om de unge. Og så er vi kanskje ikke flinke nok til å snakke med dem. Og hvis du ser bort fra de politiske mulighetene som fins i ungdomspartiene, hva må endres for at de skal få større beslutninger? Ikke bare med å gi sine innspill til høringer og de tradisjonelle måtene, men får faktisk innflytelse.
Martine Lødding: Det er en av de tingene vi i True North jobber veldig mye med.
Stein Vidar Loftås: Ja.
Martine Lødding: Og er veldig opptatte av. Ja, det er lett å påvirke hvis du er ressurssterk og vil bli 1 av 15 medlemmer i ungdomsrådet. Det er ikke så mange i en by på 80.000 mennesker, eller hvis du er med i et politisk parti. Men det er veldig mange unge som ikke faller inn under den kategorien.
Stein Vidar Loftås: Men likevel har lyst til å være med og påvirke?
Martine Lødding: Ja, i hvert fall har en rett til å være med hvis man ønsker og skal bo og leve i denne byen. Vi er jo interesserte i å høre hva de også ønsker. Og jeg tenker ... Norge er jo i hvert fall Europa-toppen, sikkert verdenstoppen, når det kommer til institusjonalisert medvirkning gjennom ungdomsråd og ungdomspartier. Tromsø – ved forrige valg – hadde 18 av 43 kommunestyrerepresentanter under 35.
Stein Vidar Loftås: Tenk på det.
Martine Lødding: Som er helt unikt. Gent i Belgia, som var ungdomshovedstad i 2024, de hadde ingen under 35 i sitt kommunestyre. Så vi er veldig gode på den delen, men vi har en masse å lære og utvikle når det kommer til medvirkning av andre, kall det "andre" unge, som ikke ønsker å sitte i et ungdomsråd eller ikke ønsker å være politisk aktive, men som fortsatt har en like viktig stemme inn i hvordan vi skal utvikle samfunnet vårt. Så et av våre største mål, og som vi ønsker å gjøre gjennom True North, er å lage nye arenaer, nye metoder. For at unge skal kunne bidra inn og fortelle hvordan de ønsker å ha det. Da må man også se på andre metoder enn det vi bruker i dag. Det er ikke sånn at en 16-åring som går på en eller annen videregående skole, har lyst til å sette seg ned og lese en …
Stein Vidar Loftås: En NOU for eksempel?
Martine Lødding: Ja, for eksempel en NOU – en stortingsmelding – og så komme med innspill til den i en høringsrunde. Det skjer ikke.
Stein Vidar Loftås: Det kan jeg godt forstå.
Martine Lødding: Ja, så vi må ut dit, og vi må spørre på andre måter. Vi må involvere og inkludere på en annen måte enn det vi har gjort så langt.
Stein Vidar Loftås: Og det har dere tenkt å gjøre gjennom 2026?
Martine Lødding: 100 prosent!
Stein Vidar Loftås: Det blir interessant å se hva som kommer ut av det.
Luna Drecker: Ja, for det er også noe jeg opplevde. Jeg tror at flere nå engasjerer seg politisk fordi man ser at det har vært så hett og det har vært så mye diskusjoner. Men jeg tror også det er mange flere som bare bryr seg, og som opplever at politikken treffer dem, enn det kanskje har vært en følelse av før. Det er i hvert fall det jeg observerer blant de som går på videregående nå, eller de som jeg studerer med nå. Det er veldig viktig det som Martine sier. Jeg har lyst til å bruke all min tid på politikk. Jeg sitter med glede i 11 timer i strekk og bare svarer på mailer og skriver politiske ... altså, jeg bruker ... Veldig gjerne. Men jeg vet jo også at det er veldig mange av mine venner som kan masse, masse om politikk, eller som bryr seg om de tingene som blir tatt opp i media. Vi kan sitte kjempelenge rundt lunsjbordet og snakke om hvor skummelt noe er, hvor viktig noe er, hvor frustrerende noe er, uten at de får gjort noe med det engasjementet. Fordi de kommer aldri til å sette av én time til å dra på et politisk møte, og det er helt ... Det er riktig at det er sånn. Det er viktig at folk har muligheten til å ha politiske meninger uten å måtte gjøre det til livet sitt.
Stein Vidar Loftås: Ja.
Luna Drecker: Men da må det være arenaer, som Martine nevner, som gjør det lettvint å inkludere disse meningene i det totale regnskapet. Fordi bare i samtale med broren min, så skjønner jeg hvor kunnskapsrik han er om arenaer jeg aldri vil kunne skjønne, uten at han noensinne kommer til å engasjere seg i politikk. Det her gjelder jo alle unge i Tromsø, Troms, Nord-Norge. Og derfor er det kjempeviktig at vi har prosjekter som True North, som tar det med seg når de skal utvikle sitt prosjekt.
