I denne episoden av podkasten Nord-Norge i verden får programleder Stein Vidar Loftås besøk i studio av Ragnhild Dalheim Eriksen, leder for bærekraft i SpareBank 1 Nord-Norge.
Temaet er resultatene fra årets bærekraftsundersøkelse utført av SpareBank 1-alliansen. Undersøkelsen kartlegger holdninger og handlinger knyttet til bærekraft blant privatpersoner, bedrifter og kommuner i hele Norge.
Episoden tar blant annet for seg hvordan oppfatningene av klimaendringer og bærekraft varierer, hvorfor det kan være utfordrende å omsette gode intensjoner til handling, og hvordan næringslivet kan spille en nøkkelrolle i å fremme bærekraftige valg.
Under kan du lese alt som ble sagt i episoden:
▾
Stein Vidar Loftås: Hvordan står det til med holdningene til bærekraft i Nord-Norge? Vi har stilt spørsmålet før, vi får stadig nye svar. Dette er Nord-Norge i verden. Mitt navn er Stein Vidar Loftås.
Stein Vidar Loftås: For andre året på rad har har bankene i SpareBank 1-alliansen undersøkt holdninger og handlinger knyttet til bærekraft blant alle: Kommuner, bedrifter og privatpersoner i hele Norge. Totalt inneholder årets bærekraftundersøkelse svar for over 6.000 privatpersoner, 1.700 bedriftsledere og 253 av de 357 kommunene vi har i landet. Nå har vi med oss Ragnhild Dalheim Eriksen, som er leder for Bærekraft SpareBank 1 Nord-Norge, og som også har vært med oss før når vi har snakket om denne undersøkelsen.
Velkommen tilbake, Ragnhild!
Ragnhild Dalheim Eriksen: Tusen takk for det!
Stein Vidar Loftås: Det er andre året på rad dere gjennomfører denne undersøkelsen. Hvorfor gjør man det?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Det er fordi at samfunnets holdning til bærekraft er viktig informasjon som vi må forstå og kunne noe om for å være sikre på at omstillingen er i den retninga som vi ønsker den skal være. Det er den ene grunnen. Og vi som jobber i bank, for oss er det jo også et risikoperspektiv. Det å forstå hvordan markedet vårt agerer knyttet til bærekraft, har noe å si for risikoen for det vi skal finansiere. Hvis det viser seg at kundene våre i fremtiden ikke har gjort den omstillingen som man kunne forvente, så vil det kunne ha betydning for hvordan vi risikovurderer dem fremover.
Stein Vidar Loftås: Rett og slett. Så viser undersøkelsen i 2024 at det er færre personer som ser klimaendringene som den største samfunnsutfordringen enn det har vært tidligere. Man kan si at det går i motsatt retning av det man skulle vente. Hva er grunnen til det?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Nei, akkurat det lurer jo vi også litt på, for vi opplever jo egentlig at samfunnet er veldig påkoblet. De aller fleste vet at klimaendring er en kjempestor utfordring som vi står overfor. De aller fleste vet at rammevilkårene er i ferd med å endre seg fordi klimapolitikken endrer seg. Så hvorfor det ikke vektes viktigere, det lurer også vi på.
Stein Vidar Loftås: Det er en del ting med undersøkelsen som får meg til å stusse. Blant annet sier seks av ti at de erkjenner – mer eller mindre – at klimaendringene er menneskeskapte. Men bare fire av ti mener at deres eget handlingsmønster og deres eget forbruk er med på å påvirke det samme. Hvordan forklarer man det?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Det er også et litt interessant funn. Når du vet at klimaet endrer seg, og at vi som samfunn må endre oss, hvorfor man ikke da kobler egen lommebok til den endringen? Det synes jeg også er litt rart. Men kanskje kan det være slik at det er litt vanskelig. Det er vanskelig og viktig hva som er de riktige tingene å gjøre når det kommer til bærekraft. Og vil det hjelpe at jeg kjøper denne økologiske rømmen? Hjelper det verden? Så kanskje er det noe med at vi som jobber i næringslivet har et ansvar med å hjelpe forbrukerne i å navigere. Hjelpe dem til å ta de gode valgene, rett og slett. Informere om hva som er bærekraftig med det vi presenterer.
