Stein Vidar Loftås: Statsbudsjettet er lagt frem, hvordan påvirker det oss som bor i Nord-Norge? Dette er Nord-Norge i verden, mitt navn er Stein Vidar Loftås.
Stein Vidar Loftås: Ja, statsbudsjettet er altså klart, eller iallfall utkastet til statsbudsjettet. Nå gjenstår jo forhandlingene, kanskje først og fremst mellom regjeringspartiene og SV, før det endelig kan stemples i Stortinget. Rundt 1.900 milliarder kroner skal med det fordeles over det ganske land. Vi skal snakke litt om innholdet i statsbudsjettet, og også litt om hvordan Nord-Norge treffes av den fordelingen som dette er. Til å hjelpe oss å belyse dette, har vi fått med oss sjeføkonom Harald Magnus Andreassen fra SpareBank 1 Markets. Hjertelig velkommen til oss, Harald Magnus!
Harald Magnus Andreassen: God morgen! Hyggelig å være her!
Stein Vidar Loftås: Du har sagt at det ikke er noen land i verden som har en så lett oppgave med å sette opp statsbudsjett som Norge. Hvorfor mener du det?
Harald Magnus Andreassen: Det er veldig enkelt, fordi vi har mye mer penger enn alle andre. Og ikke fordi vi jobber så hardt, det vil si: Vi jobber helt greit – men det er ikke fordi vi har så høye skatter i vår egen økonomi, men fordi vi kan ta ut store penger fra oljefondet. Ikke fordi vi tapper oljefondet, men fordi vi bruker ganske forsiktig av avkastningen på fondet. Og det gir oss en ekstra inntekt som tilsvarer ca. – her kommer mange tall – ca. 11 prosent av all verdiskaping på Fastlands-Norge. Og tar vi det i forhold til statens utgifter, som dekker nå den forhåpentligvis evigvarende strømmen av penger fra oljefondet, dekker nesten én fjerdedel av utgiftene. Det betyr at norske politikere har tilgang til mye, mye mer penger enn alle andre. Faktum er også at de hadde, hvis de hadde tøyd handlingsregelen til tre prosent, at de skal bruke tre prosent av fondsverdien, så kunne de faktisk ha brukt 110 milliarder kroner ekstra – utover det som var foreslått i budsjettet. Det ville vært galskap av mange gode grunner – kanskje kommer vi tilbake til det – og de har lagt seg på et 460 milliarder kroner, som likevel er enormt. Ingen andre har noe tilsvarende. Og ikke bare at de andre ikke har oljefondsinntekter som de kan bruke, som ikke er oljepenger. De har satt oljepengene inn på fondet. Og så høster vi avkastningen av fondet. Vi har hvitvasket våre svarte oljepenger i en bank i Sveits, som jeg pleier å si til mine kunder som skjønner sånt bedre... Andre land har renteutgifter fordi de har statsgjeld. Staten hos oss har store fordringer, eller store tilgodehavende – altså et veldig stort fond som nesten begynner å nærme seg nå ... Tenk på tallet: Det er 19.000 milliarder kroner. Og den årlige verdiskapingen på Fastlands-Norge er på 4.000 mot 19.000. Så om vi legger på 1.000 på fondet, så er vi på 20.000, og det er altså da femgangeren av den årlige verdiskapingen i økonomien vår. Og så bruker vi da tre prosent av det beløpet. For akkurat nå bruker vi 2,5-2,4 prosent av det beløpet. Derfor er vi verdens heldigste.
Stein Vidar Loftås: Men hvis du ser på det, og har det som bakteppe: Vi er jo i en heldig situasjon. Politikerne våre er i en heldig situasjon. Altså: Det budsjettet som nå legges frem, er det da gjort et utmerket håndverk? Er det gjennomgående bra for norsk økonomi?
Harald Magnus Andreassen: Ja, det altså, det er … Overføringene fra oljefondet stiger. Men langt mindre enn det verdiøkningen på fondet kunne gi rom for. Og nivået i år ligger på 2,7, og regjeringen foreslår 2,5. Bruker jeg fondsverdien nå, så er det 2,4 prosent av fondet. Ut fra den betraktningen er det vanskelig å si at det er en uansvarlig politikk, sånn makromessig. Selv om overføringene stiger. Det er fordi vi har blitt rikere. Da kan du selvfølgelig si at vi burde gitt bort pengene, eller spart enda mer av det. Men i forhold til de ideene vi har hatt om at vi kan nyte av avkastningen av fondet, og ikke nominelt, men bare realavkastningen, slik at fondet i realverdi blir stående, så er det vanskelig å si at det er et uansvarlig budsjett. Det har konsekvenser. For eksempel når vi da øker overføringene fra fondet, så blir økonomien sprekere. Veksten blir høyere. Dette bidraget er et sted mellom 0,2 og 0,5 prosent av BNP. Litt avhengig av hvordan du regner. De høres ikke mye ut, men det er en del, en god del, allikevel. I år så er det slik at bidraget fra budsjettet tilsvarer hele veksten i fastlands-BNP. Neste år vil det utgjøre mindre, regjeringen tror i alle fall det blir bedre vekst i økonomien. Men da er et bidrag på 0,5, hvis vi velger det høyeste tallet, for impuls til økonomien, så er det ganske mye i forhold til at vekst i BNP blir 1,5-2, og regjeringen tror på 2,3, som er litt høyt. Statistisk sentralbyrå sier omtrent det samme. Så fra det perspektivet er det ikke uansvarlig, men det har effekter. Og én effekt er for eksempel: Hvis vi bruker mer penger i budsjettene, som vi på lang sikt har rom for å gjøre, så blir for eksempel rentene høyere enn de ellers ville vært. Norges Bank hadde lagt til grunn 0,3, og det blir litt høyere, det tallet, på 0,5.
