Norge er ikke direkte involvert i krigen i Midtøsten, men konsekvensene merkes også i Nord-Norge. I denne episoden av Nord-Norge i verden har programleder Stein Vidar Loftås besøk i studio av Christian Chramer, administrerende direktør i Norges sjømatråd, og Vibeke Tannvik, politisk seniorrådgiver i NHO Arktis. Sammen ser de nærmere på en landsdel som er både eksportmotor og sikkerhetspolitisk hotspot.

For hvor sårbart er Nord-Norge? Hvordan påvirker krig og geopolitisk uro tilgangen på drivstoff, og hva betyr dette for næringslivet i landsdelen?

– Det er første gang, i 2026, at jeg har snakket med ansatte om at det kan bli krig. Det er ubehagelig, men jeg tror det er nødvendig. Ikke fordi jeg tror det kommer til å skje, men fordi vi må våge å snakke om også de verste scenarioene, sier Christian Chramer.

Under kan du se video av episoden og lese alt som ble sagt:

▾

Stein Vidar Loftås: Da skal vi snakke om krig. Norge er ikke direkte involvert i det som pågår i Midtøsten, men vi begynner likevel virkelig å kjenne konsekvensene. Da er det naturlig å stille spørsmålet: Er Benjamin Netanyahu og Donald Trump i ferd med å sparke bein under næringslivet i Nord-Norge? Dette er Nord-Norge i verden, og mitt navn er Stein Vidar Loftås.

▾

Stein Vidar Loftås: Nord-Norge eksporterer enorme verdier til verden – hver eneste dag. Fersk fisk er kanskje det viktigste vi sender ut. Den fraktes raskt fra havet og oppdrettsanleggene og ut i verden. Samtidig er vi sårbare. Vi er sårbare fysisk, vi er sårbare når det gjelder både fysisk og digital infrastruktur, og vi er på mange måter et lett bytte – enten vi snakker om naturhendelser, som kommer oftere og oftere, eller sabotasje, fra Russland eller andre land. Så har det også dukket opp et nytt svakt punkt den siste tiden: drivstoff. Eller rettere sagt mangel på drivstoff. Litt utrolig, kanskje, i oljenasjonen Norge – men det er der vi er. Hva skjer hvis mangel på drivstoff gjør at prosesser stopper opp i dager, uker eller enda lenger? Hvem har ansvaret for at dette ikke skjer? Hvem har ansvaret for å prioritere? Og har vi egentlig tatt innover oss hvor sårbare vi er i en landsdel som både er en eksportmotor og et sikkerhetspolitisk hotspot, som mange kaller oss?

Dette er en diskusjon vi burde tatt for lenge siden. Nå tar vi den. Og vi har fått med oss folk som kan belyse situasjonen: Christian Chramer, administrerende direktør i Norges sjømatråd, og Vibeke Tannvik, seniorrådgiver – politisk seniorrådgiver, for å være helt presis – i NHO Arktis.

Da er det en glede å kunne si: Hjertelig velkommen til dere begge to!

Christian Chramer: Takk!

Vibeke Tannvik: Tusen takk!

Stein Vidar Loftås: Jeg har lyst til å spørre deg først, Christian. Jeg har hørt deg mange ganger si at ingen har det så travelt som en død laks. Og mangel på drivstoff – enten vi snakker om diesel til trailerne eller flybensin – blir fort et problem. Hva er slingringsmonnet til sjømatnæringen når det gjelder behovet for å få varene raskt ut i verden?

Christian Chramer: Det er både stort og litt begrenset på samme tid. Fisken er jo i havet, så det går an å ha den der. Men det betyr også at vi ikke kan fiske den hvis vi ikke kan gå ut og fangste på grunn av mangel på drivstoff fram i tid, eller hvis vi ikke får den ut med bil, fly eller skip fordi det oppstår andre utfordringer. Da hjelper det ikke at den er der. Men det er en fornybar ressurs, og det er en enormt viktig matkilde. Vi leverer 38 millioner måltider daglig fra Norge til verden. Så vi er en viktig beredskapsressurs i oss selv, i sjømatnæringen. Samtidig er vi sårbare når ting skjer. Hvis jeg skal prøve å gjøre det kort: De jeg jobber for og sammen med, er aktører som er veldig vant til å være en del av en global verdikjede. Det er titusenvis av ansatte i sjømatbedriftene, og de tar hver dag beslutninger basert på at de er del av denne globale kjeden. Enten det gjelder emballasje – som vi fikk utfordringer med da krigen i Ukraina startet, fordi mye produseres i Øst-Europa – eller lastebiler som stoppet opp under covid fordi det var vanskelig å krysse grenser. Eller da Brexit kom og skapte utfordringer i et viktig marked. Den typen endringer er man vant til å håndtere, og man har gjort det dynamisk over tid – og gjør det fortsatt. Så jeg opplever at det er en bekymring og en stor oppmerksomhet rundt det som kan bli mer krevende framover. Samtidig går eksporten fortsatt godt. Jeg vil nesten si at det siste halvannet året har tollsituasjonen til USA – og endringene knyttet til Trump, litt avhengig av hvilken fot han står opp på – vært mer utslagsgivende for norsk sjømateksport. Det har vært mer krevende, særlig for eksporten til USA, hvor vi har tapt betydelige markedsandeler så langt i år. Samtidig ser vi at krigen i Gulfen, uroen i Midtøsten og en mulig stenging av Hormuzstredet fremstår som en stadig større utfordring – ikke bare for sjømatnæringen, men for hele verden.

