Digital omstilling og innovasjon i nordnorsk frivillighet under koronakrisen

Koronakrisen har rammet aktiviteten, rekrutteringen og økonomien i store deler av den nordnorske frivilligheten, slik også har vært tilfellet for lag og foreninger i andre deler av landet. Et særtrekk ved frivilligheten er samtidig at den er omstillingsdyktig og nyskapende i møte med samfunnsutfordringer, og den spiller også en viktig rolle i beredskapssammenheng.

I denne delen ser vi nærmere på hvilken rolle den nordnorske frivilligheten spilt i forbindelse med koronapandemien og i hvilken grad krisen har bidratt til digital omstilling og nyskaping i nordnorske lag og foreninger. Vi undersøker også hvordan man i foreningene vurderer framtidsutsiktene etter koronakrisen. Hva er de langsiktige konsekvensene av krisen for frivilligheten? Vil aktiviteten være på samme nivå som før og vil den ha en annen form enn tidligere?

Sammendrag

Digitale verktøy har i en situasjon med nedstengninger og sosiale restriksjoner vært viktige for å gjennomføre frivillige aktiviteter i Nord-Norge. Det gjelder særlig opplæringsvirksomhet, pengeinnsamling og møter, men det har også blitt brukt i aktiviteter som loppemarkeder og øvinger og treninger, gjerne i kombinasjon med fysisk deltakelse.

Nordnorske foreninger har i tillegg bidratt som del av beredskapen under koronakrisen. foreninger innen helse og sosialt arbeid bidratt med mer direkte hjelp. I tillegg har 36 prosent av foreningene har for eksempel gitt råd eller informasjon. Det gjelder ikke bare typiske beredskapsorganisasjoner, men også for eksempel idrettslag og kultur- og fritidforeninger. Mange foreninger har dessuten satt i gang aktiviteter for sårbare grupper under koronapandemien, som barn og unge og eldre. Dette har vært en viktig del av «omsorgsberedskapen» i Nord-Norge.

Frivilligheten har videre vært innovative og nyskapende i koronasituasjonen, og innpasset nye aktiviteter innenfor endrede rammer. 21 prosent av foreningene har satt i gang nye aktiviteter som de ikke hadde før koronasituasjonen. Dette gjelder i noe mindre grad hobby- og fritidsforeninger enn innen kultur og idrett og i andre foreninger. Likevel vitner det om frivillighetens evne til å omstille seg i en krevende situasjon.

Nyskapingen omfatter alt fra organisering ti mindre grupper til å skape nye (fysiske og digitale) møteplasser og sette i gang aktiviteter for nye grupper. En del sosiale foreninger har også begynt med mer oppsøkende aktiviteter. Flertallet av disse ser det som sannsynlig at de vil fortsette med disse aktivitetene framover i tid, slik at dette også innebærer en mer varig endring i aktivitetsformer og organisering i frivilligheten. Dette gjelder på tvers av lagstyper.

Når det gjelder framtidsutsikter, tror mange av foreningene ikke overraskende at koronakrisen vil ha følger for driften framover. Likevel ser flertallet lyst på framtiden med tanke på nivået på aktiviteten i frivilligheten. 54 prosent tror at de aktiviteten om ett år vil komme tilbake på samme nivå som før og 30 prosent at den vil være høyere enn før.

Funnene viser at store deler av foreningslivet i Nord-Norge har omstilt sin aktivitet og vært nyskapende i møte med koronakrisen. Digital omstilling har vært den viktigste formen for omstilling, men en del foreninger har også vært nyskapende i måten de har gjennomført og organisert fysiske aktiviteter på.

Digital omstilling i den nordnorske frivilligheten

Sosiale medier og andre digitale verktøy har gjort det mulig for lag og foreninger å opprettholde sine aktiviteter om enn i en litt annen form enn før. I undersøkelsen ble foreningene bedt om å ta stilling til ulike aktiviteter og svare på om de hadde blitt lagt om ved hjelp av digitale verktøy som hjemmesider, sosiale medier som Facebook og Twitter, nettbaserte samtale- og samarbeidsverktøy som Skype og Zoom og så videre. Det ble tatt høyde for at digital og fysisk deltakelse i mange tilfeller kan kombineres ved at det var et eget svaralternativ for dette. Figur 1 viser fordelingen på spørsmålet.

