Offentlig sektor: Store forskjeller i forbruk og investeringer

Offentlige ledere i Nord-Norge gir et sammensatt bilde av den økonomiske situasjonen de står overfor.

45 prosent svarer at forbruket i 2023 ble lavere enn budsjettert, 32 prosent at det ble høyere, mens 23 prosent sier de holdt seg til budsjettet. Dette samsvarer stort sett med resultatene fra 2023, selv om andelen som oppgir lavere forbruk enn budsjettert er litt mindre.

Når det gjelder forventet merforbruk i inneværende år, er svarene mindre positive: 26 prosent forventer lavere forbruk enn budsjett, 30 prosent forventer merforbruk, og 44 prosent regner med å holde seg på budsjettet. Disse resultatene er ikke veldig forskjellige fra i fjor.

Konklusjonen er at offentlig sektor i Nord-Norge preges av betydelig budsjettsusikkerhet, og lederne gir ikke entydige tilbakemeldinger. Forklaringen ligger i at offentlige virksomheter er mangfoldige, med svært forskjellige budsjetter som varierer fra kommunale og fylkeskommunale virksomheter til statlige enheter. De som deltar i undersøkelsen rapporterer budsjettrammer fra under ti millioner til over tre milliarder.

Bildet blir tydeligere når vi ser på netto driftsresultat: 75 prosent av respondentene sier resultatet enten var som forventet eller at de opplevde vekst i fjor, samtidig som det er forventning om en tilsvarende økning i driftsutgifter i den kommende perioden. Omtrent 60 prosent indikerer at de forventer høyere brutto driftsutgifter.

Når vi ser nærmere på hvordan netto driftsresultat har utviklet seg de siste 12 månedene, viser tallene at 23 prosent mener resultatet har vært bedre/svært mye bedre enn forventet, mot 11 prosent i fjor, mens 28 prosent mener det motsatte, sammenlignet med 38 prosent i fjor.

Selv om vi ser svake positive tegn, er det lite som tyder på at den negative trenden fra i fjor helt er brutt. Det gjenstår uansett en god del før resultatene er tilbake på det nivået tilbakemeldingene fra offentlig sektor viste i både 2021 og 2022.

Hva tenker lederne i offentlig sektor generelt om situasjonen i Nord-Norge?

Etter et utfordrende 2020 med mye negativitet, steg optimismen blant offentlige ledere i 2021 og 2022. Selv om det var en nedgang i 2023, er det tegn til en svak oppgang igjen i 2024. Andelen som forventer vekst har økt fra 28 til 34 prosent, mens de som forventer nedgang har sunket fra 31 til 18 prosent. Den positive utviklingen fra 2021 og 2022 ser dermed ut til å delvis komme tilbake i 2024.

Offentlige ledere er litt mer optimistiske om fremtiden for regionen enn deres motparter i privat sektor, selv om også private ledere ser forbedringer sammenlignet med året før. Årsakene til denne optimismen er stort sett de samme: Rentenivået ser ut til å ha nådd toppen, inflasjonen har avtatt, og sysselsettingen er fortsatt høy. Likevel er det lite som tyder på at kommuner og offentlige kontorer i Nord-Norge har noe særlig større økonomisk handlingsrom enn i fjor, noe som i stor grad også gjelder resten av landet.

Blandede forventninger til utgifter og inntekter

Brukerbetalinger er en viktig inntektskilde for kommunene og utgjør anslagsvis 14 prosent av driftsinntektene for kommunene i Nord-Norge. Sammen med eiendomsskatt er brukerbetalinger et økonomisk virkemiddel som kommunene kan justere for å øke sine inntekter. Alle kommuner har ulike grader av brukerbetalinger, og de fleste kommuner i Nord-Norge har også eiendomsskatt. Unntakene er Dyrøy, Hasvik, Karasjok, Sørreisa, Træna og Øksnes.

