Ungdomskriminaliteten øker. Hva er årsaken, og hvordan kan vi snu utviklingen?
Illustrasjonsfoto: Tor E. Nordlie/Shutterstock
I denne episoden av podkasten Nord-Norge i verden har programleder Stein Vidar Loftås med seg to gjester.
Anita Hermandsen er stasjonssjef ved Tromsø politistasjonsdistrikt. Hun er bekymret over utviklingen og peker på å styrke skolene som det aller viktigste tiltaket for å få ned ungdomskriminaliteten.
– Forebygging handler jo om å komme på banen tidlig, og mangelen på lærere og lave søkertall til lærerutdanningen er bekymringsverdig. Så det å sette fokus på kommuneøkonomien, slik at lærere og skole får den pengesekken de trenger for å kunne drive undervisning og ha tid til å se hver enkelt, tror jeg vil være alfa og omega framover, sier Hermandsen.
Tone Bakke leder Utekontakten i Tromsø kommune, og har jobbet med barn og unge siden 1980-tallet. Hun mener det er feil at alt var bedre før, og at det viktigste er å motarbeide utenforskap.
– Jeg er litt redd for at man glemmer at det er forebyggende arbeid og gode hjelpetjenester som er nøkkelen til å redusere ungdomskriminaliteten. Ikke å putte ungdom i fengsel.
Under kan du lese alt som ble sagt i episoden:
▾
Stasjonssjef ved Tromsø politistasjonsdistrikt, Anita Hermandsen.
Stein Vidar Loftås: Ungdomskriminaliteten øker. Hva er årsaken til det? Og hva gjør vi med det? Dette er Nord-Norge i verden, mitt navn er Stein Vidar Loftår.
Stein Vidar Loftås: I fjor var det bare Oslo som hadde en høyere vekst i ungdomskriminaliteten enn Finnmark og Troms. Spesielt bekymringsfullt er det kanskje at lovbrudd som er utført av barn som er under den kriminelle lavalderen er sterkt økende – og i fjor sto disse barna for 36 prosent av alle lovbrudd som er begått av unge under 18 år. Nå er vi med oss stasjonssjefen ved Tromsø politistasjonsdistrikt, Anita Hermandsen.
Hjertelig velkommen til Nord-Norge i verden, Anita!
Anita Hermandsen: Tusen takk!
Stein Vidar Loftås: Kriminaliteten blant barn og unge i Norge har hatt en nedadgående tendens over ganske lang tid, men nå øker den igjen. Er det grunn til å være bekymret, eller blir vi bekymret bare fordi fokuset i media er så sterkt?
Anita Hermandsen: Vi har grunn til å være litt bekymret. Det som er mest bekymringsverdig, er det du sier om at den økningen gjelder jo først og fremst de under 15 år. Så det er bekymringsverdig. Og så har jo media satt mye søkelyset på det her den siste tida, og det tenker jeg er bra. For det her er jo et samfunnsansvar og et samfunnsoppdrag for mange etater å ta tak i. Derfor er det viktig å ha det trykket som vi har nå på det videre.
Stein Vidar Loftås: Dette skal ikke på noen måte bagatelliseres, men vi ser jo at det ofte refereres til saker fra Østlandet, kanskje særlig Oslo-området. Der ser man at barn under den kriminelle lavalderen utfører vippsran, knivstikking og andre alvorlige kriminelle aktiviteter. Er det i Oslo det er verst, eller ser dere den samme utviklingen her i nord?
Anita Hermandsen: Vi ser en utvikling her i nord også, men vi er jo ikke på Oslo-nivå. Det er vi ikke. Men vi ser jo at trender fra Østlandet smyger seg nordover. Og vi ser at de går raskere nå enn de gjorde for noen år siden. Men jeg må skynde meg å understreke at de fleste ungdommene i Tromsø og i Troms er lovlydige, flinke ungdommer. Og vi snakker om et lite antall ungdom som begår kriminalitet totalt sett.
Stein Vidar Loftås: Men hvis vi skal se i detalj på, for nå snakkes det om at man bør senke den kriminelle lavalderen og så videre. Hva skjer med et barn, hvis vi skal bruke begrepet barn under den kriminelle lavalderen, som begår en kriminell handling?