Stein Vidar Loftås: Det er spennende, og kanskje direkte utenlandsgivende å følge det? Kanskje dere kommer opp med noe helt nytt? Ingenting hadde vært bedre enn det.
Martine Lødding: Ja. Det er planen.
Stein Vidar Loftås: Og engasjement, og ønsket og viljen til å påvirke, handler jo om fremtiden. Og dere to trenger å være mer opptatt av fremtiden enn den generasjonen som for eksempel jeg tilhører. Når vi spør de unge om fremtidsbildet, så ser vi et – vi kan kanskje si et todelt bilde. 25 prosent, én av fire, er veldig bekymret for fremtiden. Altså i Norge, veldig bekymret for fremtiden. 60 prosent er middels bekymret, men fortsatt bekymret. Man er bekymret for egen økonomi, for den globale situasjonen, krig og uro og så videre. Man er bekymra for klima og utviklingen rundt klimaet. Det er en lang liste med ting som gir bekymringer. Samtidig så sier veldig mange at vi bekymrer oss, men det styrer ikke hverdagen min her og nå. Jeg er opptatt av det som skjer her og nå, og det går egentlig ganske fint. Hvis jeg spør dere to, da. En 31-åring og en 19-åring, hva er det som gir dere mest bekymringer med tanke på fremtiden? Vi starter med deg, Martine.
Martine Lødding: Ja, veldig godt spørsmål. Jeg tror det ... Eller: Det er ganske mange ting, egentlig.
Stein Vidar Loftås: Du får bare lov til å velge én.
Martine Lødding: Ehh.
Stein Vidar Loftås: Det som gir deg mest bekymringer.
Martine Lødding: Ja ... Ehhh. Det som gir meg mest bekymringer, er nok det økende fokuset på den politiske situasjonen i verden. Da med tanke på krig. Og på en måte hva det betyr for fremtiden. Om ... ja.
Stein Vidar Loftås: Ja, konkret. Luna, hva bekymrer deg aller mest med tanke på fremtiden?
Luna Drecker: Ja, først og fremst er det kanskje polarisering.
Stein Vidar Loftås: Polarisering.
Luna Drecker: Jeg syns det er fryktelig skummelt når man har sosiale medier, som er så store deler av livet vårt, som man starter med så ung som man gjør, som skaper algoritmer, putter deg i ekkokammer uten at du en gang legger merke til det. I tillegg til at debatten blir mer og mer opphetet, at man klarer mindre og mindre å være enig. At hat kan bli kastet rundt så enkelt på alle sider. Jeg synes det er veldig skummelt. Man kan jo se mange steder i verden nå hva konsekvensene av et polarisert samfunn kan være. Og Norge er veldig langt unna å være der. Men det er bare enn så lenge.
Stein Vidar Loftås: Vi kommer etter. Polarisering… Hva gir deg mest håp da for fremtiden?
Luna Drecker: Hva gir meg mest håp? Nei, det er jo engasjement. At det er mennesker som bruker mye av tiden sin på å sørge for at vi skal ha en fremtid vi kan tro på. Og det er jo mange forbilder der som gir meg håp for fremtiden. Som bruker tiden sin på å engasjere andre. Og jeg ønsker jo også selv å kunne være en person som kan inspirere flere til å bruke stemmen sin og til å bruke engasjementet sitt.
Stein Vidar Loftås: Og hvis man er engasjert, så får man kanskje kontroll også på big tech og polariseringen, kan man si?
Luna Drecker: Ja, absolutt.
Stein Vidar Loftås: Hva gir deg mest håp, Martine?
Martine Lødding: Det må være de mulighetene som er her. Unge mennesker som tar muligheter som er her i Nord-Norge, for å forme sine egne liv.
Stein Vidar Loftås: Du har tro på de unge?
Martine Lødding: Ja, tro på OSS unge.
(latter)
Stein Vidar Loftås: Viktig presisering!
(latter)
Stein Vidar Loftås: Hvis vi da hopper frem til, jeg hadde tenkt å si 2030, men jeg tror jeg sier 2040. Hvis vi hadde sittet her og snakket om Perspektivmelding Ung 2040. Det er 15 år til. Da ville du vært 34, og du ville vært midt i 40-årene. Og jeg ville sannsynligvis ikke sittet der, for å si det rett ut.
(latter)
Stein Vidar Loftås: Hvis dere skal omformulere håpet deres til konkret fremtid, hva håper dere vil se helt annerledes ut, da?