I alle undersøkelsene siden starten har det blitt rapportert om vekst i brukerbetalingene, med ledere i offentlig sektor som indikerer en økning på inntil to, fem, ti prosent eller mer. Andelen som har meldt om vekst, har vanligvis ligget rundt 40 prosent, med en lavere andel i 2021 (ca. 30 prosent) og en høyere andel i 2023 (rundt 50 prosent). I år er nivået som forventet, rundt 40 prosent. Andelen som rapporterer reduksjon ligger på 10 prosent, noe som er litt lavere enn tidligere år.

Mange kommuner bruker selvkostprinsippet for å fastsette prisen på tjenester der brukerbetalinger er tillatt. Den ekstra veksten i fjor var derfor ikke overraskende, ettersom kommunene trengte å kompensere for økte renter, inflasjon og lønnsutgifter. I år ser situasjonen ut til å ha stabilisert seg, og det har ikke vært behov for større vekst i brukerbetalingene enn vanlig. Dersom kommunene allerede har nådd grensen for hva de kan øke prisene med i henhold til lovverket, vil de heller ikke ha mulighet til å øke prisene ytterligere.

Øvrige inntekter

Når det gjelder øvrige inntekter, som primært inkluderer skatteinntekter og rammetilskudd, og som utgjør den største inntektsposten for kommuner og fylkeskommuner (vanligvis rundt 80–90 prosent av inntektene), er bildet i 2024 ganske likt som for brukerbetalinger. Forventningene til vekst i øvrige inntekter var mer positive i 2023, men har nå falt tilbake til nivåer vi så i tidligere år. I 2024 oppgir 46 prosent av lederne at de forventer vekst (inntil to, fem, ti prosent eller mer), mot 60 prosent i fjor. Denne prosentandelen for 2024 ligger faktisk på snittet for årene 2019–2022.

2023 var et spesielt år for kommuneøkonomien i Norge. Nasjonalbudsjettet undervurderte kostnadsutviklingen for 2022 og 2023, så det reviderte budsjettet for 2023 inkluderte kompensasjon, noe som kan forklare de positive tilbakemeldingene fra offentlig sektor i Nord-Norge det året. Skatteanslaget ble økt både i 2023 og ytterligere med fire milliarder kroner i nasjonalbudsjettet for 2024, mens prisveksten på kommunale tjenester ble nedjustert. Totalt vil skatteinngangen i 2024 trolig bli tre milliarder kroner høyere enn i 2023, samtidig som kraftpriser og byggekostnader økte mer enn forventet i andre halvår av 2023.

Revidert nasjonalbudsjett for 2024 anslår en prisvekst på 3,9 prosent, som sannsynligvis vil være nær den faktiske prisveksten. Justert for forventet vekst (to, fem eller ti prosent) er respondentene i denne undersøkelsen nær tilsvarende anslag fra 2023. Tromsø er ett av flere unntak i denne sammenheng, med betydelige budsjettoverskridelser, blant annet på grunn av overvurderte skatteinntekter.

Forventninger til fremtidig investeringsnivå ligger på omtrent samme nivå som i fjor, med kun helt marginale endringer. Årsaken er at krav til økonomisk balanse fremdeles gjør at ledere blir mer tilbakeholdne med hva og hvor mye de kan investere i, og at de i mange tilfeller opplever at de ikke har råd til å igangsette nye prosjekter. Befolkningsutviklingen i de enkelte kommunene er normalt en avgjørende faktor for de prioriteringer som må tas.

Investeringer

På direkte spørsmål om faktiske investeringer de neste 12 månedene er det som tidligere år stor spredning i svarene, slik at det ikke kommer frem noen entydig tendens. Én av fem offentlige ledere sier at det ikke vil forekomme investeringer overhodet, halvparten signaliserer et nivå opp mot 50 millioner kroner, mens den resterende fjerdedelen oppgir varierende beløp over denne summen. Snittet for de som har svart i denne undersøkelsen er på 35 millioner kroner.