Stein Vidar Loftås: Så kan man kanskje si at Donald Trump er mye, men han har i hvert fall sørget for at vi har fått øvd oss på beredskap og scenariotenkning, slik du er inne på. Du sier at fisken kan bli stående i havet, og den kan bli stående i merdene – ikke til evig tid, selvfølgelig, men det er en måte å lagre den på. Mange vil sikkert tenke at fisken bare kan fryses og sendes ut når flyene igjen får tilgang på drivstoff, hvis det skulle komme så langt. Men er det så enkelt? Hva med markedets forventninger og så videre?

Christian Chramer: På en måte er det så enkelt. Men det vil være mangel på kapasitet på fryselager i Norge over tid.

Stein Vidar Loftås: Ja, ikke sant…

Christian Chramer: Eller frysekonteinere eller fryseskip. Mange av dem er jo også bundet opp i samme gulf som oljekonteinere og andre råvareskip i Midtøsten. Vi har brukt enorme beløp på å bygge opp en etterspørsel i land som ønsker fersk fisk. Det er en del av det som skal holde både folk mette og rolige. Mangel på mat vil være svært utfordrende i mange deler av verden ganske umiddelbart hvis eksporten stopper opp. Så vi har både en etterspørsel og en forpliktelse til å levere. Enten det er ferskt eller fryst, er det en del av en nøye oppbygd verdikjede over mange år. Når det har vært vanskelig i USA det siste halvannet året, har vi tapt 1,5 milliarder i eksport dit så langt i år. Men vi har vunnet én milliard i Kina – i stor grad på fersk fisk, særlig laks, som Kina har en enorm appetitt på. Den går jo med fly. Utfordringer der vil gi oss nye utfordringer som må håndteres. Det vi ser, er at sjømaten er utrolig integrert og blir truffet av mange typer utfordringer. Samtidig har den mange veier fram til markedet. Det finnes alltid et marked og en kunde. I denne situasjonen ser også Europa, som er vårt nærmarked, ut til å bli enda viktigere dersom uroen i øst og vest skaper nye ting vi må håndtere.

Stein Vidar Loftås: Du nevner verdikjeden, og det er jo en stor verdikjede. Villfanget fisk går hele veien fra sjarken eller det havgående fartøyet til matfatet i Kina – eller hvor det måtte være. Hvilke ledd i verdikjeden er det som ryker først? Og hvor vil skaden bli størst hvis vi havner i en situasjon der vi ikke lenger har drivstoff – for å sette det helt på spissen?

Christian Chramer: Jeg tror vi skal være respektfulle og si at det er krevende for bedrifter å tape markeder. Det er enkeltselskaper som har opplevd store utfordringer, både i USA, nå i Midtøsten og i Asia. Det betyr arbeidsplasser, det betyr verdier, og det betyr at man må bruke kreftene sine annerledes – og i verste fall risikere konkurs dersom man mister store kunder. Samtidig, hvis jeg skal tillate meg å være ordentlig dyster, så er det mest alvorlige for verden hvis vi får en langvarig stenging. Hvis man mangler viktige innsatsfaktorer til produksjon – som gjødsel – og ikke får gjennomført hele innhøstinger i det globale sør, eller i områder som produserer mye mat, kan konsekvensene bli svært alvorlige. Da snakker vi om systemkollaps, samfunnskollaps, politisk sammenbrudd og masseimmigrasjon som mulige langsiktige følger. Det finnes folk som kan mye mer om dette enn meg, men jeg tror det er viktig å se at Gulfen er mer enn bare olje og gass. Det handler også om LNG til Taiwan, som er viktig for teknologi, og om gjødsel og ammoniakk, som er avgjørende for global landbruksproduksjon – og dermed også for havbruk, som er avhengig av innsatsfaktorer fra landbruket. Så dette er et stort og komplekst bilde når vi snakker om de langsiktige konsekvensene dersom konflikten vedvarer. Samtidig står vi opp hver dag og håper at det skal være mulig å finne en varig fredsløsning. Så langt har det stort sett vært korte utsettelser og stadig mer uro, nesten dag for dag.

Stein Vidar Loftås: Et interessant perspektiv du tegner opp. Vi blir jo oss selv nærmest og tenker først på konsekvensene for oss. Men de største konsekvensene og ringvirkningene kan ofte være enda sterkere på helt andre områder enn når vi snakker om fisk. For å holde oss til det nære perspektivet: Vi er i Nord-Norge og snakker om konsekvensene av drivstoff for vårt næringsliv. Vi vet at i norske beredskapsplaner prioriteres liv og helse først – og det er naturlig. Deretter kommer spørsmålet om hvem som skal prioriteres videre når noe oppstår. Her snakker vi om en svært stor eksportnæring, og om mange arbeidsplasser. Opplever du at eksporten av sjømat, og ringvirkningene den skaper, blir tatt tilstrekkelig på alvor som en samfunnskritisk funksjon?

