Stein Vidar Loftås: Det er boligkrise i Nord-Norge, men hva er egentlig problemet? Og hvem er det som kan løse det? Dette er Nord-Norge i verden, og mitt navn er Stein Vidar Loftås.
▾
Stein Vidar Loftås: Ja, det bygges altså for få boliger i Nord-Norge, eller i hele Norge, men det er jo Nord-Norge vi har fokus på i denne podkastserien. Og boligbyggingen faller også i de store byene i Nord-Norge, og det er ganske nytt. Hvis vi ser på tallene, så var det slik at det i fjor ble gitt igangsettingstillatelse til rundt 1.300 boliger i Nord-Norge. Og for ti år siden så var det gitt samme form for tillatelse til mer enn 3.000 boliger. Så ett eller annet rart er i ferd med å skje. Så ser vi også at antallet fullførte boliger faller kraftig. Og i byer som Tromsø bygges det altså langt færre boliger enn det behovet tilsier. Og hva er årsaken til dette? Og hva er det som er årsaken til at Nord-Norge skiller seg ut, altså er enda svakere enn resten av landet? Og ikke minst: Hva skal til for å få fart på boligbyggingen igjen? Til å belyse det, har vi fått med oss administrerende direktør i Eiendom Norge, Henning Lauridsen.
Hjertelig velkommen til Nord-Norge i verden, Henning!
Henning Lauridsen: Takk skal du ha!
Stein Vidar Loftås: Vi skal pirke litt i situasjonen, og jeg vet at dette er en situasjon som du naturligvis følger tettere enn de fleste. Vi skal snakke litt om årsakene, konsekvensene og hva løsningene kan være. Men hvis vi begynner med å beskrive situasjonen litt mer, så har du uttalt blant annet at vi nå står i den største boligkrisen i moderne tid. Hva legger du konkret i det?
Henning Lauridsen: Ja, det kan jo høres litt voldsomt og bastant ut å kalle en situasjon for en boligkrise når folk flest bor bra og folk flest bor trygt. Men det jeg har lagt i dette, er det voldsomme fallet vi har i boligbyggingen, det voldsomme fallet vi har hatt i nyboligsalget, og at denne situasjonen ser ut til å være mye mer krevende denne gangen enn det var for eksempel under finanskrisen, som antagelig blir en liten dump i forhold til den situasjonen vi er i nå. Og jeg tror også vanskeligere enn bankkrisen på slutten av 1980-tallet, inngangen til 1990-tallet. For noe av problemet vi står overfor nå, er at det er veldig mye vanskeligere å jobbe seg ut av denne situasjonen. Finanskrisen slo veldig hardt inn i boligmarkedet i mange andre europeiske, og for så vidt Nord-Amerika også. Men den ble jo løst relativt enkelt i Norge, uten at den førte til store skader på boligmarkedet. Denne krisen er mer krevende, og da får vi en situasjon hvor det kommer til å være færre boliger i forhold til befolkningens størrelse. Og det gir noen veldig uheldige konsekvenser når det gjelder tilgangen på bolig. Det kan ha uheldige konsekvenser for prisene på bolig. Noen blir priset ut. Og det vil også smitte på leiemarkedet med akkurat de samme konsekvensene, egentlig. Derfor har jeg brukt store ord om denne situasjonen.
Stein Vidar Loftås: Det er sterke ord, og vi skal snakke litt mer om konsekvensene som du allerede er inne på, litt senere i denne episoden. Men jeg har lyst til å spørre deg likevel, for det er en krise, og som du er inne på: Det er ikke en krise i én region, det er det jevnt over, så ser vi det. Men vi ser likevel at utviklingen i Nord-Norge er betydelig svakere enn sør i landet. Har du noen refleksjoner om årsaken til det?
