Marin ingrediensindustri er en samlende betegnelse på bedrifter som benytter restråstoff fra fiskeri- og havbruksnæringen til produksjon av ingredienser til bruk i for eksempel mat- og drikkevarer, kosttilskudd eller kosmetikk. Industrien er geografisk spredt over hele landet, men på grunn av nærheten til råstoff har en betydelig del av bedriftene tilhørighet til Nord-Norge. Flere steder har det dannet seg klynger med bedrifter som opererer innen samme område. De to største klyngene av bedrifter er i Tromsø-området og i Vesterålen/Lofoten. I tillegg bygger det seg opp et miljø i Øst-Finnmark.

Verdifulle rester

Fokuset på bearbeiding og utnyttelse av restråstoff fra fiskeri og havbruk har økt de siste årene, både i sjømatnæringen, politikken og virkemiddelapparatet. Restråstoff fra sjømatproduksjon regnes som det som er igjen etter at den spiselige delen av fisken er fjernet. Interessen for restråstoff har gått i bølger og betydelige ressurser er lagt i å øke verdien av det. I et historisk perspektiv har man bevegd seg fra å snakke om måsemat (biprodukter) på tidlig 90-tall til at man i dag snakker om menneskemat (restråstoff). Mye har sikkert vært gjort før den tid også, men det er avgjørende at man i dag har en felles forståelse av at hele fisken innehar et stort verdipotensial.

Deler av sjømatindustrien har hatt perioder med marginal lønnsomhet, som har økt interessen for å utnytte mer av fisken til konsumprodukter og øke verdien av restråstoffet. Samtidig har økende miljøbevissthet gjort det mindre akseptabelt å ikke dra nytte av hele fisken eller ta med avskjær fra fisk til lands. Verdien ved å ta i land det som i dag kastes over bord har også vært drøftet i et nordisk perspektiv der Norge kommer dårligere ut enn blant annet Island (Laksa et al, 2016). Potensialet for økt verdiskaping er altså der, men hvordan realiseres det og hvor går veien videre?

På enkelte områder er man kommet lenger, og det meste av restråstoffet som kommer til land blir utnyttet. Dette gjelder for eksempel for fiskerier som sild og makrell, og for havbruk. Når det kommer til hvitfisk utnyttes restråstoffet som kommer inn til landindustrien, men her blir mye fisk eksportert hel, i tillegg til at et stort volum aldri blir ilandført. Tilgjengeligheten på restråstoff i Norge ble i 2016 estimert til å være 910 000 tonn, der i overkant av 222 000 tonn ikke utnyttes (Richardsen et al 2017). Med andre ord gikk hele 25 prosent av restråstoffet til spille.

Ifølge et av de største rederiene i Norge handler dette fortrinnsvis om lønnsomhet og betalingsvilje for restråstoffet på land. Dersom restråstoffet får den verdien mange hevder at det har, vil også trålerne bringe restråstoffet på land (Fiskeribladet, 2017). For å realisere potensialet må det være økonomisk interessant for alle bedriftene som er involvert – fra fangst og frem til marked.

Det krever samarbeid om felles interesser.

Bærekraftsmål

Argumentet om potensielt store verdier bidrar til økt interesse for å foredle til halvfabrikat og ferdigprodukter av ulike arter i norsk industri. For å vurdere i hvilken grad, og på hvilken måte, industrien kan optimalisere utnyttelsen av sitt råstoff er det behov for ny kunnskap. Et av FN sine bærekraftsmål (nr 12) er at mest mulig av verdens spiselige ressurser skal gå til mat. Det gjelder også marine kilder. Selv om ikke alt restråstoff er egnet til mat, er det store muligheter for å øke denne andelen. Markeder og utviklingsmuligheter i industrien for marint råstoff må kartlegges bedre for at bedriftene skal optimalisere potensialet. Så hvilke muligheter finnes i marin ingrediensindustri, og hvilke utfordringer står industrien ovenfor?

Marine ingredienser – eller ferdigvarer?