De aktivitetene som det ser ut til at mange foreninger har tilpasset til den digitale sfæren, er på den ene siden møtevirksomhet og seminar- eller kursvirksomhet. For eksempel svarer 36 prosent at de har gjennomført seminarer eller kurs bare digitalt, og 26 prosent at de har det gjort det i kombinasjon med fysisk deltakelse. Dette er en av de desidert mest «digitaliserte» aktivitetene i foreningene. På den andre siden er det ulike inntektsbringende aktiviteter, som loppemarked, lotteri og basar og pengeinnsamlinger. 24 prosent svarer at de har samlet inn penger digitalt og 22 prosent både digitalt og fysisk. At det er møter, seminarer og kurs som i størst grad avholdes digitalt, henger nok sammen med at nettbaserte verktøy også egner seg godt til dette. Det kan til og med senke terskelen for å delta. Det samme gjelder inntektsbringende aktiviteter, der plattformer som Facebook, Spleis og Vipps har gjort det enklere enn før for den enkelte å bidra til lag og foreninger.

Rundt halvparten av alle lag og foreninger har enten hatt heldigitale årsmøter eller kombinert digital og fysisk deltakelse (henholdsvis 28 og 26 prosent). Årsmøter holdes som regel på starten av kalenderåret, slik at mange nok har gjennomført dem i en periode da det var strengere sosiale restriksjoner. Samtidig spiller nok også størrelsen på foreningens medlemsmasse inn, ved at det nok har vært enklere for små foreninger å gjennomføre årsmøtet som normalt. Ved å ta i bruk digitale verktøy har man kunnet opprettholde medlemsdemokratiet til tross for sosiale restriksjoner. Faktisk kan det tenkes at det er blitt styrket fordi terskelen for å delta blir lavere når det kan foregå digitalt.

Styremøter er en annen aktivitet som mange foreninger har lagt om digitalt. 19 prosent svarer at de har gjennomført dette bare digitalt, og hele 44 prosent at de har gjort det digitalt og fysisk. Noe av forklaringen på det kan være at styremøter lettere kan foregå ved hjelp av digitale verktøy, fordi det er snakk om relativt få deltakere. Å avholde styremøte er også viktig for å opprettholde driften og aktiviteten i foreningen, og en del foreninger kan derfor også ha strukket seg lenger for å gjennomføre dem digitalt enn andre typer aktiviteter.

Samtidig er det også lag og foreninger som avholder øvinger og treninger digitalt, men da oftere i kombinasjon med fysisk deltakelse. Det kan for eksempel dreie seg om kor som øver gjennom videomøter, idrettslag som trener ved hjelp av treningsapper, eller til og med husflidslag som driver håndverksarbeid på Facebook. På liknende vis har enkelte foreninger også hatt sosiale tiltak for medlemmer og andre digitalt, enten det er kaffeprat over Zoom og Teams eller at man samles i et chatrom. Når det likevel er slik at øvinger og treninger, sosiale tiltak og liknende aktiviteter i minst grad har blitt gjennomført digitalt, handler det sannsynligvis om at det å møtes ansikt til ansikt ofte er noe av det som gjør aktiviteten meningsfylt for de som er med.

I tabell 1 vises også andelen som har gjennomført ulike typer aktiviteter bare digitalt eller digital og fysisk («Ja, både og») etter kategori, der vi skiller mellom kunst og kultur, idrett og sport, hobby og fritid og andre foreninger. For å gjøre tolkningen av tabellen lettere viser vi også hvor stor andel som totalt sett har tatt i bruk digitale verktøy i mindre eller større utstrekning.

Tabellen viser at det er noen variasjoner mellom de to lagstypene når vi ser på tvers av de ulike aktivitetene. For eksempel har 72 prosent av andre foreninger avholdt seminarer og kurs digitalt, mot 51 prosent innen kultur, idrett og fritid. Også når det gjelder kulturaktiviteter og sosiale tiltak for medlemmer og andre er det mer markante og signifikante forskjeller mellom kategoriene. Når det gjelder inntektsbringende aktiviteter som innsamling av penger og loppemarked, lotteri og basar, er forskjellene ikke like store.