Henning Lauridsen: Jeg har noen refleksjoner. Vi kan kalle det et slags todelt bakteppe. For det første så har vi en situasjon som gjelder mange steder i Norge nå, at vi har veldig store regionale forskjeller i bruktboligmarkedet. Tromsø har hatt et par veldig sterke år nå. Vi har hatt en veldig sterk situasjon på Sør-Vestlandet og Vestlandet. Så Sør-Norge er heller ikke Sør-Norge. Det er veldig store forskjeller mellom det sentrale Østlandet og Vestlandet for eksempel. Så ett av forholdene som har betydning, er selvfølgelig etterspørselen etter bolig. Der hvor man har en veldig moderat prisutvikling i bruktboligmarkedet, så blir etterspørselen etter nye boliger naturlig dårligere. For prisgapet mellom bruktboligprisene og nyboligprisene blir ikke bare for stort, men altfor stort. Og så tror jeg nok en av de tingene som rammer Nord-Norge, det er jo at man ikke har de samme store befolkningskonsentrasjonene som man har i Sør-Norge. For hvis vi ser på de store byregionene i Sør-Norge, rundt Stavanger, rundt Bergen, rundt Trondheim, rundt Oslo, så vil det være lettere å tilpasse prosjekter et krevende marked, fordi man har store forskjellige målgrupper innenfor den samme regionen. Som nok gjør det litt lettere enn i et marked med mer spredt befolkning, som man jo har i Nord-Norge. Det tror jeg er en viktig faktor. Og så har man jo en kostnadsside som til dels er høyere i deler av Nord-Norge, som også bidrar til å gjøre utfordringene større.
Stein Vidar Loftås: Riktig. Så en relativt naturlig konsekvens av det bildet vi ser. Vi bruker begreper som 'igangsettingstillatelser' og 'faktisk bygging'. Selv om antallet igangsettingstillatelser er veldig lavt, så er faktisk byggingen enda lavere. Hvor stort er avviket i praksis?
Henning Lauridsen: Ja, dette er veldig interessant. Fordi vi snakker ofte om igangsettingstillatelser, som jo er kommunenes tillatelse til en utbygger til å sette i gang et prosjekt. Men, og her kommer et veldig viktig men, det at kommunene har gitt en igangsettingstillatelse, det betyr ikke nødvendigvis at at det faktisk blir bygget, at spaden blir satt i jorden. For det kan jo godt være at man skal sette opp en boligblokk, og så klarer man ikke å selge nok boliger til å få finansieringen på plass, for eksempel. Eller det kan være at man finner ut at det vi hadde planlagt, ikke er det markedet vi har lenger. Nå må vi ha mindre leiligheter eller større leiligheter, så vi må søke om en ny runde med tillatelser. Vi legger den gamle til side. Men lang historie kort: Hvis vi ser på fjoråret og sammenligner kommunale igangsettingstillatelser, som var i området rundt 20.000, med den tellingen Boligprodusentenes Forening og Prognosesenteret har gjort, så teller de rundt 15.000 spader-i-jorda-igangsettinger. Så her ser vi at vi har et betydelig avvik, og det tror jeg er veldig viktig å ha med seg når vi også hører politikere som har ambisjoner om hvor mange igangsettingstillatelser som skal gis. Det vil neppe resultere i like mange boliger, selv om man skulle klare det.
Stein Vidar Loftås: Igangsettingstillatelser er fugler på taket, på mange måter, for å bruke et gammelt uttrykk.
Henning Lauridsen: Det er helt riktig.
Stein Vidar Loftås: Denne debatten har blitt en het potet nærmest over hele landet, og kanskje spesielt i Nord-Norge. Her har vi andre ting som også har vært med på å forme debatten, blant annet at vi har en enorm tilstrømning av turister, som gjør at veldig mange leier ut ledige rom eller boliger på Airbnb. Og på sett og vis så har Airbnb blitt kobla til boligmangelen, da. Så var det for en uke eller to siden, så var konsernsjefen i SpareBank 1 Nord-Norge, Hanne Karoline Kræmer, hun var ute med en kronikk der hun skrev at problemet er langt større enn Airbnb, og snakker om strukturelle årsaker. Hvis jeg spør deg, Henning, hva tenker du er de strukturelle hovedårsakene til at vi har endt opp i den situasjonen vi står i nå?
