Torskefisk var den viktigste gruppen, men det ilandføres også et betydelig kvantum pelagisk fisk i landsdelen. Den totale fangstverdien
av fisken utgjorde i underkant av 13 milliarder kroner.
Fiskerinæringen gikk gjennom en betydelig restruktureringsfase i 2000-årene, både med hensyn til redusert sysselsetting, oppkjøp av kvoter og effektivisering av fartøy. Siden 2010 har det blitt 669 færre personer som har fiske som hovedyrke, og totalt er det 4227 fiskere i Nord-Norge (per 24. januar 2019). Ifølge Fiskeridirektoratet utgjorde dette litt under halvparten av alle registrerte med fiske som hovedyrke i Norge.
I hvitfiskindustrien er det kamp om råstoffet. Store sesongmessige svingninger er utfordrende, og det jobbes derfor med å finne metoder for å utjevne råvaretilførselen. Et slik tiltak er levendelagring av torsk for å forlenge sesongen. Man ser også tegn til at den landbaserte industrien kjøper seg opp i fangstleddet for å sikre seg råstoff. Det er også sterk oppmerksomhet rundt råstoffutnyttelse, slik at minst mulig biprodukter blir avfall. I en rapport i Kunnskapsbanken for Nord-Norge har matforskningsinstituttet Nofima analysert lønnsomheten til marin ingrediensindustri i Norge. Analysen viser at tilgjengeligheten på restråstoff i Norge i 2016 ble estimert til å være 910 000 tonn, der i overkant av 222 000 tonn ikke utnyttes. Med andre ord gikk hele 25 prosent av restråstoffet til spille.
Hovedandelen av fisken fra landsdelen eksporteres. Det europeiske markedet er det viktigste for hvitfisk, mens Øst-Europa og Japan er de største markedene for henholdsvis norsk vårgytende sild (NVG-sild) og makrell. Global etterspørsel etter villfanget fisk er i vekst, men det er stadig viktigere at fangsten er bærekraftig og skjer etter god bestandsforvaltning. En økende trend er de helsefremmende effektene av å øke sjømatandelen i kostholdet.
En betydelig usikkerhetsfaktor for sjømatnæringen er tendenser til økt proteksjonisme, mindre frihandel og flere bilaterale avtaler. Utfallet av Storbritannias utmeldelse av EU (brexit) er uavklart og kan føre til redusert eksport til det viktigste markedet for torsk. Direkteeksporten vil i liten grad rammes, fordi Norge har en overgangsavtale med Storbritannia for sjømateksporten. Det er de store volumene med hvitfisk som sendes via videreforedlingsland, som for eksempel Polen og Danmark, som skaper usikkerhet.