Stein Vidar Loftås: Vi er ikke flink nok til det?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Kanskje kan det være en av grunnene til at det er vanskelig for forbrukerne å forstå hva de skal gjøre. Undersøkelsen her viser jo at holdningen til å gjøre endringer er der, men at det kanskje er vanskelig når alt kommer til alt.
Stein Vidar Loftås: Ja, for seks av ti sier at de er villig til å justere sitt eget forbruk. Tror vi på det, eller? Er det bare noe som er kjekt å svare når man blir spurt?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Det tenker jeg vi skal ta som positivt. Og tilbake til næringslivet: Her har vi et stort mulighetsrom. Når forbrukerne sier at vi har lyst til å endre oss, vi har lyst til å ta bærekraftige valg, så må vi sørge for at det finnes gode, bærekraftige produkter der ute.
Stein Vidar Loftås: Når man leverer slike undersøkelser som dette, så blir det en veldig generell betraktning. Seks av ti, eller fire av ti, og så videre. Men ser man noen særlig forskjell med tanke på kjønn? Altså hva menn svarer, kontra hva kvinner svarer. Alder, geografi og så videre?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Akkurat denne undersøkelsen viser at det er litt forskjeller. Det handler litt om kjønn, litt om geografi, litt om utdanningsnivå. Vi ser jo at det er kvinner i størst grad som er bekymret for klimaendringer, som er opptatt av klimaendringer, og som også ser linken mellom klimaendringer og eget forbruk. Det andre som er interessant, er at vi ser at de som bor i større kommuner, virker å ha større bevissthet knyttet til klima og til bærekraft enn de som bor i små kommuner. Så det er også et interessant funn som gjør at man forstår mer av hvordan det treffer samfunnet.
Stein Vidar Loftås: Så man er mer opptatt av bærekraft i store byer enn man er på små tettsteder?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Det ser slik ut i denne undersøkelsen, ja.
Stein Vidar Loftås: Hva med næringslivet? Hvis du ser på næringslivet i Nord-Norge: Hvordan er holdningene og betraktningene rundt dette temaet fra deres side?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Dette er noe vi har målt i flere år. Både i næringslivet og hos kommuner og fylkeskommuner. Det er litt bekymringsverdig at i årets undersøkelse er det kun halvparten av bedriftene som sier at bærekraft er av strategisk viktighet for dem. Det betyr at det er halvparten som mener at det ikke er det. Og tallene her har faktisk gått ned fra året før. Så næringslivet i Nord-Norge, og næringslivet i Norge, bør komme på banen og se hvordan dette kommer til å påvirke dem i tida som kommer.
Stein Vidar Loftås: Er det forskjeller hvis man ser næringslivet vårt i Nord-Norge kontra næringslivet i resten av landet?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Det virker ikke å være så store forskjeller. Men for vår del bryr vi oss mest om Nord-Norge. Og det er klart at vi er opptatt av å ha en sterk landsdel her i fremtiden. Da må man også forstå at dette er en viktig del av businessen fremover.