En av veiene å gå når det gjelder bruk av restråstoff er produksjon av ingredienser som proteinpulver og olje. Disse kan benyttes til videre produksjon av ferdigvare som for eksempel tran, andre omega-3 produkter eller dyrefôr. I Norge har det vokst frem bedrifter som gjerne omtales som Marin Ingrediensindustri.

Grovt sett består denne industrien av om lag 60 bedrifter som baserer sin produksjon på restråstoff fra arter som torsk, sild, makrell, skalldyr og laks. Bedriftene er fortrinnsvis små eller mellomstore, med de fordeler og ulemper det innebærer. Av de som er intervjuet i analysen, produserer ni av bedriftene ferdigvare, mens resten selger produktene sine som ingrediens til andre. De er geografisk spredt over hele landet og man finner en-tredel av bedriftene i Nord-Norge. Flere av bedriftene i Nord-Norge produserer en ferdigvare enn i resten av landet. I tillegg produseres tradisjonelle produkter som tran fortrinnsvis i Nord-Norge, nært historisk viktige områder for landing av fersk fisk.

Lønnsomhet i den norske industrien

Det er stor forskjell mellom bedriftene når det gjelder å omsette potensialet til lønnsom drift. Lønnsomheten varierer, både fra bedrift til bedrift og fra år til år. Det kan nesten virke som man enten opplever gull og grønne skoger eller å måtte bite i det sure eple. De senere årene er det på landsbasis etablert færre nye bedrifter, noe som kan skyldes at verdiene har vist seg vanskeligere å forløse enn forventet. I tillegg ser vi en nedgang i antall bedrifter. Dette kan skyldes dårlig lønnsomhet, men kan også skyldes sammenslåinger av bedrifter som ser behovet for å stå sterkere i marked med stor konkurranse.

Antall bedrifter på landsbasis i de ulike lønnsomhetskategoriene, beregnet ut fra gjennomsnittlig lønnsomhet i årene 2014-2016.

Gråstein til gull

Å gjøre gråstein til gull er sjelden gjort i en håndvending. Mange av bedriftene har et produkt de har brukt lang tid på å utvikle og jobbe inn i markedet, og tålmodighet med tanke på verdiskaping og lønnsomhet er viktig. Selv om det fortsatt er en vei å gå for mange av dem som søker potensialet i restråstoff er det en stadig økning i verdiskapingenen. Den totale omsetningen for bedriftene som vi har studert har økt fra om lag 11,5 milliard NOK i 2014 til 13,3 milliarder NOK i 2017, altså en omsetningsvekst på 16%.

Også den totale verdiskapningen har økt. Fra 2014 til 2017 økte den med 26% for bedriftene i dette utvalget, fra 1,97 til 2,6 milliarder NOK, noe som betyr at mange har opplevd en fremgang. Store forskjeller mellom bedriftene indikerer at potensialet kanskje ikke er like stort på alle områder. Blant annet ser vi at verdiutviklingen er lavere for bedriftene som i hovedsak selger sine produkter i Norge. Det samme gjelder for bedrifter som baserer seg på restråstoff fra laks.

Utfordringer – Hvor trykker skoen?

Gjennom intervju med et utvalg av bedriftene som har sitt virke i marin ingrediensindustri trekkes det frem at de største utfordringene er knyttet til råstoff eller til marked.

Hvordan er råstoffsituasjonen?

Utfordringer knyttet til råstoff ble beskrevet som:

• timing for produksjon
• riktig volum (både for stort og for lite)
• riktig pris

Det er altså ikke nødvendigvis større mengder råstoff som er behovet. Dette vises også ved at de at fleste bedriftene faktisk opplever at råstofftilgangen er god.

De benytter fortrinnsvis norsk råstoff, men også Island, Peru, Tyrkia og utlandet generelt nevnes som råstoffkilder. Nærhet til råstoffet er altså en viktig faktor, og kan blant annet skyldes behovet for kvalitet. For flere av bedriftene forbindes kvalitet med ferskhet, da produksjonshåndtering og frysekapasitet ofte er knappe ressurser, selv om det ville gitt bedre kontroll over forringelsesprosesser, større volum og mulighet for å samle råstoff fra flere områder. Bedrifter som skal selge restråstoff bør vurdere å allokere frysekapasitet for å utvide markedsmuligheten.