For de aktivitetene der det generelt i liten grad er tatt i bruk digitale verktøy, er det også mindre forskjeller etter foreningstype selv om det er noe variasjon. Igjen er antakelig fellestrekket her at dette er aktiviteter som fordrer fysisk deltakelse, og som det er langt vanskeligere å legge om digitalt. Samlet sett viser likevel tallene, både overordnet og etter lagstyper, at nordnorske lag og foreninger har omstilt mye av aktiviteten under koronapandemien. Det vitner om en tilpasningsdyktig frivillighet i Nord-Norge.

Aktiviteter i forbindelse med koronapandemien

Frivilligheten spiller i Nord-Norge og andre deler av landet en viktig rolle i samfunnsberedskapen. Mye tyder på at det også har vært tilfellet i forbindelse med koronapandemien. I samarbeid med Norges Røde Kors, Sanitetsforeningen og Norsk Folkehjelp laget Helsedirektoratet en anbefaling til kommunene om å inngå avtale om samarbeid med frivillige organisasjoner. For å undersøke hvilken rolle nordnorske lag og foreninger har spilt under pandemien, har de blitt spurt om de har gjennomført ulike typer aktiviteter i tilknytning til koronasituasjonen, som vist i figur 2.

Figuren viser for det første at den nordnorske frivilligheten har bidratt til å videreformidle informasjon fra myndighetene om koronaviruset, og fungert som støtte for de som har hatt behov for noen å snakke med. Så mye som 36 prosent av foreningene svarer at de har gitt råd og informasjon til medlemmene sine eller til andre, for eksempel på telefon eller gjennom internett og sosiale medier. Videre har deler av frivilligheten også drevet med direkte hjelp overfor personer i risikogrupper eller karantene og isolasjon, drevet med transport og utkjøring av mat og bistått pårørende, samt å koordinere frivillig hjelpeinnsats. Mange, 26 prosent, har også samlet inn penger til hjelpetiltak i forbindelse med koronapandemien. Til sist har mange foreninger også hatt aktiviteter for andre grupper som på ulike måter har blitt påvirket av krisen. Fra figuren ser vi at 28 prosent har satt i gang aktiviteter for barn og unge, og 11 prosent aktiviteter for eldre. På denne måten har frivilligheten ikke bare bidratt til helseberedskap, men også en form for omsorgsberedskap som handler om kontakt mennesker imellom og å skape trygghet i lokalsamfunnene.

Det er grunn til å tenke seg at det er her noen viktige forskjeller mellom ulike typer lag og foreninger. Noen aktiviteter er mer typiske for de som er sosialt orientert, mens andre kanskje har vært mer naturlig å sette i gang for de mer aktivitetsorienterte foreningene. Dette kan vi se nærmere på med utgangspunkt i tabell 2, som viser andelen etter lagstype.

Fra tabellen ser vi at det i første rekke er andre foreninger som har drevet med de ulike formene for hjelpearbeid under koronapandemien. Spesielt gjelder det direkte hjelp til folk i risikogrupper og dels også i karantene og isolasjon samt koordinering av hjelpeinnsats. Dette dreier seg sannsynligvis om foreninger innen helse og sosiale tjenester (som lokallag i Norges Røde Kors, Norske Kvinners Sanitetsforening og Nasjonalforeningen for folkehelsen og lignende).

Vi ser også at svært mange idrettslag har drevet aktiviteter for barn og unge; 56 prosent svarer bekreftende på dette. Kulturforeninger og andre typer foreninger har på sin side i større grad hatt aktiviteter for eldre; 16 prosent i begge kategorier har gjennomført slike aktiviteter. Selv om det finnes foreninger under alle typene som har bidratt med slik aktivitet, ser vi her at ulike lagstyper har spilt litt ulike roller når det gjelder tiltak i forbindelse med koronapandemien.

Et interessant moment i tabellen er også at en stor del av lag på tvers av de forskjellige kategoriene har gitt råd og informasjon. Det gjelder hele 51 prosent av idrettslag, 37 prosent av andre foreninger, 30 prosent av fritidsforeninger og 24 prosent av kulturforeninger. Det kan speile at informasjonsarbeidet som nevnt har handlet både om å videreformidle helseinformasjon fra myndighetene, som typisk er noe foreninger på helse- og sosialfeltet står for, og det å gi støtte og være samtalepartner for personer som har behov for dette. I tillegg kan det tenkes at det fra foreningenes medlemmer også har oppstått et behov for å få råd og informasjon knyttet til gjennomføring og deltakelse innenfor smittevernvennlige rammer på vanlige aktiviteter i regi av foreningene selv.