Christian Chramer: Ja, jeg vil egentlig si det. Pandemien lærte oss en god del – utover det å hamstre toalettpapir og gjær, som ble en slags hverdagstrening for mange. Vi fikk raskt øvd oss på å balansere situasjonen. Vi fikk også bedre ordninger. NHO var sentrale i å få avklart hvilke samfunnsfunksjoner som måtte fungere når man begynte å ta ut folk til Sivilforsvaret eller andre samfunnsoppgaver. At det å være på jobb i et lakseslakteri, på en fôrflåte eller i en fiskebedrift, faktisk er viktig. Jeg opplever også at det regjeringen gjør nå – tettere koordinering med næringslivet og hyppigere innkallinger til sentrale møter, der sjømatnæringen er godt representert – blir tatt på alvor. Koordineringen går raskere, favner bredere, og sjømaten er en del av dette, på samme måte som landbruket er det – og må være det. Spesielt når vi ser på hvordan vi skal få ting til å fungere dersom det skulle bli behov for rasjonering. Hvis jeg skal løfte blikket litt, så ser vi at dette er noe mange land gjør. Man må ta slike grep for å forberede seg på situasjoner der det kan oppstå mangel på ting man kanskje ikke har tenkt på – som CO2, som er viktig i matproduksjon og emballasje, eller emballasje i seg selv, eller drivstoff til biler og lastebiler. Mange land i Europa gjør allerede disse vurderingene. Vi er nok heldigere stilt. Vi har en unik nærhet til viktige ressurser som trengs for å lage drivstoff til fly, biler og båter. Så vi får ha tillit til at systemet er godt ivaretatt – og oppleve at vi er en del av beredskapen og den samtalen som foregår på et viktig og riktig nivå.

Stein Vidar Loftås: Kanskje det er bra da at vi er i beredskapsåret, for vi får mer en total belysning av hva som inngår i beredskap. Du forklarer det godt. Jeg skal snart snu meg til den andre siden og snakke til Vibeke om bedrifter som sådan, men jeg vil avslutningsvis for å belyse situasjonen hos fiskeprodusentene eller fiskerinæringen: Hvis du ser på næringen selv, aktørene, alt ifra små sjarkeiere til store oppdrettsanlegg, hvor opptatt og hvor flinke er de med sin egen beredskap?

Christian Chramer: Det er et stort spørsmål. Det fins jo mange hundre bedrifter i Norge. Det avhenger nok litt hvor sesongorientert man er og hvilken størrelse man har. De som er veldig store, har nærmest en innebygd fleksibilitet i produksjonsanlegg og lagringskapasitet og så videre. Store fôrselskaper har en langsiktig sourcing, som går på lange kontrakter og man har store staber som ser på dette med flyten rundt i ... Hvis en båt ikke kommer fra Peru, hva gjør man da, og så videre. Her er man godt skodd. Det er min opplevelse.

Stein Vidar Loftås: Det er er med det som kommer inn, innsatsfaktorene de trenger, men med tanke på det som skal ut?

Christian Chramer: Når jeg snakker med bedrifter, opplever jeg at beredskapsåret har vært både viktig og riktig. Så langt har det gitt mange gode signaler. Også mindre havbruksaktører her i nord har gjort konkrete grep: De har kartlagt frysekapasitet dersom det skulle bli nødvendig, og de diskuterer hjemmekontorløsninger med aggregat. Ikke nødvendigvis på grunn av krigen i Gulfen, men fordi det er beredskapsår. De lager også planer for backup-løsninger, både på landstasjoner og fôranlegg. Selv om de er på strøm, sørger de for å ha aggregat tilgjengelig. I tillegg diskuterer de behovet for satellittkommunikasjon, som Starlink, for å kunne bestille varer til anlegg, rapportere inn før slakting og få salg, oppgjør og transport til å fungere. Her synes jeg det er verdt å peke på at det finnes bedrifter i regionen som virkelig tar grep. Det er kanskje ikke noe man skal gå for detaljert inn i, av hensyn til sikkerhet og sårbarhet. Men det er betryggende å vite at noen tar situasjonen på alvor. Jeg opplever også at beredskapsåret har vært nyttig i min egen virksomhet. Vi har snakket om dette med en viss alvorlig tone. En kollega spurte meg etter et allmøte om jeg visste noe som andre ikke visste – det gjør jeg ikke. Men vi følger situasjonen tett, både på ledernivå og analysenivå, og vi bruker kanskje et tydeligere språk enn før. Det er første gang, i 2026, at jeg har snakket med ansatte om at det kan bli krig. Det er ubehagelig, men jeg tror det er nødvendig. Ikke fordi jeg tror det kommer til å skje, men fordi vi må våge å snakke om også de verste scenarioene. Jeg har gjort det med familien min, med barna, med svigerforeldre og min mor – og med ansatte og kollegaer i sjømatnæringen. Vi må tørre å tenke gjennom det verste. Det gjør oss bedre i stand til å ta raske og gode beslutninger.

Stein Vidar Loftås: Så sier du at du ikke tror det vil bli krig, og mange vil hevde at det allerede er krig. Så det er dimensjoner der også som vi må ta inn over oss. Bomber og granater i eller utenfor Norge ... Vi påvirkes av det uansett. Vibeke, du representerer NHO, og dermed representerer du også Christian sine bedrifter, eller de bedriftene han representerer. Men i tillegg alt mulig annet av næringsliv i Troms og Finnmark for ditt vedkommende.