De blir i tillegg bedt om å angi hvor stor prosentandel av beløpet som vil tilfalle leverandører fra Nord-Norge. Her er det bare halvparten av respondentene som svarer – men i sum er tilbakemeldingene at i gjennomsnittlig vil rundt 80 prosent tilfalle landsdelen. Tilsvarende andel for ledere i privat sektor høsten 2024 var 65 prosent – et marginalt lavere nivå.

Brutto driftsutgifter

Når det gjelder kostnadene, er trenden klar: Andelen som forventer en økning i brutto driftsutgifter ser ut til å ha stabilisert seg etter en historisk topp i 2023. Utviklingen over tid viser en svak nedgang fra 2019 til 2020, etterfulgt av en betydelig økning frem til fjoråret, før den stabiliserer seg eller går marginalt gikk nå i 2024. Seks av ti offentlige ledere forventer vekst i driftsutgiftene de neste 12 månedene, sammenlignet med syv av ti i fjor. Én av fem forutsier en økning på ti prosent eller mer.

Brutto driftsutgifter påvirkes vesentlig av lønnsvekst, prisøkninger på varer og tjenester samt ulike forvaltningsoppgaver.

Driftsresultat

Offentlige virksomheter har sett en svak forbedring i netto driftsresultat fra 2023 til 2024, og denne trenden forventes å fortsette inn i 2025. Selv om de fortsatt forventer en nedgang, vil den være betydelig mindre enn fjorårets. Forventninger om lavere kostnadsvekst og mer stabile inntekter bidrar til dette positive bildet. Resultatene for de siste tre årene viser en stadig forventet nedgang i netto driftsresultat, men årets nedgang er mye mindre enn fjorårets.

I fjor forventet omtrent 50 prosent en nedgang i driftsresultatet (enten på to, fem, ti prosent eller mer), men denne andelen har nå gått ned til rundt 30 prosent. Dette kan tyde på at noen har gjennomført tiltak for å forbedre driftsresultatet sammenlignet med i fjor. Denne andelen er omtrent lik den vi har sett hvert år fra 2019 til 2022. Dermed ser det ut som om 2023 var et unntaksår.

35 prosent av de offentlige virksomhetene forventer en relativt liten nedgang (på inntil to prosent). Samtidig er det ni prosent som sier de forventer en nedgang på mellom to og fem prosent, og en tilsvarende andel som forventer mer enn fem prosent nedgang. Det er fremdeles i stor grad offentlige virksomheter i mindre sentrale kommuner som er mest pessimistiske for de kommende 12 månedene.

Forventer færre ansatte i offentlig sektor

I de fleste foregående årene har resultatene vist til en forventing om en reduksjon i bemanningen, bortsett fra i 2021 og nå igjen i 2024. Det vil si andelen virksomheter som sier de forventer en nedgang i antall ansatte, er den samme andelen de som sier de forventer en økning, i dette tilfellet rundt 20 prosent. Cirka 60 prosent av de offentlige virksomhetene forventer at antall ansatte skal holde seg stabilt.

Funnene i denne undersøkelsen indikerer, ikke overraskende, at i de tilfellene hvor det er snakk om nedbemanning, så rammer det mest kommuner i mindre sentrale strøk. Dette er nemlig ofte mindre kommuner som har størst problemer med å redusere sine faste kostnader, og hvor det også kan være mindre skatteinntekter som følge av befolkningsnedgang. Det betyr også at det faktisk forventes en viss økning i antall ansatte i kommuner i mer sentrale strøk det neste året. Men her finnes det en god del unntak. Kostnadsøkninger som følge av fortsatt høye renter, inflasjon og lønnsvekst påvirker situasjonen i stor grad, og ett av virkemidlene kan være en viss nedbemanning.