Stein Vidar Loftås: Vi skal komme tilbake til de utregningene der, men jeg vil ikke slippe helt taket i handlingsregelen. Da handlingsregelen ble innført, så var oljefondet betydelig mye mindre enn i dag. Man sa at man ikke skulle bruke mer enn tre prosent av verdien. Nå er oljefondet 19.000 milliarder kroner, og tre prosent av 19.000 milliarder er et forferdelig høyt tall. Så vet vi at fremover så skal inntektene fra olje og gass synke. Vi burde jo kanskje ha brukt ... i hvert fall begynt å innrette oss på å bruke mindre fra oljefondet til å saldere statsbudsjettet på. Er det en fornuftig utvikling, selv om man er under handlingsregelen?
Harald Magnus Andreassen: Det er et veldig godt spørsmål. Nå er det slik at det ikke blir mindre penger i det norske statsbudsjettet selv om oljeinntektene går ned, selv om oljeproduksjonen går ned. Det er fordi at det ikke er de løpende inntektene vi spiser av og bruker i budsjettene. Oljeproduksjonen etter hvert, etter alt å dømme, og gassproduksjonen går ned, og inntektene til staten blir lavere, så kommer bare fondet til å stige saktere. Og selv om vi skrudde av Nordsjøen i morgen, så ville landet ha akkurat like stort oljefond. De som jobber i oljerelatert, må selvfølgelig finne på noe annet. Dersom vi får tid til det kan vi jo si litt om det. Men vi kommer jo ikke til å skru av sokkelen i morgen uansett. Men det betyr ikke at landet har blitt fattigere, at da vi ikke fyller mer penger på fondet. For hele hemmeligheten er at alle inntektene vi får fra olje og gass, som staten får tak i, og det er mesteparten av verdiene som skapes, settes rett inn på fondet. Og så bruker vi avkastningen av fondet. På den andre siden: Du har helt rett i at vi blir flere eldre. Jeg kunne tatt ut folkepensjon i vanlige pensjonsalder. Jeg har ikke begynt ennå, men jeg må snart ta den ut, tenker jeg. Vi vet at eldre trenger mer helsehjelp, og alle beregninger viser at vi ikke kan legge til grunn at oljefondet skal stige til himmels, selv om den har gjort det nå i en god stund. Da betyr det at vi burde være forsiktige med uttaket fra oljefondet nå. Særlig fordi det har steget fryktelig mye på kort tid på grunn av et sterkt aksjemarked og svak kronekurs. Det er all, all grunn til å ligge langt under tre prosent. Og jeg synes det på 2,4-2,5 er greit nok. Jeg ville kunnet leve med et lavere uttak enn det også, nettopp fordi vi har fremtidige utgifter. Og fordi fondsverdien kan være blåst opp. Og det vet vi av historien: Aksjene går opp og de går ned, kronen har gått ned, og den kan komme – i alle fall noe – tilbake. Da vil fondsverdiene være lavere. Men allikevel så er marginen nå rimelig god. Og jeg synes det er vanskelig å argumentere for at politikken er uansvarlig. Og det er ingen som heller foreslår at de som bor i landet nå i dag, skal ha en mindre andel av de verdiene som er skapt, og som vi har tatt vare på og lagt inn på et fond, enn det vi har i dag. Det er mulig at vi kunne fått et parti som gikk til valg på å stoppe uttaket fra oljefondet, men jeg tror ikke det hadde vunnet valget. Vi er rikere, og det å sammenligne Norge med andre land nå, det blir … Fryktelig mye er likt med andre land når vi ser på konjunkturene. Og alle ting som kommer utenfra, så er det veldig likt. Men på balansen, det at vi har et fond som er nesten fem ganger nå av inntektene våre, det gjør oss ikke styrtrike. Hvis du tjener en ... ja, ta et tall, en halv million er lite og én million er mye, men si at du har en familieinntekt på én million, og så får du en gave på fem millioner kroner. Det er en god del. Men du er egentlig ikke rik, du kan ikke slutte å jobbe, for da har du spist opp de pengene i løpet av en veldig kort tid. Så vi får et tilskudd, og tilskuddet er i Norge nå, da, 11 prosent av det vi skaper av verdier, men det er ikke 100, så vi må fortsatt jobbe ... Og altså: Vi burde jobbe flere egentlig enn det vi gjør, vi er ikke så gærne, men vi burde klare det enda bedre, for de andre har klart å komme på vårt nivå. Vi pleide å ligge langt foran. Vi kan ikke legge oss og hvile for at kapitalinntektene skal redde oss. De utgjør altså bare en tiendepart. De andre skaper vi selv hver dag ved at vi bruker arbeidskraft og kapital i næringsliv og offentlig sektor på en smart måte, som alle andre må gjøre. Så mer forskjellige er vi ikke.