Vibeke Tannvik: Og Svalbard.

Stein Vidar Loftås: Og Svalbard! Ikke glem Svalbard, takk for at du minner meg på det. Dere har vært aktive i denne debatten her, med både leserinnlegg og redaksjonell omtale i avisene, og vært tydelige i spørsmålet om dette med drivstofflagre og med prioriteringer. Prioriteringer er selvfølgelig viktig, men hva er hovedutfordringen slik du ser det nå? Er det mangel på lager for å kunne lagre drivstoff? Er det mangel på prioriteringer? Hva er det som vi må være mest opptatt av?

Vibeke Tannvik: Norske krav til beredskapslager ble vi laget i 2007. Og det vi etter FFI-rapporten som kom nå i mars, som også peker på beredskapssituasjonen på drivstoff, så ...

Stein Vidar Loftås: …og den er? Du kan jo si det med det samme slik at vi minner leserne våre på hvor lenge vi skal kunne ha drivstoff…

Vibeke Tannvik: 20 dager.

Stein Vidar Loftås: 20 dager.

Vibeke Tannvik: Og det vi har vært ute og kritisert, er at våre naboland har 90 dager. Det er også anbefalingen i Europa. Så vi har tatt til orde for at vi må vurdere om vi er godt nok skodd, selv om vi er en oljeproduserende nasjon. Equinor har vært ute og kommentert at man kan dekke drivstoff som bensin for et års forbruk. Der er vi godt forsynt. Men på diesel er vi avhengig av import, og også på store deler av flydrivstoffet. Så vi er absolutt opptatt av at vi tar den diskusjonen og ser om 20 dager er nok. Må vi gjøre mer for diesel- og flydrivstoffproduksjon.

Stein Vidar Loftås: Men når du sier at vi har bensin for ett år, så snakker vi om da bensin for vanlige kjøretøy?

Vibeke Tannvik: Altså, vi har produksjonskapasitet, men vi har 20 dager på lagring.

Stein Vidar Loftås: Riktig. Og jeg vil tenke at mange blir veldig overrasket. Dette er ting man kanskje burde ha visst om. Men man hører at landsdelen vår, som er så viktig, vi produserer så store verdier. Vi produserer også energi, for den saks skyld. Likevel er vi altså så sårbare for en relativt enkel sak som drivstoffmangel. Hvorfor har det blitt slik? 20 dager i Norge, 90 dager i nabolandene våre. Hvorfor er vi der vi er?

Vibeke Tannvik: Det er litt viktig å nyansere situasjonen. Fordi vi er en oljeproduserende nasjon, og det har sannsynlig vært en del av avgjørelsen. I 2021 ble Slagentangen lagt ned, som var et dieselraffineri.

Stein Vidar Loftås: Altså der vi produserte drivstoff til eget forbruk?

Vibeke Tannvik: Ja. Så jeg tror også at det spiller inn. Nå må vi sette oss ned og planlegge. For det er jo det som er så fint med dette beredskapsåret: Nå setter vi fokus på det å samarbeide, det å planlegge, det å kartlegge verdikjeder. Jeg tror det er den aller viktigste tingen vi kan bruke. Som Christian sier, det at bedriftene blir innkalt ... og vi har veldig mange bedrifter som er samfunnskritiske. Som ASKO, som driver med matdistribusjon i Nord-Norge. Som Bunker Oil, som sørger for at vi har diesel på båtene og i fiskeriflåten. Og på bensinstasjonene, ikke minst. Og alle disse er ... Eller: De som er samfunnskritiske, er med og øver og blir innkalt. I tillegg har det kommet et veldig positivt signal fra flere medlemmer på at det rører seg noe i de offentlige anbudene på at de ber om innspill på hvordan man kan tenke beredskap. Resultatene er ennå ikke kommet, men at man går til det steget og ber om innspill, det er et positivt signal, tenker jeg. Så selv om vi er ute nå og sier vi må tenke oss om, så er det fordi vi har et handlingsrom ennå, og det er viktig at vi tar tak i det og ikke havner bakpå, slik vi har i andre deler av kritisk infrastruktur som vi kommer tilbake til senere.

Stein Vidar Loftås: Du er mer positiv enn jeg trodde du skulle være. La meg ordlegge meg på den måten. Så sier du at vi må benytte anledningen til å sette oss ned og planlegge. Men hvis du ser på prioriteringene i dag, for dere har jo uttrykt bekymring på vegne av deres medlemmer ... Prioriteringene som er gjort, er de tydelige nok? Er de gode nok? Og hva er det vi trenger å planlegge for at vi skal komme oss ut av dette potensielle uføret?

Vibeke Tannvik: Altså, næringslivet kan jo ikke legge seg opp i hvordan prioriteringene er gjort. Det er Forsvaret først, så er det samfunnskritiske funksjoner, og så er det sivilbefolkningen. Det er vi jo selvfølgelig enig i. Men det vi sier, er at nå har vi muligheten til å gjøre noe, og vi tar tak i det etter at rapporten peker på at vi har bare 20 dager, og det er veldig lite. Så vi roper forsiktig 'ulv' på at kan vi gjøre noe med situasjonen så vi ikke havner der. Det er vel egentlig det vi er opptatt av å få frem. Handlingsrommet.