Det oppleves fremdeles som vanskelig å få tak i relevant arbeidskraft. Kampen om kvalifisert arbeidskraft inn mot offentlig sektor er intens, også i Nord-Norge. På spørsmålet om hvordan offentlige virksomheter i Nord-Norge opplever tilgangen på relevant arbeidskraft, er det stadig flere som svarer at det er utfordrende. Endringen er stor sammenlignet med 2019, da 38 prosent svarte at det var lett å få tak i arbeidskraft for offentlige virksomheter. I 2023 var det bare seks prosent som svarte det samme, og i år er andelen ti prosent.

Hele 64 prosent sier nå at de opplever det som vanskelig eller svært vanskelig å få tak i kvalifisert arbeidskraft, mot 68 prosent i 2022 og 60 prosent i 2023. Dette kan skyldes at Nord-Norge, til tross for stram økonomi i mange private og offentlige virksomheter, allerede har høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Det kan også være utfordrende å rekruttere kvalifisert personell til områder med lav sentralitet. Offentlige virksomheter sliter ofte med lavere lønnsnivå enn det private næringslivet.

På spørsmålet om hvilke konkrete yrker det er vanskelig å rekruttere til, svarer de fleste at det gjelder helsefaglige stillinger (som vernepleiere, sykepleiere, leger, helse- og omsorgsarbeidere) samt lærere. Det er de samme stillingskategoriene som ble nevnt i 2023.

Ingeniører, folk med høyere teknisk kompetanse, økonomer og andre typer spesialister blir også nevnt, men mer sporadisk. Selv om det er få svar, kan det se ut som om det er noe vanskeligere å rekruttere helsefaglige medarbeidere til de mindre sentrale kommunene.

Disse funnene gir grunn til bekymring innen offentlig sektor, både på kort og lang sikt. Det er grunn til å anta at behovet for helsefaglige arbeidere og lærere fortsatt vil øke fremover. Dette vil i større grad ramme de minst sentrale kommunene. Selv om elevgrunnlaget i mange av disse kommunene avtar, går også antallet personer som utdanner seg til læreryrket ned. Tilsvarende øker behovet for helse- og omsorgstjenester, samtidig som antallet som utdanner seg til disse yrkene går ned.

Én av respondentene fra en av de mindre sentrale kommunene trakk følgende sukk, for å understreke noe som ikke gjør situasjonen noe særlig bedre:

Det ble stilt et nytt spørsmål i årets undersøkelse: Hvor mange ansatte forventer virksomhetene å ha om ett år?

Forventer de at det bli flere enn i dag, færre, eller forblir nivået det samme?

Figuren viser at det er en viss negativitet å spore, noe som støtter funnene i avsnittet ovenfor. Det er noen flere offentlige virksomheter som forventer å ha færre enn flere ansatte, selv om langt de fleste ser for seg å opprettholde arbeidsstokken.

Selv om tallgrunnlaget er lite, kan det se ut som om de kommunale virksomhetene i noe større grad forventer en nedgang enn de fylkes- eller interkommunale virksomhetene. Graden av sentralitet ser ut til å spille mindre rolle, men med enkelte unntak.

Resultatene over stemmer godt med tallene fra ManpowerGroups arbeidsmarkedsbarometer. Tall fra mars i år signaliserer nemlig et lavere bemanningstempo i andre kvartal 2024 på landsbasis, og at dette også ser ut til å slå ut for offentlige virksomheter i Nord-Norge.

Dette fører oss naturlig til spørsmålet vi har stilt om virksomhetene har forsøkt å rekruttere personer uten å få tak i den rette kompetansen? Dette er opplagt et merkbart problem for mange.

Halvparten av lederne sier at de ikke fikk tak i riktig person, og seks av ti blant disse ansatte noen med lavere eller annen kompetanse. Det forklarer hvorfor over 60 prosent, som vi har vist tidligere, mener det er vanskelig å finne kvalifisert arbeidskraft. De 49 prosentene som svarer nei, har enten ikke rekruttert eller fikk faktisk tak i den kompetansen de ønsket.