Henning Lauridsen: Jeg syns kanskje den strukturelle siden er det mest interessante, og det er jo ofte det som er det litt lengre bildet. Og mange steder, Tromsø er ett eksempel, så vil jeg si at det grunnleggende problemet er at det ikke er en tilstrekkelig boligbygging i forhold til etterspørselen. Og når man da får en økt etterspørsel, som man for eksempel gjør når turismen vokser så kraftig som den har gjort etter pandemien i Tromsø, så resulterer jo det i særskilte problemer på markedet når tilbudet er for lavt. Da får vi et større og unødvendig sterkt press på markedet. Dette er en debatt som ofte er litt spesiell i Norge, i den forstand at man ikke alltid anerkjenner dette tilbudssideproblemet. Man tenker veldig ofte på etterspørselen, det å skulle regulere etterspørselen, i en slags tro på at det løser problemene. Men så lenge problemet egentlig ligger på forsyningssiden, på tilbudssiden, så er det i hovedsak der utfordringen også må løses, for å hindre de utfordringene som oppstår på etterspørselssiden.
Stein Vidar Loftås: Ja, riktig. Så pekes det, som det alltid gjør når man får en ubalanse, på kostnadsvekst. Kostnadsveksten har vært høy, det vet vi, og den må ta sin del av skylden for at vi har fått en ubalanse. Men hvis du skal se på kostnadsveksten, med tanke på materiellkostnader og det det koster for arbeidsfolk og så videre: Hvor mye av kostnadsveksten kan legges på den siden? Og hvor mye legges på den siden som handler om offentlige krav og rekkefølgekrav og andre reguleringer?
Henning Lauridsen: Dette er jo veldig interessant. For vi har hatt en voldsomt kraftig kostnadsvekst når det gjelder byggekostnadene siden pandemistart. Hvis vi bare tar et eksempel: Altså en enebolig som kostet 4 millioner kroner å bygge ved starten av pandemien, den ligger nå på en byggekostnad på rundt 5,7 millioner kroner. Altså langt over den alminnelige prisstigningen i samme periode. Og én viktig faktor, det er materialkostnader. Materialkostnader er sånn snaue 45 prosent av byggekostnadene. Og de har steget voldsomt, rundt 60 prosent i samme periode. Og det gjelder både trevirke, det gjelder stål, det gjelder betong, det gjelder glass, for eksempel. Og her er synderen alt fra kombinasjonen av pandemi til fullskalainvasjonen i Ukraina, periodevis energikrisen vi opplevde i kjølvannet av fullskalainvasjonen. Men også den svake kronen. For prisnivået på disse materialene settes i det internasjonale markedet. Så svak krone gir en veldig mye høyere pris for norske utbyggere. Og så har vi jo en situasjon som sånn sett er litt spesiell i Norge. Altså, jeg skal ikke si noe stygt om frontfagmodellen, men det er klart i en situasjon hvor det er ordentlig byggekrise, hvor boligbyggingen har fått et kraftig slag, så fører ikke det til noe dempet lønnsvekst i boligbyggingen. Så jeg tror vi kan si at det ligger en stor del på økte materialkostnader, og så har vi den andre delen som ligger på finanskostnader som til dels skyldes lang offentlig saksbehandlingstid. Og med de mer normale, vil noen si nå, men vi er i hvert fall ikke i en lavrenteperiode lenger, så har finanskostnadene blitt ganske betydelige i prosjektene. Når det tar ett eller to år lenger, så legger det seg på mye her. Men så tror jeg en ting vi ikke må underkjenne, er at vi har fått et kravsnivå rundt boligbygging som markedet tålte i lavrenteperioden fra finanskrisens slutt i 2009 frem til 2022. Det ble lagt på stadig nye krav. Utbyggerne protesterte kanskje litt, men markedet klarte likevel å svelge det. Det går ikke lenger, så nå har vi egentlig stoppet der. Så jeg tror vi må si materialer, offentlige krav og lange saksbehandlingstider som de tre hovedårsakene.