Anita Hermandsen: Altså: Straffeprosessloven har jo regler for hvordan man skal iverksette etterforskning. Og selv om man er mellom 12 og 15 år, så skal man etterforske straffbare forhold. Når man er under 12 år, så er det mer sett hvilket lovbrudd det er som er gjeldende. Men vi etterforsker også saker der gjerningspersonen er under 12 år. Når man har en straffesak, så tas det jo avhør på samme måte av barn som av voksne. Men vi har jo egne retningslinjer for hvordan vi skal ta de avhørene. Og der har vi jo også nå Barnehuset, som bistår med å ta avhør av mistenkte barn. Og i en straffesak så er det avhøret som står sentralt. Men når vi etterforsker en straffesak, så er jo Riksadvokaten tydelig på at det skal jo være et formål med etterforskningen. Slik…
Stein Vidar Loftås: Hva betyr det?
Anita Hermandsen: Nei, det betyr jo for eksempel i en narkotikasak, da, hvis vi skal bruke litt sånn kjente tema som det diskuteres mye: En brukersak på narkotika. Der skal politiet etterforske det straffbare forholdet: Bruk av narkotika. Før så var også politiet veldig opptatt av hvorfor denne ungdommen eksempelvis hadde startet å bruke narkotika. Men det er ikke politiets oppgave å avdekke. Det er det andre instanser som skal ha en annen type relasjon til et barn og skal kunne ha den dialogen med barnet om hva som er årsaken til at vedkommende har begynt å bruke narkotika. Og dette er litt komplisert, for tidligere, da jeg jobbet med ungdom og var leder av ungdomsgruppa, så var også politiet veldig opptatt av hvorfor.
Stein Vidar Loftås: Ja, en større del av prosessen, kan man kanskje si?
Anita Hermandsen: Ja, vi var mer involvert. Og når vi nå fikk reform, og vi fikk ikke minst det fokuset vi fikk på narkotikapolitikk, riksadvokaten tydeliggjorde jo regler rundt ransaking og pågripelse, så forebygger jo politiet fortsatt. Men vi forventer i stor grad at andre instanser gjør sin del av jobben.
Programleder Stein Vidar Loftås og stasjonssjef ved Tromsø politistasjonsdistrikt, Anita Hermandsen.
Stein Vidar Loftås: Men hvis vi ser helt isolert på et grovt brudd på loven, begått av en person på 14 år. La oss trekke det helt til drap, for det vet vi jo skjer. Og dere etterforsker og avhører kanskje på en litt annen måte enn man ville gjort hvis det var en voksen person, men straffen da? Hva skjer med denne ungdommen?
Anita Hermandsen: Hvis det er så alvorlig som et drap, så etterforskes jo det veldig godt sånn sett. Men du kan jo ikke ilegge en straff til noen som er under 15 år. Slik at da etterforsker vi jo saken og belyser saken så godt som mulig, slik at barnevernet har best mulige forutsetninger for å håndtere en ungdom videre. Og det er jo målsettingen uansett, straffbare forhold som sådan. For når man er under 15 år, så sender vi jo en bekymringsmelding til barnevernet. Men så er det en selvstendig vurdering fra barnevernets side i hvilken grad de går videre inn i saken.
Stein Vidar Loftås: Og så er det jo slik nå at – det kan til en viss grad kanskje være mediedrevet – men: Det skjer grovere forbrytelser av yngre mennesker, har vi et inntrykk av. Og da er det jo selvfølgelig naturlig at enkelte tar til orde for at den kriminelle lavalderen må reduseres, altså at man skal kunne straffe yngre mennesker på samme måte som eldre. Hva tenker du om det, vil det være et godt trekk å senke den lavalderen, eller er du mot det?