Rekrutterer gjennom mange kanaler

Vi har også spurt om hvilke rekrutteringskanaler de offentlige virksomhetene benytter i sin søken etter nye arbeidstakere.

Som figuren under viser, benytter lederne i de offentlige virksomhetene i Nord-Norge seg av flere rekrutteringskanaler. Forskjellen til de private er stor, i det aktivitetsnivået ligger på et mye høyere nivå. Mens lederne i offentlige virksomheter i snitt benytter seg av fire kanaler, bruker de private kun to. Det er også en forskjell i at tre av ti ledere i offentlige virksomheter bruker eget nettverk, mens seks av ti private gjør det. Det er vanskeligere å rekruttere til offentlige stillinger, så lederne velger flere kanaler og bruker nettverk mindre.

Offentlige ledere bruker eget nettverk som supplement, mens private ofte starter med nettverket og utvider ved behov.

Ellers er det egne hjemmesider (73 prosent), sosiale medier (55 prosent) og NAVs stillingsdatabase (55 prosent) som er de tre viktigste rekrutteringskanalene for ledere i offentlige virksomheter. Tall fra NAV bekrefter at sosiale kanalene har blitt langt mer hyppig brukt til rekruttering det siste tiåret. De tre nevnte kanalene benyttes i vesentlig større grad mer av de offentlige enn blant de private lederne i Nord-Norge. Egne hjemmesider benyttes tre ganger så mye, sosiale medier omtrent dobbelt så mye og NAVs stillingsdatabase tre ganger så mye. Igjen et utrykk for at det er mer krevende å rekruttere inn til offentlige stillinger versus private.

Det er også viktig å merke seg at de offentlige lederne fremdeles i stor grad benytter seg av trykte medier som aviser og tidsskrifter, her er andelen 40 prosent (mot bare 10 prosent blant de private). Ellers ser vi at de 20 prosentene som enten benyttet seg av et rekrutteringsfirma eller de tre prosentene som benytter seg av NAV, i stor grad kun gjør det, hvis det er den veien de velger å gå.

Fremtidsutsikter

I 2023 la vi til spørsmål om rammebetingelser som renter, inflasjon og strømpriser kunne påvirke økonomien. Formålet var å kartlegge fremtidsutsiktene lederne ser for seg på disse områdene. Disse spørsmålene ble beholdt i 2024.

Resultatene viser at det er økonomiske rammebetingelser knyttet til muligheten for økte renter, effekten av lønnsoppgjøret og vedvarende inflasjon som flest i offentlig sektor tror vil påvirke dem, presumptivt negativt, inn i 2025. Veldig mye på samme måte som i privat sektor, men gjerne i noe sterkere grad. Selv om rentetoppen ser ut til å være nådd, henger bekymringene fremdeles i. I fjor var det 75 prosent som sa at de i stor eller meget stor grad trodde de kunne bli påvirket av muligheten for høyere renter, i år er denne andelen gått ned til 66 prosent, men ligger likevel over ti prosentpoeng høyere enn i privat sektor. I fjor var det 70 prosent som sa de ville kunne bli påvirket av økt inflasjon, i år er denne andelen gått ned til 60 prosent, men igjen ligger denne cirka ti prosentpoeng høyere enn i privat sektor. Det ser ut som når pessimismen i forhold til et gitt område først har satt seg, tar det litt tid å få snudd trenden.

Tidligere i rapporten har vi kommentert utfordringene knyttet til å skaffe relevant arbeidskraft til offentlige virksomheter. I dette spørsmålet ser vi at hele 65 prosent av virksomhetene anser dette som en utfordring også i 2024. Dette er over 30 prosentpoeng mer enn i privat sektor og også en økning fra i fjor, hvor andelen den gang var på 56 prosent. Dette er ett av de områdene hvor det er størst forskjell mellom offentlig og privat sektor, sammen med effekten av lønnsoppgjøret og krafttilgangen. Kanskje ikke så rart, siden de har reduserte muligheter til å kunne tilby konkurransedyktig lønn og andre faktorer som arbeidstakerne legger vekt på i en rekruttering.