Stein Vidar Loftås: Et siste spørsmål rundt det å hente penger fra fond. Vi bruker mindre enn vi kunne brukt, vi bruker 2,5 prosent som du er inne på, vi kunne brukt tre, men så hentes det også noe penger fra Folketrygdfondet? Hvorfor gjør man det, hvorfor tar man ikke bare ut det man trenger fra… ?
Harald Magnus Andreassen: Det sto ikke i pressemeldingen først, og jeg oppdaget ikke før i går kveld at det var kommet 11 milliarder kroner fra Folketrygdfondet. Jeg sendte melding til departementet nå i dag tidlig for å høre hvordan det er ført i budsjettene. Ikke at det er galt å gjøre det, sannsynligvis, for at fondet har blitt såpass stort at de har trøbbel med å vasse rundt i den norske børsen. For at de blir en for stor aktør, og det kan være uhensiktsmessig. Men hvis det er ført som en vanlig inntekt, så betyr det at de har fått en del enkle inntekter til å løse utfordringer i 2025. De kan skylde på forsvar, de kan ta politiet, de har tatt på helse, det er mye på Ukraina ... Det er alltid lett å finne unnskyldninger. Men i så fall er budsjettet reelt sett noe mer ekspansivt i økonomien, fordi overføringene fra fondet, Folketrygdfondet, neppe vil ha noen spesiell inndragende effekt på aktiviteten i økonomien vår. Men jeg er i en dialog med departementet og håper å få et svar på hvordan de har vurdert dette i beregningene. Jeg fikk litt hakeslipp da jeg så de tallene. Det var 11 milliarder kroner. Det betyr i så fall at budsjettet kan være noe mer bidragsytende til økonomien enn det som er meldt så langt, men jeg har ikke fått svaret på det. Men jeg tror nok at beregningene som departementet har gjort, bruker da økonomiske modeller hvor de ser på hvordan pengene blir brukt på investeringer på offentlig forbruk, på helse, på skole, i utlandet, til Ukraina eller forsvar ... Og de mener at effekten på økonomien er 0,2 prosent av BNP. Fordi at vi da bruker mer ute i Ukraina, forsvar spesielt. Så får vi se hva de har gjort for noe med Folketrygdfondet.
Stein Vidar Loftås: Her snakker du om bidraget til økonomien, og det er flere som sier at hvis vi blir for eplekjekke i statsbudsjettet, så vil vi drive inflasjonen, og vi vet at dersom vi driver inflasjonen så blir det lenger til renten kan settes ned. Slik dette budsjettet foreligger, vil det bidra til at vi kan følge den rentebanen som vi nå har fått opplest fra Ida Wolden Bach, eller tror du at det betyr at vi må vente lenger på en renteinnsettelse?
Harald Magnus Andreassen: Hvis det er noen endring, så er det at det tar lengre tid. Men avviket mellom det Norges Bank la til grunn, og det departementet foreslår, er ikke veldig stort når jeg tar alle de beregningene som regjeringen la frem for hvordan budsjettet virker på økonomien. Så jeg er litt forsiktig med å slå på stortromma på at dette vil være viktig for rentene. Fortegnet er pluss, men det er ikke stort. Jeg kan heller nevne at i løpet av de siste dagene, den siste uken, så er renten i USA – det er tatt bort over to rentekutt i løpet av neste år på én uke. Det var sterke tall fra arbeidsmarkedet og bedriftsbarometeret. Da forsvant to rentekutt. I Norge forrige uke forsvant det ett rentekutt. Nå er det forsvunnet ett rentekutt til – nesten. Så markedet trodde på seks-syv kutt, og nå er det nede på fem. Ca. Litt pluss – neste år. Litt mer enn det Norges Bank har lagt i grunn, de har sagt tre til fire. Men avstanden mellom markedet og Norges Bank er blitt veldig redusert. Men storparten av det bidraget, det er fra utenlandske forhold. I går var det en ekstra renteøkning i Norge i forhold til våre handelspartnere, som er veldig tett korrelert, på ca. åtte basispunkter. Sånt skjer innimellom, og vi kan kanskje si at det er budsjettet. Men de andre 50 punktene, eller 45-42, vi har steget den siste uken, det skyldes andre forhold enn budsjettet. Så å si at budsjettet er viktig for rentene, det er feil. Men på den andre siden: Vi har hvert eneste år, så godt som, siden 2000, kunnet overføre mer og mer og mer og mer. Fordi vi har blitt rikere og rikere og rikere. Det betyr at vi i Norge har en – alt i alt – litt sprekere økonomi. Det betyr at vi normalt skal ha litt høyere rente. Det betyr også at vi skal ha dårligere forhold for de som eksporterer. Og bedre for de som importerer. Normalt vil vi at kronekursen skal være den sterke siden om vi skal tape konkurranseevne. Det høres veldig brutalt ut, men det er ikke mulig å bruke oljepenger i Norge, og det er ikke oljepenger ... Det er ikke oljepenger. Det er overføringer fra et fond vi har spart til fordi vi ikke har brukt oljepenger. Men vi kan ikke overføre mer penger fra fondet uten at det har konsekvenser. Og konsekvensen er at vi skal eksportere mindre og importere mer. Fordi