Stein Vidar Loftås: Diplomatiske innretninger, kanskje er det fornuftig at vi er diplomatiske. Så får vi heller rope med litt utestemme, slik at vi får den prioriteten vi syns vi trenger. Dere representerer hele næringslivet, det har jeg allerede sagt. Dere har helt sikkert gjort hjemmeleksen deres på bakrommet. Hva er det slags næringer i Nord-Norge som er mest utsatt, og hvem vil det stoppe fortest opp for dersom vi passerer disse 20 dagene?

Vibeke Tannvik: De to næringene i Nord-Norge som er veldig intensive, for eksempel på diesel, som er det mest kritiske, det er vel logistikk og transport. Det er vi avhengig av for alt som skjer, og for uansett verdikjede i Nord-Norge. Og så er det bygg og anlegg. Deres maskiner drives utelukkende på diesel, så da stopper byggeaktiviteten. Og så er det selvfølgelig sjømaten, som har det som innsatsfaktor, både i produksjonen og i distribusjonen. Så jeg tror at de næringene ... Og så har vi selvfølgelig et veldig stort reiseliv, som er den siste næringen, som er helt avhengig av at flyene går, og at vi har drivstoff på bilene og kommer oss ut på disse turene og båtene. Så egentlig er hele næringslivet bundet sammen, og alle er avhengig av det.

Stein Vidar Loftås: Og da hadde jeg tenkt å spørre deg om ringvirkningene, for hvis en av dem stopper opp, så vil det automatisk føre til at mange av de andre kommer til å stoppe opp også?

Vibeke Tannvik: Ja, og så er det litt som Christian sier: I verste fall så kan det bety permitteringer og fare for arbeidsplasser over tid. For det er jo bedrifter som har veldig lave marginer i hverdagen, og de tåler ikke å stå i det lenge. Det så vi jo på under covid, hvor man måtte be om likviditetslån. Så dette er jo slike ting som man håper at man aldri kommer til.

Stein Vidar Loftås: Og så har jeg lyst til å spørre deg på nytt igjen: Hvem har skylden? Er det noen som ikke har gjort jobben sin? Er dette bare en situasjon som vi ikke burde trenge å planlegge for?

Vibeke Tannvik: Selvfølgelig må vi planlegge for den. Vi stoler jo på myndighetene.

Stein Vidar Loftås: For mye?

Vibeke Tannvik: Vi håper ikke det. Men vi har vært ute og sagt at vi ønsker at de skal ta mer tak i det. Vi er også en del av beredskapsrådet hos Statsforvalteren, så det er et sted vi ytrer meningene våre og sier hva vi mener er viktig. De har den viktigste funksjonen i nord når det gjelder å koordinere beredskap på tvers av kommuner og fylker, så det er utrolig viktig at det fungerer. Det sier også medlemmene våre. For dem er det nettopp her det skorter mest: at fylkeskommunene og statsforvalterne gjør jobben sin. Når det ikke fungerer – når de ikke har nødnumre i det veien stenger, eller i det noe skjer – da står de fast. Da stopper det opp. Dette gjelder alle nivåer: fra fylkeskommune til statsforvalter, og at regjeringen til syvende og sist tar de rette grepene på kapasitet og drivstoff.

Stein Vidar Loftås: Tilbake til 90 dager kontra 20 dager.

Vibeke Tannvik: Vi håper vi kommer på 90.

Stein Vidar Loftås: Lagrene de har i Sverige, Danmark og Finland, er antakelig basert på ting som kanskje til og med er produsert i Norge. Her må det være noen som ser seg selv i speilet og sier at her skulle vi vært mer våken.

Vibeke Tannvik: Det har vel egentlig (næringsminister) Cecilie Myrseth allerede vært ute og bekreftet, at de ser på å gjøre endringer. Og Equinor har også sagt at de kontinuerlig jobber med å se på hvordan de kan raffinere mer i Norge, forbedre de institusjonene de har. Så dette setter nok fart i sakene, og det kommer vi til å følge opp.

Stein Vidar Loftås: Det er bra. Nå ser jeg i kameraet, så sier jeg: Ikke se på å gjøre endringer. Gjør endringer! Dagens …

Christian Chramer: Pekefinger!

Stein Vidar Loftås: Dagens pekefinger. Bra! Medlemmene dine, på samme måte som for Christian, er jo alt fra de aller minste til ganske store bedrifter. Hvis du ser på kontinuitetsplanene deres, eller plan B og plan C for situasjoner som kan oppstå, hvor sterke er de? Og hvor flinke er de til å tenke mitigerende – altså tiltak man kan sette inn for å unngå at skaden blir for stor hvis noe skulle skje?

Vibeke Tannvik: Her tror jeg vi må snakke om veldig mange ulike nivåer. Fra landslagsnivået, eller det høyeste nivået, som kanskje Christians medlemmer er på. De store har det, mens veldig mange av de minste ikke har det. Så det er utrolig ulikt. Og så har du de som er innrullert som samfunnskritiske, som kraftselskapene. De er jo pålagt å øve og vite hvordan de skal håndtere et bortfall av nett. Så det er veldig, veldig ulikt. Det er vel egentlig det eneste riktige svaret her.

Stein Vidar Loftås: Gjør dere noe fra NHOs side? Vi er i beredskapsåret, og dere har begge påpekt dette – men gjør dere noe for å gjøre medlemmene deres oppmerksomme på viktigheten av å ha mitigerende tiltak?