Mens andelen som var bekymret for økte strømpriser i fjor lå på litt over 50 prosent, er andelen nå økt til nesten 60 prosent. Det er med andre ord liten tillit til at de lave strømprisene i Nord-Norge i fjor vil gjenta seg i år, men at de heller vil komme på nivå med resten av landet.

Interessant nok forventer fire av ti offentlige virksomheter at grunnrenteskatt vil påvirke dem betydelig i det kommende året, et nivå som ligner på fjoråret. Til tross for en lavere grunnrenteskatt enn foreslått, regner de med negative konsekvenser som redusert aktivitet og omsetning i næringslivet. Når det gjelder kunstig intelligens, betrakter fire av ti offentlige virksomheter dette som lite relevant, en andel som er høyere enn i privat sektor. Dette kan skyldes manglende kompetanse og kunnskap, samt begrenset tilgang til kvalifisert personell og ressurser for nødvendige investeringer.

Offentlig sektor skiller seg ut fra privat sektor i vektleggingen av krafttilgang og kronekurs. Nesten fire av ti offentlige virksomheter sier at krafttilgangen kan påvirke dem neste år. I private virksomheter er det bare én av ti. Dette kan skyldes bekymring for begrensninger i krafttilgang, både for eksisterende virksomheter og ny næringsutvikling i Nord-Norge.

Kronekursen vektlegges mindre i offentlig sektor, da kommuner generelt er mindre utsatt for valutasvingninger. Det samme gjelder formueskatten, som bekymrer to av ti i offentlig sektor, men fire av ti i privat sektor. Eventuelle bekymringer rundt EU-taksonomien har heller ikke slått særlig inn i offentlige virksomheter; kun to av ti ser det som en mulig bekymring. Det er tydelig at de mener ansvaret for å følge opp dette i større grad berører bedrifter i privat sektor.

Klimarisiko: Påvirker strategiske valg i offentlig sektor

Innen offentlig sektor svarer under ti prosent at klimarisiko har en stor eller svært stor betydning for deres strategiske valg fremover, noe som er en lavere andel enn tidligere. En vesentlig årsak er at mange flytter vurderingen sin fra ‘stor/svært stor’ til ‘noen betydning’.

Klimautfordringene blir stadig mer merkbare. Både globalt og lokalt har 2024 vært preget av ekstremvær i form av varmerekorder, nedbørrekorder, kraftig vind og varmere hav. Data fra Meteorologisk institutt viser at fra 1988 og frem til i dag har temperaturen i Nord-Norge økt, og derfor er den nyeste normalen varmere enn tiden før. Hovedtendensen i utviklingen av nedbør i Nord-Norge de siste drøyt 100 årene er at det har blitt våtere. Dette er en gjennomgående trend for hele perioden, men spesielt tydelig for de siste drøyt 20 årene. For kommunene i Nord-Norge er situasjonen med ødelagt infrastruktur som følge av vær og vind derfor ikke noe nytt, men i tråd med nevnte utvikling har omfanget økt. Ekstremvær fører til ødelagte kaier og bruer eller sperrede veier på grunn av leirras, snøras og lignende. Offentlig sektors rolle i forbindelse med klimarisiko blir direkte påvirket av de skadene klimaet påfører infrastrukturen i Nord-Norge.

Samtidig har det offentlige en viktig oppgave i å sikre klimaomstilling i samfunnet, for eksempel ved å stille krav til at klima og miljø skal vektlegges i offentlige anbudsprosesser eller andre typer innkjøp, som utvikling av tiltak for å håndtere ekstremvær, redusere klimautslipp eller bevare biomangfold. Offentlig sektor står for innkjøp av varer og tjenester for rundt 780 milliarder kroner årlig på nasjonalt nivå (se oversikt fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring). En undersøkelse fra Riksrevisjonen fra 2022 viste at det offentlige i for liten grad utnyttet sin innkjøpsmakt. Fra 1. januar 2024 ble det derfor stilt krav om at klima- og miljøhensyn som hovedregel må vektes med minimum 30 prosent i offentlige anskaffelser. Dette vil selvsagt få direkte konsekvenser for leverandørindustrien inn mot offentlig sektor i Nord-Norge.