at vi skal bruke arbeidskraften der vi har noe å bruke den for. Enten det er på sykehusene hvis det er med videre offentlige utgifter, eller på ... Jeg var på møte i går og sa at enten var det i barnehagen eller i barene. Bare for å ta ordspillet. Enten vi tar det i skattelette, og norske skatter har faktisk gått ned som andel av verdiskapingen vår, det er ingen som tror det, men det har det faktisk gjort. Vi kunne tatt mer på skattene, det kunne vært veldig gode argumenter for. Men samme om vi tar det på skattene eller på utgiftene, så vil det føre til at pengebruken i Norge stiger. Og når vi har et gitt antall folk å rutte med her i landet, så blir det mindre eksport og mer import. Og det er prisen for å bli rikere, og det skal vi glede oss over. På samme måte som vi skal glede oss over at vi kan holde litt høyere rente for å balansere økonomien vår. Alle lånetakere liker det ikke. De som har innskudd, syns det er bra, men det er en konsekvens av at vi er så heldige at vi kan bruke mye mer penger enn andre kan gjøre, fordi vi har dette vanvittige fondet vi har klart å spare opp til, som gir oss inntekter gratis.
Stein Vidar Loftås: Men så sier politikerne da at dette budsjettet bidrar til at folk flest får bedre råd. Og så vet både du og jeg at det som virkelig ville ført til at folk flest hadde fått bedre råd, er jo et rentekutt. Hva er smartest?
Harald Magnus Andreassen: Budsjettet bidrar i liten grad til at folk får bedre råd, det er noen småtterier på skatt. Det blir litt som Vedum prøvde å lure seg unna med og tok summen over fire år. Da er det blitt noen skattekutt. Og skattenivået i Norge er på vei ned i forhold til inntektene våre på fastlandet. Så noe av handlefriheten fra de store gratispengene fra fondet har gått til lavere skatt. Men det er jo ikke mye. Og vi kunne godt ha vurdert en annen miks her, at folk burde fått mer skattelette. Men da måtte vi ha funnet noen poster på skole, på veibygging, på helsevesenet eller på noe annet, så forsvar, politi, som da er de store pengeslukene. Det er ikke et offentlig byråkrati i Oslo, selv om noen i Nord-Norge har tro på det. Det er ganske få byråkrater. Vi kunne sikkert klart oss med noen færre, men det er ikke der pengene blir borte. De går til lærere og sykepleiere og leger og hjelpepleiere og politifolk og folk til forsvaret. Og selvfølgelig til pensjon. Men da kan folk stille opp på rekke og si "jeg vil ta pensjonene, du kan ta helse og jeg kan ta skolebudsjettet, så får vi se om vi blir valgt", da. Det er politikernes frihet å velge det. Men det som betyr noe nå, for folks inntekter, er at vi reverserer – at strømprisene har falt tilbake til normale nivåer. Bensinprisene har kommet ned. Inflasjonen er nede på to-tallet. Kanskje kommer vi litt på tre på KPI i denne uken. Men lønnsveksten er på fem, og godt over fem. Så det betyr at nå øker reallønningene. Og tar du gjennomsnittslønnen i Norge per årsverk og deler på konsumprisene, så er vi nå nesten tilbake der vi var på toppen i 2021. Da var den høyere enn på en stund, da var det akkurat lav inflasjon. Så nå er reallønningene på vei tilbake, de øker mye i år, og det kommer etter alt og dømme til å øke neste år, og da øker kjøpekraften. Men det er en liten del av den nedgangen i inflasjonen som politikken kan ta ære for. Den har bidratt til det motsatte, og det gjør det underliggende Norge. Fordi fondet stiger og stiger og stiger, og det er ingen som er villig til, eller burde, si at vi da skal holde tilbake på overføringene fra fondet, fordi vi er livredde for renteeffekten. På et tidspunkt vil det være riktig, men da trenger renten å være høyere enn i dag, eller så må kronekursen være så sterk at hvis vi øker renta i Norge mer, så får vi helt utålelige forhold for eksportindustrien vår, eller reiselivet. Men i dag er problemene det motsatte. At valutakursen er altfor lav. Lønnsomheten i industrien er jo høyere enn noen gang siden 1970, og turistene trives godt her. Malopropos: Jeg var bare i en butikk for å kjøpe et par sko for et par uker siden, og ble stående i lang kø. Det vil si: Det var ikke så lang kø, det var fire foran meg, tre damer fra Asia og én mann. Og de kjøpte, jeg tror det var 12 par sko, og skulle fylle ut taxfree-papirer på alt. De dro til Norge for å kjøpe utenlandske sko i en skobutikk i den norske hovedstaden. En forretningsidé som fremstår som fullstendig meningsløs, fordi den er det. Og det viser at noe er galt med prisene i Norge, og trolig også lønningene, som er for lave fordi kronekursen har blitt for svak. Nå har industriene aldri tjent i nærheten så mye penger noensinne. Og de har for øvrig heller aldri klaget så mye som de gjør i dag, på ting som egentlig ikke er så veldig viktige.
