EU – fra bærekraft til konkurransekraft

En ny geopolitisk virkelighet utfordrer EUs grønne giv. De siste årene har EU lansert omfattende politikk for å møte klimautfordringer og fremme grønn vekst. Etter flere år preget av pandemi, krig i Ukraina og en ustabil geopolitisk situasjon med blant annet handelskrig og toll har EU endret kurs.

EU prioriterer i økende grad egen konkurransekraft og «strategisk autonomi» – evnen til å beskytte egne interesser både internt og på verdensscenen. Det får konsekvenser for norsk næringsliv gjennom lemping av miljøkrav og EUs økte hastverk rundt anskaffelse av kritiske råvarer som mineraler.

Dytter geopolitisk uro bærekraft ned fra tronen?

Siden valget i Europaparlamentet i 2019 har Europa opplevd en rekke eksterne sjokk, inkludert pandemiutbrudd, russisk invasjon av Ukraina (for andre gang siden 2014), president Bidens grønne subsidiepakke Inflation Reduction Act (IRA) og Trump 2.0. Kina er samtidig mer dominerende innenfor grønn teknologi og mineraler.

Dette bakteppet har ført til økt oppmerksomhet om strategisk autonomi i EU, som innebærer at unionen skal ta en mer aktiv rolle i det geopolitiske spillet. Autonomien skal blant annet oppnås gjennom økte forsvarsutgifter, men også selvforsyning av kritiske mineraler og økt konkurranseevne.

For å øke selvforsyningsgraden av metaller har EU fremmet Critical Raw Materials Act (CRMA). CRMA, som ble innført uvanlig raskt, skal blant annet gjøre det enklere å igangsette mineralprosjekter i EU og EØS gjennom felles retningslinjer og økte private investeringer. Det nye initiativet ble møtt med støtte fra de nordnorske fylkene.

Konkurranseevne og økonomisk vekst som geopolitisk virkemiddel

Lanseringen av Draghi-rapporten «The future of European competitiveness» høsten 2024 understreket EUs behov for å øke sin konkurranseevne for å ikke sakke akterut i den globale konkurransen. EU har dermed sett seg nødt til å endre tilnærmingen til Green Deal. Rapporten har lagt et viktig grunnlag for Europakommisjonens næringspolitiske strategi «Competitiveness compass».

Kompasset fungerer som et arbeidsprogram for EU de neste årene og peker ut noen viktige prioriteringer. En av dem er forenkling av regelverk for næringslivet – noe som ble trukket frem allerede i Draghi-rapporten.

Som følge av dette skiftet lanserte Europakommisjonen lettelser i rapporteringskravene knyttet til CSRD, CSDDD og karbontollen (CBAM) gjennom den såkalte Omnibus I-pakken.

Forenklinger skaper både jubel og bekymring

Økt oppmerksomhet på forenkling har skapt noe uro både i næringslivet, hos medlemsnasjoner og hos sivilsamfunnet. Sivilsamfunnet frykter blant annet at pakken representerer en vending bort fra Green Deal som belønner selskaper som ikke har omstilt seg i grønnere retning. EU har likevel lansert flere Omnibus-pakker og vil fortsette arbeidet med å forenkle regelverk for å øke det europeiske næringslivets konkurranseevne. Dette er viktig for norsk næringsliv da 37 prosent av regelverksforslagene som ble sendt på høring i Norge i 2024, hadde bakgrunn i EU.

Til tross for kritikken mot EUs deregulering er EU på vei til å nå sine klimamål for 2030. Unionen ligger an til å kutte 54 prosent mot 2030 – ett prosentpoeng unna målet på 55 prosent kutt mot 1990-nivå. I 2025 foreslo Europakommisjonen å kutte utslippene med 90 prosent mot 1990-nivå. Det nye klimamålet for 2040 er under behandling i EU. Det var planlagt en diskusjon i Miljørådet (miljøministrene), men punktet ble trukket fra dagsordenen etter at flere medlemsland hadde innvendinger mot innretningen av målet. Saken er nå løftet til statsledernivå og ventes å bli behandlet i Det europeiske råd.

Norge har ikke endret sine klimamål som er lovfestet i klimaloven.

Hvordan påvirker dette den grønne omstillingen i nord?

EUs strategiske vridning mot økt konkurransekraft får praktiske konsekvenser også utenfor Brussel. For en ressursrik, men spredt befolket region kan vektleggingen av konkurransekraft og råvaresikkerhet utgjøre et taktskifte, blant annet i mineralsaker.

Både EU og Norge ønsker et hurtigspor for kritiske råmaterialer, som uttalt i CRMA og Norges mineralstrategi. I dag dekker blant annet Skaland grafittgruve på Senja 8 prosent av EUs grafittbehov. Men andre mineraler er også viktige for EU, som derfor utnevner enkeltprosjekter som strategiske for å blant annet korte ned etableringstiden og forenkle tilgangen på kapital.

Et eksempel på dette er utnevnelsen av Nussir-gruven som et strategisk prosjekt for EU. Gruveprosjektet utenfor Hammerfest har vært under utvikling i nesten to tiår. Prosjektet fikk sin driftskonsesjon av den norske staten i 2019, men opplever motstand fra blant annet reindriftsnæringen og miljøorganisasjoner. Det tyske selskapet Aurubis AG sa i 2021 opp sin innkjøpsavtale med Nussir AS på grunn av bekymringer knyttet til ESG-hensyn. I 2024 ble Nussir AS solgt til canadiske Blue Moon Metals, som nå har søkt og fått innvilget strategisk status fra EU-kommisjonen og jobber med oppstart av drift.

I den nordsvenske kommunen Kiruna har gruveselskapet Talga og den svenske staten møtt kritikk fra blant annet Kiruna kommune og miljøorganisasjoner etter at godkjenningen av en grafittgruve i Vittangi. Gruveprosjektet har også fått strategisk status fra EU, men miljøorganisasjoner har klaget inn beslutningen og håper på at juridiske detaljer skal sette en stopper for prosjektet. Til tross for EUs økte ambisjoner rundt utvinning av ressurser lokalt, er det fortsatt lokale forhold som ikke har endret seg i takt med EUs endrede behov.

Ny balanse mellom klima, miljøhensyn og geopolitikk

EUs forenkling av rapporteringskravene til bedriftene i det indre markedet vil kutte kostnader for en del bedrifter, men EUs klimamål står fortsatt fast. Det ser derimot ut til at EU i større grad jobber for å øke tempoet på utnyttelsen av naturressursene i Europa.

Vi ser konturene av en ny fase der strategisk autonomi og industriell konkurransekraft prioriteres i høyere grad, mens klimaambisjonene tilsynelatende står på stedet hvil. Det kan gi seg utslag i lavere terskel for å støtte prosjekter med større miljømessige konsekvenser enn for noen år siden. Alt dette vil ha konsekvenser for nordnorsk næringsliv, selv om det består av mange bedrifter som ikke vil omfattes av de samme rapporteringskravene som de aller største virksomhetene på kontinentet. Tilsynelatende små nyanseendringer i EUs tilnærming til forholdet mellom vekst og vern kan skape uforutsigbare effekter om man ikke følger med på utviklingen i Brussel.