Stein Vidar Loftås: Det siste poenget der er interessant i seg selv: Lang saksbehandlingstid. Vi leser om at i enkelte byer kan det ta ti år fra en utbygger får en idé, til han faktisk kan sette spaden i jorden. Er det noe vi kan slå fast, så er det tid og penger. Du har pekt på kronekursen og så videre. Materialpriser. Du vet ikke hva ting kommer til å koste når du begynner, kontra den utregningen du gjorde den gangen du startet planen din. Hvor er de største flaskehalsene, sånn som du ser det, når det gjelder offentlig saksbehandling, kommuner, statsforvaltere og så videre?
Henning Lauridsen: Jeg tror nok at vi må si at det er reguleringsprosessene, altså arealreguleringene til kommunene som er den aller mest krevende prosessen, og som også tar lengst tid. Det er jo også her vi får dette spillet hvor alle aktører som er interessenter i hvordan denne tomten skal utvikles, enten de er andre offentlige aktører eller halvstatlige aktører, som kan komme med sine innsigelser eller trusler om innsigelser, som kan virke veldig forsinkende. For i det øyeblikket vi får saker hvor man må forhandle med veldig mange med ulike interesser, så bremses prosessene kraftig. Og hvis det går klagesaker enten til Fylkesmannen og noen ganger helt opp til departementet, så får vi jo veldig lang saksbehandlingstid i disse prosessene. Men så ser vi jo også at byggesaksbehandling, som jo da kommer etter reguleringsplanen, tar lengre tid veldig mange steder. Og samlet er bildet ganske deprimerende. Det store bildet er at ting tar lengre og lengre tid år for år. Det er det store generelle bildet.
Stein Vidar Loftås: Mens politikerne snakker om forenkling og forenkling og forenkling, så opplever vi det motsatte… Du nevner også finansiering, og finansiering er selvfølgelig kjempeviktig for alle som skal bygge, enten det er store utbyggere eller privatpersoner som gjør det. I Nord-Norge, det har du også sagt, byggekostnadene er høyere fordi vi er lengre borte fra markedet. Vi har en betydelig større risiko fordi vi består av flere småsamfunn, vi er ikke bare store byer. Finansieringsmodellene som vi har i dag, og som vi egentlig har hatt ganske uforandret over mange år, er de tilpasset dagens virkelighet, eller må vi gjøre noe med dem?
Henning Lauridsen: Det kan nok være vi må tenke og gjøre noe med dem. Og det er klart, vi har nok en situasjon hvor deler av Nord-Norge rammes hardere av tradisjonelle forhåndssalgskrav for eksempel i prosjektene enn andre steder. Men det er ikke så lett å få øye på alternativer som både skal ivareta naturlige risikohensyn og prosjektene. Hvis vi ser i forhold til hvordan boligbygging skjedde historisk, så har vi allerede gått en lang vei med å dele opp prosjektene i byggetrinn, i mindre enheter og gjøre mange andre ting for å forenkle muligheten til å få gjennomført prosesser. Men jeg tror nok dette er noe man må jobbe med fremover, for vi må gjøre mange ting på mange fronter for å komme ut av denne situasjonen. Den kommer ikke til å løse seg av seg selv.
Stein Vidar Loftås: Bra. Da har vi tegnet et bilde av situasjonen. Og vi har også snakket litt om konsekvensene, og det ønsker jeg at vi skal gå dypere i. For når man har en slik krise som dette, så rammes folk, og folk rammes litt forskjellig. Når boligbyggingen faller til nivået vi ser nå, hvem er det da som rammes, Henning, og hva er rekkefølgen? Hvem rammes først?
Henning Lauridsen: Ja, for det første så er det jo sånn at de som står utenfor markedet og skal inn, det er jo definitivt de som rammes aller først. Og førstegangskjøperne er i en gruppe. En annen gruppe er jo typisk enslige forsørgere med lavere kjøpekraft, store kostnader på grunn av barn og så videre. Og i den siste gruppen så vil vi også finne folk som skal reetablere seg på boligmarkedet. Folk som skiller seg og så videre, og har barn. Dette er helt typisk de gruppene som vil rammes når konkurransen om færre boliger blir større. Så vil dette spille videre til leiemarkedet. Hvis folk bruker lengre tid for å etablere seg, så blir de lengre i leiemarkedet. Da er disse gruppene, som kanskje er svakest inn i eiermarkedet, de vil utkonkurrere grupper som er enda svakere enn dem igjen i leiemarkedet. Som sånn sett vil få utfordringer der. Det har vi sett mange steder i den situasjonen vi har vært i de siste årene.