Stein Vidar Loftås: Er det bra eller dårlig? Ikke at de klager, men med den modellen vi står i i dag. Er den bra eller dårlig for Norge?
Harald Magnus Andreassen: At kronekursen er svak?
Stein Vidar Loftås: Ja.
Harald Magnus Andreassen: Det kommer an på hvem du spør. Mange tjener på det, andre taper på det. Vi som forbrukere taper. Industribedriftene og turistnæringen, for eksempel, som konkurrerer mot utlandet, tjener på det. Vi har sett eksempler på at bedrifter i Nord-Norge nå tilbyr euro, i alle fall eurogaranti på lønn, for at folk ikke vil ha kroner lenger. Men det som er viktig, er om kronekursen er riktig i forhold til langsiktig balanse i økonomien. Den skal bidra til at vi ikke får for store eller for små overskudd i forhold til utlandet – når vi holder oljevirksomheten utenfor, for Norges vedkommende, da. Og den skal bidra til at vi ikke har en ledighet som er for høy. Og i dag tror jeg kronekursen er så svak at den bidrar til ubalanse i økonomien, ved at eksportsektoren kommer til å tiltrekke seg mer arbeidskraft enn det den egentlig skal ha, på lang sikt. Så det betyr at i dag er kronekursen svakere enn det som er godt for landet, fordi noen har det for godt når kronen er svak. Økonomi, er det ikke morsomt, da?
(latter)
Stein Vidar Loftås: Det er i hvert fall sånn at alt henger sammen med alt, også der.
Harald Magnus Andreassen: Alt henger sammen med alt. Det er helt riktig.
Stein Vidar Loftås: Men du er inne på at Nord-Norge tror at byråkratiet i Oslo har svellet opp, og det er jo en diskusjon for seg, den skal vi ikke ta her og nå. Men hvis vi ser på budsjettet i et nordnorsk perspektiv, for regjeringen innfører tiltak nå for å bremse flyttestrømmen fra distriktene, og Nord-Norge består av mange distrikter. Blant annet er det dette med å få slettet studielån og gratis barnehage og så videre. De tiltakene der, altså hvis du ser det de er ment å føre til, er det økonomisk fornuftig?
Harald Magnus Andreassen: Det er en politisk vurdering hvor sterke virkemidler vi skal bruke for å få folk til å bo der de egentlig ikke har lyst til å bo, åpenbart. Sa jeg noe galt nå?
(latter)
Stein Vidar Loftås: Nei, det er to-the-point.
Harald Magnus Andreassen: Jeg ble sittende ved siden av finansministeren da vi var på et felles arrangement på Sandane på Vestlandet den dagen han var og annonserte at vi skulle få nedbetalt studielånet med 25.000 kroner per år i kommuner med sentraliseringsgrad 5 og 6. Jeg er ikke sikker på hvor mange det er i Nord-Norge, men det er en god del kommuner. Så sa jeg at “Det var jo fantastisk fint forslag”, sa jeg til ham. “Ja”, og han smilte “Det var et kjempeforslag!”. Og så spurte jeg ham “Du, hvem er det som skal betale for det, da?” Og så så han på meg og sa “Ja, det er du det”
Stein Vidar Loftås: Ja, nemlig.