Martine Lødding: Jeg håper at unge har større plass i de institusjonene vi har. Vi er gode på det i Tromsø. Jeg håper vi ser det i hele Norge. Og jeg håper at vi ser 2026, ungdomshovedstadsåret, som et startskudd når det kommer til hvordan inkludere unge i enda større grad enn det vi gjør nå i samfunnet. Både når det kommer til politikkutforming, men også når det kommer til næringsliv, når det kommer til kulturaktører i byen, når det kommer til beslutningsprosesser. Så i alle deler av samfunnet.
Stein Vidar Loftås: Det er jo egentlig helt absurd når man tenker på at de som bestemmer fremtiden, ikke har noen fremtid, de er så gamle som 79 og 73 år. Jeg skal ikke sette navn på de to.
(latter)
Stein Vidar Loftås: Hva tenker du om 2040, Luna?
Luna Drecker: Jeg sier meg veldig enig i det. Jeg håper jo at de viktige institusjonene er ledet av unge mennesker som kjenner troen på fremtiden fordi de er med på å skape den selv. Og så håper jeg jo at man ser at politikken utvikler seg på en måte som sørger for at unge har tro på demokratiet. Det var vel det jeg så fra perspektivmeldingen, at man har tro på demokratiet, men ikke nødvendigvis kjenner påvirkning på det. Så da tenker jeg at om noen år så er vi ikke polariserte og mister troen på demokratiet, men vi har tvert imot styrket demokratiet, og ikke minst unges påvirkningskraft til det.
Stein Vidar Loftås: Klok oppsummering. Jeg skal stille dere et aller siste spørsmål, og det skal jeg gjøre på to forskjellige måter. Vi starter med deg, Martine: Er det funn fra Perspektivmeldingen som du helt klart tar med deg inn i arbeidet ditt med ungdomshovedstaden?
Martine Lødding: Ja. Jeg beit meg fast i det sitatet om at det er vanskelig å dele en halvtenkt tanke. At det ikke er rom for å kunne dele ting som man ikke helt har utviklet i eget hode først. Og hvordan skaper vi de rommene. Det tar jeg virkelig med meg.
Stein Vidar Loftås: Du skal lage rom for de halvtenkte tankene, det kan bli bra.
Martine Lødding: Ja.
Stein Vidar Loftås: Det kan komme gode ideer ut av det. Og du som sitter i styr og stell, Luna. Hvis jeg spør deg om du får mandat til å endre én ting i Nord-Norge for å skape en bedre fremtid, hva vil du ta tak i?
Luna Drecker: Jeg ville endret det slik at ingen føler på utenforskap. Eller slik Martine sier det: At vi alle sammen skal finne et fellesskap.
Stein Vidar Loftås: Bra! Da skal jeg ikke stille dere flere spørsmål, da skal jeg påta meg ansvaret med å oppsummere denne samtalen. Perspektivmeldingen viser mange ting, og jeg anbefaler alle å gå inn på kbnn.no og lese den fra første til siste ord. Men den viser at vi kanskje trenger et mer nyansert språk. Vi må bli enige, for eksempel, når det handler om hva utenforskap egentlig er. Vi må definere det før vi kan fikse det. Der ser vi at det er dialektforskjeller mellom de unge og de som ikke er fullt så unge. Så ser vi at de fleste unge har det bra, og det er viktig å ha fokus på det òg. Det er mye som er bra, men mange er alene oftere enn det de ønsker. Det trenger vi å gjøre noe med. Så opplever man engasjement, og det er bekreftet av den yngste av deltakerne her i dag. Engasjementet er tiltakende. Samtidig er det litt for mange som føler at engasjementet deres ikke gir uttelling. Og det er, som jeg sa i stad, det er note-to-self til de som sitter og styrer. Og så er de bekymret for fremtiden, men de finner likevel en ro i det som skjer akkurat her og nå. Det er bra, og så betyr det også at vi må jobbe med å skape et bilde av fremtiden som gir litt større tro. Så tror jeg kanskje det aller viktigste budskapet er at det er de unge som skal være fremtiden. Og vi må gi dem mer plass når fremtiden skal utformes. Det betyr at sånne som meg må ta et skritt tilbake. Jeg lover å gjøre det jeg kan i fremtiden. Da sier jeg bare tusen takk til deg, Luna Drecker, og til deg, Martine Lødding, for at dere kunne være med og ytterligere gi oss nyanser på det som de unge i Norge mener. Og for dere som har sett på, eller lytter på: Takk for at dere har gjort det for resten. Jeg gjentar det jeg sa i sted: Gå inn på kbnn.no og les hele Perspektivmeldingen. Takk for at dere fulgte oss.
