Fortellinger fra nord: Wibecke Årst, 46 år, fra Tromsø

Wibecke er tidligere rusmisbruker og har en voksen datter. Wibecke startet opp og har drevet sin egen arbeidsplass i ni år. På Brukerbasen leder hun en tjeneste som hjelper tidligere rusmisbrukere tilbake til samfunnet. I dag har hun sin egen leilighet på Fagereng og sitter som representant i Rusreformutvalget.

Wibecke-013-web

Oppveksten med idrett

Jeg er vokst opp som et forsvarsbarn, så jeg kom ikke hit til Tromsø før jeg var 12 år. Jeg har bodd et år her og et år der. Langs hele Nord-Norge, egentlig. Det gikk greit for meg med venner. Idretten gjorde mye. Jeg var veldig aktiv innenfor idrett. Det å flytte til nye steder … Når du har idretten, møter du nye folk. Jeg spilte volleyball i mange år. Spilte i Tromsø volleyballklubb og på karlottlaget og … Jeg var veldig aktiv.

Livet med rus

Men det er klart … så starta det. Jeg fikk barn da jeg var 16 år med en som ruset seg. Jeg var for så vidt inne i et rusmiljø da jeg møtte ham. Jeg hadde liksom en fot i begge leirer – det var litt sånn jeg var vant med fra den flyttinga også. I idretten hadde jeg et miljø, og så hadde jeg denne opprørske sida. Jeg meldte meg inn i Rød Ungdom og gikk på bøllekurs. Hermann Kristoffersen og Mads Gilbert var mine store forbilder. Jeg begynte tidlig å eksperimentere litt. Jeg var nysgjerrig av meg. Idretten holdt meg lenge tilbake, men da jeg ble mor, ble det å trene to ganger om dagen og alt det der … Det var det ikke tid til lenger. Og da treninga ble borte, begynte jeg veldig fort å … ja, nå jeg hadde frihelg, var jeg gjerne ute. Da drakk jeg ikke bare – jeg tok gjerne amfetamin eller kokain i tillegg … Det ble sånn skikkelige festhelger. Til slutt resulterte de i …. Jeg ble sammen med en som var mange år eldre enn meg. Jeg bodde hjemme og hadde mye avlastning for datteren min. Jeg hadde mange muligheter til å ruse meg. De merket ingenting hjemme. Man blir flink til å skjule at man ruser seg. Jeg flytta hjemmefra da jeg ble 18 år.

Jeg hadde mye støtte i begge besteforeldrene til datteren min. Det ble frihelger, og besteforeldrene delte gjerne på å ha henne, og frihelgene kunne gå fra mandag til søndag. Det ballet på seg. Jeg begynte etter hvert på opiater, og heroin dominerte hverdagen min fra jeg var 19–20 år. Da var det gjort. Jeg brukte heroin helt til jeg begynte å slutte. Det pleier jeg å si. For det var en tung prosess. Da var jeg 27 år.

Det er mer skamfullt å være jente og ruse seg, spesielt når du blir mor. Det å være ei mor som ruser seg – det finnes nesten ikke noe verre enn det. Samfunnet ser på det som mer graverende at ei mor velger rusmidler foran barnet sitt, for det er det mange tenker at man gjør. Da forstår man ikke hvilke krefter som er i sving. Jeg føler aldri at jeg valgte rusmidler foran Christina. Det har vært et problem som jeg ikke har greid å håndtere. Det er mer sånn jeg opplever det. Så kan man si at jeg hadde et valg på et tidspunkt. Da jeg begynte å ruse meg i helgene … men når du er 17–18 år, er evnen din til å se konsekvenser så mangelfull. Jeg trodde jeg kunne velge å ruse meg av og til. Jeg så ikke konsekvensene av handlingene mine. Vi er så lite flinke til å snakke om når rusen blir en avhengighet. Det går så fort. Det går så mye fortere enn vi tror det gjør. Vi tenker alle at vi har en kontroll, ikke sant. Sannheten er at sånn er det ikke. Man krysser en grense man ikke ser selv, mye tidligere enn man tror.

Vi er så lite flinke til å snakke om når rusen blir en avhengighet. [...] Det går så mye fortere enn vi tror det gjør.

Wibecke-006-web

Jeg ville slutte for datteren min

Jeg ville slutte for datteren min. Hun var min hovedmotivasjon. Det hadde også gått så langt – jeg var så sliten av rusinga. Det føltes som jeg ikke klarte mer. Jeg ville være der for Christina. Det ble en lang prosess. Jeg var også veldig redd for hjelpeapparatet. Jeg var arrestert noen ganger hvor barnevernsvakta ble involvert. Men man var god til å lure og mikse og trikse og lyge og herje. Da barnevernet var involvert, hadde jeg kommet meg ut av det forholdet. Jeg bodde oppe i en fin enebolig i Vesterlia hvor jeg hadde fått hjelp hos familien min. Jeg bodde ikke i et vanlig misbrukerhjem. Det var med på å gjøre det lettere å lyge. Det burde ikke være sånn, men det var sånn.