Harald Magnus Andreassen: Dette er jo ikke gratis. Det er noen andre som må betale de studielånene som da folk slipper å nedbetale. Erfaringene fra Finnmark og Nord-Troms hvor det har hatt en tilsvarende ordning, ifølge forskere som jeg har lest, sier at effekten er svært liten. Sånn sett vil det neppe ha mye å si. Men jeg kunne jo kommet med forslag som gjorde at enda flere hadde lyst til å bo i en usentral kommune, men motvinden er sterk, ikke sant? Særlig hvis det er folk med utdannelse, så ... Og for et par som skal ha jobb, så er det vanskelig når arbeidsmarkedet er veldig smalt. Så det er en ... Og blant økonomer er det mange diskusjoner om hva som er riktige virkemidler og hva målet med distriktspolitikken er. Noen har tatt til orde for at målet må være å beholde bosetning i Nord-Norge. Da vil det være viktig at byregionene i Nord-Norge lykkes. For det er der flere folk vil bo, og da kan det bli vanskelig å opprettholde bosettingen i samfunn hvor det er veldig få som bor fra før. Og aldersstrukturen taler også imot at det blir flere eldre. Men på den andre siden: Næringslivet går bra i Nord-Norge, i det store og det hele. De mangler folk. Ledigheten i Nord-Norge er svært lav. Så det er jo ikke mangel på arbeidsplasser, det er ikke mangel på økonomisk initiativ fra entreprenørene i Nord-Norge. Det er bare at de sliter med å få folk til å komme og ta jobbene. Da kan svaret løses økonomisk, at hvis det er så bra å drive næringsvirksomhet i Nord-Norge, så må de sette opp lønningene da, slik at bedriftene kan tiltrekke seg folk som har lyst til å komme og bo der. Enn å si at det er Statens oppgave å sørge for den subsidieringen for å få arbeidskraft til de bedriftene som sier at de trenger arbeidskraft. Men dette er mye mer en politisk diskusjon enn en økonomisk. Det økonomene kan si er: Noen tiltak har den ønskede effekten, andre har det ikke. På studiestøtten har jeg ikke sett noen økonom som mener at dette er et veldig effektivt virkemiddel for å få flere til å bli bosatt på de usentrale stedene.
Stein Vidar Loftås: Du er også inne på dette med arbeidskraft. Både du og jeg er gamle nok til å huske at når man snakker om arbeidskraft før i tiden så var det fordi at ...
Harald Magnus Andreassen: Hvorfor minner du meg på det alltid?
(latter)
Harald Magnus Andreassen: Hver dag så blir jeg minnet på at jeg er så gammel.
(latter)
Stein Vidar Loftås: Jeg er så glad for å få en på min egen alder å snakke med, det er bare derfor.
(latter)
Harald Magnus Andreassen: Ja, i lige måde! Nei, unnskyld…
Stein Vidar Loftås: Før i tiden var problemet vårt at vi hadde for høy ledighet. Nå har problemet vært at ledigheten er for lav. Det er mangel på arbeidskraft. Og så ser vi at Forsvaret utropes som budsjettvinner, de får mange milliarder ekstra og skal ruste opp forsvarsinfrastruktur. Fornuftig nok, legger vi oss på to prosent av BNP, som er et krav fra de store nasjonene i NATO. Men det å sette masse penger i arbeid når du ikke har arbeidskraft… For det er jo det Forsvaret skal gjøre. Hva fører det til?
Harald Magnus Andreassen: Ja, du er jo snublende nær konklusjonen: Vi har i dag blant de som er født i Norge, enten det er av norske eller utenlandske foreldre, en ledighet på 1,2 prosent. Tar vi med de nyankommende ukrainerne og andre innvandrere som ikke er født i Norge, så er den på 2,1 prosent. Det siste året har ledigheten blant de som er født i Norge stengt fra 1,1 til 1,2. Det er ekstremt lavt. Bedriftene i mange deler av landet sier at de mangler folk. Nå skal det sies at et land mangler jo ikke folk, vi har det folket vi har. Og politikkens jobb er å prioritere hva vi må ta i fellesskap, for eksempel til politi, forsvar, helse og skole. Og da blir det som blir igjen, til bedriftene, for å si det enkelt. Trøsten er at på tross av at vi har veldig mye inntekter til det offentlige, så er andelen som arbeider i offentlig sektor i dag 30 prosent. Andelen som jobbet i offentlig sektor i 1990 og 2000, gjett hva det tallet var? 30 prosent. Vi har ikke økt andelen offentlig ansatte i Norge som andel av samlet sysselsetting, slik vi kan lese alle statistikkene som er tilgjengelig på det. Men det er klart: Skal det offentlige ha flere ungdommer, og staten ha flere ungdommer til Forsvaret, så blir det mindre til andre virksomheter i Norge. Det er ikke fordi vi mangler folk. Det er fordi vi har et luksusproblem. Vi må prioritere hvilke sektorer som skal få tilgang til arbeidskraften. Derfor sier jeg: Når Staten ønsker å bruke mer penger – handlingsregelen gir rom for det... Vi har jo kontanter til å betale for det, det må ikke lånes, som de gjør i andre land. Men selv om vi hadde lånt penger, så er effektene de samme. Skal det offentlige ha tak i flere folk, så blir det mindre på andre. For å få dette til å gå opp uten at prisveksten og lønnsveksten blir for høy, så hjelper Norges Bank til med rentene. Og forhåpentligvis at kronekursen styrkes, slik at bedriftene etterspør mindre arbeidskraft. For det må bli mindre til bedriftene hvis det offentlige skal ha flere. Jeg er ikke bekymra for langsiktig, for som jeg sa, så er det blitt 30, 30, 30. Men hvis vi nå skal ekspandere på det offentlige, så må vi ta konsekvensene. Da er det mindre til andre formål, og det har sin pris. Derfor er det ikke sånn at alle tjener på at vi har mer penger i fondet. Noen tjener på det. Noen andre taper på det. I sum så er det