Nærhet til fiskeriet sikrer ikke nødvendigvis tilgang til råstoff. Relasjoner til leverandøren er også viktig. Ut fra våre intervju kan det synes som en fordel å sikre seg råstoff gjennom faste kontrakter, i kombinasjon med å være på det frie markedet.

Når tilgang på råstoff oppfattes som god, kan det bety at betalingsviljen ikke nødvendigvis vil øke og at det vil være vanskelig å få ingrediensprodusentene til å betale mer for optimal håndtering eller at trålflåten skal bringe i land mer. Og selv om norsk råstoff hovedsakelig benyttes, er det konkurranse fra andre fiskerier som kan blir sterkere dersom det blir mer aktuelt å basere produksjonen på fryst råstoff, som igjen kan få konsekvenser for prisen.

Hvilke markeder er viktige?

Globalt er det store muligheter for marint restråstoff, enten produktet er ingrediens eller ferdigvare. De fleste som produserer (av) marine ingredienser har sitt hovedmarked utenfor Norges grenser. Kina og Nord-Amerika nevnes som spesielt viktige. Kundene består av alt fra fôrprodusenter for pelsdyr og fiskeoppdrett, farmasiselskaper, helsekost- og kosmetikkprodusenter, klesfabrikker til internasjonale matvareprodusenter.

De som i hovedsak kjøper marint restråstoff i dag er ingrediensprodusenter eller bedrifter som produserer ferdigvare basert på dette. Disse retter seg mot markeder innen ernæring, kosmetikk og farmasi.

Farmasimarkedet fremstilles som et vanskelig marked å nå som følge av strenge krav til produkt og produksjonsprosess, samt godkjenningsprosesser. Produktene som omsettes skal benyttes til medisinsk behandling og den medisinske effekten skal være dokumentert. De fleste bedriftene i vårt utvalg har derfor valgt å sikte seg inn mot andre markeder.

I kosmetikkmarkedet omsettes skjønnhetsprodukter. Produktene skal ha en kosmetisk effekt, men her er dokumentasjon om effekt et salgsargument og mindre krevende å etablere enn innen farmasi.

Blant bedriftene i vårt utvalg er det få som retter seg mot dette markedet, til tross for at stadig flere kosmetikkprodukter markedsfører seg med marine ingredienser. Blant annet er det mange produkter med algeekstrakter og finnes mange kollagenprodukter, hvor noen er basert på marint kollagen (kollagen er stoff som finnes naturlig i kroppen, hvor mengden avtar med alderen. I huden bidrar det blant annet til å opprettholde fylde).

Ernæringsmarkedet er kanskje det største og mest kompliserte, fordi det er så mye forskjellig. Her hører alt fra vanlig mat til spesialkost til. Spesialkost kan være kosttilskudd i form av pulver, piller eller olje. Videre kan det være spesialtilpasset mat, berikelse i annen mat og drikke eller tilsetningsstoff i mat eller fôr til dyr (husdyr, kjæledyr, pelsdyr). Det er i hovedsak hit marine ingredienser går i dag. Bortsett fra til fôr, retter de fleste bedriftene seg mot ulike kosttilskudd, men noen produserer også smaksberikende ingredienser eller lignende. Få norske aktører retter seg mot kosmetikkindustrien – antakelig er det flere årsaker til det. Høye priser på kosmetikk (og farmasiprodukter) betyr ikke nødvendigvis bedre priser for råstoffet, da det kan være høye kostnader knyttet til produksjon, logistikk og markedsføring. Det kan også være mange konkurrenter med lignende produkter. De fleste bedriftene utvikler i dag ingredienser til kosttilskudd, som også kan ha helsemessige effekter. Kanskje vil vi se flere kosttilskudd med kosmetiske effekter i fremtiden?