Stein Vidar Loftås: Her får vi en dominoeffekt som går i negativ retning. Vi har jo andre ting hvis vi ... Og det er for så vidt heller ikke spesielt for Nord-Norge, men vi kan si for Distrikts-Norge, men la oss ta utgangspunkt i Nord-Norge, siden vi er i Nord-Norge i verden: Vi har utfordringer med demografi. Vi blir færre, vi blir eldre. Så sier vi på den ene siden at vi ikke har arbeidsledighet og ser på det som noe positivt, men faktum er at vi har en etterspørsel etter arbeidskraft som vi faktisk ikke klarer å dekke. Nå tegner jeg en kontekst som legger opp til smash for deg, men hvis jeg i denne konteksten sier at vi ikke får opp boligbyggingen igjen de neste fem årene, de neste ti årene… Hvilke strukturelle konsekvenser vil det ha for Nord-Norge?
Henning Lauridsen: Dette er noe som jeg opplever er en litt underkjent virkning av at vi ikke har et velfungerende boligmarked. Vi kan kanskje si at arbeidsmarkedet er det viktigste markedet vi har, men boligmarkedet er veldig viktig for at arbeidsmarkedet skal fungere. Både på mikronivå, at bedriftene får enkel rekruttering av de medarbeiderne de trenger, og dette er jo en problemstilling man allerede har flere steder i Nord-Norge. Bedriftene har ledige stillinger, men det er mangel på egnede boliger. Og den situasjonen kan jo bare forsterke seg mange steder. Men dette er ikke bare et problem på lokalt nivå, fordi samlet sett så vil dette også kunne svekke norsk økonomi. Hvis bedriftene ikke får ansatt de folkene de trenger, eller de får ansette folk som ikke er så kompetente som de kunne få tak i hvis boligene lå der, så vil også bedriftenes produktivitet bli svakere, og sånn sett norsk BNP bli påvirket av dette. Og dette har vi en god del internasjonal forskning på som viser faktisk ganske betydelige effekter på BNP, der hvor man ikke klarer å tilby boliger der hvor de trengs, for å si det på den måten.
Stein Vidar Loftås: Dette er ganske alvorlig. Det du egentlig sier nå, er at det vi kanskje kan tro er et lite og isolert problem, det vil på mange måter være roten til alt ondt hvis vi ikke klarer å gjøre noe med dem. Da er det legitimt å spørre deg, Henning, hva gjør vi? Eller for å starte: Hva bør staten nå gjøre helt konkret for å få fart på byggingen igjen? Selvfølgelig uten at prisene skal gå gjennom taket, men for å ta alle disse hensynene, og ikke ende opp i en bebudet stor krise et sted der fremme.