Anita Hermandsen: Jeg er kjent med diskusjonen som pågår nå. Vi i politiet her i Troms har ikke diskutert det med å gå lavere ned i alder. Om det er en god idé eller ikke, har jeg egentlig ikke gjort meg opp noen mening om foreløpig. Men jeg har jo tidligere erfaring med at mange tenker at den dagen man kan bli straffet, så vil ting bli satt bedre i system. Og det er vel kanskje det som er en utfordring med de under 15 år, det er jo den koordineringen av samhandlingen rundt den enkelte ungdommen. Fordi det er mange inne og rundt en ungdom som har det vanskelig.
Stein Vidar Loftås: Ja.
Anita Hermandsen: Alt i fra skole, barnevern, helsesøster, politi og andre, da. Og når det blir en straffereaksjon, så har vi jo ungdomsoppfølging og ungdomsstraff, som Konfliktrådet koordinerer. Og der er det jo ansatt ungdomskoordinator som koordinerer det offentlige. Og ut fra det jeg kjenner til fra dem, da, fra jeg jobbet med dem, så sier de jo at de vanskeligste å koordinere er jo de offentlige instanser som er inne i et sånt oppfølgingsteam rundt en ungdom. Og slik som i dag, så kommer jo ikke de inn i bildet før ungdommen er 15 år. For det er jo som straff å regne. Men å klare å koordinere flere instanser når de er under 15 år, er jo da krevende og krever sitt enten av skole eller barnevern, først og fremst.
Stein Vidar Loftås: Hvis vi tar eksemplene som har vært trukket frem i det siste, altså de som er veldig unge og som begår veldig grove kriminelle handlinger, og som man ikke kan straffe ... Jeg vil anta at man veldig fort møter dem på gaten igjen, fordi de kan ikke sperres inne, slik man gjør med fengselsstraffer. Hvor utfordrende er det for dere ikke å ha det handlingsrommet som dere har på voksne kriminelle, på det som nå etter hvert virker å være unge kriminelle gjengangere?
Anita Hermandsen: Det er krevende fordi politifolk opplever jo også at det ikke nytter å gjøre noen ting.
Stein Vidar Loftås: Ja, riktig.
Anita Hermandsen: Det sterkeste virkemiddelet for barnevernet er jo å plassere noen på institusjon. Og det å ta en lokal ungdom fra Tromsø og plassere på institusjon et annet sted, er jo litt som i fengsel. Altså: Man blir kjent med nye ungdommer, som har en bagasje, har en ryggsekk, og som kanskje har alvorlig kriminalitet i sin bagasje, da. Det blir litt sånn i forhold til å rekruttere. Så det her med å få barnevernsinstitusjoner som er etter dagens standard på å møte de utfordringer ungdom har, mener jeg jo er alfa og omega. Og da ikke bare ungdom som har atferdsutfordringer, men ungdom som sliter med psykisk helse, ikke minst. Og som da har fagfolk som kan møte de utfordringene. For vi får jo ikke lagt en ungdom inn på Åsgård (psykiatrisk avdeling av Universitetssykehuset Nord-Norge HF) heller. Mens vi har mange variasjoner på Åsgård til en voksen.
Stein Vidar Loftås: Hvis du ser på utviklingen. Du sier at vi ikke er på Oslo-nivå i Nord-Norge, men vi ser også en sterk økning: Hva er det slags type lovbrudd som øker mest?
Anita Hermandsen: Altså: Vinningskriminalitet er jo den største gruppa, altså statistikkgruppe, i forhold til ungdom. Og det er jo fortsatt naskeri, eller det vi kaller mindre tyveri fra butikker, som er det flest ungdom gjør. Men vi har også en økning innenfor vold. Og der ser vi jo de her ... Altså: Det er grovere voldssaker enn tidligere. Og ran går jo innenfor disse områdene blant annet, så vi har jo en stor økning i ant… Eller: Det er ikke veldig mange saker totalt, men fordi vi hadde veldig få tidligere, så blir det prosentvis en ganske stor økning.
Stein Vidar Loftås: Det ser verre ut, kanskje, enn det er, men det er ille nok uansett. Hva tror du er årsaken til at det øker?