I ulike fora og nettsider brukes begreper som cosmoceuticals, nutricosmetics og nutriceuticals. Bruk av disse betegnelsene kan forvirre mer enn de forklarer. Cosmoceutical og nutricosmetics er begreper som bruker i markedsføringsøyemed, og er ikke beskrivelser som benyttes ved eksport eller ved søknad om godkjenning/påstand om effekt av produkt. Kun nutraceuticals (kosttilskudd) benyttes innen ernæring og farmasøytisk litteratur:

“Nutraceuticals, in broad, are food or part of food playing a significant role in modifying and maintaining normal physiological function that maintains healthy human beings.”

Lipi Das m.fl. 2012

Kosttilskuddsmarkedet omfatter det meste. Å utvikle et produkt som treffer en trend her kan virke forlokkende. Mange rapporter viser til store tall på estimater av hvor stort markedet er. Felles er at tallene varierer stort og at de gjerne gjengis i skjønnhets- og motemagasiner. Hva tallene egentlig er basert på er derfor svært usikkert. Det eneste sikre er at det er stort og inkluderer så mange ulike produkter at det er vanskelig å gi et godt tall på det.

Dette kan bidra til å forklare hvorfor markedet oppfattes å være den største utfordringen for mange av dem som søker internasjonalt, enten de har det som sitt hovedmarked eller kombinert med det norske.

Markedsutfordringer handler om

• Markedsadgang - enten å konkurrere på like vilkår eller å få produktet godkjent
• Markedsandeler (konkurranse).

Bedriftene opplever blant annet at det er mange useriøse aktører i markedet og at konsumentene må utdannes eller gjøres bevisste på produktet. De som selger til det norske markedet opplever konkurransesituasjonen som mer stabil eller liten. Disse produserer ingredienser som deretter videreforedles, enten som ingrediens til fôr eller som produkter som på et eller annet tidspunkt skal (kunne) konsumeres av mennesker. Ingrediensproduksjon er også dominerende blant de som selger til utlandet, men her benyttes ingrediensene til flere anvendelser enn vi ser i det norske markedet. Bedriftene som fokuserer på både det norske og internasjonale markedet har gjerne et produkt som selges direkte til sluttbruker. Kun én av bedriftene som retter seg mot det utenlandske markedet benytter råstoff fra hvitfisk. Etablerte anvendelser som fôr kan ha forhindret utvikling av nye produkter og markeder på restråstoff fra hvitfisk.

De globale markedene er tøffe, uansett hvilken kategori en retter seg mot. En overvekt av de som produserer ferdigvare påpeker at markedet er en utfordring. Det indikerer at de møter sterk konkurranse om kjøpernes oppmerksomhet. Det kan også skyldes interne forhold i bedriften, da det krever et større spekter av ressurser, hvor man må ha markedsføringskompetanse og – budsjetter mot sluttmarkeder. For de som produserer ingredienser, er det produsentene av olje til ernæringsmarkedet som opplever markedet som største utfordring, enten det går til fôr eller kosttilskudd. Konkurransen i markedet påvirker prisene de oppnår og får slik betydning for betalingsevnen på råstoffet.

Ut fra dagens situasjon er de største mulighetene innenfor ingredienser til globale markeder i ernæringskategorien (f.eks. kosttilsudd). Menneskelige ressurser og oppstartskapital og eksterne investorer spiller imidlertid en vesentlig rolle ettersom det kan ta lang tid både å utvikle et produkt og nå markedet. Nordnorske bedrifter utgjør om lag en tredel av hele den marine ingrediensindustrien i Norge. Det produseres en større andel ferdigvarer av restråstoff her enn i andre deler av landet. Råstoffet kommer i hovedsak fra hvitfisk, laks og skalldyr og i mindre grad fra fisk som makrell og sild. Bedriftene varierer i størrelse, og kjøper mellom 1000 og 100 000 tonn råstoff.

Til tross for at det finnes en del utfordringer knyttet til både råstoff og marked, oppnår de fleste bedriftene lokalisert i Nord-Norge en god lønnsomhet. Nærhet til gode råstoffkilder og kunnskap opparbeidet over flere år danner derfor et solid grunnlag for den videre utviklingen i denne delen av sjømatnæringen.