Når de blir bedt om å beskrive klimarisikoene som deres offentlige virksomheter er utsatt for, eller som vil påvirke virksomheten, nevnes spesielt utslipp av klimagasser, stigende vannstand, flom, fjellskred og snøskred. Utfordringen blir blant annet illustrert gjennom følgende sitat:

I 2024 er det altså under ti prosent av lederne innen offentlige virksomheter i Nord-Norge som sier at klimarisiko har betydning for deres strategiske valg fremover. Dette er en nedgang fra tidligere år, men vi får relativt stor spredning i svaralternativene fra år til år. På grunn av relativt få intervjuer og muligheten for ulik sammensetning av respondentbasen, kan vi ikke utelukke at disse endringene skyldes det lave antallet respondenter. Det kan også se ut som om vi får litt tilfeldige utslag i forhold til privat sektor, men gjennomgående ligger andelen som angir at klimarisiko har betydning noe høyere i offentlige virksomheter. En av grunnene kan være at kostnadene knyttet til å bytte ut og/eller reparere skader på infrastruktur ofte er svært høye.

Som følge av de økende klimautfordringene i landsdelen, er dette noe ulike offentlige virksomheter i større grad må ta hensyn til i fremtidig planlegging. Vel 30 prosent svarer at dette er et område de vil prioritere i noen eller betydelig grad i 2024. Dette er en nedgang fra tidligere år og kan selvsagt skyldes at noen av investeringene allerede er gjennomført, eller at den utfordrende kommuneøkonomien gjør det vanskelig å prioritere denne typen investeringer. Noen av disse investeringene vil innebære fysiske tilpasninger til bygg og anlegg eller utbedringer av for eksempel veier, der det offentlige i begge tilfeller kan stille strenge klimakrav overfor leverandørene. Dette er krav som privat næringsliv bør være forberedt på. Funnene fra Forventningsbarometeret for privat sektor høsten 2024 viser at mange private leverandører ikke er forberedt. Kun 15 prosent sier at klimarisiko har strategisk betydning for deres valg, og bare én av tre tror klimarisiko vil påvirke deres investeringer i 2024. Disse tallene er lave med tanke på omfanget av de offentlige innkjøpene de kan konkurrere om.

I 2020 vedtok EU et klassifiseringssystem for bærekraftig økonomisk aktivitet, ofte omtalt som EU-taksonomien. Taksonomien er et system som klassifiserer informasjon, i dette tilfellet et klassifiseringssystem som definerer hva en bærekraftig aktivitet er. Målet er å skape en felles forståelse for hvilke økonomiske aktiviteter og investeringer som anses som bærekraftige og i tråd med EUs langsiktige klima- og miljømål. Taksonomien er viktig for både offentlig og privat sektor, da den legger rammene for kvalifisering til for eksempel grønne risikolån (som forvaltes av Innovasjon Norge). Den kan gi virksomhetene gunstige betingelser på andre måter eller andre typer fordeler. For det offentlige er den også et viktig virkemiddel som kan benyttes for å øke tempoet på den grønne omstillingen.

Andelen som svarer at de har kjennskap til EU-taksonomien i offentlig sektor ligger nå på 31 prosent, mot 28 prosent i 2023, altså en svak økning. Dette er nå på samme nivå som i privat sektor, hvor også litt over 30 prosent kjenner til taksonomien.

Tallene viser at det fortsatt er en lang vei å gå for å distribuere informasjon om taksonomien og få den prioritert både i offentlige og private virksomheter.