Andre, nye aktiviteter under koronakrisen

Ved siden av å omstille aktiviteten ved hjelp av digitale verktøy og å sette i gang koronarelaterte tiltak kan det tenkes at lag og foreninger også innpasset vanlige, fysiske aktiviteter i nye rammer eller satte i gang helt nye aktiviteter.

Figur 3 viser at 21 prosent av foreningene svarer at de i forbindelse med koronasituasjonen har satt i gang nye aktiviteter som de ikke har hatt tidligere. Andelen er litt høyere innenfor kunst og kultur og andre foreninger med henholdsvis 26 og 24 prosent, og noe lavere blant hobby- og fritidsforeninger, der den ligger på 12 prosent.

Figur 3 viser at 21 prosent av foreningene svarer at de i forbindelse med koronasituasjonen har satt i gang nye aktiviteter som de ikke har hatt tidligere. Andelen er litt høyere innenfor kunst og kultur og andre foreninger, med henholdsvis 26 og 24 prosent, og noe lavere blant hobby- og fritidsforeninger, der den ligger på 12 prosent.

Foreningene ble også bedt om å beskrive aktivitetene. Av svarene framgår det et stort spekter av aktiviteter. Idrettslag har flyttet innendørsaktiviteter utendørs og lagt til rette for trening i mindre grupper. Kor og korps har hatt pop-up-konserter på torg i byene, og spilt på sykehjem og omsorgssentre:

Vi har lagt om [korpsaktiviteten] i forbindelse med 17. mai-feiringen. I stedet for å spille i tog og ved institusjoner har vi hatt 12 minikonserter rundt om i byen […] Det har vært en rimelig hard "arbeidsbelastning" for korpset. Allikevel har hele korpset stilt opp.

Andre eksempler er turforeninger som har satt i stand nye møteplasser ute i skogen, som gapahuker og bålplasser, og satt i gang aktiviteter for nye grupper. En del sosiale foreninger har på sin side begynt med mer oppsøkende aktiviteter, som å ringe rundt til medlemmer for en uformell prat, arrangere åpne samlinger på kafeer og invitere til middagstreff for hjemmeboende eldre. Et annet eksempel er språkkafeen, som har satt i gang med «walk and talk»:

Språkkaféen gjennomførte «walk-and-talk». Et opplegg som gir flyktninger og innvandrere muligheten til å gå på tur sammen med en norsk vert, lære om norsk kultur og øve på å prate norsk.

Eksemplene illustrerer mangfoldet og kreativiteten i lag og foreninger under pandemien, og at man har funnet nye måter å organisere tradisjonell aktivitet på innenfor smittevernreglene.

Foreningene ble også spurt om hvor sannsynlig de tror det er at de vil fortsette med disse aktivitetene ett år i fram tid. Som vist i figur 4 svarer det store flertallet at de anser det som sannsynlig eller svært sannsynlig at de vil drive med disse aktivitetene også fremover. 41 prosent svarer at de anser som det som svært sannsynlig, og 38 prosent at de anser det som sannsynlig. Henholdsvis 7 og 5 prosent anser det som usannsynlig og svært usannsynlig, mens 10 prosent svarer «vet ikke».

Selv om det ikke er mulig å si aktivitetene faktisk vil fortsette, tyder dette likevel på at koronasituasjonen vil kunne bidra til mer varig nyskaping i den nordnorske frivilligheten. Foreningene har blant annet fått erfaring med nye måter å organisere aktiviteten på, både ved tilpasninger av tradisjonell, fysisk aktivitet og gjennom bruk av digitale verktøy.

I figur 5 er svarene fra det samme spørsmålet brutt ned på kultur, idrett og fritid og andre foreninger. Selv om denne viser at det er noen forskjeller i hvordan de to typene foreninger vurderer sannsynligheten for at de nye aktivitetene vil fortsette fram i tid, men fordi det dreier seg om relativt få foreninger, hefter deg seg usikkerhet ved disse forskjellene. Overordnet er imidlertid mønsteret det samme på tvers av dem: Et flertall mener det er svært sannsynlig eller sannsynlig.

Framtidsutsikter og aktivitet etter krisen

En annen siste inngang til spørsmålet om omstilling og innovasjon blant nordnorske lag og foreninger er hvordan de ser for seg aktiviteten vil være ett år fram i tid og hvorvidt de ser for seg aktiviteten vil ha samme form som før. Dette spørsmålet ble også stilt til foreningene i undersøkelsen. Fordelingen er vist i figur 6.