Jeg skjønte på en måte alvoret i det jeg holdt på med. Første gangen jeg skulle slutte å ruse meg, dro jeg til Portugal. Jeg sto på venteliste i to år til LAR her i byen. Det var så mange kriterier man måtte oppfylle. Den ventetida … Jeg tok all behandlingen min i Portugal. Det var dyrt. Jeg fikk mye hjelp hjemmefra. Det var ikke lite penger de brukte på å sende meg nedover. De ønsket det også så sterkt for Christina – at jeg skulle bli rusfri. Jeg har alltid vært veldig sta og bestemt. Det var ikke mindre da jeg var rusavhengig. Så jeg skulle til Portugal. Jeg var så redd for å miste datteren min. Sykdommen blinder deg. Det er klart det ikke har vært bra for Christina – å vokse opp med en mor som var heroinavhengig. Det unner man ikke sin verste fiende, og langt mindre sitt eget barn. Men man ser ikke det når man er syk. Man ser ikke skaden man forårsaker, før man blir frisk.

Jeg og Christina bor sammen i dag og er bestevenner. Hun har gitt meg muligheten til å ordne opp i relasjonen vår. Det har tatt tid. Hun har vært med meg, og hun har turt å være sint på meg sammen med meg. Det synes jeg er veldig beundringsverdig. Jeg har ei fantastisk datter.

Portugal og avkriminalisering av alle narkotiske stoffer


18 år etter at Portugal avkriminaliserte alle narkotiske stoffer, har kriminaliteten falt, og landet har den nest laveste dødsraten på grunn av narkotika i EU, blant annet fordi det har blitt lettere å få hjelp til å kontrollere misbruk.

Det har blitt færre narkotikarelaterte dødsfall i Portugal siden reformene i 2001 og Portugal ligger i dag langt under gjennomsnittet og har EUs nest laveste dødsrate knyttet til narkotika. Antallet HIV-infeksjoner har også falt dramatisk – fra 1016 tilfeller i 2001 til bare 56 i 2012.

(Kilder: SICAD/IDT – Instituto da Droga e da Toxicodependência)

«Ka mor di jobbe med?»

Jeg begynte så tidlig å ruse meg, så jeg hadde bare ungdomsskolen. Men da jeg begynte i LAR, ble jeg arbeidsleder i et jobbtreningstilbud som var drevet av brukerorganisasjonen MARBORG. Jeg hadde nettopp begynt på metadon. Vi hadde fått midler til å drive et aktivitetstilbud. Det var ikke meningen at jeg skulle bli arbeidsleder. Jeg hadde aldri slått inn en spiker før! Som arbeidsleder skulle man hjelpe og instruere LAR-brukere. De var på jobb i fire timer om dagen. Vi fikk oppdrag fra kommunen og andre. Vi pusset blant annet opp deler av Brukerbasen, som vi driver i dag. Vi kontaktet næringslivet og spurte etter oppdrag. Vi malte bygårder og satte opp anneks og grillhytter på Byggmakker. Tenk deg å starte med ingenting, og når du er ferdig på jobb, så står det ei hel grillhytte der!

Det var kjempeviktig for meg. Og for Christina. Før hadde hun aldri hatt et svar når folk spurte «ka mor di jobbe med?». Plutselig kunne hun si at jeg jobbet med det eller det. Det å kunne si at jeg hadde en jobb, gjorde noe med min egenverdi og tankene mine om hva jeg kunne klare. Det å jobbe betyr å delta i samfunnsstrukturen og et fellesskap. Det er mange sider ved det å jobbe eller studere – å være til nytte.

Det å jobbe betyr å delta i samfunnsstrukturen og et fellesskap, [...] å være til nytte.

Wibecke-016-web

Brukerbasen – vi hjelper tidligere rusavhengige tilbake til samfunnet

Jeg fikk fort mer selvtillit, så jeg gikk et år på høyskole sørpå. Først fikk jeg godkjent generell studiekompetanse, og så gikk jeg på et studie som het selvhjelp i brukermedvirkning. Etterpå tok jeg et prosjektlederkurs. Jeg fordypet meg i å drive prosjekter. Det var da vi kom inn på dette med Brukerbasen. Byen manglet et godt ettervernstilbud for rusavhengige som enten hadde sonet lenge eller vært i rusbehandling. Vi fikk blant annet midler fra Helsedirektoratet og støtte fra kommunen til å starte opp Brukerbasen. Jeg er veldig stolt av Brukerbasen. Jeg har vært med på å skape min egen arbeidsplass, det er sånn det føles. Jeg har fått lov til å gjøre det jeg mener er riktig og nødvendig. Jeg har også skjønt hvor heldig jeg har vært som har fått lov til å gjøre det, for det er jammen ingen selvfølge.