Anita Hermandsen: Det er ikke så lett å si veldig kort, men sosiale medier, tilgangen til verden rundt. Man ser en utvikling, som jeg sa, trendene på Østlandet eller i utlandet sprer seg jo raskere – det kommer nordover. Men parallelt med det her er jo ensomhet, robusthet og mestring viktige stikkord knyttet til det å få til ting.
Stasjonssjef ved Tromsø politistasjonsdistrikt, Anita Hermandsen.
Stein Vidar Loftås: Jeg skal stille et spørsmål som du selvfølgelig må velge om du vil svare på selv eller ikke: Det var et leserinnlegg i riksmedia for et par dager siden fra lederen i Frp, som sa at vi må kalle en spade for en spade, og pekte på at en vesentlig del av ungdomskriminaliteten begås av norske statsborgere, men med ikke-norsk etnisk bakgrunn. Hvis du ser utviklingen i Tromsø, det området du har ansvar for, ser du det samme?
Anita Hermandsen: Altså: Det er begge deler. Det som jeg ser utviklingen på lokalt her, det er jo at tidligere så kunne man si at de ungdommene politiet hadde mest med å gjøre, kom fra den type familie ... Altså: Kom fra en type familie, om det hadde med familiens økonomi å gjøre, det kunne ha med etnisitet å gjøre og sånne ting. Mens i dag så ser vi at de ungdommene som er i kontakt med politiet, er egentlig ganske spredt. Altså, det er ikke riktig så enkelt å si det ene eller det andre. Så, ja ...
Stein Vidar Loftås: Bildet er mer nyansert, kanskje, enn det enkelte ønsker å fremstille det som?
Anita Hermandsen: Litt mer nyansert, ja.
Stein Vidar Loftås: Hvordan jobber politiet konkret med forebygging for å unngå at man skal få en ytterligere økning i ungdomskriminaliteten?
Anita Hermandsen: Altså, vi er veldig opptatt av å jobbe med andre aktører som jobber med barn og unge. Vi er veldig opptatt av informasjonsdeling. Og så vet vi jo at det med personvern og taushetsplikt og sånne ting har jo også blitt veldig, veldig aktualisert. Det har jo vært det bestandig, men det har blitt satt virkelig på agendaen de siste årene nå.
Stein Vidar Loftås: Det du sier, er at man ønsker å dele data, men man får ikke lov fordi man har lover og regler som begrenser det?
Anita Hermandsen: Både ja og nei. For politiet har veldig stor anledning til å dele taushetsbelagt informasjon. Men det må skje med de riktige personene.
Stein Vidar Loftås: Eksemplifiser.
Anita Hermandsen: Ja, politiet jobber på en måte to steder: Vi jobber med problemorientert politiarbeid – altså, hvis det er mye ran eller slåssing et spesielt område. Vi jobber også inn mot en enkelt ungdom. Politiet har ganske gode lovhjemler og fullmakter til å dele taushetsbelagt informasjon med andre personer som jobber tett rundt en ungdom, og som kan gjøre en forskjell for den ungdommen.
Stein Vidar Loftås: Da snakker du om barnevernet, skolen kanskje?
Anita Hermandsen: Ja, eller også en fotballtrener eller sånne ting. Men vi jobber jo hele tiden med ungdommen og med familien. Så vi gjør jo det vi kan for å kunne hente inn et fritak av taushetsplikt og sånne ting, men hvis det ikke kommer, og vi ser at her er vi helt nødt til å dele noe informasjon med skole for eksempel, så har vi anledning til å gjøre det. Men vi er også opptatt av å jobbe problemorientert. Altså, hvis vi ser at rundt ungdomsklubben i Kroken eller på Stakkevollan eller på Kvaløysletta eller her i sentrum, er det utfordringer, så er vi jo også der at vi deler informasjon rundt det vi vet knyttet til det. Men det krever jo at vi som er på arenaen rundt disse klubbene kan sette oss ned: Er det bare politiet som ser dette, er det flere som ser det? Kan vi sette i gang noen tiltak? Hvem kan utføre de tiltakene? Og så videre. Og da trenger vi ikke å dele taushetsbelagt informasjon rundt enkeltpersoner, for da ønsker vi å gjøre noe med et problem i et område for eksempel.