Vibeke Tannvik: Jeg tror hovedjobben ligger ute i landsforeningene for hver bransje, fordi det er litt ulikt hvordan dette fungerer fra bransje til bransje. Men NHO sentralt hadde det faktisk som tema på årskonferansen, der vi løftet det. Vi mangler også litt kunnskap om hvordan vi kan bli bedre sammen, offentlig og privat. Det finnes jo uendelig rom for forbedring. For å ta et lite eksempel fra Svalbard, som jeg synes er det beste eksempelet på hvordan man kan jobbe med beredskap på en smart og økonomisk måte: Da Svalbard Bryggeri ba Longyearbyen lokalstyres næringsfond om tilskudd til et bedre vannrenseanlegg, fikk de det – og man fikk til et samarbeid. Longyearbyen lokalstyre mangler nemlig denne funksjonen selv. Så de sa: Ok, vi kan gå inn med kanskje enda større tilskudd, slik at dere får et vannrenseanlegg som vi i en nødsituasjon kan bruke. Det er også billigere enn at lokalstyret selv skulle opprette et eget anlegg, som de måtte drifte og ha kompetanse på, for noe som kanskje skjer hvert femte eller tiende år. Nå er det 20 år siden en slik situasjon oppstod, og i fjor fikk man faktisk bruk for det. Da var det helt unikt. Nå ser de på om de kan fortsette og utvide kapasiteten på anlegget, slik at man får enda større beredskap i samspillet mellom offentlig og privat. Hvis vi kan tenke mer sånn, tror jeg det blir billigere for Norge totalt sett.

Stein Vidar Loftås: Det er et godt poeng, at man tenker beredskap sammen og ikke hver for oss.

Christian Chramer: Hvis jeg kan si noe om det, så tror jeg vi står i en situasjon nå, i beredskapsåret, med krig i Midtøsten, krig i Ukraina og utfordringer rundt tollsituasjonen … som gjør at vi har blitt mye mer bevisste. Vi må hver av oss se på vårt eget lager og beredskapssystem, både i familien og i bedriften. Og så tror jeg at vi som har roller – enten det er i en bank, en arbeidsgiverorganisasjon, LO eller Sjømatrådet – må bidra der vi kan. Vi ser jo at … Det er vanlig å si i NHO at «the business of business is doing business». Man har fokus på å drive bedriften sin hver dag: kjøp og salg, her og nå, hvor man er neste uke eller om en måned. Vi som har mulighet til å løfte blikket, og som ikke står i det daglige salget, i hvert fall på vår side, kan hjelpe bedriftene med å se lenger fram i tid. Og kanskje våge å peke på hva som kan skje dersom det blir stengt i Gulfen i månedsvis framover. Det kan hende at reiselivet må tenke den tanken, hvis turistene som har kommet i store mengder til nord, kommer i mindre grad. Jeg var i Barcelona denne uka, og det har vel sjelden vært færre gjester på verdens største sjømatmesse fra Asia og Midtøsten. Det skyldes blant annet at flyprisene går vesentlig opp, og at det er stor usikkerhet om man kommer seg inn og ut av Midtøsten slik man er vant til å kunne planlegge for. Så vi må tenke langsiktig. I mitt system har vi økt informasjonsstrømmen vesentlig fra analytikerne og ekspertene våre. Vi har sendt ut elleve slike faktaoppdateringer om tollsatser, utfordringer og mulige scenarioer framover til sjømatbedriftene og norske myndigheter, som vi mener er viktige å dele der vi står i 2026.

Vibeke Tannvik: Denne jobben gjøres også fra NHO sentralt, ut mot bedriftene hele tiden, gjennom webinarer der vi har hatt med ulike offentlige beredskapsetater. Vi gjør alt vi kan, men noe av dette er også nytt, så vi jobber med å finne ut hva som er den beste informasjonen. Vi har også sikkerhet og beredskap innenfor cyber, som virkelig har blitt en het potet. Der ser vi at bedriftene etterspør mye kunnskap, og vi har kommet langt i å sette opp tiltak for dem og bidra med ny innsikt.

Stein Vidar Loftås: Så skal jeg hive inn enda en liten kilevink på tampen av diskusjonen om potensiell mangel på drivstoff. Nord-Norge er viktig for Norge – for de som ikke visste det fra før, så slår vi bare fast det. Vi produserer mye og eksporterer mye. Vi kan framstå ganske robuste på overflaten, men så har vi utrolig mange svakheter under. Det som diskuteres i dag, er ett av elementene som gjør oss oppmerksomme på det, men det er også andre ting. Vi har svak infrastruktur totalt sett, enten vi snakker om veier eller fiberkabler. Vi har en sviktende demografi, så vi er litt skjøre i utgangspunktet, til tross for at vi er viktige. Denne uka kom Statnett med en pressemelding som nesten går inn i historien som noe av det merkeligste jeg har sett. De sier i praksis at hvis du har planer om å skape næring i Nordland, så er det bare å glemme det – det er ikke nok kraft. Hvordan i all verden har vi havnet i en situasjon der vi har et skyhøyt verdiskapingspotensial, men verken vilje, planhorisont eller – jeg vet ikke hva jeg skal si – til å sette det ut i livet? Hvem har lyst til å begynne?