Henning Lauridsen: Staten sitter jo på en god del muligheter, men aller først så tror jeg nok man må komme til en erkjennelse av at her kommer ikke lavere rente løpende av seg selv og redder denne situasjonen. Jeg tror nok veldig mange, kanskje både utbyggere og politikere, statlige og kommunale politikere, har tenkt at bare renten går ned, så er mesteparten av dette problemet løst. Men hvis vi ser på renteutsiktene nå fremover, så selv om renten skulle gå litt ned, så tror jeg nok selve hovedproblemet ligger der. Boligbygging er for dyrt i forhold til bruktboligprisene. Og da må staten gjøre flere ting. Og jeg tror den ene tingen er at staten må sørge for at kommunene får gulrøtter som motiverer dem til å tilrettelegge både bedre for boligbygging, men også raskere for boligbygging. Her snakker vi altså om det kommunale inntektssystemet, eller de statlige overføringene til kommunen. Hvor jeg tror man må skru litt på noen knepp her. Og justere opp for noen, ned for andre for å få inn dette som en faktor. Og så har man jo en situasjon hvor man på den ene siden i store ord, inklusiv regjeringens plan for Norge, snakker om at man skal forenkle og gjøre det mindre byråkratisk for næringslivet. Men så treffes man jo av virkeligheten. Vi har fullskalainvasjonene i Ukraina. Nå skal vi ha tilfluktsrom i boligblokker. Vi har Parisavtalen, nå skal vi ha utslippsfrie byggeplasser. Så virkeligheten blir ofte at vi gjør det mer komplisert. Det jeg tror vi må erkjenne, er at vi har verdens høyeste kravsnivå til boliger. Altså, det er enda høyere kravsnivå i Norge enn i Sverige og Danmark, for eksempel. Så det er vi også nødt til å gjøre noe med. Og så tror jeg vi kan tenke på en tredje ting fra statlig side som vil være veldig nyttig, og det er å tilrettelegge for mer industrialisert boligbygging. Og én måte å gjøre det på, det er om vi får felles byggeregler, altså felles teknisk forskrift, tech, i Norden eller i hvert fall i Skandinavia. For da kan vi få opp produksjonslinjer som kanskje kan få ned byggekostnadene med 10-15 prosent på den typen bygging man kan repetere. For vi må bare erkjenne at vi er ganske små markeder i Norden, og dette kan hjelpe litt på. Så dette tror jeg nok vil være de tre viktigste bidragene staten kan stå for.
Stein Vidar Loftås: Så sier du da at staten må legge til rette for kommunen. Da er det jo nærliggende å følge opp med å spørre kommunen på sin side, da. Hva er det de må bli flinkere til for å få fart i dette?
Henning Lauridsen: Jeg tror det aller viktigste kommunene kan gjøre, det er at de setter noen ambisjoner om hva slags nivå de ønsker på boligbyggingen sin. Og så jobber de for å oppfylle det. Og da er helt åpenbart den tiden det tar å gjennomføre reguleringsplanbehandling, men også det å klare å koordinere alle de ulike interessene som møtes i en byggesak og reguleringssak effektivt, ekstremt viktige. Dette stiller veldig store krav til kommunene. For det første må de ha vilje, og for det andre må de ha evne. Og det er her jeg da tror noen trenger det lille ekstra dyttet som ligger i en statlig gulrot, for de flytter seg ikke før pengene kommer, og vi vet at alle følger pengene uansett.
Stein Vidar Loftås: Så har vi for så vidt vært inne på det både når det gjelder rekkefølgekrav, og når det gjelder særhensyn. Men jeg kunne jo ha kastet inn Statsforvalteren i denne ringen her, og for så vidt også helt opp på klageretten som man har, og som man opplever tar utrolig lang tid. Er den hensiktsmessig, må den være der?
Henning Lauridsen: Det jeg tror vi må se på i systemet, er at vi hindrer en form for gjentatt klaging. At det først kommer en klage i reguleringsplanbehandlingen. Så skal man kanskje ha en detaljregulering hvor man egentlig får noen av de samme klageinteressene. Og så kommer den igjen i byggetid. Fordi dette systemet er veldig sårbart. Vi har fireårsperioder for kommunevalg. Og hvis man begynner en prosess som nå veldig mange må gjøre, i én kommuneperiode, så kan man møte et kommunestyre i neste kommuneperiode som har et helt annet syn på saken. Så det tror jeg vil være en viktig faktor. Og så er det én ting som må løses, som det har vært snakket om i mange år, men som aldri har fått en ordentlig løsning: Staten må koordinere seg bedre. Staten har så mange armer, fra riksantikvar til naturforvaltning til veimyndigheter. Og hvis statens ulike armer mener forskjellige ting, så må staten klare å håndtere det litt bedre. For det er ikke alltid kommunene klarer det på en effektiv måte.
Stein Vidar Loftås: Nei, og der er du vel inne på dette med forenkling. Det gjennomføres vel ofte som ... Altså: Man forsøker å forenkle, men ender opp med å legge et nytt sett med regler oppå regler som har vært der fra før av. Så blir man ukoordinert mellom forvaltningsleddene og også mellom reglene.
Henning Lauridsen: Ja.