Stein Vidar Loftås: Vi har en utvikling som vi allerede har vært inne på som vi ikke liker. Ting blir verre. Du har vært inne på hvordan dere har jobbet og hvilke beskrankninger som finnes. Hvis du skal løfte frem én ting som den aller, aller viktigste tingen som du kunne tenke deg å få løst for at vi skal komme dette problemet enda bedre til livs, hva ville du sagt da?
Anita Hermandsen: Lærerkrisen.
Stein Vidar Loftås: Lærerkrisen… Utdyp det litt.
Anita Hermandsen: Forebygging handler jo om å komme på banen tidlig. Og når vi ser det her med ensomhet, utenforskap, mestring og så videre, så starter det allerede i skole. Så det vi ser innenfor skole nå og lærere som ikke orker å stå i jobben sin lenger, vi ser hvor vanskelig rekrutteringen er både til utdanninger og til hver enkelt skole, det viser jo bare utlysningen som Tromsø kommune hadde på vårparten her, hvor det manglet ... altså, jeg tror vi var oppe i 60-70 lærere, kanskje flere. Det synes jeg er veldig bekymringsverdig. For når politiet kommer inn, så har jo i utgangspunktet de andre sviktet. Så det at vi klarer å sette fokus på kommuneøkonomien, slik at lærere og skole får den pengesekken de trenger for å kunne, i tillegg til å drive undervisning, ha tid til å se hver enkelt, tror jeg vil være alfa og omega framover.
Stein Vidar Loftås: Nå snakker du om flere lærere, ikke bedre lærere, for å være helt sikker på det?
Anita Hermandsen: Ja, først og fremst flere lærere. Men de må selvfølgelig være kompetente lærere. For de må kunne undervise på en sånn måte som gjør at elever skjønner hva de sier og gjør, slik at det oppleves mestring. Og det er jo allerede der, i første klasse, holdt jeg på å si, barneskolen, som legger grunnlaget for om du faller ut av videregående.
Stein Vidar Loftås: Det er det vi helst bør unngå. Et lite rødt flagg heises der, og jeg håper at alle de som er med og bestemmer hvor mange lærere vi skal ha, og hvordan de skal være, hører og får med seg. Fra Anita Hermandsen, som er stasjonssjef ved Tromsø politistasjonsdistrikt. Hjertelig takk for at du kunne være med oss i Nord-Norge i verden!
Anita Hermandsen: Tusen takk selv!
▾
Avdelingsleder i Utekontakten i Tromsø kommune, Tone Bakke.
Stein Vidar Loftås: En av de som kjenner ungdomsmiljøene og utviklingen, ikke minst i Tromsø kommune, aller best, er avdelingsleder i Utekontakten i Tromsø kommune, Tone Bakke. Nå er hun med oss her i Nord-Norge i verden, og hjertelig velkommen til oss, Tone!
Tone Bakke: Takk!
Stein Vidar Loftås: Tror vi skal begynne med å si litt om hva Utekontakten er for noe.
Tone Bakke: Utekontakten er en oppsøkende tjeneste. Vi ble 50 år i 2023. Hovedjobben vår er å være oppsøkende ute i ungdomsmiljøet, på de arenaene hvor ungdom er, for å få kontakt med særlig unge som kanskje er litt ekstra skeptiske til voksne og hjelpeapparatet. Men vi er et tilbud til alle ungdom i utgangspunktet, og de kan ta kontakt med oss hvis de har et eller annet problem. Vi har lokaler borte i Bangsundbrygga, den røde brygga bak Kystens Hus. Og der tilbyr vi samtaler, vi har et stuetilbud, vi har et klatretilbud i samarbeid med klatreklubben borte i Tromsøbadet. Og alle disse delene handler jo om å kunne gi tilbud til unge som sliter med ulike ting.
Stein Vidar Loftås: Og for de som ikke er nøyaktig kjent i Tromsø, så er Bangsundbrygga egentlig midt i Tromsø sentrum, så her er man der ungdommen er. Og så er det slik at du, Tone, har jobbet i utekontakten i Tromsø kommune i mer enn 20 år. Og vi hører jo om problemer og utfordringer og får et inntrykk av at ting bare eskalerer og blir verre. Er det slik at alt var mye bedre før?