Stein Vidar Loftås: Det er mange ting man kunne spurt om, men det som kanskje forundrer meg mest i stort, er at vi har snakket om bærekraft over veldig mange år. Klimaendringer er kanskje det som er hyppigst omtalt. Og vi ser at verden rundt oss er på helt feil vei. Jeg leste nettopp en rapport om havnivåstigninger i Atlanterhavet, som er ... det stiger voldsomt, og man klarer ikke helt å forklare hvorfor. Samtidig ser vi at interessen, eller man kan i hvert fall tolke det ut ifra svarene vi har fått i undersøkelsen, at det blir mindre viktig. Har vi gjort oss selv en bjørnetjeneste med å rope 'ulv, ulv'? Her blir det bjørn og ulv i en skjønn forening. Å rope 'ulv, ulv' for lenge – altså at folk begynner å bli litt immune mot dette budskapet og ikke klarer helt å ta det på alvor?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Det kan jo være. Og akkurat her er det forferdelig vanskelig for alle oss som jobber veldig mye med bærekraft og med klimautfordringer. Det er utfordrende å kommunisere omkring det. Man har jo ikke lyst til å skremme folk. Man har ikke lyst til å skremme til at folk bare gir opp. Eller at det oppleves som altfor vanskelig. Problemet er så stort at det har ingen betydning hva vi gjør her oppe på toppen av kloden. Men de trekkene du peker på, er jo dessverre riktige. Det virker jo som at jo mer vi vet om at klimaet endrer seg, jo verre står det egentlig til med samfunnets evne til å agere. Her må vi også peke litt på politikken. Vi så nylig at Riksrevisjonen ga ganske krass kritikk til regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak knyttet til klima. Når det ikke er tydelig politikk på det, så blir det også litt uklart, både for kommuner og for næringslivet: Hva er det man faktisk skal gjøre? Jeg håper at vi i framtiden får en strammere politikk, som rett og slett forventningsstyrer bedre for næringslivet. Spesielt hva næringslivet skal gjøre i tiden som kommer.
Stein Vidar Loftås: Da snakker vi fort om drivere på den ene siden og barrierer på den andre siden. Vi vet at Norge har en milepæl i 2030, det har for så vidt nesten hele den vestlige verden. Parisavtalen har slått fast at da skal vi ned med så og så mye. Så kan folk like klimaendringer eller la være, man kan være nøytral eller immun mot det, som det virker som enkelte har blitt etter hvert. Men tiltakene som innføres politisk sett, vil jo kunne tvinge oss i riktig retning. Du sier at man kanskje ikke er tydelig nok politisk sett. Hva bør man gjøre for politisk hold for å få dette toget på skinnene igjen?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Det må du nesten spørre de som jobber med politikkutforming. Men jeg ønsker meg spesielt tydeligere styringssignal. Vi kan starte med våre egne kommuner her i Nord-Norge. Vi vet at noen kommuner er godt påkoblet her, har egne klimaregnskap og inkluderer dem og jobber med klima og bærekraft inn i anbuds- og anskaffelsesprosjekter. Det er også et lovkrav. Men gjennom å gjøre det tydelig, så vil det bli lettere for næringslivet å vite: Hva er det man ønsker? Er det nullutslippsbyggeplasser man skal ha? Eller hva er det egentlig det offentlige kommer til å se etter det her? Det ønsker jeg meg i tiden som kommer. Gjerne skru skruen litt til, for resten av verden rigger seg jo nå til at vi er ... det er ikke slik at det grønne skiftet kommer – vi er jo midt i det grønne skiftet! Da trenger vi også at virkemiddelapparatet her i Norge og i Nord-Norge er med på det.
Stein Vidar Loftås: Men sakker Norge – er det det du egentlig indikerer – at Norge sakker etter i forhold til de vi sammenligner oss med?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Det kan i hvert fall se ut som vi kutter for lite utslipp fra år til år. Som du nevner, 2030 er ikke mange år til. Skal man klare forpliktelsene Norge har sagt mot 2030, må man kutte veldig mye utslipp de neste årene. Da trenger man rett og slett at det kommuniseres på en slik måte at det er mulig å forberede seg på det. Skal man gjøre de investeringene for å ta et marked med lavutslippsøkonomi, eller ikke?