Vibeke Tannvik: Jeg kan begynne. Du sa underlig – jeg vil si alvorlig. Dette er utrolig alvorlig for næringslivet, fordi det sender et signal om at du ikke engang kan stille deg i kø hvis du har en plan. Det betyr at investeringstakten i verste fall kan stoppe opp i kanskje 20 år fram i tid. Vi er faktisk avhengige av tiltak som tar lang tid å planlegge, iverksette og få bevilget for å komme oss ut av denne situasjonen. Så her har enten ikke regjeringen og Statnett snakket godt nok sammen, eller så har de ikke stilt de riktige spørsmålene eller tatt høyde for de riktige forbruksscenarioene. Det lurer vi også på. Uansett er det utrolig alvorlig at vi har havnet der.

Stein Vidar Loftås: Dette er ikke noen overraskelse, Christian. For dine bedrifter, for eksempel på Senja, har jo ropt om dette i årevis – mangel på nett som gjør at de ikke klarer å drifte som de skal. Hva er dine tanker om at en sånn situasjon i det hele tatt kan oppstå?

Christian Chramer: Jeg har mange tanker om det.

Stein Vidar Loftås: Du vil ikke dele dem offentlig?

(latter)

Christian Chramer: Jo da, men jeg tror … Jeg er ikke ekspert på kraftnettet og utfordringene der, men hvis man ser på kraftdebatten i Norge de siste årene … hva tåler vi, og hva aksepterer vi av linjer og møller – havvind eller landvind og så videre? Vi får veldig fort spørsmål om hva som er bra for meg. Hva aksepterer jeg i mitt nabolag, i mitt synsfelt eller i mitt fjellområde? Vi er opptatt av hva som er negativt eller positivt for akkurat min hverdag. Jeg tror at hvis pandemien og uroen i verden i 2025 og 2026 har vist oss noe, så er det at tida der man bare kan tenke på seg selv, er vi langt forbi. Vi er nødt til å tenke kraftsystemer, matsystemer, fiber … egentlig alt – også medisin. Vi var helt avhengige av Sveriges og EUs vilje til å hjelpe oss da vaksinene mot covid kom for noen år siden. Den logikken må vi ha med oss hver dag. Vi kan ikke isolere oss, verken i kraftsystemet, i samferdsel eller i matsystemet. Vi må tenke større. Vi må tenke lengre. Og vi må være villige til å ta noen av belastningene – vi kan ikke bare få godene. Vi kan ikke få en helt ny flyplass og samtidig la være å bruke den til å ta imot turister. Og vi kan ikke si nei til gjester, samtidig som vi selv vil reise til Mallorca. Dette må vi se i et større bilde. For meg er beredskapsåret like mye en påminnelse om at vi er helt avhengige av hverandre. Så kan vi kanskje også tenke at vi i Nord-Norge er heldige, som stort sett kjenner mange. Det er korte linjer mellom folk, og vi er vant til å hjelpe hverandre i kriser. Det blikket tror jeg vi må løfte og se at det vi har i Nord-Norge, også i stor grad kan hjelpe andre. Enten det er gassen fra Finnmark, oljen fra kysten eller sjømaten vår – så har vi betydelige bidrag å gi. Men det betyr også at vi må kunne lene oss på andre når vi trenger viktige innsatsfaktorer for vår egen industri, enten det er sjømat eller produksjonen til Vibekes medlemmer.

Stein Vidar Loftås: Betraktningene dine er kloke og fine, og samtidig er du veldig diplomatisk. Om jeg må tillate meg å si det ... Du sier "vi", og så har vi ...

Vibeke Tannvik: NHO lanserte jo Kraftløftet i 2023, der vi nettopp sa dette: Vi har for lite nett, og vi har for lite kraft i landsdelen. Vi har også de siste årene jobbet videre med faktagrunnlaget og hele tiden ment at dette regnestykket ikke går opp. I tillegg pålegger vi næringene – og det er de samme næringene som har brukt drivstoff – å bli grønne og elektrifiseres. Men nå får de faktisk nei til det. I den køen som nå får avslag, står blant annet 18 MW til det grønne anbudet for nye busser til Troms fylkeskommune. Dette vil få enorme ringvirkninger for konkurransekraften til nordnorske bedrifter når det gjelder grønn omstilling. Det vil rett og slett bli helt umulig.

Stein Vidar Loftås: Helt enig – og jeg er helt enig med deg også, så det er sagt. Men nå har jeg lyst til å ta tak i øret på noen og løfte dem fram i rampelyset. For «vi» er fint, og vi må alle ta vårt ansvar. Men så har vi en regjering, og vi har hatt flere som har sagt at vindkraft skal vi bygge, men at det er kommunene selv som må ta ansvaret. Og så har vi Cecilie Myrseth, som du sier, som snakker om om det skal være 20 eller 90 dager. Jeg etterlyser mer realpolitikk. Så jeg spør dere en gang til: Hva gjør vi nå for å hindre at vi havner i en ny krise når gulfkrigen er over?

Vibeke Tannvik: Det er mye vi her oppe kan ta tak i og gjøre noe med sjøl, det er helt sikkert.

Stein Vidar Loftås: Gi meg tre punkter.

Vibeke Tannvik: Vi kan blant annet begynne å bygge mer kraft selv. Det kan vi helt ...