Tone Bakke: Nei, det var ikke sånn at alt var mye bedre før. Jeg kom jo hit i 1987 og jobbet da i ni år på Utekontakten fram til 1996. Og det var ganske mange problemer blant unge i Tromsø da også. Jeg sjekket det litt ut med en av mine kolleger som var ung på 1990-tallet. Og hun sa at de gikk på ungdomsskolen, så festet de hver helg.
Stein Vidar Loftås: Ja, ikke sant…
Tone Bakke: Og alkohol var veldig vanlig blant unge. Så ungdom har jo til alle tider, egentlig, ulike former for det som vi nå kaller normbrytende atferd. Og i forhold til alkohol den gangen, så var det jo også slik at det var ganske akseptert. Det var ikke så mange som reagerte på det. Foreldrene reagerte kanskje ikke så spesielt mye heller. Og da oppsto kanskje begrepet at man sendte med ungdommen sin alkohol for at de ikke skulle få noe de ikke visste hva var.
Stein Vidar Loftås: En form for forebygging i seg selv?
Tone Bakke: Ja, det var jo et ganske stort rusmiljø i Tromsø. Også unge folk. Og Tromsø har jo blitt kalt – og er jo for så vidt fortsatt – en småby med storbyproblemer. Selv om vi nå begynner å bli relativt mye større enn vi var på 1990-tallet og 1980-tallet, da.
Stein Vidar Loftås: Du bruker begrepet normbrytende atferd. Politiet snakker i dag om statistikker som viser en økning i ungdomskriminaliteten de senere årene. Kjenner du deg igjen i den beskrivelsen?
Tone Bakke: På enkelte områder så stemmer nok det. Altså: Historisk sett så er det ulike slike perioder. Den forrige perioden der man kan snakke om at det var en relativ økning, var jo i 2007 for eksempel. Slik at man ... Det er mange nyanser i dette, så det er viktig å definere hva man snakker om til enhver tid. Nettopp så kom jo Politidirektoratet med tallene på unge som har gjentagende kriminalitet og utøver vold. Og i hele Norge så er det 212 ungdommer. Slik at det er jo ikke veldig mange som er der. Så foreldre som blir veldig bekymret når man hører at kriminaliteten øker, så er ikke faren for at ungdommen deres skal havne ut i en kriminell løpebane, veldig stor.
Stein Vidar Loftås: Nei.
Tone Bakke: Samtidig som at vi ser noen tendenser i forhold til at det er en økning nå, da. Altså kriminell aktivitet og litt økt rusbruk, men det er fortsatt veldig små tall. Når avisene skriver at det er 100 prosent økning, så høres jo det voldsomt ut. Men tallene er jo veldig små.
Stein Vidar Loftås: Ja. Hvis du går fra to til fire, så er det 100 prosent økning uten at det bør skremme deg.
Tone Bakke: Ja.
Stein Vidar Loftås: Hva er de typiske risikofaktorene som dere ser, og som gjør at enkelte ungdommer er mer sårbare for å havne innenfor kriminalitet enn andre.
Tone Bakke: Det er jo sånn at den største triggeren for alle risikofaktorer hos unge nesten handler om ulikhet og utenforskap. Det er på en måte den største driveren i forhold til at en liten prosent av unge får store problemer. Samtidig som at det også kan være andre faktorer som spiller inn. Både når det gjelder rus og annen kriminalitet, så er det nyanser. Mye av dette er utprøving. Det er testing av grenser. Det er nysgjerrighet. Det er å komme inn i et ... altså å få tilhørighet til et miljø. Det kan være veldig mange faktorer. Og så er det jo sånn at noen prøver ut dette for en kort periode i livet sitt. Det gjelder egentlig de fleste. Og så er det noen, da, som blir hengende i en vanskelig livssituasjon, som vil vare over tid. Og det er jo på en måte der vi gjør den beste jobben i forhold til unge, da. At vi kan være i livet deres over tid.