Stein Vidar Loftås: Vi skal gå inn for landing, Henning, og jeg vil spørre deg litt sånn, ikke flåsete eller overfladisk, men likevel: Hvis vi hadde utnevnt Henning til boligminister i Norge med frie hender til å gjøre nøyaktig de endringene som må til for å løse den utfordringen. Hva ville du gjort da?
Henning Lauridsen: Ja, det hadde jo vært veldig morsomt! Og det jeg definitivt hadde begynt å røre på fort er det kommunale inntektssystemet. Da hadde jeg gått og kranglet med finansministeren om at dette måtte jeg få lov å gjøre noe med. De kommunene hvor det er et boligbehov, de skal premieres hvis de klarer å tilrettelegge for det boligbehovet man trenger. De kommunene som ikke gjør dette på en tilstrekkelig måte, de må klare seg med litt mindre. For det er tiltak som vil gi umiddelbar effekt. Og så er det klart, sånn i den situasjonen vi er i nå, Husbanken er en viktig motkonjunkturbank, kan hjelpe å få i gang prosjekter. Så de forblir det en periode til, til markedet roer seg. Og så er det på regelsiden, men det er lange prosesser. Det løser ikke dagens eller morgendagens problem, det ligger tre-fire år frem i tid. Men der må vi gjøre en ordentlig jobb, og jeg tror nok vi må ned på kravsnivå på en del områder.
Stein Vidar Loftås: Vi kan i hvert fall slå fast at problemet er løsbart, men det løser seg ikke av seg selv. Hvordan tror du det ser ut når vi har invitert deg inn igjen på denne podkasten om fem år, eller la oss si ti år, da. Hvordan ser boligmarkedet i Nord-Norge ut i 2036?
Henning Lauridsen: Jeg tror vi kommer til å komme i en situasjon hvor faktisk noen av de utfordringene vi nå snakker om blir løst også fra politisk hold, men jeg tror erkjennelsen for å komme dit, tar litt tid. Så vi vil nok se et år eller to nå hvor vi ser en treighet, men jeg tror det begynner å gå opp for folk at dette løser seg ikke av seg selv. Men erkjennelsen om at renten ikke løser dette, den må komme. Men jeg tror nok at vi vil være i en periode hvor vi fortsatt ser betydelige utfordringer rundt boligbyggingen også i fremtiden. Med mindre vi skulle få for eksempel en dramatisk styrking av kronen i forhold til det nivået vi har i dag.
Stein Vidar Loftås: Det er noen jokere der som vi ikke helt kan styre. Men uansett, vi oppsummerer med at vi antakelig må regne med at det blir verre før det blir bedre. Tusen takk for at du kunne være med oss, administrerende direktør i Eiendom Norge, Henning Lauridsen.
Henning Lauridsen: Selv takk!
▾
Stein Vidar Loftås: Henning Lauridsen der, altså. Administrerende direktør i Eiendom Norge. Dette er en mann som både vet hva han snakker om og som har detaljkunnskapen om utfordringen. Og det er en utfordring, bare så det er sagt. Jeg bet meg spesielt merke i det Henning sa om konsekvensene et ikke-fungerende boligmarked har for alle andre markeder. Altså: Vi sliter med å tiltrekke oss mennesker, hvis de har lyst til å komme til Nord-Norge, til Tromsø eller hvor det måtte være, og vi ikke kan stille med bolig til dem, så blir det i hvert fall ikke noe enklere å få tak i folk. Så dette må vi få til, og det pekes i flere retninger. Det pekes på stat og kommune. Man kan helt sikkert rette en pekefinger mot risikoviljen hos både utbyggere og bankene også, vi var ikke veldig mye inne på det i denne episoden, men det er en form for et økosystem, dette, der alle skal både se sine roller, forstå sine roller og ha noe igjen for å delta. I øyeblikket er det litt for mange av de brikkene som ikke fungerer. Så er det kanskje håp i oppsummeringen hans, der han sier at mange har skjønt at det er et problem, det vil ta litt tid til før problemet blir så presserende at man faktisk gjør noe med det. Og det fine i dette er at det er mulig å gjøre noe med det. Det handler ikke om å vente på en lavere rente, det handler om en forenkling i byråkratiet vårt, først og fremst.