Stein Vidar Loftås: Kan vi det? Stoppes det ikke bare av Statsforvalteren til syvende og sist?

Vibeke Tannvik: Her må også ordførerne og innbyggerne i de ulike kommunene gå i seg selv, som var akkurat det Christian sa: Vi kan ikke forvente at alt skal gagne meg.

Stein Vidar Loftås: Så vi må tørre å ta mer upopulære avgjørelser?

Vibeke Tannvik: Vi må noen ganger tørre å ta noen upopulære avgjørelser. Samtidig tror jeg denne saken er så stor at vi trenger regjeringen og staten til å løse den, fordi det er de som eier Statnett. Vi er veldig for at vi skal gjøre det vi kan selv, men dette løser vi ikke alene.

Stein Vidar Loftås: Hvis vi ikke får gjort noe med det, så kommer det en ny krise. En gang til, Christian: Hvem har du lyst til å si "skjerp deg"?

Christian Chramer: Jeg tror beredskapsåret er initiert av regjeringen, og regjeringen er de vi har stemt fram. De er førende i dette. Det er de som har dialogen med beredskapsenhetene, og med næringslivet om drivstofftilgang og så videre. De kan stille krav og legge makt bak beslutninger, og de har statsbudsjettets enorme muskler til å forsere ting eller si at slik blir det – enten det gjelder arealer, utbygging eller konsesjoner. Så her er det viktig å få storpolitikken til å fungere. Samtidig må vi som innbyggere ta politiske valg. Vi må nok også lene oss mer fram og erkjenne at beredskap handler om prioriteringer. Det betyr at vi må tåle tiltak som kanskje innebærer å bygge, lagre og trekke linjer man helst ikke skulle hatt, men som vi vet er nødvendige dersom vi skal klare å stå imot.

Stein Vidar Loftås: God presisering. Så vil jeg legge til at vi i hvert fall er i en heldig situasjon, fordi vi har ressurser nok til å gjøre noe med veldig mye. Vi kan ikke stoppe krigen i Iran, men vi kan bygge mer solide murer rundt oss selv – rundt landet vårt og ikke minst næringslivet vårt. Så kanskje er det ikke så ille likevel. Men fart, og det å forstå situasjonen, er noe av det aller viktigste.

Vibeke Tannvik: Fart tror jeg er et veldig godt … Vi må jobbe raskere.

Stein Vidar Loftås: Helt nydelig! Da sier jeg tusen takk til Christian Chramer! Tusen takk til Vibeke Tannvik for at dere kunne være med oss i Nord-Norge i verden!

Christian Chramer: Tusen takk!

Vibeke Tannvik: Tusen takk!

Stein Vidar Loftås: Hva skal man oppsummere dette med? Vi er sårbare i Nord-Norge. Det har vi visst, og vi har snakket om det mange ganger før. Samtidig blir det veldig tydelig når man får slike frister som 20 dager, eller når flygninger begynner å stoppe og så videre. Det får direkte konsekvenser. Det er naturlig å spørre hvorfor vi ikke er bedre forberedt enn det vi er. Krisen er ikke her ennå, men den lusker rett bak døra. Jeg er litt bekymret på vegne av nordnorsk eksportnæring. Alt vi eksporterer, skal fraktes ut i verden, og konsekvensene av at vi ikke klarer det, kan bli enorme. Når én brikke i dominoen velter, river den med seg mange flere. Det er litt betryggende å høre at beredskapsåret 2026, som både Vibeke og Christian var inne på, har gjort at bedriftene har jobbet med sin egen beredskap. Kanskje håndterer de dermed mange av de problemene de faktisk kan gjøre noe med selv. Det er et godt utgangspunkt. Samtidig er det de store konsekvensene som oppstår når det skjer ting man ikke kan ta høyde for i sin egen bedrift. Det blir spennende å følge utviklingen. Og som jeg sa innledningsvis: Netanyahu og Donald Trump – og vi kan sikkert også ta med Iran – har bidratt til at denne situasjonen har oppstått. De har i praksis satt nordnorsk næringsliv under press, eller er i ferd med å gjøre det. I et større perspektiv kan vi si at det samme gjelder næringslivet globalt. Hvis krisen i Hormuzstredet ikke løses, er det vanskelig å si hvor dette ender. La oss avslutte på en litt lysere tone: Vi tror det kommer til å bli fred. Vi tror stredet åpner igjen, og at det på sikt blir en bedre balanse i tilførselen av olje, gass og produktene som følger av det – selv om det ikke ser sånn ut akkurat nå.

Trykk her for å lese om episodene!

Her finner du Nord-Norge i verden

Du kan enten lytte til episoden ved å trykke på spilleren (se over), eller gjennom din favorittapp for podkaster.

Her er noen av appene hvor du finner Nord-Norge i verden:

• Apple Podkaster (den lilla appen)
• Spotify
• Acast
• Amazon Music/Audible
• Pocket Casts
• Soundcloud
• Castro
• Castbox
• TuneIn

Nord-Norge i verden er produsert av Kunnskapsbanken SpareBank 1 Nord-Norge i samarbeid med Helt Digital. Programledere er Stein Vidar Loftås og Jørn Resvoll. Redaktør er Jeanette Gundersen. Musikken er komponert av Emil Kárlsen.