Når det gjelder aktivitetsnivået ett år fram i tid, svarer flertallet, 54 prosent, at de tror den vil være på samme nivå som tidligere. Så mange som 30 prosent ser for seg at den vil være høyere enn hva den var før koronasituasjonen. Bare 13 prosent svarer at de tror aktiviteten vil være lavere. På spørsmålet om formen på aktiviteten viser figuren på sin side at 71 prosent tror den vil samme form som før, mens 21 prosent svarer at den vil foregå i en annen form. Det kan dreie seg om at vil foregå digitalt, eller at den favner nye typer aktiviteter.

Dette vitner om en frivillighet som består av ildsjeler og frivillige som står klare til å trå til når samfunnet åpner opp igjen, og at deler av foreningslivet potensielt vil kunne komme styrket ut av krisen. Samtidig illustrerer tallene også at det også finnes lag og foreninger som har slitt med å opprettholde aktiviteten under pandemien, og som tror at det vil være utfordrende å gjenoppta driften.

I tabell 3 og 4 viser vi fordelingen på disse spørsmålene for foreninger innen kunst og kultur, idrett og sport, hobby og fritid og andre foreninger. Andelen som tror at aktiviteten vil være høyere enn før, er omtrent den samme i disse kategoriene. Imidlertid finner vi at det, sammenlignet med de øvrige kategoriene, blant idrettslagene er færre som tror aktiviteten vil være på samme nivå, og flere som tror den vil lavere enn før. Mer konkret viser tabellen at andelen ligger henholdsvis på 45 og 23 prosent.

Med hensyn til formen på aktiviteten ett år fram i tid, viser tabellen videre at andelen som tror den vil ha en annen form enn før, er noe høyere blant andre foreninger og noe lavere blant hobby- og fritidsforeninger, med 28 mot 14 prosent. Blant idrettslag og kulturforeninger ligger andelen på samme nivå som gjennomsnittet for alle lag og foreninger.

Til sist viser figur 7 fordelingen på et spørsmål om hvilke konsekvenser man tror krisen vil ha for foreningsdriften fremover. De fleste foreninger tror at krisen vil ha følger av noe slag for foreningsdriften framover. 50 prosent svarer at konsekvensene vil være moderate, 18 prosent store og 4 prosent svært store. Et fåtall, 7 prosent, mener at koronasituasjonen ikke vil ha noen følger, mens 17 prosent svarer at de ser for seg at konsekvensene vil være små.

Oppsummering

Funnene viser at den nordnorske frivilligheten har vært omstillingsdyktig og nyskapende i møte med koronakrisen. Mange av foreningene har tatt i bruk digitale verktøy som sosiale medier og videosamtaleplattformer for å gjennomføre aktivitet, enten heldigitalt eller i kombinasjon med fysisk deltakelse. På denne måten har man kunnet gjennomføre alt fra medlemsmøter til seminarer og kurs og øvinger og treninger tross sosiale restriksjoner. Videre har også store deler av foreningslivet engasjert seg mer direkte i koronasituasjonen, ved å gi råd og informasjon, å drive med hjelpearbeid og sette i gang aktiviteter for barn og unge og eldre. På denne måten har foreningslivet også fungert som en viktig beredskapsaktør.

En del foreninger har startet andre, nye aktiviteter og endret måten man organiserer seg på innenfor smittevernvennlig rammer. Mange av de som har gjort dette, ser det også som sannsynlig at de vil fortsette med aktivitetene i framtiden. Flertallet av foreningene tror dessuten at aktivitetsnivået vil være minst like høyt som eller høyere enn før koronasituasjonen, og en del ser også for seg at aktiviteten vil skje i andre former enn før. Det tyder på at det vil kunne oppstå mer varige endringer i aktivitetsformer i og organiseringen av den nordnorske frivilligheten som følge av krisen. Selv om et flertall også mener at situasjonen vil ha konsekvenser for driften også framover i tid, står ildsjeler, medlemmer og frivillige i lag og foreninger i Nord-Norge klare til å gjenoppta aktiviteten når samfunnet vender tilbake til normalen. Samlet sett taler derfor mye for en revitalisering av den nordnorske frivilligheten etter koronakrisen.