Fra lokalt til globalt: nordnorsk eierskap i endring

Det private eierskapet i landsdelen har gått tilbake de siste fem årene. Samtidig har utenlandske eiere styrket sin posisjon – særlig i flere av de største næringene. Utviklingen reiser viktige spørsmål om lokalt eierskap, verdiskaping og fremtidig næringsutvikling i landsdelen.

Historisk har Nord-Norge hatt en høyere andel privat og lokalt eierskap enn resten av landet. Det har gjerne blitt sett på som en styrke, fordi eiere med lokal forankring ofte har hatt nær tilknytning til samfunnene de driver virksomhet i. Når eierskap flyttes ut av regionen – og i økende grad ut av landet – kan det endre hvordan kapital, arbeidsplasser og verdier fordeles.

Tallene fra årene 2020 og 2025 viser en tydelig forskyvning. Andelen privat eierskap, målt som sysselsatte i privateide selskaper (med minst fem ansatte), har falt fra 58 til 53 prosent. Denne reduksjonen har i all hovedsak vært for eiere bosatt i landsdelen. Samtidig har utenlandsk eierskap økt fra 17 til 21 prosent. Det innebærer at rundt 31.500 ansatte jobber for en utenlandsk eier.

Denne utviklingen er ikke unik for Nord-Norge, men den får en særlig betydning her fordi utgangspunktet har vært annerledes: Eierskapet har tradisjonelt vært mer lokalt forankret.

At utenlandsk eierskap øker, handler både om eierskifter og om organisk vekst i selskaper som allerede var utenlandskeide. Flere selskaper i landsdelen som tidligere var eid av norske aktører, har i løpet av de siste årene fått utenlandske eiere. Et eksempel er bemanningsselskapet Jobzone, som i 2022 ble kjøpt opp av svenske Job&Talent.

Samtidig ser vi at selskaper som allerede var utenlandskeide, har hatt sterk sysselsettingsvekst. Et tydelig eksempel er The Quartz Corp, som har økt antall ansatte uten at eierskapet i seg selv har endret karakter. Dermed har utenlandsk eierskap økt både gjennom oppkjøp og gjennom organisk vekst.

Ulike næringer – ulike mønstre

Selv om utviklingen for Nord-Norge viser en reduksjon i privat eierskap til fordel for utenlandsk eierskap, er endringen ulik når vi ser på de største næringene. Transport og lagring er den næringen der utviklingen er mest markant: Utenlandske eiere har styrket sin posisjon betydelig, samtidig som både offentlige eiere og småposter har tapt terreng.

Også innenfor bygg og anlegg, varehandel og overnattings- og serveringsvirksomhet er personlige eieres andel redusert. Bildet er litt annerledes i industrien, hvor utviklingen er mer balansert. Andelen utenlandsk eierskap har riktignok vokst, men det har også vært en økning i småposter, altså eierskap som er fragmentert på mange mindre investorer.

I havbrukssektoren har det private eierskapet svekket seg noe til fordel for utenlandsk eierskap og små eierposter. Forutsatt godkjenning av Konkurransetilsynet vil Mowi sitt oppkjøp av Nova Sea være med på å ytterligere svekke det private eierskapet i landsdelen. Et annet eksempel på dette er SalMar Farming sin godkjente overtakelse av Wilsgård. To andre selskaper med betydelig aktivitet i landsdelen er Cermaq og Grieg Seafood Finnmark, hvor førstnevntes oppkjøp av Grieg Seafood Finnmark ikke vil påvirke det nordnorske eierskapet da begge selskapene er eid utenfor landsdelen.

Sverige størst – Luxembourg vokser mest

Sverige er landet med størst eierandel i nordnorsk næringsliv, med omtrent en tredjedel av alt utenlandsk eierskap både i 2020 og 2025. Dette har vært stabilt, og det viser at svensk eierskap har en solid og varig posisjon i landsdelen.

Den mest markante endringen kommer fra Luxembourg, som har vokst fra under 10 prosent i 2020 til nær 15 prosent i 2025. Veksten er særlig knyttet til transport og lagring, bygg og anlegg og IKT og helsetjenester, med selskaper som Boreal, Recover, Iteam/Braathe og Framsikt som eksempler. Også i Sveits ser vi tilsvarende vekst, men i andel av det utenlandske eierskapet utgjør Sveits ikke mer enn 4,7 prosent. Veksten i utenlandsk eierskap fra Sveits kan i stor grad forklares ved at personer med eierskap i selskap i landsdelen eller med avdelinger i landsdelen flytter til Sveits for å unngå formuesskatt.

Også Danmark, Frankrike og Spania har styrket sine eierposisjoner, mens Nederland, Tyskland og Finland har gått tilbake. Det viser at eierskapet i Nord-Norge er i bevegelse: De gamle eierlandene taper terreng, mens nye vokser frem og setter sitt preg på næringslivet i landsdelen.

Hva betyr dette for Nord-Norge?

At eierskapet endrer seg, handler ikke bare om tall og prosenter – det påvirker også utviklingen av landsdelen:

• Lokalsamfunn og verdiskaping: Lokalt eierskap har tradisjonelt bidratt til at verdiskapingen har blitt reinvestert i landsdelen. Når eierskapet flyttes ut, kan det bety at mer av overskuddet kanaliseres til eiermiljøer utenfor landsdelen – eller utenfor landet.
• Langsiktighet: Lokale eiere har ofte hatt et lengre perspektiv og en sterkere interesse av å sikre stabil drift over tid. Utenlandske eiere kan ha andre motiver, for eksempel kortsiktig avkastning.
• Kompetanse og kapital: På den positive siden kan utenlandske eiere bringe med seg kapital, internasjonale nettverk og ny kompetanse. Det kan bidra til å løfte bedrifter og skape vekst.

Utviklingen de siste fem årene peker i retning av et næringsliv som er mer globalt orientert enn tidligere. Lokalt, personlig eierskap svekkes gradvis, mens internasjonale aktører og små, spredte eierposter vokser frem.

Dette gir et mer sammensatt eierskapsbilde i 2025 enn for fem år siden – med nye muligheter, men også nye utfordringer. Spørsmålet fremover er hvordan landsdelen kan sikre at verdiskapingen og utviklingskraften fortsatt kommer lokalsamfunnene til gode, i en tid der stadig mer av eierskapet styres utenfra.