selvfølgelig en velsignelse for landet, selv om for eksempel bedriftene i Nord-Norge da ikke får tak i folk. Men det er jo ikke noe krav at enhver bedrift med enhver idé under enhver omstendighet skal få tak i alle de folkene de ønsker. Det må ikke være for stor ubalanse, for da vil de by opp lønningene, og så får de inflasjon og alle de problemene, men at det er knapt med tilgjengelig arbeidskraft, det er bra. For det gjør at folk som ønsker å jobbe, kan komme seg ut i jobb, og det er de viktigste tingene som politikken har ansvaret for, og det bidrar politikken til. Bortsett fra at vi kan si at vi kanskje ikke har gjort nok for å stimulere og motivere folk til å arbeide. Andre land har hatt en økning i andelen som jobber, som har vært fantastisk de siste 20-30 årene. I Europa, for eksempel: De lå mil bak oss. Tyskland er i ferd med å ta oss igjen. De lå mil bak oss for 20 år siden. På sykelønn og helserelatert fravær bruker Norge dobbelt så mye penger som andre land . Det er ikke fordi vi er dobbelt så syke, så det er noe vi gjør her som ikke er smart, og som vi selvfølgelig må betale for. Jeg tar et bilde på det. I gamle dager var det klubben og bedriften som hadde sykekassen, og til den betalte klubbens medlemmer inn penger. Slik at de som ble syke, kunne få støtte. Det var Ragnar Kalheim på Akers Mek eller Thorbjørn Berntsen som fortalte – den gamle Arbeiderparti-kjempen – og Kalheim var en sterk fagforeningsmann – fortalte om hva de gjorde når folk ble syke, og de måtte ta fra sykekassa, og for å gi den som ble syk penger, så han hadde noe til mat til familien, da dro én for klubben, eller to, og besøkte den syke for å gi ham pengene. Og diskuterte hva de kunne gjøre for å få vedkommende tilbake i jobb. Tror vi at det, hvis vi hadde sett og skjønt hver av oss på hver arbeidsplass, hvor pengene da faktisk kommer fra, hvem som betaler regningen, hadde det ført til at vi hadde gjort noe annet? At de som var borte på grunn av sykdom, og hvor syk skal du være før du skal være hjemme, hadde vi tenkt på en annen måte hvis vi forsto at det var kameratene på gulvet som betalte regningen? Ja, det er en artig diskusjon, men vi dekker den til. Nå har vi har glemt det, for det er staten. Det er noen andre. Det er fondet. Det er ikke noe kostnad. Vi ser ikke kostnaden. Når økonomier argumenterer med sånne ting, så er det for at vi skal forstå sammenhengene, som blir borte i det store budsjettet og det store makro. Dette er også ting som skjer, og beslutninger som tas. Og virkemidler som settes inn påvirker resultatene. Det syns jeg klubbeksempelet er ganske spennende, for det gjør at folk skjønner hva ting koster, og hvem som faktisk betaler. Jeg går ikke inn for at vi skal legge ned sykelønnsordningen og overføre til klubbene i bedriftene, det er ikke et system for å kunne organisere i dag. Men tanken og forståelsen av hva som er viktig og hva det betyr, den har vi mistet når vi lar det gå ved statskassa og alle andre tar regningen.
Stein Vidar Loftås: Veldig godt poeng. Harald Magnus, helt til slutt, er det noe regjeringen i dette statsbudsjettet ikke har gjort som de burde gjort? Eller for å si det på en annen måte: Hvis du hadde vært finansminister, hvordan ville du ha innrettet dette?
Harald Magnus Andreassen: Jeg ble spurt i et sommerintervju i Finansavisen hva jeg ville gjort hvis jeg ble finansminister for én dag, og da sa jeg at jeg ville ha to dager. Den første dagen jeg kom på jobben ville jeg nedsette en skattekommisjon, med representanter for alle partene, kritikere, professorene og fagfolkene på skatt, LO og andre fagforeninger, NHO og gjerne noen andre arbeidsgiversiden. En bred og stor kommisjon, som fikk beskjed: Hold på til dere er ferdig. Kom med et forslag som avveier ulike hensyn mellom høyre og venstre, mellom eier av kapital, mellom miljø og andre ting. Og så sa jeg: På min ene første dag på jobben skal jeg nedsette kommisjonen. Og den andre dagen er når kommisjonen er ferdig med sin innstilling. Og jeg lover én ting: Jeg skal ikke legge kommisjonens innstilling i skuffen. Jeg skal vedta alt usett. Ikke fordi jeg er enig i nødvendigvis alle tiltakene, men fordi de har gjort en avveining. Hvor ikke den ene parten styrer over den andre og gjør et kompromiss som var gjort på pensjon og på skatt før, som i realiteten blir stående i tiår. Men nå har vi gjennomført en del skattetiltak, eller den nåværende regjeringen, men også forrige, som det ikke var allmenn aksept for. Det førte til at viktige deler av skattesystemet ble stående og vippe mellom den ene og den andre regjeringen, og sånn kan vi ikke ha det. Sånn har vi ikke hatt den, og sånn skal vi ikke ha det. Vi er enige om et avveid kompromiss og så står vi på det og skaper det vi kaller stabile rammebetingelser. I dag er det mest aktuelle å rydde opp i skattediskusjonen og få en sann forstand som gjør at vi ikke gjør ting på skattesiden som fremstår som uforståelig, eller som ikke er akseptert bredt. Kompromiss er ikke enkelt, men det er som Stoltenberg sa i Arendal i fjor: Han syntes at kompromissets kunst var undervurdert. Demokrati er kompromiss mellom de ulike interessene. Da kan ikke den ene bestemme for mye over den andre, for da holder det ikke. Da når velgerflokken går en litt annen vei, så blir da for mye endret. Vi ser det i USA nå, helt grusomt. Der trenger vi ikke å være. Vi har klart det mye bedre og smartere før.