Stein Vidar Loftås: Men hvis du tar de to kategoriene, hvis man kan kalle det for det: Altså de som gjør gale ting i en periode, og så kommer de seg på rett kjøl, mer eller mindre uten hjelp. Og så er det de som havner i det i lengre perioder. Hvordan jobber dere i Utekontakten både med å kartlegge hvem som tilhører hvilken kategori, og ikke minst for å forebygge og hindre at de skal permanent ende på den gale siden?
Tone Bakke: Mmm. Utekontakten er jo frivillig. Slik at det ikke er noen som tvinges til å ha kontakt med oss. Så det vi gjør med å være ute i et ungdomsmiljø over tid, det handler om å bygge tillit, bygge relasjoner. Slik at ungdommen selv, de som trenger noe, tør å fortelle oss. Selvfølgelig så er det slik at vi holder oss innenfor lovverket og har meldeplikt til barnevernet, som alle andre, når det er alvorlig fare. Men vi tar utgangspunkt i den enkelte ungdommen og hva de på en måte ønsker hjelp til. Vi tilbyr jo en kontaktperson eller to, og vi jobber opp mot mange ulike deler av hjelpeapparatet og ut mot skole og fritidssektor. For at den enkelte skal få ting i livet sitt som kan være positivt. Og noen har kontakt med oss helt fra de er 13 år til de faller for aldersgrensen når de er 25 år. Mens andre er innom i en kortere periode og får den hjelpen de trenger. Og så er det jo også slik at vi samarbeider med mange andre deler av hjelpeapparatet på ulike nivå. Både på individnivå og på mer systemnivå for å bidra til at det forebyggende er på plass, da, i Tromsø kommune. Det er jo ulike innfallsvinkler til å jobbe med unge. Andre har jo andre oppgaver. Altså politiet har en helt annen oppgave enn vi har. Sånn at det er også viktig i hjelpeapparatet at vi har god forståelse for hverandres roller for å kunne få til godt samarbeid ut mot ungdomsgruppene og i forhold til enkeltungdommer. Politisk sett så er jo dette her et område der det er stor politisk uenighet, men også stort engasjement, i forhold til hvordan man skal hjelpe unge. Og nå er det jo veldig fokus på … særlig på disse 212. Og jeg er litt redd for at man glemmer at for at det ikke skal bli enda flere, så er det det forebyggende arbeidet og gode hjelpetjenester som vil hjelpe. Ikke å putte ungdom i fengsel.
Stein Vidar Loftås: Utekontakten, det ligger jo i begrepet. Du har for så vidt også redegjort for at dere oppsøker ungdommen der de er, og det er lett å tenke seg at man er ute. Dagens ungdommer er mer og mer digitale, veldig mange av dem er praktisk talt ikke ute i det hele tatt. Hva gjør dere for å nå denne kategorien, altså de ungdommene som kanskje står i fare for å ende på steder de ikke burde være? Hva gjør dere for å nå dem digitalt?
Tone Bakke: Vi bruker jo sosiale medier, Snapchat, Instagram og Facebook. Samtidig som at det å få til hjelpetjenester på sosiale medier er et litt sånn mineområde i forhold til personvern. Men det er klart at sosiale medier er selvfølgelig veldig viktig i denne sammenheng. Og andre digitale plattformer. Og Utekontakten i Bergen har jobbet på Discord, som er en spillplattform, der de driver oppsøkende arbeid. De har et område der ungdom kan være inne og spille samtidig som man kan kommunisere med dem. Det fins jo fine måter å gjøre det på, men vi må jo ha ressurser til å gjøre dette utviklingsarbeidet.
Stein Vidar Loftås: Ja.
Tone Bakke: Tromsø kommune har jo et samarbeid med et dansk firma, som har gjort en undersøkelse der ungdommen formidla at inne på ... i den digitale verden, så er de helt alene. Det er ingen voksne der. Og det skjer mange ting der som er farlig for ungdom, rett og slett. Både med voksne som er inne på plasser de ikke skal være, men også i forhold til hets og mobbing og bildedeling og kampvideoer og alt dette. Spørsmålet der er noe som både foreldre og samfunnet og skolen – nå er det heldigvis gjort noen grep i skolen – virkelig er nødt til å ta på alvor.