Nå er jeg ikke i tvil om at det er dette jeg skal gjøre. Jeg har drevet Brukerbasen i ni år. Det er ikke lenger et prosjekt, men et brukerstyrt fast tilbud. Alle som jobber der, har tilbakelagt ruserfaring og har valgt ulike måter å bli rusfri på. Det er viktig.

Vi har lært mye siden vi startet opp. I begynnelsen var vi preget av det vi hadde lært oss som pasienter. I dag er vi opptatt av integrering. Det handler om å finne sin plass i samfunnet. Når du har ruset deg i mange år, er du på utsiden. I starten brukte vi mange av byens brukerplasser, vi dro ofte på Crux eller Kafe X, men det var ikke riktig. Vi må gå på vanlige kafeer og på vanlige plasser. Vi må få folk som er motiverte for å bli rusfrie, til å møte det vanlige livet. Tromsø er en gave sånn sett. Det er universitet og sykehus her, og det er mange nye mennesker her. Det vil alltid være folk her som er nye, som også er nye i det de gjør. Det er noe veldig fint med det – å finne sine nettverk.

Rusbehandlinga har endret seg på disse årene. Oppholdene er mye kortere enn tidligere, og det betyr at de som kommer ut, ofte er mye dårligere. Mange av dem som kommer fra behandling, er ikke rusfrie. Ikke alle har gjort et valg om hvorvidt de vil bli rusfrie. Da Brukerbasen starta opp, hadde vi et halvt år opphold. Nå er det to år. Vi driver ikke lenger bare med ettervern – vi driver også med behandling.

Jeg har verdens beste jobb

Det betyr mye for meg å drive Brukerbasen. Jeg vet hvor mye en slik livsendring kan bety.

Det er meningsfullt å jobbe for at folk skal bli rusfrie. Det påvirker pårørende og barn så sterkt når noen som står deg nær, er rusavhengig. Jeg liker å legge vekt på familie. Vi forsøker å arbeide mye med det på Brukerbasen – at folk skal være ærlige og åpne med familien sin. La familien vite og få stille spørsmål. Det å se at andre mennesker får til dette … Jeg har verdens beste jobb. Jeg ville ikke byttet den mot noe som helst i verden. Jeg er så privilegert. Jeg føler at jeg utgjør en forskjell.

Nå er jeg med i arbeidet med Rusreformutvalget. Det betyr mye for meg å få være med på nasjonalt nivå også – å få være med å påvirke og omsette min erfaring … Det at jeg kommer fra Nord-Norge, betyr mye i utvalget. Jeg er den eneste representanten nordfra. Resten av utvalget er sørfra. Det hviler et ansvar på meg. Det er både skremmende og fint.

Rusreformutvalget

Regjeringen har oppnevnt et rusreformutvalg som skal utrede og foreslå en modell der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten.

Reformen er forankret i regjeringens politiske plattform av 14. januar 2018 (Jeløyplattformen). Rusreformutvalget skal avgi sin utredning til Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet senest 31. desember 2019.

Alle deltakere og involverte parter i fortellingene har gitt samtykke til publisering av sine historier

Les videre

Maria-018-web

Fortellinger fra nord: Maria Kvernmo Andreassen, 31 år, fra Tromsø

Maria bor utenfor Finnsnes og arbeider om bord i en selfangstskute. Hun er ofte lenge borte hjemmefra. Hun og samboeren planlegger å stifte familie. Det er dyrt å bygge bolig på bygda utenfor Finnsnes, men de ønsker å bli boende i landsdelen.

Wibecke-016-web

Fortellinger fra nord

Det fins mange ulike framstillinger av Nord-Norge og det nordlige. Dette bildet er i endring. Fortellinger om råvarer og eksotisk natur er byttet ut med egne nordnorske, samiske og arktiske identitetsfortellinger. Landsdelen preges av forskning, vitenskap og utdanning.

Ayilascooter

Fortellinger fra nord: Ayla Iselin Hætta Isaksen, 15 år fra Tana

Jeg er femten år. Jeg har alltid bodd her i Tana, og går på sameskolen. Begge foreldrene mine jobber i politiet. Pappa er reinpoliti, og mamma … Jeg tror mamma er lensmann akkurat nå (ler). Ja, det er hun. Jeg har en søster, Ella Marie, hun er blitt ganske kjent de her siste månedene. Hun er fem år eldre enn meg.