Stein Vidar Loftås: På dag tre, da? Når det nye skatte- og avgiftssystemet er på plass, vil du fortsatt saldere med penger fra oljefondet?
Harald Magnus Andreassen: Ja, altså, vi har blitt mye rikere. Vi har ikke brukt inntektene våre. Norge har hatt en sparing som ikke noe annet land har hatt i verdenshistorien – i moderne tid i alle fall. Vi har bygd opp et oljefond som er nesten fem ganger inntektene våre, for vi har ikke brukt én oljekrone i budsjettene de siste 25 årene. Vi har brukt forsiktig og mindre enn det vi har gitt oss selv lov til, av avkastningen fra fondet. Når vi har blitt rikere, så kan vi velge å bli enda rikere ved å ikke bruke noen ting, eller vi kan gi bort noe til de som bor i landet nå i dag, eller vi kan si at vi burde gitt bort noe til noen andre, i Ukraina eller den tredje verden, andre steder, som åpenbart fortjener pengene bedre enn vi gjør. Og da kunne vi moralsk diskutere om vi skulle gi bort mer til andre, vi har vært heldige og riktignok vært flinke til å ta vare på pengene, men vi kunne godt diskutere om andre skulle ha mer av det. Men gitt at vi har blitt mye rikere og har et fond, og vi ikke har tenkt å gi bort så mye uansett, så ville det være riktig å bruke penger fra fondet, som er inntekt... Jeg jobber i et meglerhus og som en del av kapitalismen. Det er ikke noe galt å ha kapitalinntekter, og de pengene kan vi bruke på linje med de arbeids- og kapitalinntekter vi har i fastlandet. Vi bare tjener dem på investeringer i utlandet. Det er ærlige penger det også, og de kan brukes. Vi skal ikke bruke for mye, vi skal legge oss godt under handlingsregelen, som vi sa i stad. Fordi vi vet at vi har utgifter som kommer over. Vi vet at fondet kan falle betydelig i verdi. Og i dag har vi såpass lite arbeidskraft at hvis vi virkelig skulle ha gitt gass og kommet opp til tre prosent, så hadde vi fullstendig ødelagt økonomien vår. Fullstendig.
Stein Vidar Loftås: Vi lar det være det siste ordet. Tusen takk, Harald Magnus Andreassen, sjeføkonom i SpareBank 1 Markets, for at du kunne være med å belyse noe som er ganske komplekst, men kjempeviktig for AS Norge, nemlig statsbudsjettet. Takk skal du ha!
Harald Magnus Andreassen: Hyggelig å være med!
Stein Vidar Loftås: Ja, budsjettet er lagt frem, og det skal selvfølgelig tweakes litt på og man skal bli enige, men historisk sett vet vi at det ikke er de store endringene som kommer til å inntreffe fra forslaget til det endelig vedtas. Så hører vi Harald Magnus Andreassen egentlig si at dette budsjettet ikke er så verst. Det er en stø kurs, og selvfølgelig vi salderer budsjettet med veldig mye oljekroner. Men det er ikke noe galt i det, som han sa. Det er avkastning på penger du har spart, og du har lov til å bruke disse til å balansere et budsjett. Så er det selvfølgelig en liten grense mellom hvor mye penger man faktisk kan bruke uten at det vil gå utover rentebanen. Og når motivet med budsjettet er at folk flest skal få bedre råd, så er det en skarp balanse: Hvis du da gir folk for mye råd, så vil ikke renten gå ned. Så her er det et balansepunkt som det heldigvis ikke er meg som skal være ansvarlig for å plassere. Vi får tro at vi kan klare begge deler. Både et budsjett som gir oss bedre råd, og et rentekutt eller to eller tre eller fire, alt etter hvem du skal høre på, i løpet av 2025. Det får vi se på. Det er bare fremtiden som vil fortelle oss det.