Stein Vidar Loftås: Det er slik at bildet er mer komplekst eller annerledes enn før. Det er ikke nødvendigvis slik at situasjonen er verre enn før. Utekontakten har gjort en viktig jobb og kommer til å fortsette å gjøre en viktig jobb. Det er vi utrolig glad for. Men hva er det viktigste vi som samfunnet kan gjøre for å redusere denne ungdomskriminaliteten?
Tone Bakke: Det viktige er å ha et nyansert forhold til det. Det er én ting. Og det aller viktigste er at vi ikke blir et enda mer delt samfunn der forskjellene fortsetter å øke. For Norge har hatt veldig små forskjeller i levekår. Og når levekårene blir dårligere for noen, så går det utover barn og unge, som kan havne i utenforskap. For foreldrenes del så er det viktig at de passer på ungdommene sine nå, og tar på alvor det som jeg sier i forhold til digitale plattformer. Man sier at 'rus kan skje med alle'. For så vidt så kan det det, men det er ofte slik at de unge som blir i det har ulike sårbarheter, som det er viktig at de får hjelp med. Skolesystemet ... Det skjer faktisk fortsatt at vi får kontakt med unge som ikke kan lese og skrive når de er ferdig på ungdomsskolen. Det er unge som opplever traumer uansett hvilken sosial status familien har. De traumene kan handle om vold og overgrep, for eksempel.
Stein Vidar Loftås: Men bildet er sammensatt, så det finnes ikke én løsning?
Tone Bakke: Ja, det er veldig sammensatt. Er det egentlig kriminaliteten vi skal være mest opptatt av? Vi kan være opptatt av at selv om mange ungdom trives på skolen, så er det færre og færre som trives på skolen. Hva skal man gjøre med skolesystemet for at den trenden skal snu? Det er veldig bekymring knyttet til at 25 prosent av jentene har opplevd seksuelle krenkelser. Og mobbetallet er altfor høye…
Stein Vidar Loftås: Oppsummert sett hører jeg på den ene siden en rekke faktorer som fører til utenforskap. Jobbe med utenforskapet. På den andre siden: Handling. Hvis vi vet hva som skal til for å løse problemene, la oss komme i gang med det. Vi lar det være de siste oppsummerende ordene. Og så sier jeg tusen takk til deg, Tone Bakke, som da altså er avdelingsleder i Utekontakten i Tromsø kommune.
Tone Bakke: Takk!
Stein Vidar Loftås: Ja, da vet vi det: Bildet er på ingen som helst måte rosenrødt. Vi har en økning i ungdomskriminaliteten, og noe må gjøres med det. Så hører vi Tone si at vel, det er ikke sikkert at det var så mye bedre før. Kriminaliteten har alltid vært der. Det var også Anita inne på. Det som jeg sitter igjen med, er dette merkelige fenomenet at vi hele tiden setter inn ressursene når skaden allerede er skjedd, når ungdommen er blitt kriminelle. Skulle vi kanskje heller brukt pengene forebyggende? Det vet vi virker. Da hadde vi kanskje sluppet å måtte skalere opp i sisteleddet, hvis man kan kalle det for det. Driverne bak ungdomskriminaliteten er ikke ukjente. De er det de alltid har vært: Utenforskap, ulikheter og så videre, fører til at de unge kanskje velger en kurs i livet som de verken burde ha valgt, eller som kommer til å tjene dem i det lange løpet. Vi håper at enten det er gjennom å øke antallet lærere, eller andre tiltak som settes inn proaktivt, at dette er et problem vi vil få bukt med etter hvert. Vi trenger det.
Nord-Norge i verden er produsert av Kunnskapsbanken SpareBank 1 Nord-Norge i samarbeid med Helt Digital. Programleder er Stein Vidar Loftås. Redaktør er Jeanette Gundersen. Musikken til podkasten er komponert av Emil Kárlsen.
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Vær først ute og hold deg oppdatert med innhold fra kbnn: direkte på e-post.