Stein Vidar Loftås: Så har vi et Norge som beveger seg mot en kraftkrise. Vi vet at elektrifisering er nå en av de største driverne for å få til den grønne omstillingen. Politikerne gjør for lite, men har de en umulig oppgave, sånn som du ser det? Hvis vi ikke klarer å produsere nok strøm, så klarer vi ikke å få til elektrifiseringen. Altså: Hvor starter vi? Hva er de viktigste driverne her fremover for å få til den grønne omstillingen som vårt kjære Nord-Norge må og skal gjennom?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Her er det mange problemstillinger som ligger på bordet. Først og fremst så tenker jeg at vi som samfunn må starte med hver og en av oss. Vi som forbrukere må se på hva vi kan gjøre. Vi som næringsliv må også se på hva vi skal og må gjøre i tida som kommer. Det må også det offentlige tenke på. Poenget her er å endre seg. Det er det som er hele planen her. Det som er målet mot en lavutslippsøkonomi, det er at man må endre seg. Da må vi starte både med enkeltindivider og med de som styrer både penger og virkemidler.
Stein Vidar Loftås: Så hadde det kanskje hjulpet hvis ikke vi hadde hatt krig. Og vi har hatt noen år med – selv om det begynner å bli lenge siden – covid. Og det er jo slik at man er mest opptatt av det til enhver tid største problemet. Tenker du at når vi forhåpentligvis får fred igjen, både i Ukraina og i Midtøsten, at fokuset på bærekraft vil ta seg opp igjen av seg selv?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Det er vanskelig å svare på. Vi må ha flere tanker i hodet samtidig. Klimaendringene og de utfordringene de kommer til å påføre vårt samfunn, som allerede påfører vårt samfunn, det må vi ta ansvar for allerede nå. Selv om det er mange andre ting som kommer i veien.
Stein Vidar Loftås: Hva er rådet ditt til alle de som hører denne podkasten?
Ragnhild Dalheim Eriksen: Det er å tenke på hva hver enkelt kan gjøre. Har det betydning at jeg endrer forbruket mitt? Ja, det har faktisk det. Et stort forbruk har et stort utslipp. Og den holdningen må man ta inn i både privatøkonomien og på arbeidsplassen sin, og når man skal velge politikere og de prioriteringene man skal gjøre for livet sitt, har faktisk en betydning for fremtiden.
Stein Vidar Loftås: Jeg fikk lyst til å spørre hvilke politikere vi skal velge, men det skal vi ikke spørre om. Gode råd der: Start i det små. Det begynner med meg og deg, og så får vi løfte det opp til de store nivåene etter hvert. Alle kan gjøre litt, ingen kan gjøre alt. Tusen takk for at du var med oss, som er bærekraftsansvarlig i SpareBank 1 Nord-Norge.
Ragnhild Dalheim Eriksen: Tusen takk!
Stein Vidar Loftås: Da er det altså slik at etter hvert som klimaendringene raser fremover, og vi får det ene ekstreme utslaget etter det andre, så går interessen for bærekraft hos folk flest ned. Det kan det iallfall virke som. Så er det mulig, som vi var inne på i samtalen med Ragnhild Dalheim Eriksen, at det bare midlertidig er andre saker som er enda viktigere: Inflasjon, krig, høye renter. Og underliggende så ligger fokuset på bærekraft og klimaendringer der. Og kanskje vil komme opp og bli nummer én tema igjen hvis andre ting roer seg ned. Det vet vi jo bare om en stund. Men det som er helt sikkert, er at det er kort tid igjen til 2030. Det første Parisavtale-målet. Og det er ikke all verdens lang tid igjen til 2050 heller. Da skal vi altså ha sluttet med alle utslipp. Ingenting som tyder på at vi er på rett vei i øyeblikket. Det var en pessimistisk utgang, men allikevel en beskrivelse som jeg tror de aller fleste vil kjenne seg igjen i. Så får vi håpe at det kommer til å bli bedre etter hvert. Og kanskje neste gang vi snakker om bærekraft i Nord-Norge i verden, så har vi fått et oppsving på et eller annet område. Det hadde vært fint.
